Med sommeren spretter blomster og bær frem som svensker langs norske bardisker.
Jeg glemmer helt å tenke på det resten av året, men når det spirer og gror i hagen vår, ja da gjør det noe med humøret. Noe veldig bra. Det er noe utrolig trivelig med å se blomster som strekker seg mot solen og urter, bær og bønner som springer frem fra vinterdvalen for å skape god stemning 🙂
Men bare så det er sagt (og fordi frua tvinger meg til å skrive det): “Grunnen til at det spirer og gror hos oss er fordi DU ikke har vanningsansvar” – Christina, 2015.
Endelig er solen og sommerværet kommet for i år, men med det melder det seg også et markant behov for solkrem. Ofte.
Og det er ikke alltid like lett å huske på, spesielt ikke for et rotehue som meg..
Derfor har jeg laget en liste med smarte solkremtips som kommer godt med enten man er et notorisk rotehue som trenger å få det inn med teskje, eller bare en døgnvill småbarnsforelder på jakt etter smarte tips 🙂
Og vi starter med det første tipset, som kanskje også er det viktigste:
Husk å bruke solkrem!
Det høres kanskje innlysende ut, men det er fort gjort å glemme. Og det hjelper lite om du har kjøpt den raffeste solkremen i byen, hvis den blir stående ubrukt på hylla.
Husk å smøre hele familien og ikke bare deg selv 😉
Solkrem, ikke bare i Syden
Det er lett å tenke at solkrem bare er forbeholdt sydenvarme og soling på stranda, men det er veldig viktig å huske å bruke solkrem også her hjemme. Selv om man kanskje ikke blir like fort solbrent, trenger fortsatt huden den viktige beskyttelsen fra solkrem i varmen.
Smør barna!
Jeg lager et eget punkt for dette, for det er lett å glemme å smøre barna dersom man ikke smører seg selv. I hodet tenker man “lang dag på kontoret” og glemmer at barnas dag ser helt annerledes ut. Og det kan være veldig uheldig, spesielt hvis barna skal være lenge ute, for eksempel i barnehagen.
Lurt å smøre rikelig på små kropper.
Et solkrem-ess i ermet
I lys av forrige punkt: Ha alltid en ekstra solkrem stående i barnehagen!
Altfor ofte kommer jeg på at jeg skulle smurt plutten først når jeg kjører inn på parkeringsplassen. Det føles heller ikke riktig å snylte barnehagens solkrem hver eneste dag, men med egen solkrem på lur har man alltid en nødløsning tilgjengelig 😉
La kremen få tid på seg
Husk at solkrem trenger tid for å bake seg skikkelig inn i huden, gjerne minst 30 minutter før man fyker ut i sola eller stuper ned i vannet.
Først solkrem og så.. 30 minutter og 2 sekunder senere 🙂
Ta med nok!
Når du skal ut på tur, husk å ta med nok solkrem til hele familien for hele ferien. Man vet aldri om det er solkrem å få tak i dit man reiser og kvaliteten på solkremen man kjøper kan variere veldig.
Bruk nok!
Selv om du har nok solkrem, må du også bruke den godt og flittig. En god håndfull burde være et godt utgangspunkt. Her gjelder det å ikke spare seg til fant, for solbrente barn kan fort få ferien ødelagt. Vær heller raus, spesielt på barna!
OBS – Vannfast
Det virker kanskje innlysende, men husk å sjekke av solkremen er vannfast. Dette er det veldig fort gjort å brenne seg på (#badumtss), så husk alltid å dobbeltsjekke dette.
Vannfast solkrem med høy solfaktor og et ekstra beskyttende filter er en sikker vinner for barna.
Det skal ikke være overflødig solkrem til overs på huden, men gjerne helt på grensa 😉
Mitt beste produkttips!
Min personlige favoritt i sommer er Cosmica Kids Sun SPF 30 Spray, som gir god beskyttelse, har eget partikkelfilter og er rask i bruk. Solkremsprayen fordeler seg lett utover og lar seg enkelt smøre inn i huden.
Solkremserien til Cosmica inneholder alt du trenger av produkter for å ta vare på huden din i sommervarmen, enten du ønsker å stenge solen helt ute eller slippe gjennom nok til å nøttebrun og fin.
Cosmica har også en hel serie med solkremprodukter for barn. I tillegg til solkremsprayen er dette et par av produktene vi har brukt flittig i sommer og kan anbefale på det varmeste:
Det er få ting som kan skremme vannet av en mann mer enn disse fire ordene: Vi må prate sammen…
Det betyr stort sett alltid at man enten er i trøbbel, at noe må fikses eller at noe skal planlegges. Og det er i hvert fall ikke noe jeg hopper i taket for.
Det verste er nesten rammen rundt det hele. Alt skal bli så gravalvorlig helt plutselig, selv om man i utgangspunktet kanskje bare skal sette opp en handleliste for neste uke.
Jeg vet ikke helt hva det er, men altfor ofte føles en samtale om neste ukes matinnkjøp eller den pakkingen før helgen, som langt mindre en samtale enn et avhør.
“HVOR var du fredag 15. mai?!”, “Ehm.. jeg var jo her med deg da, min kjære. Min lille harepus.”
Det verste jeg vet er når frua skrur av tv-en, legger fjernkontrollen langt unna meg og krever min hele og fulle konsentrasjon. Stillheten gjør meg kjempestresset og hjernen gjør alt den kan for å flykte unna. Den begynner å tenke på alt den noensinne har opplevd og skrur opp lyden på musikken i hodet.
Før trodde bare det var jeg som hadde det sånn, men nå har jeg begynt å mistenke at det er en kjønnsmessig forskjell her. For jeg har lagt merke til at når frua har venninner på besøk kan de gjerne sitte rundt et bord med tv-en avslått og bare prate. I timevis! Det funker ikke for oss gutta, ikke i det hele tatt!
Vi må først og fremst gjøre noe, så kan heller praten komme som et lett krydderdryss oppå aktiviteten. Det kan gjerne være helt hjernedødt arbeid, men praten kan ikke være selve aktiviteten, da kollapser hele systemet.
“Åssen går det med kjerringa da?”, “Næh, du vet.”, “Mhm.” (samtale slutt).
For i motsetning til kvinner tror jeg menn flest prater best når vi blir delvis avledet.
Jeg får i hvert fall helt fnatt av å skulle sitte helt stille og bare prate, men sett det i kombinasjon med noe så snakker vi. Fifa er helt perfekt, men jeg kan også ta et ratt å holde i og en motorvei å se på. Eller en kniv i hånda og noe mat å kutte opp.
Om jeg bare skal klamre meg til en lunken tekopp og stirre inn i veggen, eller enda verre, inn i det intense blikket til en pratesyk kjæreste med en agenda, da gjør hjernen alt den kan for å unnslippe. Blikket blir glassaktig og går over i evighetsmodus. Brått befinner jeg meg på en strand i Maldivene med en drink i hånden.
Helt til jeg blir revet tilbake av et stramt og høylydt: “Hallo, følger du med eller?!”
– “Ja hallo, er det noen hjemme?!”
Nei, la nå kroppen få jobbe mens hjernen lytter, det er i hvert fall mitt bud for den gode samtalen. Så kan det også være lurt å aldri bruke ordene “Vi må prate sammen”, for i mitt hode har det pluss minus samme klang som verkebyll, eksamen og snerk.
Det er for øvrig ikke stort bedre å bryte isen med: “Du, jeg har tenkt på en ting…”
Så her skal du få et gratis stalltips: Neste gang du ønsker å lure gubben utpå en skikkelig alvorsprat, vær listig. Bygg bro rett fra start.
Vent til dere sitter i bilen eller mens han står på kjøkkenet og si noe sånt som: “Jeg synes det er så hyggelig å prate med deg når vi kjører bil jeg” eller “Du er jaggu flink på kjøkkenet du!”, og da først kliner du til med:
– “…og nå som vi først er inne på det, vi skulle ikke invitert svigermor til å bo her i helgen da?”
Ingen garantier for utfallet, men da har du i hvert fall gitt samtalen de beste forutsetninger.
Resten er opp til skjebnen 😉
“Så hyggelig at du ville bo hos oss hele helgen da!” (…dette skal du få svi for, konejævel)
Stemmer dette for dere også eller er det bare vi som har det sånn?
Er det en forskjell mellom menn og kvinner her eller er jeg helt ute på vidda?
Plutten nekter å høre på meg og nå løper han runder rundt meg inne i veksthuset. Han vet så utmerket godt hva han driver med og det er et farlig spill han har satt i gang. Han danser rundt katten med musehalen stadig nærmere, men alltid på armlengdes avstand.
Til slutt blir jeg lei og snapper ham til meg og forteller ham hvor skapet skal stå.
Han er selvfølgelig ikke helt enig. Det ender i en høylydt episode som jeg gjerne skulle vært foruten, men noen ganger må man bare ta den kjipe samtalen uavhengig av tid og sted.
For vi kan ikke bare løpe rundt som bavianer og stjele jordær fra jordbærplanter selv om det er veldig veldig fristende. Det går ikke og nå har pappa sagt nei mange nok ganger.
Ut i bilen med seg, showet er over.
Mens vi kjører hjemover ruller vi forbi et stort skilt med et stooort jordbær på. Selvplukk. Hmm…
Med på lasset har vi farmor og farfar og alle de voksne ser på hverandre. Jeg vrenger bilen rundt og vipps er vi ute og ruller blant åkre og enger.
Og så, noen minutter senere er plutten i paradis..
Første gang på selvplukk og han kan nesten ikke tro sine egne øyne 😀
Let the hunger games begin!
Jordbærparadis <3
Finnes det egentlig noen større sommerglede enn å pile rundt på en jordbæråker og pille med seg så mange jordbær man bare makter å bære? Det er sommerens absolutt søteste skattejakt og norsk sommer på sitt beste.
Og best av alt er selvfølgelig svinnet. Som det blir mye av 😉
Ett jordbær i kurven, ett i magen. Ett i kurven, to i magen. Blir sulten av hardt arbeid, må vite.
Mens jeg satt på huk og fylte kurven og kjente livsgleden fyre av som fyrverkeri, kunne jeg ikke annet enn å le av den tragikomiske ironien i det hele og undres over hva plutten må tenke om det hele.
For først blir han kjeftet huden full for å stjele til seg et par små stakkarslige jordbær, for så bare minutter senere å få fritt leide til å gå amok i jordbæråkeren.
Aller helst håper jeg at han tenkte: “Okei dæven, det lønner seg å høre på fattern! Snakk om belønning!”
… men det er vel mest sannsynlig at hjernen hans gikk helt i streik og blokkerte ut absolutt all annen informasjon og bare tenkte som min:
“JORDBÆÆÆR!!!”, i en eneste stor fantastisk jordbær-rus av ekstase.
Dagens fangst går et ublidt møte med fløte og spiseskje i møte 😉
Vi sitter ved bordet, jeg slurper i kaffe. Bak oss summer radioen, men for øvrig er verden stille. Bare oss to gutta, nystekte rundstykker og glede.
Rolig lunsj og kosestund 🙂
Plutselig blir jeg grepet av stemningen og blir helt myk om hjertet. Det er noe med å se ham sitte der og ordne med sitt lille rundstykke, plukke ut innmaten, rulle den til små baller og spise de som en fugl.
Jeg kan ikke huske sist huset var så stille og harmonisk og jeg blir overrumplet av en merkelig lykkefølelse.
– Vi er bestevenner vi, sier jeg og ser på plutten med et stort smil i hjertet.
Han ser på meg med munnen stappet full av loffestoff og svarer som best han kan:
– Hivihifihufå.
..at det var?
Jeg skjønner selvfølgelig ikke bæret av hva han mener, men antar at det er noe koselig i retur. Ordene er ikke så viktige egentlig, jeg vet jo hva han prøver å si. Han prøver å si at han er enig. At han er glad i meg også, at vi er bestevenner og at fattern er en knallfin fyr.
En og annen matball ender opp hos fattern også..
Jeg bare nikker og smiler og legger hodet litt på skakke. Min aller beste venn. Men han gir seg ikke og prøver igjen:
– Jeg hihahuofå.
Å, så søt han er. Gir seg ikke vettu! Jeg smiler bare enda større, stryker ham over kinnet og rufser til håret.
– Ja, det er fint det gutten min, svarer jeg tilbake.
Han ser betenkt på meg. Så får han svelget unna loffestoffet som har hindret ham i å prate. Endelig skal han få svart tilbake med samme mynt.
Nå kommer gullkornet og jeg kjenner at jeg gleder meg. Så tar han seg en liten slurk med vann og ser på meg igjen.
Har du noensinne lurt på om du er raskere enn en pappablogger? Vel, nå kan du endelig få svaret!
For da medblogger, superfriskus og kostholdsveileder Melissa Spania utfordret meg til å løpe om kapp, klarte jeg selvfølgelig ikke å takke nei. Selv om jeg kanskje burde..
Det første jeg tenkte var: “Jeg klarer ikke løpe fra hu der!”. Det andre jeg tenkte var: “Hah! Klarer ikke jeg?! Challenge accepted!”
Utfordringen går av stabelen om under to uker og derfor tenkte jeg å spørre..
Har DU har lyst til å bli med å løpe om kapp?
Hei hvor det går!
For å være en ørliten smule av forberedt til løpet, prøvde jeg meg for noen dager siden på å løpe noen drag opp og ned en liten motbakke jeg fant ute i skogen, og.. vel.. slik gikk det:
Det blir en dag full av mye moro, lystbetont stemning og et motbakkeløp som ikke ligner grisen. Det blir på ingen måte noen hard konkurranse, men heller en eneste stor motiverende laginnsats for at alle som deltar skal komme seg i mål.
For utfordringen.. ja, den er massiv.
Vi snakker Ingierkollen opp! Og Ingierkollen.. ja, det er en slalombakke.
Kort og greit… typ.
Bakken er kort, men bratt som et vondt år, så estimert tid for hele løpet er ikke mer enn kanskje 5-10 minutter. Det blir noen tøffe minutter, men prisen for å komme i mål? Den er også massiv!
Ikke bare får du trampeklapp, high fives og vill jubel fra deltakere og tilskuere, men vi har også klart å samle et knippe sponsorer som leverer premier og alle som deltar er med i kampen om disse premiene:
Dette er en helt rå(!!) sportsklokke med GPS og innebygd pulsmåler. Den kan brukes til en rekke aktiviteter, er vanntett opptil 50 meter og byr på mange smarte moduser for å måle treningseffekt.
Jeg bruker klokken selv og den har gjort underverker for bestetiden på min faste runden, så dette er virkelig en premie verdt å kjenne blodsmaken for!
G-sport/G-Max stiller med to stykk gavekort à 750 kroner! For å se hele det enorme sortimentet du har å velge i, klikk og kikk på gsport.no.
G-Sport arrangerer for øvrig i disse dager sin egen utfordring for alle som holder seg aktive i sommer, så sjekk ut konkurransen og bli med i trekningen om enda flere raffe premier!
Hva er vel en sommer uten skikkelig fete solbriller?
Shades of Norway, SON, leverer noen av de aller kuleste solbrillene på markedet og har for anledningen hooket oss opp med to stykk av sin mest sportslige brille: Lofoten. Dette er en teknisk brille med fabelaktig passform og utskiftbare glass. Perfekt for aktive mennesker som liker å holde seg i form!
Etter et hardt løp trenger kroppen næring og pleie, og det får den med en skikkelig gavepakke av herligheter fra sportsernæringsleverandør Strongr!
Strongr leverer norsk sportsernæring av høyeste kvalitet og har sendt oss en stooor gavepakke med sportsernæring, drikkeflasker, proteinbarer, t-skjorter og mye mer!
I forrige uke var jeg på filmpremiere og i den anledning fikk jeg med meg noen litt spesielle 3D-briller med hjem.
Etter endt film trodde jeg egentlig at brillene hadde utspilt sin rolle, men under frokosten i dag satt lillesnuppa og kjedet seg og da tenkte jeg som så:
– “Ja ja, shit au, lurer på hva som skjer om jeg tar på henne brillene?”
Og vipps hadde jeg skapt verdens søteste lille brilleslange <3
Erre du glor på, a? 😛
Plutten må forresten tilskrives en delt førsteplass fra da jeg knipset et bilde av ham på kinoen mens han satt konsentrert og halvveis surmulet fordi han måtte ha på seg de gigantiske solbrillene i mørket.. 😀
Den lille kaninnesa har aldri løftet tyngre x-)
Frua prøvde seg for øvrig på noe av det samme som lillesnupp her i forrige uke, og vel …
Siden jeg er kjæresten hennes og husfreden tross alt står høyt i kurs, så får jeg vel være såpass raus at jeg tildeler henne en knepen pallplass.
Noen ganger glemmer jeg helt at jeg ikke er ungdom lenger. Jeg kan føle meg ung som en sel og kvikk og pigg som en 18-åring, men så får jeg plutselig virkeligheten slengt rett i fleisen.
I natt hadde jeg båtvakt hele natta med to hyggelige karer. Vi ble sittende og prate skit rundt kaffekoppen, om gamledager, fest og moro. Så kommer vi inn på temaet musikk og plutselig ble det spilt av en låt fra det året jeg var russ.
Björn Rosenström – Pojkarna. År 2000. Tiden vi trodde at årsskiftet ville føre med seg at alle minibanker skulle klikke i vinkel og at flyvende biler var rett rundt hjørnet. Det var en optimistisk tid, en futuristisk tid, en tid med spent forventning og en udefinert ærefrykt for fremtiden.
Sangen bringer frem gamle minner og jeg sier lystig:
– Hah, det var jo russesangen vår det der! Oh man, good times altså. År 2000 dere, det var tider det, hæ? Gud hjælpes så mye rart man fant på den gangen, ey?
Begeistringen i rommet punkteres som med en nål.
Et klamt teppe legger seg om stemningen. En merkverdig stillhet oppstår, før en av guttene svarer spakt:
– Ehm.. ja, jeg ble jo faktisk født det året jeg da…
Brått føltes det som om jeg bare er en ørliten bit med fyrstekake unna å gå av med pensjon.
Foran meg hadde jeg en termos full av traktekaffe og en nistepakke med godt pålegg. De hadde Fanta Exotic og Pringles. Heldigvis var jeg rask på labben med å fiske opp mobilen og snappe litt for å skape et slags ungdommelig alibi.
Snapchat er snart det eneste som skiller meg fra gamlehjemmet
Det ble ikke noe bedre da vi fant en ødelagt gammel fasttelefon i et skap, en sånn med nummerplate og dreieskive. De skjønte ikke bæret av hva det var for noe og jeg måtte til med å forklare.
Det var først da jeg brukte ordene “Da jeg var ung …” og la i vei med en lang forklaring om hvordan det var å vokse opp med fasttelefon og datamaskiner uten internett, at jeg innså at jeg faktisk var akkurat like gammel som begge de to andre.
Til sammen!
… da føler man seg brått litt gammel 😉
Jeg utstår ikke han derre Elton John og dunk-dunk-musikken hans! #gæmlis
Alle som har sett hvordan små barn reagerer på plaster vet hvor komisk og merkelig det kan være.
For Plutten kan spinne rundt som et småfly, ramle, få småsår, hoppe opp igjen og være like kvikk. Gang på gang på gang.
Helt til han får på seg et plaster… Da blir hele situasjonen snudd på hodet.
Medic!!
Umiddelbart mangedobles skadens omfang. Det som egentlig bare var en liten flekk på kneet blir plutselig et spørsmål om amputasjon. Armen slutter å fungere eller han halter så kraftig at han nesten ikke kommer seg fremover. Drar beinet etter seg som om han har fått en pil gjennom kneet.
Det trenger ikke være et sår der en gang. Bare klask på et plaster og se skaden utfolde seg. Jeg liker å kalle det plastereffekten. Som om hjernen hans tenker at han ikke er skadet før han får på seg et plaster.
Det får meg til å tenke på eksperimentet “Pavlovs hunder”.
Kjapt fortalt var dette et eksperiment som gikk ut på at herr Pavlov hadde lagt merke til at hundene hans utskilte spytt hver gang de fikk mat. Eksperimentet gikk ut på at hver gang han skulle mate hundene, ringte han i en bjelle. I løpet av kort tid lærte hundene seg å forbinde lyden av den plingende bjellen med mat som ble servert.
Etter hvert kunne Pavlov bare ringe i bjellen uten å sette frem mat og hundene reagerte med glede, spyttproduksjon og iver.
Han hadde dermed skapt det man kaller en klassisk betinging, for bjellen i seg selv har jo egentlig ingenting med mat å gjøre, men setter man en sammenhengende respons mellom de to (bjelle ringer, mat kommer) så har man plutselig skapt en lært betinget respons mellom bjelle og mat. Morsomt.
Og det fikk meg til å tenke …
Så derfor har jeg nå planer om å sette i gang eksperimentet “Peters barn”. Hver gang plutten blir det minste skadet skal jeg rasle med plasterboksen og plastre ham sammen, før han igjen halter krigsskadet videre. Er jeg konsekvent med dette over tid håper jeg etter hvert på å skape en reaksjon som vil bli noe pluss minus som dette:
/ Du er ikke skikkelig skadet før du får på deg plaster 😉
