Jeg er veldig usikker på hvem som var statsminister sist jeg fisket krabber, men det kan ha vært Gro Harlem. Eller Jagland. Uansett er det lenge siden.
Derfor var jeg rimelig sikker på at min gamle barndomshobby, som har gitt meg så mye glede og sommerlykke, ville ha mistet både sjarm og interesse nå.
Men like fullt, jeg har barn nå og vi har fortalt plutten om krabbefisking et par ganger og han har helt tydelig vist en klar interesse for det, så i dag tok vi med oss krabbesnører, klesklyper og bøtter ned til brygga for å prøve lykken.
… og, hvis mulig, oppfylle fatterns hemmelige drøm om å ta et sommerbilde så fullt av helhjertet norsk sommerlykke at det vil lure seg med på NRKs sommerspesial 😉
´a mor på plass 🙂
Etter en lang jakt på blåskjell var vi endelig klar. Vi fant oss et egnet sted, nikket anerkjennende i stillhet og lirket snørene ned blant steinene. Mange års erfaring som garvede krabbefiskere skulle endelig settes på prøve.
Og jammen tok det ikke mange sekunder før det smalt på en krabbe. Da ble det jubel i leiren! To landkrabber hadde vist seg fangsten verdig og beviset lå nå og krafset i bøtta. Så smalt det på en til og en til. Stoltheten bruste i årene.
Svalestup!
Men i all vår iver var det én som derimot viste relativt laber interesse for den noble kunsten. For det viste seg nemlig ganske raskt at plutten ironisk nok var langt mer opptatt av.. hold deg fast.. tang. Jepp. Tang.
Så mens mor og far hoppet mellom steinene og dro i land den ene krabben etter den andre, var plutten mer giret på å jakte tang.
Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd han hadde vokst opp i en kompisgjeng bestående utelukkende av krabber, som en slags havets Mowgli. Men vi koste oss glugg, okke som, alle som en og sommerlykken var et faktum.
Jeg er dog litt usikker på om vi lyktes med å føre krabbefiskearven videre eller om våre barnebarn kommer til å ligge på brygga med snørene og jakte på tang, men det vil tiden vise. Vi har gjort så godt vi kan 😉
Jeg fant en!
… og bildet til NRKs sommerspesial? Vi sender inn han sultne karen her, så er det bare å krysse fingrene 😉
En av de tingene jeg virkelig så frem til da jeg flyttet fra Oslogryta var å leve med lave skuldre i bonderomantiske omgivelser. Men i en travel hverdag er det lett å glemme å se seg om og sette pris på alt det man plutselig tar for gitt.
Men enda er det én i familien som verken har sett eller opplevd alle nærområdets gleder og derfor la vi her en dag ut på ekspedisjon, bare lillesnupp og meg.
Det er noe eget med å gå langs langstrakte landeveier, mens aksene strekker seg så lange de er og tar bølgen når vi knatrende triller forbi.
Så blir det selvfølgelig landsbyidyll helt på grensa til det komiske når man plutselig ruller forbi et skilt som skilter med nypoteter og jordbær og man stikker snuta innom og finner en hyggelig dame som selger egendyrket frukt og grønnsaker rett fra bakehuset.
Da snakker vi bonderomantikk, lave skuldre, indre glede og lukten av det gode liv.
Du veit det er bra når det ser sånn ut!
Sånt no liker vi utflytta byfolk vettu 😉
De desidert beste jordbærene jeg noensinne har smakt!
Nypella pottiser og nystekt brød fra egen ovn – good times!
Det er noe utrolig folkelig over en røddig a-endelse 🙂 #usprøyta
Små poteeeee-e-teeeer (Barne-tv, anyone? Hehe. red anm)
/ Hipp hurra for kortreist kos og bonderomantikk #såntnohakkeviibyn
Etter en lang periode som pådriver for kroppspress og mas kom jeg en dag til en viktig beslutning: Føkk sommerkroppen.
For ett år siden startet jeg et ambisiøst prosjekt for å komme i mitt livs beste form og etter planen skulle jeg i dag ha sixpack, struttende muskler som en bodybuilder og generelt sett ut som en nygredd enhjørning i medvind.
Godt på vei, men så plutselig en dag sa det stopp.
For året utviklet seg selvfølgelig i alle slags uventede retninger, slik et år ofte gjør. Alt i alt ser jeg vel egentlig ganske lik ut som i fjor, kanskje litt sterkere, kanskje litt slankere, men ikke stort å skrive hjem om.
Og jeg er kjempestolt!
Stolt over at jeg til slutt klarte å innse at jeg hele tiden jobbet mot mitt eget liv som småbarnsfattern.
Stolt fordi jeg er mer fornøyd enn skuffet over at jeg til slutt måtte gi opp drømmen om vaskebrettet og heller fokusere på familien.
Stolt fordi jeg ikke lot min egen stolthet stå i veien for å ta den rette beslutningen.
Disse to <3
Jeg prøvde lenge å jobbe mot et mål som lå milevis foran meg i horisonten, men følte hele tiden at jeg kjempet mot meg selv og min hverdag. Til slutt innså jeg at det en tid og sted for alt. Og dette var verken.
Året man setter et barn til verden skal være tiden for å fokusere på de nære, viktige ting, ikke ligge våken halve natten for å lese seg opp på benkpressteknikk.
Eller stå opp før hanen galer for å rekke å trene, og komme hjem trøtt, muggen og småsur ut dagen. Det blir for teit.
Selvfølgelig kan man vel klare å gjøre begge, men det funket vel aldri helt for meg og til slutt fikk det meg til å stille spørsmålet: Hvor mye er jeg egentlig villig til å betale for sommerkroppen?
Jeg trodde først jeg var klar for å betale en skyhøy pris, men så slo det meg at ofte var det jo faktisk barna som ble sittende igjen med regningen.
Og ikke bare det, men hva fasan skal jeg med å se så fordømt bra ut uansett? Jeg skal ikke på sjekkern med det første og har ingen planer om å ligge på stranda og flexe.
Jeg har en fantastisk kjæreste, to nydelige barn og føler meg frisk som en fisk. Er ikke det egentlig det viktigste? Hvilke behov av faktisk verdi dekker egentlig en sixpack for en familiemann som meg? Overhodet ingen.
Så da la jeg det brakk.
Og jeg er kjempestolt.
For i denne fasen av livet vil jeg heller nyte tiden med ungene og ikke få dårlig samvittighet hver gang jeg tar en is med guttungen.
Bare sånn middels fornøyd.. 😉
Målet for en travel pappakropp burde vel uansett være å være frisk og aktiv nok til å kunne gjøre de tingene man ønsker å gjøre. Sammen med barna. Ikke slites halvt i hjel for å se ut som et forsidebilde, når man ingen som helst måte har tenkt seg på noen forsider.
Så enten du har en halvslapp pappakropp, ammepupper som går rett ned i sokkene eller en muffinsmage som hviler godt på beltespenna: Er det så farlig a?
Enten du sliter i motbakke mot en sommerkropp som nekter å lystre eller for lengst har gitt den opp: Føkk sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har! Hvis den fungerer fint, tar deg fra A til B, får deg opp om morgenen og i sengs om kvelden: Gi den en highfive! Og en is. Eller en brokkoli. Eller hva enn du måtte for å trives i din egen kropp.
Dette er veldig mye viktigere enn sixpack 😉
Og sånn i etterkant av mitt eget kroppsprosjekt har jeg vel også litt dårlig samvittighet for å ha vært en pådriver for det overdrevne kroppsfokuset og jaget etter sommerkroppen. For hva er egentlig sommerkroppen? Det er en utopisk fremstilling av en solbrun kropp uten fett og bare muskler. Det er en besnærende musikkvideo, ikke egentlig virkelighet.
Så dette er vel også en slags advarsel, for “Sommerkroppen” er et skummelt begrep å henge seg opp i. Det vet jeg nå.
Jeg skal ikke dra det helt ut i ostepop-land og si at det bare er å la det skure, for det er tross alt veldig deilig (og bra for kroppen) å føle seg trent og i form, men jakten på sommerkroppen kan fort bli en fanatisk kamp som går over stokk og stein.
Ta for all del vare på den, gi den sunn mat og trening, men drit i sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har. Det er sommer, du har kropp og det får da for fasan være sommerkropp godt nok 😉
Selv skal jeg stille både til tennisturnering OG motbakkeløp denne helgen, men det hindrer meg ikke fra å mumse litt dessert til maten og nyte en alkoholfri øl i solveggen 😉
Jeg vet at det er utrolig irriterende med småbarnsforeldre som på spørsmål om barnas alder, lekser opp måneder, dager, timer og sekunder, og jeg ønsker ikke egentlig å være sånn, men i dag er det en liten fjær i hatten, sprett i champagnen og hei og hopp for lillesnupp som per i dag har tilbrakt akkurat like mye tid i friluft som inni magen til mamma.
Og det er så utrolig merkelig. Tenk hvor langt et svangerskap er! All denne tiden, helt fra den dagen i oktober i fjor da vi satt på Tønsberg sykehus og var litt redde og veldig spente og den første snøen falt for vinteren. Og nå, 9 måneder senere, vår lille bøtte med smil som lyser opp hver eneste dag.
Så utrolig rart å tenke på at hun har tilbrakt akkurat like mye tid inni magen til muttern, sperret inne bak lås og slå, buret inne i kasjotten med brev- og besøksforbud.
Men nå er du her og du er fantastisk, så gratulerer så mye med 9-månedersdagen, lillesnupp! 🙂
Jeg har alltid vært han fyren som mener at hjelm er for pyser og kjipinger.
Hjelm får deg til å se utrolig døll ut og jeg mener, herregud, hvor ofte smeller man hodet i bakken uansett? Man klarer jo å ta seg for!
Tenkte jeg..
Før.
Og den idiotiske tankegangen er jeg sjeleglad for at jeg har lagt av meg, for i kveld smalt det!
Foslått liten plutt :-/
Jeg var ikke til stede da det skjedde, jeg har bare fått det gjenfortalt med grøss og gru.
Plutten i full fart på sparkesykkelen full av barnlig overmot og glede, som sekunder senere var blitt til redsel, skrik og hyl.
Christina stormet til, men heldigvis gikk det relativt bra denne gangen. Noen stygge kutt, sår og riper over stort sett hele kroppen, men ingenting som ikke lar seg trøste bort med rause mengder kos og en pære-is. Heldigvis.
Trodde jeg.
Det var inntil jeg sjekket hjelmen..
Å f…
Hvordan ville skaden sett ut om ikke hjelmen hadde tatt den verste støyten? Hadde vi sittet på sykehuset nå? Hull i hodet? Hjernerystelse? Kanskje enda verre?
Vanskelig å si, og heldigvis også unødvendig å spekulere i, for han hadde på seg hjelm og bare derfor fungerte pære-isen som doktor i kveld.
Og dette var bare fra et fall i en bitteliten bakke i relativt lav hastighet på en sparkesykkel. Hva da med større barn og større hastighet? Enkel logikk tilsier større skader.
Stoler du på flaksen?
Skader, knall og fall er selvfølgelig en helt naturlig del av oppveksten og ikke skal man kle barn i rustning heller, men å slå hodet er noe helt annet enn å skade armen. Hodet er så veldig utsatt og sårbart, og det er så utrolig unødvendig å risikere alvorlige hodeskader når løsningen er så rask, enkel og genial: Bruk hjelm!
Hodet er altfor viktig til å bli overlatt til flaks.
Venner barna seg til å ha på hjelm på hver eneste lille snurr, tenker de seg ikke om to ganger før de tar på hjelmen. La det bli like naturlig som å ta på seg sko. Det skal ikke være et spørsmål om man vil eller ikke vil. Bruk hjelm eller bli inne, ferdig arbeid.
Og den jobben gjøres veldig enkel ved å gå foran som et godt eksempel og bruke hjelm selv 🙂
Eldre søsken er også rollemodeller 🙂
Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg ikke akkurat nå sitter på et sykehus og spekulerer i om vi kunne ha unngått en alvorlig hodeskade eller ikke, og det har jeg bare hjelmen å takke for.
Jeg liker egentlig ikke å være løpegutt for sikkerhetsbudskap du helt sikkert har hørt tusen ganger før, men nå som jeg har sett hjelmens effekt i praksis, sier jeg det gladelig ti ganger til om jeg må:
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Bruk hjelm.
Hilsen tidligere hjelmskeptiker som nå har sett lyset.
Det er lett å holde på en hemmelighet, men med barn i nærheten blir det brått litt verre og i går skjedde det noe som var både hysterisk morsomt for meg og samtidig kjempepinlig for frua.
Vi var ute på ærender med begge barna på slep. En tur hit, en tur dit. Fylle opp bagasjerommet med poser og planter. Med bilen nesten full var det på tide med et siste stopp på Biltema.
Stemningen var spent mens vi sto i kø og ventet på tur. Vi hadde presset barnas tålmodighet helt til siste dråpe og nå var det bare et spørsmål om tid før noen slo seg vrang. Bare ikke plutten begynner å mase om godteri nå..
Det er ikke lenge til middag, han er sulten og det er jo alltids et eller annet å finne i nærheten av kassa. La oss bare håpe at han overser det, så slipper vi den kampen.
Tross mange mennesker i butikken var det ganske stille og rolig. En respektabelt lang kø i begge kasser og godt med folk, men stille. Vi prøvde å gjøre så lite ut av oss som mulig og bevegde oss bare sakte fremover sammen med resten av saueflokken.
Da vi endelig kom frem til kassen la vi tingene på bordet og jeg la merke til at det selvfølgelig var godteri til salgs i kassaområdet. Og det gjorde plutten også..
Så snart vi kom frem, lusket han seg to skritt bakover og ble stående og se på godteriet med store øyne. Uten et ord fisket han forsiktig til seg en Toppris-sjokolade og tok den med seg bort til kassa.
“Å nei”, tenkte jeg. Here we go. Nå blir det mas og krangel om godteri.
Men neida, for i det han løftet den opp så høyt han klarte ropte han ut med en stemme så stolt og klar at den kunne høres gjennom hele lokalet:
– “Mamma ELSKER sånn her!”
I et magisk lite øyeblikk stoppet tiden opp.
Alle slapp hva de hadde i hendene og snudde seg rundt. Og der sto hun. Rød som en nykokt hummer.
Ah, for et herlig øyeblikk.
Blikket hennes mens den lille pjokken sto der og viftet med sjokoladen.
Å dæven, tre uker med fri fra barnehagen ja. Uhm.. Hva søren skal vi finne på hele dagen?
For det slo meg plutselig at nå som plutten er hjemme på sommerferie, blir det ertt stykk veeeeldig lang helg som strekker seg over flere uker. Og med det melder det seg et preserende behov for nye leker og aktiviteter.
Derfor kommer jeg i ukene fremover til å dele tips til leker, aktiviteter og spill man kan fylle lange sommerdager med. Noe vil koste penger, andre ting er gratis, alt ettersom hva vi kommer over 🙂
Det er mulig det er en godt kjent leke blant erfarne småbarnsforeldre, men jeg har i hvert fall aldri sett det før.
Lekesanden fungerer litt som en krysning mellom sand og plastelina, med den merkverdige egenskapen at den kan formes som plastelina, men faller fra hverandre som våt sand. Jeg klarer ikke helt å forklare konsistensen på sanden, for det er altså noe av det aller rareste jeg har kjent noen gang.
Man skulle kanske tro at det blir mye søl og rot av å leke med sand inne, men nei da! Sanden fester seg verken til klær eller hud, er superenkelt å rydde vekk og er ikke farlig å spise. Sanden passer perfekt for å svi av en time eller to på kjøkkenbordet og er like lett å rydde vekk som plastelina. Den tørker heller ikke ut og kan brukes igjen og igjen.
Søk opp “kinetisk sand” eller les denne saken om du ønsker å vite mer om produktet.
Vi kjøpte en boks med 450 g lekesand + tre lekeformer for 99 kr (tilbud) og de pengene er det vel verdt! 🙂
For det siste året har det blitt mang en natt alene på gjesterommet for far i huset. Ikke fordi vi har problemer eller noe, det er bare … eller jo, vi har ett problem. Meg.
Det har seg nemlig slik at jeg sover veldig urolig om natta og det funker dårlig for frua. Jeg prater i søvne, spretter opp for å jage innbruddstyver inne i klesskapet etc. Og hver gang våkner frua med hjertet i halsen og får naturligvis ikke sove med det første. Og det funker dårlig når man er 100 % avhengig av kvalitetssøvn mellom ammeslagene.
Derfor har vi en periode hatt ganske mange netter hver for oss slik at frua skal slippe å våkne med harehjerte og det har egentlig fungert ganske bra. Litt stusselig, men ellers tipp topp.
Den siste uka har derimot vært særs dårlig på sovefronten, med barn som våkner og voksne som legger seg altfor sent, så i går gjaldt det. Nå måtte vi få oss en skikkelig god natts søvn ellers ville mor gå i bakken.
Men da jeg kom opp etter kveldsturen med Teo fant jeg både puta mi og dyna inne på gjesterommet. Hadde jeg lagt dem der selv eller var det et lite hint fra frua om at hun ville sove alene?
Forfordelt og snurt satt jeg meg på sengekanten. Ja ja, så får jeg sove alene da. Men så slo det meg:
– “Ikke f…! Jeg er en voksen mann og hvis jeg vil sove i samme seng som kjerringa, så gjør jeg da for pokker det!”
Med bestemte steg marsjerte jeg inn på soverommet der frua og lillesnuppa sov, og krøp ned i senga. Jeg gnikket meg ned i puta og trakk over dyna. Det siste jeg tenkte før jeg sovnet var: “Okei Pete, i natt.. I natt må det soves. Kom igjen nå hjerne, ikke noen sprell i natt, la oss bare ta det heeeeelt piano. Fliiiink gutt.”
Detta blir så bra så 🙂
Den natten hadde jeg en merkelig drøm …
Jeg drømte at vi hadde filmet en videosnutt med et kamera festet på kroppen til Christina. Batteriet var i ferd med å gå tomt og jeg måtte ha tak i videofilmen før det var for sent.
Jeg saumfarte hele kroppen hennes, men uansett hvor mye jeg vridde og vendte på henne, fant jeg ikke kameraet. Jeg ransaket hele kroppen, løftet på armene, finkjemmet beina, men nei. Jeg skjønte ikke hvor kameraet kunne være, da jeg plutselig hørte en gneldrete stemme som kuttet rett gjennom drømmen som en kniv:
– “HERREGUD PETER, HVA ER DET DU HOLDER PÅ MED?!?!!!!?!?!”
Og da først våknet jeg. Med et godt grep rundt beinet til frua.
Og blikket som møtte meg …
Vel, la oss bare forsiktig si at det blir gjesterommet i natt. Og i morgen. Og jeg har ingen planer om å klage på det 😉
Hvem har sagt at man trenger å dra til et dyrt badeland eller en fornøyelsespark med sjiraffer for å ha det moro i sommerferien?
Jeg skal ikke kimse av sjiraffer altså, men det går jo faktisk an å legge ut på små ekspedisjoner helt uten verken eksotiske dyr, morsomme attraksjoner eller sukkerspinn også.
Så i går sæla vi på hele familien og tok en kortreist sommerferie til..
Det er kanskje ikke den heiteste destinasjonen for verken turister eller globetrottere, men overraskende trivelig for en liten familie på tur.
En verden full av oppdagelser rett utenfor døra 🙂
Vel fremme handlet vi inn noen rundstykker, litt godt pålegg, eplejuice og iskaffe og slo leir helt bakerst på parkeringsplassen. Et par ledige paller og noen smurte skiver senere var campen etablert.
Fattern prøvde å få lillesnuppa til å sove, men det ble selvfølgelig helt uaktuelt, så da ble det å ligge og dune i vogna mens resten spiste lunsj.
Standhaftig sovenekt er absolutt fnattemateriale 😉
Man tenker ofte at man må gjøre så mye ut av hver eneste dag av sommerferien, reise hit, styre dit, orge, besøke og mase.
Man glemmer nesten at det faktisk går helt fint å få en helt makaløst bra dag ut av bare en liten trasketur med vogna bort på lokalbutikken og lage festivalcamp på parkeringsplassen.
Tyske turister? Neida, bare parkeringsplassparty på gang 🙂
På vei hjem ble det dessuten is på hele hurven og da steg stemningen til de høyder at selv ikke den lengste sjiraff kunne nådd oss til knærne 😉
