Den første uka med tilvenning i barnehagen gikk over all forventning, slik Mammahjerte gjesteblogget om i Barnehagestart og nervøse mammahjerter. Denne uka har derimot vært litt tyngre og de siste dagene har jeg ertet frua for at hun fortsatt synes det er så sårt å levere pjokken i barnehagen. I dag var det min tur.
Det gikk så fint de første dagene i barnehagen, men så ble det plutselig litt dårlig stemning igjen. For hver dag etter at pjokken er levert i barnehagen ringer telefonen og på tråden hører jeg stemmen til en bedrøvet mamma som er på gråten. Så gikk det ikke spesielt bra i dag heller. Den lille pjokken gråt ved avreise og var så absolutt ikke klar for å skilles (Johanne). Selv om den lille pjokken oftest blir i godt humør etter få minutter blir den stakkars moren gående med en furt i underleppa til langt på kveld.
At tilvenning i barnehagen kan være tøft har vi lenge vært forberedt på, men at det skulle være tøffest for mor tok oss nok litt på senga. Hver dag prøver jeg å si at det blir bedre i morgen, men så langt har det blitt lite bedring. I det siste har jeg prøvd å endre taktikk til å si at det sikkert ikke er så ille som hun skal ha det til. Alle andre foreldre i landet klarer jo dette helt fint og nå som vi snart er to uker ut i barnehagelivet er det vel på tide å slutte å være så pysete og vende seg til livets realiteter?
Man kan si mye godt om omvendt psykologi, men noen ganger slår det også skikkelig feil. Etter en real skyllebøtte med tårer og snørr ble vi enige om at jeg kunne prøve meg en dag. Pøh, lett. Jeg er tross alt litt flinkere når det kommer til følelser og den slags. Jeg er jo en hardbarket mann må vite, ikke en hormonell og sprenggravid verpehøne. Dette fikser jeg lett!
Så sto vi plutselig der da. Grusen hadde ikke rukket å stilne under dekkene på den nylig parkerte bilen før jeg hørte et pip fra baksetet:
– Skummert.
Jeg kjente det knyte seg i brystet med det samme. Men dette var jeg forberedt på, så ingen krise. Jeg gikk rundt bilen, plukket opp den lille klumpen opp på armen og gikk mot barngehagen. Da kom det igjen:
– Skummert.
Denne gangen kjente jeg at han presset seg nærmere meg og klemte til. Da var det ikke noe gøy lenger. 6 sekunder tok det å bryte ned fasaden til pappa. Men jeg holdt et tappert smil og tok meg inn i barnehagen som planlagt. Vi hilste på barna og de hyggelige folka som jobber der, men grepet ble ikke noe løsere. Snarere tvert i mot.
Det er rart hvordan hjernen kan snu på flisa i sånne situasjoner. Fra å være innstilt på å marsjere rett inn, levere barnet og marsjere rett ut igjen hadde jeg nå begynt å pønske ut både plan B og C. “Han vil jo virkelig ikke, kanskje jeg bare skal ta ham med hjem igjen, bare akkurat i dag? Eller kanskje han er småsyk, jeg kan jo ikke sette ham igjen da? Hva om han virkelig ikke er tilpasset et liv i barnehagen og rett og slett ville hatt det bedre hjemme? Hva om han aldri vil tilgi meg hvis jeg går fra ham nå?”.
Heldigvis er de ansatte i barnehagen mye proffere enn oss foreldre i blant. Jeg mistenker at de kan lese tankene våre. For etter noen minutter, akkurat mens jeg satt der med en skuddredd liten plutt på fanget som ikke klarte å akklimatisere seg for dagen, ble han plutselig tatt hånd om av et stort smil han kjenner godt. Hun foreslo at de kunne male litt mens pappa dro hjem. Det var ikke plutten klar for. Ikke jeg heller. Men det var nok det eneste riktige.
Å gud bruttle. Å gå mot utgangsdøra mens du hører lyden av din egen sønn som hylgråter og roper etter deg i bakgrunnen er rett og slett helt hjerteskjærende. Det strider så veldig mot kroppens signaler og all fornuft. I absolutt alle andre situasjoner ville det vært ansett som helt vanlig barnemishandling å bare gå fra et gråtende barn på den måten. Kynisk, iskaldt og uten følelser, men i barnehagen må man liksom det.
De må løsrive seg fra oss. Eller kanskje enda viktigere: Vi må løsrive oss fra dem. Men det svir. Selvfølgelig gjør det det. Alt annet ville vært helt unaturlig. Det skal gjøre vondt å gå fra et gråtende barn.
– Vil du at vi skal ringe deg og fortelle hvordan det går eller? ble jeg spurt på vei ut døra.
Jeg var faktisk forberedt på spørsmålet. De ansatte i barnehagen har en sjette sans for sånne ting og vet at jeg kunne trenge en oppdatering. Men jeg ville fortsatt prøve å holde den tøffe maska som jeg fortsatt til en viss grad klarte å opprettholde.
Så jeg svarte nei.
Så ja.
Så nei igjen.
Så ja.
Min manglende evne til å ta en beslutning ble møtt med et smil. Dette var de nok vant til.
Ute i bilen igjen falt jeg ned i setet og følte meg som en punktert ballong. Jeg ringte min kjære og hun ventet spent på rapport:
– Hvordan gikk det???
– Nei… det gikk ikke det.
– Å jasså ja… Så du fulgte ikke rådet du ga meg altså? Du vet: “Sett på deg headsett med musikk og gå derfra..?”, sa hun spydig i det hun siterte meg fra dagen før. Den fortjente jeg. Touché.
Ute av stand til å komme opp med et bra comeback la jeg på og dro videre for å ta fatt på dagens ærend. Men hodet var vel bare 50 % til stede. Hodet var travelt opptatt med å holde tankene og lyden av den gråtende plutten ute. Det som skulle gå så lekende lett hadde fort bitt meg i halen. Det var ikke lekende lett i det hele tatt.
Men så, bare en halvtime senere dukket det opp en mms. Et bilde av en smilende fornøyd plutt som storkoste seg på huska i barnehagen.
Og med ett sto solen opp, Sølvguttene stemte i, verden ble full av sang og alle fuglene kvitret med.
Først da kunne dagen starte.
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Får ikke lest hele teksten, for den går liksom under sidemenyen
Rookie…
Blauting…
Soft-bro….
Vi har det på samme måten. Første uken gikk det knirkefritt, men denne uken har det vært mye tårer. Men i dag gikk det kjempe fint igjen. Så bit tenna sammen, snart er det kos, nuss, smellkyss og ha det 💙
Samme som første kommentator her! :/
…forresten.. du er gøyal! Jeg elsker å titte innom bloggen din 🙂
Åh kjenner følelsen. Og da e det så innmari godt å få mms med bilde av en smilende pjokk 😃😃 takk gode Gud for at dem gjør det. Så vi kan fortsette dagen uten å rives i filler av dårlig samvittighet. Guttungen min har startet i ny bhg… I Finland 😮 og her sender dem ikke bilde. 😁 men han gråter ikke når æ drar, men dådyr øynene e der, og dirringa i leppa. Bah, tar knekken på mæ. Men han e i strålende humør når han blir henta og han spiser bra i bhg. Det e et godt tegn på trivsel for han. PS: fase 2 går over snart også , og da løper han inn hver dag og har ikke tid til å si hade. 😃😊
Jobber selv i bhg. Og opplever det hver dag. Og føler med det du skriver. Er nok en del foreldre som går ut døren med samme følelse som dere. Men bare vent, det kommer seg. Plutselig løper han og gjemmer seg og vil ikje hjem 🙂 eller har ikkje tid til å si hadet 🙂
Been there, done that.. hate it
Berre vent, snart kommer den dagen når plutten ikkje har tida å seie hade eller gje kos når dere leverer han i barnehagen. Ser berre ein skygge som forsvinner inn i lokala så fort skoa er komt av 🙂
Ikke morsomt med oppstarten etter startuka! Sånn tror jeg det er for mange av oss.
Poden her brukte litt tid på å bli heeelt tilvendt. Men plutselig, etter to mnd tror jeg, fulgte han meg til porten når jeg skulle hente, sto å tenkte litt, før han snudde seg og gikk fornøyd tilbake til de andre i barnehagen. :))) mutert kom altfor tidlig, han var ikke ferdig lekt enda han. <3 da var jeg trygg, og det er så deilig.
Lykke til med videre tilvenning, det går seg til. 🙂
Mutert =muttern.
Har også en liten en som har byttet avdeling og klager når jeg reiser er ikke mye gøy selvom om jeg sjøl jobber i bhg. Men som oftest har ikke foreldrene kommet seg i bilen før barna leker😊
Og plutselig er de 21år “voksen” og skal flytte til Ny York for og studere.
Der er vi brått og plutselig. Hvor i hule heite ble årene av.
Mitt mammahjerte blør og jeg har det sååå inni granskauen vondt.
Som mor tenker jeg jo på alt som kan gå galt. Bare vet at den dagen kommer der vi snakkes på skype og “minsten” griner snørr og tårer. Vet jo da at jeg ikke kan tørste med klem å kos, for det er et hav av mil og vann mellom oss.
Sier bare gled deg pappa ;o)
Liker bloggen din godt.
Og det jeg nå skal skrive er absolutt ikke ment som trolling:
Jeg så mange foreldre slite med det samme som dere da tilvenning i bhgen var ett faktum. Litjen var straks 2 år og klar som ett egg, mammaen ikke i nærheten.
Uansett hvor klar han var, var det tydelig at bhg var veldig stort og skremmende. Noe han måtte eases inn på, liksom.
Så det jeg bestemte meg for var at han aldri skulle gråte når jeg skulle gå. Om det så betydde 10 minutter ekstra som tilskuer mens Litjen lekte med toget, 2 ekstra minutter i fanget eller kanskje en halvtime hvor jeg måtte prate med han om at jeg måtte på jobb mens han var der, at bhg på en måte var hans jobb. Hvor mye jeg gledet meg til å høre hva han hadde gjort på “jobb” når jeg hentet, at jeg ikke skulle hjem å være med pappaen hans alene, for han var også på jobb.
Jeg gikk aldri når min gråt. Seperasjonsangsten blir bare større da, så min anbefaling til dere er å være der til han føler seg trygg. Det kan ta tid, men på sikt er det verd det!
Lykke til.
Skjønner deg og din fru veldig godt. Det er fælt å forlate et barn som skriker, som man ikke forstår hvorfor gjør det.
Hvis ungen ikke har det bra, vil en selvsagt ikke la han være igjen i barnehagen, men dersom det bare er en kort, ubehagelig overgangsfase, klarer en det. Selv om det gjør vondt.
Har dere prøvd å bruke barnehagens område etter stengetid, i helgene? Det kan være lurt for at ungen skal forbinde det med dere også, ikke bare med å være alene og bli forlatt.
Ønsker dere lykke til videre, og ikke minst den lille gutten deres.
Bra jobba, og jeg tror ikke gutten tok særlig skade av dette. Gøy er det ikke for noen av partene, men det høres ut som om folka i barnehagen var proffe og dermed får gutten det han trenger, tenker jeg (som har gjort det samme med våre tre)
Tipper dere kan få noen dager der han ikke vil hjem fra barnehagen. DA føler man seg som en god pappa da, når ungen løper skrikende inn i barnehagen og roper “JEG VIL IKKE DRA HJEM! JEG VIL BO HER I BARNEHAGEN!!”
Myk mann med tøft hjerte
Haha.. det er akkurat sånn det blir!
Du skriver sååååå bra! Kjenner meg igjen i alt og ble med ett dratt tilbake til minstens oppstart. Fikk magevondt da du gikk og pustet lettet ut da MMS’en kom… Hehehe. Du er flink!
Hehe.. må le 😊
Redd det ikkje går over heilt med det samme, har nett levert yngste gutten på hybel, og det var nesten like gale som å levere i barnehagen… men litt tid har du jo på deg 😉
OH NO! får ikke lest hele teksten 🙁
Bloggen din er fucked, får ikke lest hele teksten. Bu-hu!
Jeg har nettopp skrevet ett innlegg på bloggen min og jeg vet jeg har spurt et par ganger før om dette, men nå spør jeg sisste gangen til alle.
Vill du gå inn på bloggen min å kommentere om hva du synes så jeg kan forandre meg og bli flinkere.
Håper du gjør det å så må du ha en fin kveld videre,
For å komme til bloggen min så klikk på navnet mitt eller søk på
Barignomen.blogg.no.
Mi datter holdt også på sånn ei stund etter barnehagestart, men gikk relativt fort over. Nå gidder hun ikke si hadet engang, jeg må presse på for å få en klem, hehe 🙂
Min sønn er på uke nr 2 i bhg… say no more 🙁 Takk for at du delte ♡
Jobber selv i barnehage som pedagogisk leder.Ser dette hver dag og kan gi deg et par gode tips for veien videre. Det viktigste er at du for alt i verden viser han at DU er trygg på barnehagen. Hvis han ser at du viser tegn til at du er usikker vil han også være det. Det beste for han er at du leverer han i stedet for at de ansatte må ta han for deg 🙂 og for all del! Selv om han ser ut til å falle i lek og dere vil snike dere ut, si ha-det! Følelsen barna får inni seg når de finner ut at mamma og/eller pappa har “bare gått” gjør batnet så utrolig sårt. Det kan rive litt å måtte gjøre barnet oppmerksom på deg for også si hadet, men for barnets følelser senere i livet er det alfa omega. Si at “nå skal jeg på jobben, også kommer jeg og henter deg senere” da vil ikke barnet føle seg forlatt og når han ser at du kommer senere vil det styrke hans trygget 🙂 lykke til 🙂
Fin barnehage sønnen din går i hvertfall. Der går min datter også. Kanskje det hjelper og kjøre litt bæbu? 😉
Jeg kjenner igjen smerten du skriver om! Jeg kan trøste dere med at det blir bedre! Fra første stund har jeg tatt meg god tid til levering i bhg, og det var en liten periode hvor klumpingen hylskrek etter meg, og jeg måtte snu meg og gå gråtende ut fra avdelingen:-
Nå bruker jeg heller litt ekstra tid, slik at han føler det er greit at mamma drar fra han.. (dette er da noe alle i bhg fraråder.. For de mener det er bedre å bare gå).
Jeg sender mamma- og pappahjerte knusende klemmer! Plutten kommer til å få en fin barnehagetid! 🙂
For en fantastisk avslutning! Haha. Lo godt må jeg innrømme:) Har ingen små selv, men kan se for meg at det er vondt å etterlate den lille i b.hagen..
Syns det er helt forferdelig å levere i barnehagen. Jeg takler det ikke – så vi tok heller bassen ut igjen etter å ha prøvd tilvenning noen mnd. Huffamei. Dritt. Meeen – koser oss med å være hjemme, sjøl om det noen ganger er litt ensomt (ettersom alle de andre ungane i Tjølling er i bhg på dagtid;).
Lykke til videre! Håper vi ikke skader barna for livet.
Dette er nok noe alle vi foreldre må igjennom, dessverre. Men det blir bedre, om det er en trøst. Nå har jeg en sønn som går på skolen, og en datter som går sitt andre år i barnehagen. Og nå går leveringen lekende lett. Men det ER tungt i begynnelsen. Godt at man kan få oppfølgingstelefon/melding/bilde fra barnehagen, det hjelper mye:)
*den følelsen*
Her er min blogg om min datters første skoledag i 4 klasse.. http://ninnemor.blogg.no/1408390028_hennes_vrste_1skoleda.html
Det var det værste jeg hadde følt på noen gang! Er ikke bare tilvenning som er vanskelig.. set går som oftest greit etter 2-4 uker..
Kjente meg bare sååå igjen 🙂
Denne er slutten av tredje uken, og i dag var det FØRSTE gang han ikke IKKE gråt da jeg gikk… puh.. så joda det tar tid 🙂
åååå så herlig! du fikk meg til å gråte en skvett nå altså!! godt skrevet og godt forklart :))
oppstarten er det verste! snuppeline er på sitt 3.år og det går knall å levere så fremt hun får spise frokosten og fått sin oppstart i barnehagen…leverer jeg henne etter frokost må mamma være igjen litt for at hun skal bli trygg :-p
Merete: Satser på det. Mammahjerte er like ved å nedlegge veto mot å levere i bhg igjen 🙂
Miaken: Cheers to that! 😀
Silje: Synes det hørtes særs uansvarlig ut å sende ungen helt til Finland alene for å gå i bhg, men hvis det funker får det vel være greit da 😛 hehe
Camilla: Takk for det, godt å høre fra fagfolk at det er bedring i vente.
Gro Karin Gifstad: Lay down, try not to cry. Cry a lot.
Anne Line: Noen måneder?! Å herregud, vi har kapitulert lenge før det 😉
Anne line: Nei nei, bordet fanger. Mutert it is 😛
SummeTone: Velger å overse denne kommentaren til stemningen blir litt bedre 😉
Anonym: Det er bare bra å komme med egne innspill, langt ifra trolling det. Trolling ville vært mer av typen: “Fy fa… bloggen din er lite dust da. Du er lite dust da. Hater denne bloggen asss”. Hehe.
Jeg tror nok absolutt det også kan fungere, men det blir vel ulikt for alle barn egentlig. I barnehagen her tror jeg de prøver å praktisere at barna vender seg til at foreldrene går ganske raskt ellers blir det fullt av foreldre som henger rundt der halve dagen. MEN vi følger nøye med på utviklingen og hvis det ikke bedrer seg ganske raskt kommer vi nok til å trumfe gjennom samme løsning som deg 🙂
Takk for konstruktiv kritikk!
Lammelåret: Takk for det, kjære medblogger. Ja vi har vært litt på bhg utenfor åpningstiden, men skal nok satse på det enda en stund til. Det er liksom ikke barnehageområdet som er området heller, men separasjonen og som du sier så er jo det bare normalt i en overgangsfase. Så vi satser på at det løser seg, hvis ikke får vi bare bygge vår egen barnehagen i bakhagen 😀
Myk mann med tøft hjerte: Hahaha! 😀 Dette leste frua høyt for meg og vi lo godt begge to ved tanken på synet av det lille barnet som flykter fra en ventende (og kjempeskuffet) far 😀
Trude: Tusen takk for det 🙂 Ja, det var et veldig forløsende øyeblikk skal jeg si.
Beate Sandnes: Haha, ja satser på at det går over innen da 😉
elisabeth: Tusen takk for disse tipsene 🙂 Heldigvis tror jeg bare det er vanlig separasjonsangst i spill, for vi har pjokken i en veldig fin barnehage med meget dyktige ansatte som har coachet oss gjennom dette allerede. Men så er det noe med teori og praksis da 😉 Ikke så lett når man står der, men heldigvis er de ansatte på ballen og gjør en glitrende jobb med å hjelpe oss å ta farvel på en god måte. Så det skal nok ordne seg etter hvert, bare litt sårt akkurat når det står på :S
Laila: Haha, bæbu er stor stas ja, men i disse dager er ingenting stas visst. Ikke huskene en gang. Da blir det vanskelig. Men barnehagen er helt topp og de ansatte kunne jo faktisk ikke vært noe hyggeligere heller 🙂 Kjempefornøyd med alt det der, så bare plutten kan få ut fingern nå så blir det terningkast 6 over hele fjøla 😛
Beate Brurok: Tusen takk for det, Beate 🙂
Lovise: Har så full forståelse for det. Tror ikke barna har vondt av å gå hjemme heller, da kan de heller gå livets skole for en stund 🙂 Og er vel noe åpen barnehage på gang et par dager i uken? Eller så er det også mye spennende å finne på oppe på Coop 😉 Haha! (eller er det bare jeg som bruker butikken som barnehage iblant?)
Silje Lien: Jepp, det hjelper veldig. Godt å vite at han er i de beste hender 🙂 (eller nest beste da, etter oss selvfølgelig, haha)
Tone: Mhm.. :-/
interiorgirl1: Hmm, kanskje det kan være noe sånt vi burde lete etter også, altså noe som kan trigge en trygg ankomst. Nå fikk du meg på et par tanker her, takk for det 🙂
jobber selv i barnehagen og har lagt merke til at noen foreldre nærmest bryter ut i tårer fordi de synes det er helt j å høre ungen sin rope på de. har måttet trøste mange mødre og sagt at jeg vet det er vanskelig fordi dette er nytt for både deg og ungen. med tid og stund så vil det bedre seg. en ting som vi har gjort når vi har hatt innkjøring er å se va ungen liker og gjøre for så bruke det når den blir levert neste gang . og det går ikke lenge før ungen er opptatt med lek når den blir levert ja så opptatt a å leke er ungen at den ikke får med seg mor eller far som sier ha det.
og ja det er hjerteskjærende og høre ungen sin hyl skrike , gråte. men tenk på hva som er det beste for barnet.
er det bedre at barnet er med mor og far hjemme eller er det bra at barnet blir kjent med nye barn osv.
Åhhhhh ja den følelsen gruer jeg meg veldig til. Enda godt Noah skal bli 2 år før barnehagen begynner han også 🙂 Det blir bedre for hver gang, små steg, så plutselig går det bra 🙂 Enda godt de i barnehagen er så flinke til å oppdatere dere 🙂
Løsrive seg fra barnet sitt..? Grusomt. Les denne:
http://barndom.net/artikler/barn-som-salderingspost/
Jeg setter pris på at du sniker til sangtekster til Sputnik, slik at vi ikke skal glemme de gode slagere han en gang har laga! 😀 lykke til videre med barnehagetilvenning!
Kath: Haha, yes endelig noen som setter pris på en god referanse 😀 Viktig å ikke glemme. Kan tipse om at jeg ofte sniker inn skjulte referanser til f.eks Øystein Sunde og Flåklypa også 😉
Åh dette var godt å lese! Mini er på sin andre uke i barnehagen og her er vræl og hyl når vi går… Jeg gråter også forsåvidt. Hulker og tenker hva i all verden er det vi gjør? Det kan umulig være det beste for mini. Men så gjør vi det likevel, i god tro på at fagpersonalet vet best. Vi får se hvordan det går! Lykke til 🙂 Kjente det var godt å lese at vi ikke er alene om tankene og følelsene rundt tilvenning i barnehagen. Tusen takk for en ærlig og godhjerta blogg 🙂
Birgitte: Godt å høre at det finnes flere av oss 🙂 Vi er nå halvveis inn i tredje uke og selv om det har blitt bedre, så er vi fortsatt ikke helt i mål. Tror man bare får akseptere at noen barn tar overgangen lett, andre trenger mer tid. Det viktigste er at det blir bedre. Men jeg mener også at det ikke er noe som sier at barna MÅ være i barnehagen. Hvis det ikke funker for dem, får man ev. vurdere andre alternativer. Dagmamma? Hjemmeværende en stund til? Kanskje bytte til en annen barnehage? Jeg synes det bør være rom for å tenke på en plan B også, men for vår del ser det ut til at det kommer til å gå bra nå. Han går i en knallbra barnehage og jeg tror bare det tar litt tid å vende seg til en helt ny livsstil.
Så, kort fortalt: Keep the faith! Men du, hvis det ikke blir bedre og frustrasjonene hoper seg opp er det bare å sende meg en kommentar eller melding på face, så er jeg lutter øre hvis du/dere føler for å lette hjertet for frustrasjoner, tanker eller spørsmål 🙂
Lykke til!
Åå, sånn har vi hatt det og. Det er ikke naturlig i det hele tatt å gi fra seg en liten en som klamrer seg til armen og så gå mens det stakkars lille fjeset gråter og ser på deg. Heldigvis er det faren som har stått for levering etter det, for jeg var på gråten hele dagen i etterkant. Og er det nå når jeg skriver dette også… 😉 Nå er vi på fjerde uka vår og nå er det ingen tårer ved levering! Så man må vel bare holde ut, selv om det er enklere sagt enn gjort.
Om det er noen trøst, så opplever også erfarne bhg.folk den samme knuten i magen og sprengte øyne de dagene barna gråter ved avskjed i barnehagen. Selv om de VET at det går over raskt. Støtter Elisabeth her i at det er viktig med et ordentlig farvel, de skal lære at et “hadet” betyr det samme som at “nå går jeg, men en av oss kommer tilbake senere idag for å hente”. Fortell dem gjerne når de blir hentet og av hvem, og overhold det eller gi beskjed om endringer. Mange barn har en indre klokke utfra bhg.rutiner! Om det hjelper så er det å bruke tid til avskjed anbefalt av psykologer. men av og til blir det bare verre. Godt skrevet av deg, og lykke til.