Tidligere denne uka skrev frua om sine heller brokete engelskferdigheter og jeg hadde ikke egentlig tenkt til å kommentere det, men så sa hun noe som ikke lar seg passere i stillhet…
For etter at hun skrev innlegget “Hemmelig kodespråk” på tirsdag, har hun gått rundt og småpratet litt på engelsk. Sikkert fått seg en liten støkk og bestemt seg for å pusse støvet av ferdighetene.
For det meste har det gått relativt greit. Men så har hun også for det meste pratet til materielle ting, slik som telefonen sin (“Come here, phone”) eller handlelista (“Skavvi seee.. Kjuu-kumbaaah”).
Og jeg trodde vi skulle komme oss helskinnet gjennom dagen i går, men akkurat i det hun skulle bære lillesnupp til sengs for kvelden, skjedde det..
Jeg sto på kjøkkenet og vasket en kjele mens vi småpratet. Vi snakket om den varme sommeren som var i fjor og at vi ikke har vært ute på terrassen en eneste sommerkveld i år:
– Tenk i fjor, da satt vi ute nesten hver kveld.
– Yes.. Men da hadde vi bare ett barn.
– Jo, det er sant. Tror du –
Men før jeg rakk å si mer plukket hun opp lillesnuppa og la om til trekvart babystemme:
– Think about that! One year ago, you were inside my belly button!
Jeg stivnet til. Hun sa vel ikke belly.. button?
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Påpeke at lillesnuppa teknisk sett ikke lå inni navelen eller la det skli? Jeg lot det skli.
Angret selvfølgelig umiddelbart på det, da jeg hørte de to jentene tasse opp trappen mens mor gladelig travet videre med sitt småprat:
– Yes, so strange. Little you inside my belly button. Look at you now!
Jeg burde bare sagt fra. Nå er det for sent. Men én ting er i hvert fall sikkert:
Neste gang vi skal til Syden får jeg bestille maten 😉
I det siste har jeg innsett at en viktig ting ved det å være foreldre er å sørge for at barna kan litt om alt når de blir eldre.
For det hjelper lite om barna kan telle til 10 hvis de ikke kan skjelne en øgle fra en kaffekopp.
En del ting kommer jo mer eller mindre av seg selv, slik som forskjellen på venstre og høyre. Men det er også ganske mye som må fortelles og forklares av oss voksne, og derfor har jeg startet videospalten “Pappa forklarer”.
Konseptet er enkelt: Christina skriver ned ting hun mener vi burde lære barna litt om, så trekker jeg tilfeldige lapper og prøver som best jeg kan å forklare plutten hva de betyr.
God idé, Peter!
“Æææhm.. asså.. det der er lissom.. Ja.”
Det er bare ett lite problem…
Jeg er helt hensynsløst dårlig på å forklare ting! Spesielt mye bedre blir det ikke når man får 0 sekunder på å forberede seg. Dessuten er jeg middels kunnskapsløs..
Og etter å ha sett gjennom første episode har jeg bare dette å si: Stakkars barn.
Det er så lett å tenke at barn hele tiden trenger nye leker for å ha det gøy, men i dag fikk jeg meg en stor overraskelse!
Nye leker som glinser i sola, lager artige lyder og koster det hvite ut av øyet. Heldigvis stemmer jo ikke det, for barn er fortreffelig lekelystne og nysgjerrige.
De har en elskverdig evne til å se lek og moro der vi bare ser arbeid, og deres kreativitet har ingen minstemål.
Hvis man tenker over det, er det utrolig fascinerende å se verden gjennom deres øyne, for de opplever stadig nye ting for aller første gang. Og første gang er jo ALT interessant! Ting vi voksne ser som dagligdags og uhorvelig kjedelig kan være et nytt og kjempespennende eventyr for dem.
Slik som en tur på søppeldynga!
For i lang tid har garasjen huset intet annet enn gammelt skrot og i dag fikk vi endelig lesset bilen full. Noen møllspiste tepper, en ødelagt lampe, en gammel hundekurv og litt ymse restavfall. Først tenkte jeg å ta med plutten bare som en slags leksjon i livet nå som sommeren er på hell, men da jeg løftet ham ut av bilen skjedde det noe veldig uventet.
Snikende plutt, skjult søppel
Øynene hans lyste opp som om vi var på Disneyland og han ble umiddelbart kjempegiret over alt det spennende som var å se. Den enorme haugen med planker, den store samlingen hvitevarer, containeren full av gamle dekk og selvfølgelig kurven med gamle tv-skjermer.
“Er kjøkkenet ødelagt?”
For et overflødighetshorn av skatter! Han løp rundt som en sulten valp og ropte ut spørsmål. Hva er det? Hvorfor står de der? Se så mange dekk! Hvorfor er det dekk der? Er det en radio? Hva gjør den radioen der da?
Opplevelsen ble selvfølgelig ikke noe mindre fantastisk av at stedet myldret av store, spennende anleggsmaskiner.
– “Pappa, se på den gravemaskinen! Kult!”
#starstruck
Og brått viste det seg at det jeg trodde skulle bli en praktisk ekspedisjon til den litt kjedelige baksiden av voksenlivet, viste seg å bli en tur til en fornøyelsespark helt uten sidestykke. Sjelden har jeg sett gutten mer oppglødd og i så helhjertet godt humør.
Og da en av damene som jobbet der kom bort og sa at plutten så så glad ut at hun gjerne kunne tenkt seg at han ble igjen der sammen med henne resten av dagen, var det like før jeg slo til. Gjerne et par dager i uken.
For jeg mener, barnehagen er vel og bra altså, men den når ikke et utopisk eventyrland av spennende søppel og kjempestore anleggsmaskiner til knærne 😉
/ Dagens tips for billig moro: Ta med barna på dynga 🙂
Yiiiiihaw, endelig kan vi sprette korken og rope ut den store nyheten: Mammahjerte har startet egen blogg!
Etter flere gjesteinnlegg på min blogg som gikk rett til topps, fikk frua blod på tann og har i lang tid snakket om hvor utrolig spennende det hadde vært å starte sin egen blogg. Og nå, etter mange måneders neglebitende vurdering, har hun endelig kastet seg ut i det!
Og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å følge bloggen hennes, for den tror jeg helt seriøst at kommer til å bli knallbra.
Christina er viden kjent for å være raus på selvironien, dreven bak tastaturet og raskere i kjeften enn pistusen til Lucky Luke, så dette MÅ jo bare bli bra!
Og i kveld har hun publisert sitt aller første innlegg på egen blogg, så fis over til henne og bli med fra første støvlespark.
Sjekk ut den kliss nye, rykende ferske og meget spennende bloggen: Kona til!
Etter en lang sommer med nei-mat og kos var dagen endelig kommet for å få livet tilbake på rett kjøl igjen. 01. august. En ny måned, en ny start.
Nå blir det å rulle dessertvogna ut på vaskerommet og plukke opp nye rutiner. Ikke en godtebit skal lure seg forbi tanngarden på minst en måned. Og joggeskoa? Ja, de skal få kjørt seg. Nu jävlar!
Og det gikk helt strålende det, helt til vi pakket med oss barna og dro på kaffeslaberas til lystige oldeforeldre.
Aks og blomster står langs veien og heier på en helt ny start 🙂
Teo på smulejakt.
Og så mange moreller man bare orker! (red. anm. buu til regnet som får dem til å sprekke)
Bare noen minutter uti og vipps så var kaffen i koppen og hjemmebaksten servert. Hupps, hva gjør vi nå? Fryktelig uhøflig å avslå da. Og stakkars sitronkake, stå her ute i sola og svette seg tørr?
Jeg så på frua, hun så på meg. Jeg sjekket klokka igjen. Puh, det var flaks, jeg hadde bare sett feil.
Det er så rart med de store øyeblikkene. Man går og venter hver eneste dag på at det skal skje, men så skjer det liksom aldri. Og for hver dag vokser spenningen. Vil i dag være dagen? Nei vel, okei da. Kanskje i morgen da.
Noe veldig stort er på gang og ENDELIG har dagen kommet for å lette litt på sløret!
I veldig lang tid har jeg båret på en stor hemmelighet som jeg gleder meg skikkelig til å røpe for dere og nå er tiden endelig kommet!
Jeg kan ikke si nøyaktig hva det er helt enda, men på søndag smeller det!
Da kan jeg endelig avsløre noe stort, skummelt, kult og rart.
Og det beste av alt: Jeg tror du kommer til å DIGGE det!
Det er en ting som vi har pratet om time etter time, gått runde på runde og diskutert. Vi har hatt lyst en veldig god stund og egentlig bestemt oss for en stund siden, men i går kom endelig det avgjørende håndtrykket. Vi går for det.
Men det er fortsatt lenge til søndag og frem til da jobbes det på spreng med de siste forberedelser.
Skjønner du hva det er snakk om? Jeg har lovet å ikke avsløre noe mer, så nå kan jeg ikke si mer.
Men jeg er veldig spent på hva dere tror det kan være for noe rart, så derfor klinker vi til med en god gammeldags gjettekonkurranse! 🙂
GJETT RIKTIG – VINN SNOP!
Helt på impuls og siden det er tacofredag fyrer vi av en gjettekonkurranse som er like artig som den er enkel:
Hva tror du kommer til å skje på søndag??
Legg inn forslag i kommentarfeltet, sammen med ditt favorittgodteri og e-postadresse.
Vinneren av en gavepakke full av ditt favorittsnop trekkes ut blant alle med riktig svar.
Det er lov å gjette flere ganger 😉
Og du: Husk å sjekke innom her på førstkommende søndag, for da blir det offisiell avdukning og stor fest! 😀
En klassisk mammakropp. Eller..? Følg med videre 😉
Jeg sitter på hytta med hodet syltet ned i macen og jobber. På motsatt side av bordet sitter frua og søsteren hennes. De blar gjennom gamle bilder på pc-en og de storkoser seg. Minner, historier, latter og flauepute. Jeg innser raskt at det kommer til å bli en kaklete affære og popper i ørepropper. Med musikken på full watt kan jeg endelig få konsentrert meg litt.
Plutselig ser jeg frua vifte med armene som om hun prøver å vinke inn et jagerfly. Jeg demper musikken.
– Hva er´e?
Hun fortsetter bare å vinke meg inn.
Jeg napper ut øreproppene og tusler bort for å se hva som står på. Oppstemt, full av iver og med et merkelig smil ser hun på meg med stolthet i blikket før hun snur pc-skjermen rundt og viser frem et bilde.
– Se der!
Jeg ser. Det er et bilde av frua fra gudene vet hvor lenge siden. Lenge før vi møttes i hvert fall. Jeg rekker ikke se stort før hun avbryter meg:
– Ja, ser du? Hæ? Ser du?
– Ser hva da? spør jeg, forvirret.
– Pupper! Se da! Pupper! Jeg hadde pupper den gangen. Se de puppene da!
Hjernen min klasker umiddelbart på den store røde knappen og alarmen går i hele kroppen. Dette. Lukter. Felle.
Peter, dette er hjernen. Vi forstår ikke helt hva som foregår, men vær forsiktig. Noe er på ferde!
Jeg ser på henne og tilbake på bildet igjen. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Vi forstår hinanden ikke. Hva pokker svarer jeg? Jeg kommer ikke opp med noe. Hjernen får panikk og kaster ut noe bare for å bryte stillheten:
– Uhm… ja?
– Yes, ja men da er det greit. Da kan du gå og sette deg igjen.
Hjernen slår ut med begge armene i et oppgitt stønn og resten av kroppen gjør det samme. Hæ?
– Men eh.. correct me if I´m wrong, men atte, du har pupper nå også..?
– Jo, men ikke som det der! Se den utringningen da! Jeg så jo helt smashing ut.
– Åååh ja, så..
– Ja, jeg ville bare at du skulle se det. Så vet du hvordan jeg egentlig ser ut, eller så ut da, før.. ja, mammakroppen.
– Men jeg forstår ikke.. Du har jo pupper? De på bildet er jo ikke noe større, kanskje snarere tvert imot faktisk..
– Jo, men det er NÅ det. Bare vent til ammingen er over du, da er det goodbye til disse melkefylte herlighetene og hello slappe patter. Så jeg ville bare at du skulle se hvordan jeg egentlig ser ut.
Hyttegulvet er offisielt minebelagt og jeg kan ikke snu meg på en 5-øring uten å tråkke på 9 av dem…
Hjernen kaller Peter: Du er omringet. Jeg gjentar: Du er omringet. Trå varsomt!
Tross den store risikoen involvert, jeg må ha svar. Så jeg kniper igjen øynene og prøver meg på en slags konklusjon:
– Okei, så det du i klartekst sier er at.. ja.. Du hadde fin kropp før, men den kommer jeg aldri til å få se snurten av?
– Jepp!
– Og hvordan skal det hjelpe meg på noen som helst måte?
– Nei, jeg ville bare at du skulle se at jeg hadde fin kropp en gang, ja før alt dette. Før mammapattene og føderumpa. Bare sånn at da vet du det.
– Ja…
– Sånn, da kan du gå tilbake til å jobbe igjen, avsluttet hun med et smil og en mine som var smilende og rolig. Litt for rolig, vil noen si.
Dette skjedde altså for bare noen dager siden og jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal gå frem nå. Bør jeg ta det opp eller la det ligge? Er hun bitter? Er hun vonbroten? Eller ville hun bare minne meg om at hun egentlig hadde en smashing kropp før to tøffe fødsler herjet med den?
For atte.. Det trenger hun ikke. Det setter jeg allerede pris på hver eneste dag.
Arret på magen og de slappe ammepattene er det absolutt beste ved henne. Bevisene på hva hun har ofret for å sette våre to fantastiske barn til verden. Hun er et levende bevis på en kropp som har gått gjennom det tøffeste en kropp kan utsettes for. To ganger!
Og jeg vet at en fødsel ikke teknisk sett er et mirakel, men når man har vært med på to av dem og senere ligget i samme seng som de små nurkene og sett den lille kaninnesa som spretter opp og ned mens de sover og man vet at det er et helt liv som ligger i sengen ved siden av deg, et liv du har laget selv, et liv bestående av 50 % deg selv, 50 % kvinnen du elsker og 100 % kjærlighet.. da føles det veldig som et mirakel.
Og det tenker jeg på hver eneste dag, og det betyr veldig mye mer enn en mage man kan spille skarptromme på eller en rumpe man kan sprette en 20-kroning på.
For en fin kropp betyr kanskje noe, men barna våre betyr alt.
Og det elsker jeg deg for. Mer enn du aner.
/ Mammakroppen <3
P.S. Dette innlegget ble opprinnelig publisert sommeren 2015, men deles igjen som et motsvar til dere som mistolket teksten “Sykt sexy og digg kropp” 😉
Og det føler jeg på hver eneste dag. Hver. Eneste. Dag. Og jeg er bare en relativt mild pappablogger, men selv jeg får føle hvordan nettmobben ruller over deg hvis du skriver noe som behager trollets appetitt.
Slik som da jeg i en bisetning skrev at det finnes tider da man må ta barna litt hardt i armen. Det var alt som skulle til. En liten mistolkning av et lite øyeblikk og vipps så var jeg en forferdelig far og et hett tips for barnevernet.
Alt annet jeg tidligere hadde gjort eller skrevet var plutselig revnende likegyldig. Du gjorde en liten feil og nå skal du tas.
You came to the wrong neighborhood..
Det er som Shazia skriver: “Det er aldri den ene tweeten. Det er summen”.
For det er selvfølgelig helt greit at noen påpeker noe, stiller spørsmålstegn og forventer svar, noe helt annet er det når en samlet nettmobb i blodtåke hisser opp til lynsjestemning og alle lar seg rive med av massesuggesjon. Senest denne helgen. Jeg sikter selvfølgelig til “Kjære, udugelige mamma! Jeg så deg!” av Mammadamen. Først ble den hyllet og elsket for sitt innhold, deretter uthengt som plagiat og tyveri. Og da.. Å gud bruttle, som det bordet ble endevendt!
Sist ut i rekken av kritikk mot Mammadamen var det jeg mener var en smålig tekst publisert av Sandefjords blad, som på ufint vis basket seg i skadefryd over andres ulykke.
(For å ikke bidra til lynsjemobbing av andre saker linker jeg ikke til nevnte tekst. Du vet hvem du er).
Bare så det er sagt: Jeg stiller meg absolutt ikke bak plagiering av andres materiale, men fasan heller, det får da være måte på. Prinsippet om å sparke noen som allerede ligger nede gjelder visst ikke på nettet.
Naughty naughty
“De har valgt å dele livet sitt på nett, da får de jaggu tåle å høre det!” leser jeg for øvrig ganske ofte i kommentarfelt. Igjen altså, det er summen som gjør det. Det er greit å bli irettesatt for feil og snusk, men et livsforbruk av illsinte pekefingre basert på én enkelthendelse er spurv med kanon.
Se for deg at du har bæsjet i skuffen på hjemmefronten. Du har glemt å se på klokka og hamret plank til langt etter kl. 23. Da er det helt greit at det tikker inn en melding fra en nabo som sier “Øy, din lakatarm, vi prøver å sove her”.
Noe litt annet blir det om hele nabolaget stiller seg i kø for å skjelle deg ut, oppretter en sladregruppe mot deg på facebook og får lokalavisen til å lage en sak på det, som selvfølgelig mottar enda et par hundre hatkommentarer og slengbemerkninger på nettet. Du har gjort en liten feil og nå får du tåle steken.
Sånn er det på nettet og som blogger kjenner man på den frykten/trusselen stort sett hele tiden. Det er som et mantra. Bak hvert et word-dokument står det et lite troll som ser gjennom hver eneste linje jeg skriver. Bak seg har han en hel hær av småtroll, og han sier alltid det samme: “Skriv noe feil, bare én ting, så kommer vi og tar deg”.
Vi følger med. Alltid.
Det kanskje skumleste med den digitale mobben er at den ofte forhåndsdømmer og kan legge hele liv og karrierer i ruiner basert på falske anklager og beskyldninger tatt rett ut av løse lufta.
Så sent som i går leste jeg en sak om et innbrudd, og kommentarfeltet var fullt av folk som allerede satt på fasiten. Polakker. Selvfølgelig er det polakker, sånn er det bare. Ikke noe poeng å kjøre det via en domstol, garantert polakker.
Konklusjoner som “De stjal ikke porselen, porselen er nemlig billig i Polen, så derfor er det polakker som står bak” er ikke bare fordummende, men også skadelige. Og nettet florerer av sånt. Man vet A, antar B og konkluderer med C.
Et par linjer med tekst, noen antakelser og gjerne en klype med fordommer så er dommen i boks. Intet behov for verken jury eller rettslokaler, vi tar det rett fra sofakroken. Og sånt kan fort skape store problemer.
Eller for å konkludere som Shazia Sarwar gjør: “Det er kanskje derfor vi har et rettssystem? For når vi samler oss til en mobb, mister vi hemninger”.
Ska gi ræ pappablogg jeg!
Selvfølgelig er det rett å påpeke noe galt, men å hive seg på en snøblind lynsjemobb er sjeldent bra. Det går fort massesuggesjon i sånt og hva er egentlig verst: En enkeltperson som har gjort en feil eller en mobb som rotter seg sammen og potensielt legger vedkommendes liv i ruiner?
For husk at enten man snakker om digitale mobber eller andre mobbere så er det snakk om oss, ikke dem. Det er vi. Vi er den digitale mobben. Det er vi som er problemet, det er vi som er løsningen.
Så vil jeg få avslutte med å minne om dette med A, B og C, for det er ikke nødvendigvis slik at Morlille er en stein bare fordi Erasmus sier at det er sant 😉
