Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Med bare uker igjen til fødselen begynner det nå virkelig å bli spennende i det pappahjertenske hjem. Blir det en gutt eller blir det en jente? Siden vi har bestemt oss for å ikke få vite det på forhånd tenkte vi at det kunne være artig å prøve alle mulige tester, myter, kjerringråd og fabler for å finne ut hvilket kjønn det ser ut til å bli.

Det kanskje mest spennende blir selvfølgelig å se om alle tegn peker i samme retning eller om det egentlig bare er vill gjetning hele greia. Selv har jeg veldig liten tro på slike tester, men ved å gå gjennom disse testene burde vi i hvert fall få en rimelig god indikator på om det blir gutt, jente eller om testene egentlig bare skyter i blinde. Mange av disse testene fant jeg for øvrig på mammanett.no.

For hver test setter vi ett poeng til kjønnet som “vinner”, så oppsummerer vi til slutt og ser hva det blir. Kjenner jeg er litt spent nå, så la oss gå i gang med første test!

 

Mageform

Formen på magen er en av de mest populære metodene for å anslå barnets kjønn. Spiss mage skal indikere gutt, rund mage indikerer jente.

 

Nåværende kulestatus

Forrige svangerskap (gutt)

Hvis vi sammenligner med bildet fra sist, ser vi at magen da var langt spissere. Så ble det også gutt den gangen, så det kan se ut til at denne testmåten er inne på noe. Magen denne gangen er litt vanskeligere å definere, men vi synes absolutt det heller mot rund mage. Så derfor, 1 – 0 til jentelaget.

 

Kvalme

Hvor kvalm den esende hønemoren er de første 3 månedene av svangerskapet sies å være en god indikator på det kommende barnets kjønn. Er hun ikke eller lite kvalm er det tegn på at det ventes en gutt, mens mye kvalme tyder på jente.

Frua var grønn og spysyk fra morgen til kveld og hele natten gjennom i hvert fall de første fire månedene om ikke også lenger, så denne er tung på jentesiden. Men det var imidlertid like dårlig stemning i forrige svangerskap, og da ble det jo som kjent en gutt… Like fullt: Her stikker jentelaget av med nok et soleklart poeng.

 

Ringtest

Usj, dette tullballet har jeg utsatt lenge nok. Jeg er jo verken troende eller overtroisk så å skulle legge min lit til en ring i et snøre faller seg ikke spesielt naturlig. Men skal man prøve alt, så skal man prøve alt.

 

Ringen skal altså holdes i et snøre over magen. Etter en liten stund skal man notere seg hvordan ringen beveger seg. Går den i sirkler betyr det gutt, mens sidelengs bevegelse betyr jente.

For at jeg ikke ubevisst skulle bevege ringen på den ene eller andre måten visste jeg ikke hva som var hva før vi begynte. Jeg prøvde å holde snøret med både venstre og høyre hånd og jeg holdt pusten for å ikke bevege meg, men resultatet ble det samme hva enn jeg gjorde. Ringen beveget seg sidelengs frem og tilbake, ikke en eneste sirkel å se. Ringen har talt.

 

Hjertefrekvens

Fosterets hjertefrekvens er en velkjent indikator og også en av de som jo faktisk kan ha rotfeste i biologiske forskjeller og ikke bare kaffegrut og overtro. Under 140 slag i minuttet er et tegn på gutt, over 140 slag/min tyder på jente.

Vi har målt babyens hjertefrekvens ved flere ulike anledninger. De to første gangene klokket babyen inn på 160, den neste 150 og på den siste ca 130-140. Tre over og én under grensa der altså. Nok et hakk i beltet for jente.

Spark

Hvor livlig den lille krabaten er på sparkefronten er også en pekepinn. En livlig sparker indikerer gutt, mens jenter er litt mer bedagelige. Her kommer vi endelig til det første punktet der guttene gjør comeback! For babyen har sparket godt og gjerne helst om natten helt siden beina kom i funksjon. Så her prikker vi inn et poeng for gutta.

 

Oddetall og partall

Så langt har vi dekket de mest vanlige målemetodene, så da er det på høy tid å bevege seg inn på alternativ grunn. Her kommer et par rariteter. Slik som denne: Legg sammen mors alder ved unnfangelsen og måneden unnfangelsen fant sted. Summen av disse tallene betyr visstnok noe i den store sammenhengen. Partall betyr gutt, oddetall betyr jente.

Etter litt rask matte ser jeg at det blir to strake for gutta her. Men mattestykket får dere ikke, for det er visstnok ikke pent å snakke om en kvinnes alder og/eller vekt. Spesielt ikke når hun er såpass gammel som Mammahjerte 😛

 

Kinesisk kart

Dette høres særdeles okkult ut, men kineserne er jo flinke til så mangt så de har helt sikkert dreisen på dette også. Det sies at kartet ble laget for 700 år siden av en kinesisk vitenskapsmann og funnet i en kongelig grav. Det sies også at kartet skal stemme i 99 prosent av tilfellene. Kjenner jeg er skeptisk, men vi prøver.

 

Lånt av Babyverden.no

 

Det kinesiske fødselskartet brukes ved å kryssklippe mors alder med måneden for unnfangelse og dermed skal svaret være gitt. I vårt tilfelle lander vi på en blå firkant. Det betyr tre strake for gutta. Takk til Kina for bidraget.

 

Den vordende mormorens hårfarge

Hvis den vordende mormoren har grått hår er det en gutt i vente. Har hun mer opprinnelig farge på håret enn grått, ja da er det en jente på vei.

Jaha… Denne blir verre. Ikke pokker om jeg tør å spørre svigermor om hun farger håret eller ikke! For en idiotisk indikator. De kunne like gjerne brukt “Den vordende mormorens vekt”. Nei, her får jeg bare gå for magefølelsen og si at min flotte svigermor fortsatt har sin naturlige farge i behold og dermed blir det et poeng for jente.

Spørre svigermoren sin om hun har mye grått hår? Psh, kamikaze kaller man det! Neste oppgave, takk.

Familiehistorie

Tell opp søsken og deres barn. Gjør det samme for barnefaren. Kjønnet det er flest av ligger best an. Skal vi seeee?. Jente, gutt, gutt, jente, gutt, gutt, jente, jente, gutt, jente, gutt, gutt. Så gutt altså.

 

Unnfangelsestidspunkt

Hvis unnfangelsen skjedde tidlig eller sent i eggløsningen blir det gutt, mens midt i perioden indikerer jente. Her blir svaret: Hakke pipling. Selv ikke mor har oversikten og siden jeg vet at min egen svigerfar ofte titter innom denne bloggen, synes jeg bare vi sier “pass” på denne og går videre uten å gå dypere inn i findetaljene rundt selve unnfangelsen 😉
 

Natrontesten / Plumbotesten

Dette var en form for test jeg ikke hadde hørt om tidligere. Testen ser ut til å være den samme for både natron og plumbo. Det går altså ut på at man skal helle natron/plumbo i en kopp og deretter tisse på det. For plumbo er det fargen på blandingen som avgjør kjønn, mens for natron er det hvorvidt det skummer eller ikke.

Men siden testen ikke gjelder for den vordende faren hopper vi lett over denne. Jeg kommer ikke til å be en høygravid kjæreste om å tisse på kjemikalier. Hun er allerede hysterisk opptatt av bakterier på kjøkkenbenken og at det ikke skal være et eneste hundehår liggende på gulvet, så jeg tror ikke vi skal dra den strikken der lenger enn nødvendig. Pass der altså.

KONKLUSJON:

En lang kveld med tester og vurderinger er over, Totalt ble barnet målt og vurdert i hele ni ulike kategorier. Og nå er stemmene endelig talt opp. Og vinneren eeeer….

….trommevirvel…

 

Jente! På stillingen 5-4 stikker jentene av med en knepen seier over gutta, så da blir det spennende å se hva som dukker opp.
 

Se så, da har vi fått det vitenskapelig bevist. Så da er det bare å kaste listen med potensielle guttenavn og brenne alle babyblå sokker ;-). Hadde vi prøvd flere tester ville sikkert resultatet kunne bikket over på gutt, så jeg tror ikke vi foretar noe overilt helt enda. En rask sjekk i kaffegruten eller på hvilken side av veien hunden tisser ville fort kunne snudd resultatet på hodet.

Så, da gjenstår det vel egentlig bare med å konkludere med det eneste som er sikkert, og det kommer i form av et sitat hentet fra en av tidenes beste filmer, Flåklypa Grand Prix:

Time will show.

Gutt eller jente, plutten gir tommel opp for å bli storebror uansett 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Med få uker igjen til lansering er det på høy tid å lansere en spenstig konkurranse og fem heldige vinnere vil stikke av med en helt unik premie!

Signerte bøker er gøy, men en vanlig signatur/autograf er egentlig ganske kjedelig. Og sånn kan vi ikke ha det! Derfor tenkte jeg å dele ut fem bøker av Pappahjerte – Fra ungkar til far med en helt egen personlig hilsen!

Slik fungerer konkurransen:

• Legg inn en kommentar i kommentarfeltet der du skriver litt om hvem som fortjener å vinne en signert bok og hvorfor. Fornavn/kallenavn holder og selvfølgelig en god begrunnelse.
• Fem vinnere trekkes ut blant de beste begrunnelsene og disse vinner hver sin helt unike bok.
• Begrunnelsen du har gitt danner bakteppet for min personlige hilsen som vil bli på en helside eller mer, alt ettersom. Mulig jeg også skribler ned en tegning eller to når jeg først er i gang 😉 Det vil tiden vise.

 

Der sitter´n, klar for å signere 🙂 #tommelopp

Signert bok kan jo være en fin gave til en vordende far som er en anelse nervøs for hva som venter ham. Eller en godhjertet bestemor som vil gjenoppleve et par høydepunkter fra da barna var små. Eller andre. Hvis du synes at du selv fortjener å vinne boken, er det selvfølgelig også lov til å nominere seg selv 😉

Frist for innsendelse er søndag 14. september kl. 12.00. Vinnerne utropes samme kveld her på bloggen. Bøkene sendes i posten så snart de kommer fra trykkeriet og gamle Pete har fått skriblet ned sin personlige hilsen.

 

Slik gjør du:

1. Nominer den du vil at skal vinne og hvorfor i kommentarfeltet her på bloggen.
2. Husk å legge inn e-post, så jeg får tak i deg (blir ikke publisert eller misbrukt).
3. Trykk “like” eller del dette innlegget med gode venner på Facebook. Hvem vet, kanskje en god venn nominerer deg tilbake? 😉 Del gleden, det gir god karma og god karma lønner seg alltid 🙂

OBS: Ekstra vinnersjanse! 4 vinnere kåres fra kommentarene her på bloggen, men den siste finner jeg på Instagram. Så husk å stikke innom @pappahjerte for en ekstra vinnersjanse på Instagram.

 

Hurra, i dag kan jeg endelig sprette korken av nok en fantastisk spennende nyhet som jeg har ventet leeenge på å avsløre! Jeg har fått egen fast spalte i det ikke helt ukjente foreldremagasinet Foreldre & Barn 🙂 🙂

Det var så fantastisk spennende å svinge innom kiosken i dag og se at bladet endelig sto i hyllene. Og der, på forsiden og greier, så jeg et velkjent navn.

 

Hurra! 🙂

Jeg er ikke typen til å selge skinnet før bjørnen ligger på lasteplanet, litt på samme måte som at man ikke tør å fortelle venner og bekjente at man venter barn før den magiske 12-ukersgrensa er passert. Men når den første spalten nå har kommet seg på trykk er det absolutt på tide å sprette champagnen og dele gleden med dere 🙂 🙂

 

Bildet nederst til høyre – vaskekte high five 🙂

 

For å virkelig sparke i gang den nye spalten har Foreldre & Barn også vært på hjemmebesøk hos yours truly og fått masse intime detaljer som de har smurt ut over flere sider inne i bladet. All honnør til fotografen som klarte å knipse tidenes blinkskudd av Plutten i aksjon 😀

 

Se de små tottene da

 

Jeg er kanskje litt inhabil, men hadde jeg vært deg ville jeg løpt rett til nærmeste kiosk og plukket opp et rykende ferskt eksemplar av Foreldre & Barn og koselese det i helgen, for som alle vet: Helgen er tiden for å koselse magasiner og ikke drive med husarbeid… 😉

P.S. Til dere som ikke forsto den siste referansen, les dette innlegget: Ukas krangel – Lørdagsfrokost

Gooooooooooood helg og ikke minst:

/ HIGH FIVE!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 * Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Peter kaller seg kanskje for en tøff mann, men når det kommer til å prate om intimhelse er han en skikkelig pyse. Like fullt har han blitt pent nødt til å lære seg et par ting i løpet av mine to svangerskap, for med svangerskap følger en del mindre behagelige skavanker… Skavanker som man muligens ikke var klar over at kunne dukke opp.

For når man har en voksende baby inni sin egen mage, sier det seg selv at det mot slutten av graviditeten begynner å bli trangt om plassen. Urinblæra må tømmes hyppig, magesekken fylles fortere, og man blir andpusten ved selv den minste anstrengelse. Men en ting jeg ikke var klar over på forhånd, var at den voksende livmoren trykker ned mot endetarmen. Dette kan føre til at man får uønsket besøk der bak – nemlig av hemoroider.

 

Da jeg gikk gravid i 2012, skjedde dette meg mot slutten av svangerskapet. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg ble tatt skikkelig på senga. Jeg hadde aldri hatt sånt djevelskap før, og trodde det var noe pensjonister fikk fordi de spiste for mye fyrstekake og drakk for mye portvin. Hemoroider er helt klart ikke noe man snakker om rundt middagsbordet. Eller med naboen. Eller med noen som helst. Bare ordet i seg selv får Peter til å brekke seg, så jeg kunne ikke nevne dette for ham da det stod på som verst for et par år siden.

Litt rart er det jo egentlig, for et raskt søk på Google forteller at hele 1 av 3 nordmenn sliter med dette problemet. Og det er jo et overraskende høyt tall, spør du meg. Det betyr jo egentlig at dersom du ikke har hemoroider selv, så har naboen din det. Eller moren eller faren din. Men ingen snakker om det.. Hvilket ved nærmere ettertanke kanskje er like greit.

 

– Unnskyld, min herre, men klør De også litt i –
– Ty!
– Om forlatelse.

 

Men nå har det seg altså sånn, at jeg jo ikke er dummere enn at jeg forstår at når jeg nå befinner meg i en relativt høygravid tilstand, så betyr det at jeg sannsynligvis snart får besøk av disse rakkerne igjen.

Enda et raskt søk på Google kan fortelle at det finnes forebyggende salver på markedet, men at de preparatene som blant annet inneholder prednisolon bør unngås når man er gravid.
Salven som derimot anbefales for gravide, og som jeg tydeligvis er ute etter, har dessverre klart å gå tapende ut av navneforslag-konkurransen. Den har nemlig fått det klingende navnet «Alcos Anal». Er det noe du ikke ønsker å be om hjelp til å finne i apotekhylla, så er det «Alcos ANAL». Jeg var derfor helt klar på at dette produktet skulle jeg finne selv når jeg tok turen til apoteket – uten hjelp fra en eller annen apotektekniker. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort.

«Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med – leter du etter noe spesielt?»

Jeg hadde knapt fått satt det ene benet på innsiden av apotekets lokaler, før den mørkhårede damen kastet seg over meg. Hva skulle jeg svare..
«Nei, jeg er bare ute og kikker litt»..? Ingen drar vel på apoteket for å se seg rundt.
«Nei takk, jeg vet hva jeg skal ha..» føltes heller ikke riktig.
Jeg sveipet blikket raskt rundt for å se om «Alcos Anal» lyste mot meg fra en av reolene. No such luck.

Det var to andre kunder i lokalet i tillegg til meg, og selvsagt var det dørgende stille. Det bråker dessverre aldri på apoteket.

 

Jaha, så det er du som er klar for litt.. ALCOS ANAL?!

Jeg turte ikke møte blikket til den hyggelige damen som ventet på svaret mitt. I stedet begynte jeg å stotre.

«Eh ja, jo jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute.. Eller tja, du vet, jeg har hørt at man skal være litt forsiktig når man er gravid..» Great, dette gikk jo fint. Damen rynket pannen forsiktig, men lot meg fortsette:

«Jeg skal ha.. Alcos Anal..», hvisket jeg så lavt jeg kunne.

Damen fortrakk ikke en mine. Profesjonelt.

«Ja, det har vi her borte!», svarte hun, en smule for høyt, stillheten i rommet tatt i betraktning. «Problemet er bare at vi er helt utsolgt, og leverandøren klarer ikke levere på en stund.»

«Eh, okei. Har du noe annet da, som fungerer på tilsvarende måte og som er godkjent under graviditet?», mumlet jeg.

«Ja, denne salven her», fortsatte damen i samme volum som før, «denne lindrer kløe og smerte og annet ubehag som man har i og omkring endetarmsåpningen. Gjør stort sett samme nytten som Alcos Anal, bare med andre virkestoffer.»

Jeg hadde nå tiltrukket meg de to andre kundenes oppmerksomhet, begge kikket nysgjerrig i min retning.

«Ja, eh, eh, altså», stammet jeg, «jeg skal liksom bare bruke dette forebyggende jeg da, det er ikke sånn at jeg allerede har et problem, men jeg tenkte at det var best å være tidlig ute sånn at problemene ikke oppstår kanskje, jeg har hørt at det kan være veldig plagsomt, og..»

Oh lord. Rødmen i fjeset mitt må ha gitt mitt ufødte barn i magen midlertidig blodmangel – for jeg må ha vært tomatrød på dette tidspunktet. Damen smilte til meg, ville åpenbart ikke avbryte mitt lille foredrag.

«Eh, ja takk, jeg tar den salven der, jeg», gryntet jeg før jeg løp til kassa, betalte i en kjempefart og stresset ut av butikken.

På hjemveien kom jeg plutselig på ordene fra jordmoren på fødselsforberedende kurs: «Det finnes mange gravide som ikke får en eneste hemoroide, så ikke gå og vent på dem!»

Men en ting er i alle fall sikkert; skulle de først dukke opp, så er det i det minste en mager trøst at leverandøren ikke klarer å levere nok «Alcos Anal» i forhold til etterspørselen. For det kan jo ikke bety annet enn at du muligens har en liten salvetube innerst i skuffen på badet, du også.

 

– Au.. Fingra av fatet, takk!.

 

/ lik hvis du liker den frittalende Mammahjerte /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ sponset innlegg

Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi en gang i oppgave å beskrive vår drømmedag. Jeg husker ikke alt jeg skrev, men to ting husker jeg likevel godt:

1. Gi Pamela Andersen en ryggmassasje.
2. Grisekjøre en sportsbil på bane.

I går skulle sistnevnte endelig gå i oppfyllelse.

Toyota GT86 sportsbil. Også er det han kisen her da… Hvordan skal dette gå!?

 

Jeg kunne knapt tro mine egne ører da jeg fikk invitasjon av Toyota til å stille opp på Rudskogen motorsenter for å oppleve enhver manns våte drøm. Få grisekjøre deres sportsbilflaggskip Toyota GT86 og i tillegg få sitte på med en av verdens desidert råeste driftere, Fredric Aasbø. I tillegg lokket de med at Trond Espen Seim skulle dukke opp, også kjent som en av Norges cooleste kjendiskjekkas. Med det hadde de også dekket enhver kvinnes våte drøm.

Først trodde jeg selvfølgelig at det bare var tullball og spam-mail, men så skulle det faktisk vise seg å være sant. De syntes en pappablogger som meg fortjente en dag helt utenom det vanlige og ville derfor skjenke meg den ultimate adrenalinbomben.

 

To særdeles fete fyrer: Trond Espen Seim og Fredric Aasbø

 

For at jeg skulle føle meg i mitt rette element fra start hadde jeg fått låne en Toyota Auris Touring Sports Hybrid for kjøreturen til Rudskogen. Selv om den bilen var utrolig deilig å kjøre og bruker mindre bensin på mila enn en kamel, så kan man vel trygt si at det var litt av en overgang å gå fra en trygg, fornuftig og romslig familiebil, til illsinte bensinmonstre som flerrer opp asfalt og spiser selunger til frokost.

 

Fredric Aasbø i aksjon!

 

Ikke akkruat manko på action på Toyota Trackday

Men for all del, nå skal ikke jeg sitte her og bable, se heller videoen. Jeg er ganske sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt i denne videosnutt tisser på meg. Det ville du gjort også. Tro meg. Bare se selv.

 

I dag befant jeg meg helt plutselig på Ikea. Alene. Det er ikke et sted å være for en mann uten anstand.

Først gikk det greit. Jeg hadde fått med en liste fra frua over ting jeg skulle lete etter og ganske tidlig fant jeg den første tingen på lista. Tossig toalettsete, check. God flyt, dette klarer du Peter.

Etter å ha sust gjennom andreetasjen på rekordtid svinset jeg ned trappen og kastet meg ut i felten. Den beryktede førsteetasjen lå foran meg. I posen hadde jeg heldigvis bare kjøpt én ting fra lista og ingen unødvendige.. Hey?! Hva er dette? Hvor kom usb-lampa, slikkepotten, slipsboksen, lyspæra og duftlysene fra?

Aha, så er det Ikea-spøkelset som har slått til igjen. I det ene øyeblikket går du målbevisst rundt og leter kun etter ting på lista, men så fort du ser bort dumper han rare impulsprodukter ned i kurven din. Jeg mener: vi bruker jo aldri servietter, hva farken skal vi med hundrevis av servietter i alle regnbuens farger?!

 

Vil jeg noensinne få bruk for denne? Hvem vet, men opp i kurven med deg. #IKEA-effekten

Så kom jeg plutselig inn i en dårlig sone der de verken hadde lampene jeg var ute etter eller bilderammene frua ønsket seg. Jeg ringte henne, hun tok den ikke. Jeg kjente at jeg begynte å føle på Ikea-aggresjonen. Det er jo en velkjent sak at intet menneske kan oppholde seg på Ikea i mer enn 23 minutter før humøret ryker og man begynner å hisse seg opp over småting. Hvilken vei er ut? Tror de virkelig noen ville kjøpt de stygge lampene der? Hvorfor må folk sette vogna midt i gangen?! Jeg vil bare ha to glass, hvorfor må dere selge dem i bokser av søtten tusen?! Men seriøst, hvilken vei er ut?!

Plutselig ble jeg grepet av klaustrofobisk angst. Jeg så på bakken etter piler, men ingen var å se. Jeg prøvde å se hvilken vei de andre gikk, men alle vaset rundt i alle himmelretninger. Et øyeblikk fikk jeg faktisk litt panikk, for jeg hater virkelig å være desorientert. Hvis det begynner å brenne nå, hvilken vei løper jeg da? Og for å gjøre det enda verre kom det plutselig en dame bort til meg med et forstyrret blikk og spurte meg hvilken vei utgangen var. Jeg pekte henne i den retningen jeg trodde det var, før jeg smilte nervøst og rullet videre. Så kjøpte jeg en ørten-pack med duftlys med vaniljelukt og sniffet på de til jeg fikk roet meg ned.

Da først fant jeg selv veien mot utgangen og befant meg kort tid senere i kassekøen. Jeg var fornøyd. Et raskt overslag av det som lå i kurven viste at jeg hadde holdt meg på rundt 50 % planlagte kjøp og 50 % impuls. Det er bra til Ikea å være. Ja vel så trengte jeg kanskje ikke tennisracketsett til meg og plutten, to ulike lamper til kontorrommet eller en papirholder, men frua får skylde seg selv. Sånn går det når man sender en heterofil mann alene på shopping.

 

Lukten av bakverk, pølser og pizza fortalte meg at jeg nærmet meg. Dette roet nervene. Så kom jeg på at jeg er på en streng diett som ikke på noen som helst måte tillater verken bakverk pølser eller pizza. I tillegg var jeg skrubbsulten og en halvannen times kjøretur hjemmefra. Topp stemning. Ja ja, en får bare komme seg ut så fort som overhodet mulig og klampe gassen i bånn, tenkte jeg.

Da først tok jeg en titt på handlelappen. I min iver etter å komme meg ut av djevelens forgård og tilbake på motorveien hadde jeg selvfølgelig oversett den ene tingen jeg faktisk kom hit for å kjøpe. Og hvis jeg ikke husker feil, synes jeg å huske at jeg så de greiene der helt i starten av andreetasje. Ja.. da er det bare å begynne å bevege seg mot strømmen av irriterte shoppere da og være han fyren som alle irriterer seg over. Ja, denne dagen tror jeg blir fin…

For å si det sånn: Plutten, fattern kommer hjem med to stykk Bolmen trappestige og de har du å bli glad for.

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

P.S. Dette er på ingen måte et sponset innlegg. Hvis noen skulle være i tvil.

Noen lørdager fortoner seg som en sukkersøt romantisk komedie. Andre dager er litt mer såpeopera…

 

– Duuuu..?

– Ja?

– Jeg tenkte kanskje jeg skulle lage en sånn “Ukas krangel” på bloggen igjen jeg. Er det greit eller?

– Jada, men hva skal du skrive om egentlig? Vi har vel ikke kranglet noe særlig i det siste, har vi det da?

– Eh.. hva med frokosten i går da?

– Jo jo, men det var jo bare teit, var det ikke?

 – Men allikevel da, jeg tenkte kanskje det kunne vært litt artig å skrevet om på bloggen.

– Jeg husker ikke hva vi kranglet om en gang, jeg.

– Hehe, det gjør jeg. Vi satt og koste oss med lørdagsfrokosten, kaffen var fortsatt glovarm og kryssordet i Østlands-Posten lå rykende ferskt, klar og ventende foran meg, da du begynte å lekse opp alt vi skulle få gjort. Om alt husarbeidet som ventet på oss og alt vi skulle rekke. Så prøvde jeg å si at jeg bare ville nyte lørdagsfrokosten i to sekunder før du skulle begynne å gnåle om alt som måtte gjøres i huset. Så ble du kjempesur og stormet opp trappen, bare fordi jeg ikke finner samme glede i å gjøre husarbeid som deg.

– Å hallo? Det var jo ikke akkurat det som skjedde, da! Problemet er at vi har masse som må ordnes her hjemme, som jeg trenger din hjelp til å få gjort, og hele uka har du sagt at du ikke har tid, men at vi kan se på det til helgen isteden. Også kommer helgen, så blir du sur og forbanna så fort jeg tar opp alt som skal gjøres..? Er det rart jeg blir littegranne oppgitt?

– Ja faktisk! Er det helg så er det helg, og -..

– .. både du og jeg vet at dersom vi ikke legger en plan for lørdagen eller søndagen, så sitter vi plutselig der søndag kveld og lurer på hvor helgen tok veien. Og vi har ikke fått gjort en dritt. Bare susa rundt uten noe som helst form for effektivitet.

– Jo, men er det så farlig da? Det må jo være lov å slappe av litt og ta det piano i to sekunder når det først er helg…

– Aaaaah, det er så typisk deg! Hva er greia med å utsette alt mulig da? 

– Men i kråkenes navn…

– Hvorfor kan vi ikke bare bli sånne folk som får ting gjort med en gang? Tenk så deilig det hadde vært med et ryddig hus hvor alt var på stell?

– Herregud, det er jo ikke så ille her da!

– Kjekt for deg å si som ikke ser rotet! Jeg går jo her hjemme og har i tillegg den evnen at jeg registrerer hvordan ting henger sammen, jeg ser når rommet til plutten er helt bomba, jeg ser når hårdottene til bikkja flyr veggimellom så fort noen åpner et vindu – og når skal vi få tatt et røsk dersom vi ikke kan bruke helgedagene når du har fri?

– Men asså, det er jo ikke snakk om å ikke gjøre noe hele helgen, det er bare det at jeg vil spise frokosten min uten at du begynner å mase om – …

– NÅR skal jeg ta det opp da egentlig, skal jeg legge ut små diskrete lapper til deg rundt omkring i huset og satse på at du finner dem, eller skal jeg sende deg en sms som du kan lese når du er klar, eller skal jeg sende en snap av en støvdott så du muuuligens forstår hva jeg hinter til?!

– Æsj, hvis det skal være sånn så driter jeg i hele “ukas krangel”, sorry at jeg tok det opp! Bare glem det. Glem det!

– Nei, bare skriv den dritteksten din, du. Og se hvor mange likes du får! Kos deg med frokosten, jeg går i dusjen!

 

 Erre muli´

En halvtime senere

 

– Unnskyld, pus.

– Unnskyld selv.

– Jeg bare tenkte det hadde vært litt artig å gjort noe ut av den krangelen i går, for det er liksom så typisk at man går og gleder seg til helgen, så ender man opp med å ødelegge hele lørdagsfrokosten med krangling.

– Ja uff, unnskyld altså jeg bare kjente at det irriterte meg at det virket som at du fortsatt ikke hadde forstått greia. Det er ikke meningen å være så snappy, det er bare så slitsomt å gå rundt og tråkke i rot hele uka, men jeg skjønner jo at du ikke kjenner like mye på det. Jeg tror kanskje det er litt ekstra slitsomt siden jeg er gravid også.

– Det er jo ikke det at jeg mener at vi ikke skal gjøre husarbeid, men jeg klarer liksom ikke å glede meg til det på samme måte som deg.

– Ehm.. tror du jeg gleder meg til å gjøre husarbeid?

– Nei eller.. jo. Det var liksom noe i måten du kastet deg over meg og ikke lot meg ikke få nyte frokosten i to sekunder før du begynte å prate ivrig om alt som måtte gjøres.

– Men.. skjønner du ikke at jeg har gledet meg til å bli kvitt alt rotet? Til å endelig kunne få puste uten å være redd for å få en hybelkanin i kjeften? Er det så vanskelig å forstå?

 – Hehe, la oss ikke starte igjen nå da. Kan vi ikke prate helt normalt uten at du fyrer deg opp?

 – Jo da, men du skjønner jo ikke problemet?!

– Jo da jeg skjønner problemet, men jeg gidder jo ikke å prate med deg hvis du ikke klarer å prate om det uten å tilte helt?

– Tilte?! Er det rart da, når du har lovet å hjelpe til hele uka, så kommer helgen så gidder du ikke løfte en finger?!

– Men i h… Jeg sa jo at jeg skulle hjelpe til, jeg klarer bare ikke å få lyst til å bruke helgen min på det!

– Lyst?! Du skjønner det FORTSATT ikke du?!

– Nei vet du hva, jeg dropper hele “ukas krangel”, glem at jeg noensinne spurte. Det her gidder jeg ikke!

– Fint!

– Flott!!

 

 

 

Enda en halvtime senere

– Unnskyld, pus.

– Unnskyld selv.

– Det var teit av meg å ta det opp en gang til. Jeg tenkte bare vi kunne prate om det, siden det egentlig var litt artig at vi ble så sure midt i den koselige lørdagsfrokosten, men jeg skriver bare om noe annet jeg.

– Det går bra. Jeg bare ble litt frustrert når det virket som at du fortsatt ikke forsto problemet.

– Hehe, ja jeg skjønner det. Jeg tror vi egentlig bare misforstår hverandre.

– Ja, det tror jeg også.

– Hehe, det kunne egentlig vært litt morsomt å skrevet om det som Ukas krangel på bloggen egentlig. At jeg hadde tenkt til å skrive om lørdagsfrokosten, men hver gang jeg prøver å ta det opp så blir du så forbannet at vi …

– Hva for noe “…blir du så forbannet”? Det er jo ikke det som er problemet.

– Nei nei, jeg vet jo det. Eller… jo, for jeg mener jo bare at jeg hadde lyst til å spise frokost i to sekunder før-

– PETER!!

 

Det var da som pokker

 

Og sånn sluttet faktisk samtalen. Så nå sitter jeg her og gjemmer meg bak macen, og én ting er i hvert fall helt sikkert: Neste lørdag er det opp før hanen galer for å støvsuge stua!

 

Les også:

– Ukas krangel – Treningsbagen
– Ukas krangel – På sengekanten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Man vet aldri hva man kan forvente når man henter i barnehagen.

Har det vært en god dag, har han kost seg? Har det vært tøffere tider med blod og snørr? Jeg er alltid like spent når jeg drar opp den tunge spaken som holder porten inn til barnehagens område forsvarlig låst. Blir det tårer, blir det smil?

 

 

Jeg tenker alltid at jeg skal prøve å snike meg innpå ham, men det lar seg aldri gjøre. Barnehagen er et bærekraftig økosystem der alle barna spiller sin rolle for å holde hjulene i gang. Rett på innsiden av gjerdet står jegerne og hilser deg velkommen. Du tror de bare leker, men de analyserer deg. Prøver å finne ut hva du er for en kar. Så kjenner en av dem deg igjen og piler i vei. Hun må advare flokken.

Jeg tusler oppover veien til de små, røde husene mens hylende fornøyde barn suser forbi meg på trehjulssykler og suser nedover sklia med hodet først. På huskene sitter to blide fjes innpakket i regntøy som får fart av voksen i gul vest. Nedi skogholtet løper et ukjent jegere rundt i fullt firsprang mens stemmene løper høyt og engasjert. Det er lek på høyt nivå hvor enn jeg snur meg, men hvor er min sønn?

Sist sett under et moteshow på morgenkvisten

Jeg følger den rosakledde speideren som pilte i vei da jeg kom inn. Ser at hun virrer rundt og leter etter ham hun skal rapportere til. Så får hun los. Hun løper bort til sandkassa og der, midt blant en klynge med småtasser, ser jeg en helt spesiell liten tass. Han stabber rundt i sin mørkeblå regndress og lyse bustelugg.

 

Han er travelt opptatt med å rake i sanden da han får budskapet hvisket i øret. Han snur seg rundt og ser etter meg. Det tar litt tid, for rundt ham er det barn og voksne på alle hold. Men så ser han meg der jeg sitter på huk med armene ut til siden i optimistisk forventning om en klem.

Man vet jo aldri om det blir en klem eller ikke, men det er alltid verdt å håpe på. Det tar ham ikke et brøkdelssekund for å ta en beslutning. Han slipper alt han har i hendene og stormer mot meg i fullt firsprang. Han smiler fra øre til øre og kommer mot meg så fort han bare makter.

Så deiser han inn i meg og river meg nesten over ende. Jeg løfter ham mot himmelen, kysser ham på kinnet og omfavner ham i en knusekos. Det tar ikke mange sekundene før han begynner å fortelle. Babler lystig i vei om alt som har skjedd i løpet av dagen mens pappa har vært på jobb. En hel dag med begivenheter pakket ned til et par setninger. Det er ikke så lett å tyde de overengasjerte ordene som dukker opp, men det er lett å forstå at han har kost seg glugg i hjel.

 

 

På sånne dager er det veldig hyggelig å hente i barnehagen. Med største fortellerglede gjengir han alt han har opplevd i løpet av dagen, mens han peker og vifter med armene. Mellom ord som huske, tegne og leverpostei, hører jeg også navnene til de ansatte.

I det vi kjører ut fra parkeringsplassen sier han “Ha det, barnehagen” og jeg vet at ingen steder kunne vært bedre. Ikke hjemme med mamma, ikke på jobb med pappa. Akkurat her. Jeg ser det i smilet, hører det på stemmen. En god dag i barnehagen har alt.

/ God helg 🙂

Les også:
– Et pappahjerte i postkassa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Helt siden denne bloggen så dagens lys for første gang har det samme bildet stått på topp. Derfor er tiden mer enn moden for å friske opp litt med et kliss nytt bilde. Er jo fint med et toppbilde som holder seg litt oppdatert også. Ikke at jeg har forandret seg stort siden sist, men plutten har jo blitt en anelse større 😉

Dessuten var det på høy tid med et nytt slagord, med tanke på at 90 % av leserne er damer og ikke “tøffe menn”. Håper dere liker det.

For referansens skyld, her er det gamle:

 

Og her er det nye:

 

 

Den obersvante leser vil også se at det nye toppbildet ligner veldig på bildet på forsiden av boka mi: Pappahjerte – Fra ungkar til far.

Med lanseringen av boka har jeg også fått en fiffig detalj til mailsignatur 🙂

 

 

Ha en strålende kveld! Og du, her skal du få med deg en liten sak på vei ut døra:

/ Hiiiiigh five!

Les også:
– Et pappahjerte i postkassa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I helgen publiserte VG saken “Kjære storbarnsforeldre” av Guro Hoftun Gjestad. En sår og vakker tekst om livet som storbarnsforeldre. Som småbarnspappa kjente jeg at den traff meg hardt, så da følte jeg for å skrive et svar. Dette er på ingen måte en kritikk av teksten til Guro, men heller et småbarnsperspektiv på et storbarnsliv.

Kjære Guro,
Jeg tror jeg forstår. Når barna er små er man fortsatt relevant i deres hverdag og bautaen i deres liv. Dette er også tiden da man har et helt hjelpekors rundt seg for alle de praktiske utfordringene i hverdagen. Som storbarnsforeldre står man oftere alene. Ingen snakker visst om det. Ingen blogger visst om det. Plutselig har barna vokst opp og lever sine egne liv mens mor sitter igjen hjemme med et overskuddslager av ubenyttet kjærlighet. Og sånn er det for mange, men ingen som prater om det. Vi prater bare om de små.

 

 

Vi prater bare om livet som småbarnsforeldre og hyller det for alt det er verdt. Kanskje er det nettopp fordi småbarnslivet er potensen og en fase av livet der ingenting er skrevet i stein. Alt er bare gleder, forventninger, tanker og drømmer. Og for den fasen av livet finnes det mange som prater. Mange som meg. Vi som snur på hver eneste stein i hverdagen for å finne nye sider av livet vi kan beskrive. Men vi har også våre bekymringer, vi har også våre savn.

Jeg vet at livet som småbarnsforeldre før eller siden blir livet som storbarnsforeldre. Jeg vet hva som venter, jeg hører om det på bloggen og i sosiale medier hver eneste dag. Om tiden som løper, om barn som vokser opp og flytter ut. Jeg vet at den kommerv. Løsrivelsen. Og den skremmer vettet av meg.

 

For nå holder du pappa i hånda for å føle deg trygg. For nå…

Jeg tror kanskje tiden er det som skremmer meg aller mest. For når man får barn så opphører liksom tiden for en stund, i hvert fall hva gjelder ens egen alder. Man blir ikke så fryktelig opptatt av egne årringer lenger, for alt som betyr noe er nurket i vugga. Jeg er jo bare her for å passe på ham. Jeg er bare her for å bistå. Man blir så besatt av å se dem bli eldre, notere hvert et fremskritt, feire hver en milepæl. Men for hver nye stjerne i boka blir også pappa eldre uten av noen tar notis av det.

Plutselig en dag står man der med voksne barn og tenker “Hva skjedde? Hvor ble alle årene av?!”. Jeg vet det, men akkurat nå vil jeg bare ikke tenke på det. Det er egentlig ganske paradoksalt; alt jeg vil er at pjokken skal vokse opp, men så er det også det jeg frykter. Han er jo bare en liten valp. Han er jo mitt alt, hva da med dagen han flytter ut for å starte på sitt eget liv, et liv jeg ikke får være en aktiv del av? Hva når han så vidt gidder å ta telefonen når jeg ringer, hva da med pappa?

 

Fattern er lekekompis nummer én. For nå…

 

Det som virker skummelt med å være storbarnsforeldre er at man har gitt alt, absolutt alt i så mange år for de små småttisene og plutselig står man på bar bakke igjen. Plutselig er man ikke først og fremst mamma eller pappa, men seg selv igjen. Det har man ikke vært siden før fødselen. Det kan være skummelt det.

Så frykt ikke, Guro, vi som fortsatt er småbarnsforeldre, vi har våre savn vi også. Vi velger bare å ikke tenke på dem. I teksten din etterspør du et talerør for tilværelsen som storbarnsforeldre, en stemme som taler deres sak. Den utfordringen tar jeg gladelig. Bare gi meg noen år. Til da vil jeg ikke tenke mer på det, for nå vil jeg bare nyte gleden, forventningene, tankene og drømmene.

Les også:
– Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *