Det er avreisedag på hytta og fattern farer rundt med vaskekluten. Plutten har blitt bestukket med kinderegg og stasjonert foran tv-en for å kjøpe oss tid. Jeg kjenner ikke til lyden på programmet og tar en rask titt. Tegneserien Stallen på NRK Super. Ikke noe vi vanligvis ser på, men han ser ut til å like det.
Mens jeg svinser rundt på kjøkkenet hører jeg bruddstykker av programmet på TV-en. Hestevrinsk og misnøye. Teatralsk og overdreven gråting, samt tilfeldige utdrag fra dialogen.
– “… og Æ visst jo at ho Bella var tander”.
Jeg går og humrer for meg selv over bruken av ordet tander, som på ingen måte har noe som helst å gjøre med vanlig dagligtale, men derimot alt å gjøre med et direkte oversatt manus. Jeg tar en ny titt ut i stua og blir overrasket over å se plutten se litt nedslått ut. Ikke veldig, bare litt. Spesielt med tanke på at det står et halvspist kinderegg foran ham.
Jeg ser fort på skjermen igjen. Å ja, så det er det som var greia med hesten Bella ja. Hun er dæv. Som en sild.
Døden er ikke et tema vi har snakket så mye om og plutselig blir jeg usikker på hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Er dette tiden for den store samtalen altså? Hvor skal jeg starte? Skal jeg bruke metaforer og oppspinn? Skal jeg snakke om at Bella har reist til hestehimmelen og at vi alle skal dit for å klappe henne en dag? Hva skal jeg gjøre?!
Men før jeg rekker å komme opp med flere tanker og planer avbryter han tankerekken min. Han plukker opp siste rest av kinderegget, tar seg en bit og kommer med en rask konklusjon rundt hele den beklagelige hestesituasjonen på tv:
– “Hesten har blitt ødelagt”.
Og vipps så var den saken ute av verden og den kjipe samtalen lagt på is. Hesten var så absolutt ikke død, drept eller noe i den gata.
Bare litt ødelagt 🙂
/ vrinsk
