Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Det er ikke hver dag jeg blir tatt skikkelig på senga (no jokes), men her i går skjedde det noe veldig overraskende og fantastisk hyggelig!

For her satt jeg og skrev i bare joggebuksa, da det plutselig ringte på Instagram-maskinen.

– Mja, hallo?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– Ja hei, er det du som er han der pappabloggeren?

– Ehm.. ja?

Spent nå..

“Ukjent nummer? Iiiik!”

Den siste tiden har jeg rotet meg opp i mye rart. Jeg har skrevet rett fra levra om offentlig amming, menns holdning til ammepupper, hvordan i all verden vi har kommet dit at det er større aksept for porno enn vanlig kropp i sosiale medier, jeg har delt et kontroversielt keisersnittbilde og uttalt meg til NRK om kaféalbuene til norske småbarnsforeldre og mye mer.

Så.. Jeg er spent hver gang det ringer fra ukjent nummer, men kanskje ekstra spent denne gangen. Til vanlig antar jeg som oftest at det bare er en svensk 17-åring som enten vil selge meg sokker eller ringer fra TNS Gallup for å ha meg til å svare på spørsmål om mine røykevaner eller lignende. Enten det, eller så er det en journalist som vil ha en kommentar til en sak.

Men denne gangen var annerledes og en liten del av meg tenkte derfor at nå kommer det en drittstorm her.

Dette var verken.

Det var en voksen dame som ringte bare for å takke for at jeg sier akkurat det jeg mener og at jeg deler så åpent og ærlig fra min hverdag på bloggen. Spesielt glad var hun for å høre meg gå i strupen på de spisse kaféalbuene til norske småbarnsforeldre som hun mang en gang hadde irritert seg over. Sjeldent har jeg blitt mer genuint overrasket og oppriktig glad som da hun med glød og iver i stemmen fortalte at hun synes det var flott at Norge hadde gutter som meg. Gutter! Det i seg selv var kompliment nok 😉 Og det takker jeg deg for.

Men så innså jeg noe mer…

Det er noen andre som også fortjener takk, så til deg og alle dere som leser, liker, kommenterer her på bloggen og henger med på reisen: Tusen tusen hjertelig takk!

Jeg skal ærlig innrømme at det er ikke småsaker å legge ut om seg selv, sine meninger og sine holdninger hver eneste dag, spesielt ikke når man eksponerer sin egen familie i prosessen og tidvis skriver om ting som en en anelse kontroversielt ( f.eks homofilt ekteskap og prester som kan dra til h…, blodårebefente ammepupper, små barn og skarpe kniver, barselgrupper med spisse albuer, porno og keisersnitt), men da er det så fantastisk å vite at man har folk som dere i ryggen, at man faktisk kan gjøre en forskjell og gå i bresjen for meninger og holdninger som representerer så mange flere enn bare en selv. Og det må jeg få lov til å si at er litt av en ære.

Vi ere en nasjon vi med, så tusen takk for at dere er med på reisen og lar meg gå i front og veive med flagget 🙂

/ God helg!

* Følg Fredagshjerte på Facebook *

Høsten byr på all slags vær – er barna klare for barnehagehøsten?

/ annonse

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”, sies det. Typisk et sånt irriterende slagord de verste friskusene lirer av seg rett før de legger ut på fjelltur i 25 blå og motvind fra alle kanter. Men så er det faktisk noe i det også, for skikkelig godt tøy kan få dårlig vær til å blekne.

Og det trenger man i barnehagen! Mang en morgen har jeg levert plutten i barnehagen i et vær som ikke likner grisen og tenkt som så at da får de i hvert fall en fin og rolig dag inne. Å, nei du! For i barnehagen er det ut i all slags vær og for en ussel kontorkropp som meg virker det som galskap, men er man godt kledd er det virkelig ikke noe problem.

Og husk for guds skyld å markere tøyet – ellers er det borte før du får sagt Ibsens ripsb… hvem tok jakka mi?!

I hvert fall ikke for barn, for høstvær betyr at naturen brått blir forvandlet til et overflødighetshorn av gleder og muligheter. Høstløv å base i, sølepytter å plaske i, søle til leking, kvister til fekting osv. Mulighetene er mange, men det fordrer godt tøy, for er man ikke riktig kledd for anledningen vil ruskete høstvær spise seg gjennom klærne som en pirayaflokk på en wiener i lompe.

Enkel, men smart liste over alt man trenger til barnehagestart – og markeringspenn selvfølgelig.

Klart, det er jo ikke alle dager der høstværet er like utakknemlig. Ta i dag for eksempel. Med nytt regntøy i boks var jeg klar for en tur på lekeplassen med plask og sprut, men da jeg tittet ut viste gradestokken sydentendenser og solen danset macarena på himmelen. Så da ble det å sæle på hund og sykkel og fise bort på nærmeste lekeplass og finne på hyss. Og slik gikk det…

Se video og bilder under 🙂

Nomineringen til årets Vixen Blog Awards er i gang og i år hadde jeg eeeeegentlig bare tenkt til å la det skli.

For jeg har innsett at jeg aldri kommer til å skrive meg inn i juryens hjerter hva gjelder mote, sminke, skjønnhet og fashion.

Jeg mener, herregødd, se på meg:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Utslitt gammel favorittskjorte og hårlinje på tapende front #maybehesbornwithit

Blir jo ikke pris fra den überhippe Oslohippen av sånt.

MEN! *trommevirvel*

I år er det nemlig en helt ny kategori på gang. Årets Gullpenn! Om kategorien skrives dette:

Årets Gullpenn går til bloggeren som utmerker seg med sin unike, kreative, inspirerende, underholdende og engasjerende bruk av språk. Her vektlegges tekst og bruk av språket, og det er skrivekunsten som veier aller tyngst. Denne kategorien er ny.

For selv om jeg kanskje har motesans og fashion zazz som en senil bever, så har jeg i hvert fall et brennende, lidenskapelig forhold til tekst og jeg elsker å skrive! Det gjør meg varm og klam i hjerterota å kunne skrive til / for / med dere hver eneste dag, dele følelser som kommer rett fra hjertet, meninger rett fra levra og kreative oppspinn fra gudene vet hvor.

Og selv om du aldri vil se meg med noe Michael Kors eller Vera Wang, så legger jeg sjela mi i tastaturet hver eneste dag, og det må jo telle for noe!

Joda, de andre kan sikktert skinne på catwalken med moteriktig alt og matchende hund, men jeg har noe de ikke har…

..og en sånn, og en lidenskapelig penn som elsker å skrive <3

Så hvis du synes jeg fortjener prisen Årets Gullpenn eller en annen pris under årets Vixen Blog Awards, please vær en engel og hopp innom nominasjonssiden og legg igjen en stemme eller to.

Hvis du kommer tilbake hit etterpå og legger igjen en hilsen i kommentarfeltet (skriv gjerne hvilke kategorier du stemte i), så skal du selvfølgelig få en klaskende høy highfive! 😀

–> Nominer Pappahjerte til Vixen Blog Awards her!

P.S. En liten ting til: I kategoriene “Årets nykommer” og “Årets Snapchat” – hørte jeg noen si Kona til? 😉

/ High five!

*Følg Gullpennhjerte på Facebook *

Hvordan forklarer man egentlig helt dagligdagse ting til en 3-åring?

Og hva er et drivhus egentlig?

… og hva med ting som egentlig er ganske så.. ekkelt?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er Pappa forklarer – andre episode 😉

Video av terrorister som skyter gisler i hodet så blodet spurter? Ja!

Bilder av et maltraktert nesehorn som ligger og blør i hjel etter at snikskyttere har skåret av hornet? Yes!

En barnevogn som triller rett ut fra perrongen og ned på togskinnene? Selvsagt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva med en mann som blir skutt av politiet og dør på flekken? Jippi!

Og et fallskjermhopp som går fryktelig galt da? Hurra!

Hva med en asiatisk dame som kommer opp en rulletrapp som plutselig kollapser slik at hun blir slukt levende? Johooo!

En video av en bombe som tar livet av 50 mennesker og setter halve byen i flammer? Selvsagt!

Alt dette er ting jeg nylig har sett i sosiale medier. Alt dette.

Så… hva med et bilde av et nyfødt barn som ligger og sover fredelig på sin mors bein og toppen av bildet kan man se det ferske arret etter et keisersnitt? HVA? NEI!!! ER DU GAL, MANN?! ÆSJ! FYSJ! FÅ DET VEKK, JEG VIL IKKE SE DEN DRITTEN DER!

(foto: Helen Carmina Photography)

Jeg snakker selvfølgelig om saken om Helen Allers og bildet hun la ut på facebook, bildet som bryter “det store tabuet”

Les hele saken: “TV2 – Baby går verden rundt: Her bryter Helen det store tabuet”

For da dette bildet ble delt på facebook lot ikke reaksjonene vente på seg og mange har rapportert inn bildet som upassende og krevd at det blir fjernet fra facebook.

Hvilket leder meg til å spørre…

Hva er det som feiler oss egentlig?!

Hvorfor er det ingen som reagerer på at vi blir fôret de jævligste ting hver eneste dag i media; blod, drap, frykt, terrorisme, lik, overgrep, død og flere drap, men det man reagerer på er en helt vanlig kropp?

Og hva annet får vi i media? Porno, sex, mer porno, mer sex og faens så mye sex heeeele tiden! … men litt vanlig kropp? Nei æsj! Få høre mer om blåsejobber i Paradise Hotel, kroppen til Kim Kardashian og andre helt vanlige ting, ikke kom her med støtende bilder av en normal kvinnekropp. Det får da være måte på hva man skal tåle!

Jeg har lenge tenkt at dette var en amerikansk greie. Man fyller hodene til ungdom med actionfilmer, biljakter og skytescener, og hver eneste film eller serie har jo selvfølgelig sexscener på pornonivå, men en helt vanlig pupp? Nei nei nei! Få det vekk!

Er det drittunger som har laget reglene her eller hva slags samfunn er det vi skaper egentlig?

Puh, bomber og død, det var bedre. (skjermbilde: vg.no)

Det mest irriterende her er jo selvfølgelig at det er amerikanske selskaper som i større og større grad blir toneangivende, gjennom tjenester som Instagram og Facebook, og da får man banale paradokser som at man fint kan vise frem store silikonpupper på klassisk pornovis, så lenge man ikke viser brystvortene. Ja nei for brystvorter er jo, som alle vet, ganske farlige.

Og hva fører det til? Klarer man da å drukne den skumle nakenheten og lage plattformer helt blottet for upassende bilder? Vel, man slipper jo i hvert fall den livsfarlige brystvorten, men hva sitter man igjen med, som selvfølgelig er helt innafor? La oss se…

Alle disse bildene er altså heeelt innafor på Instagram, ingen som tenker noe mer over det. Flere eksempler enn det gidder jeg ikke å finne frem, men la oss bare forsiktig anta at det finnes millioner av dem. Brystvorter? Null.

Så, nakenhet er altså ikke noe problem, så lenger vi holder det på et smakelig pornonivå. Ikke kom rekende med vanlige brystvorter eller arr etter keisersnitt, sånt har INGENTING med nakenhet å gjøre. Få det vekk! Æsj!

Og bare et lite apropos, sånn i forbifarten: I disse likestillingstider, hva gjør bilder som dette med synet på kvinnekroppen? Hvordan bidrar dette til å bryte ned seksualiseringen av kvinner? Vel, det gjør vel ikke akkurat noen kjempejobb..

Men klart, jeg skjønner jo hvorfor det har blitt slik, for hvis våre barn får se både keisersnittarr og brystvorter i sosiale medier, hvem vet hvordan det vil gå med dem?!

Nei, gi barna litt smakelig fordekt porno og hold vanlige kropper ute av ligningen. Bare slik kan vi sikre at de får et sunt syn på menneskekroppen..

#freethenipple #freethescar

* Følg Keisersnitthjerte på Facebook *

Å frata er ikke det samme som å oppdra – gi barna skarpe kniver.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg leste en artikkel på Mammanett.no for noen dager siden om barn og husarbeid, og hva man kan forvente at barna kan og vil være med på i ulike aldre.

Les artikkelen: “Husarbeid – Dette kan du forvente at barnet klarer i ulike aldre”

Artikkelen tar for seg at barn mer enn gjerne kan iverksettes med husarbeid, selv fra de er veldig små, og det er jeg absolutt helt enig i. Det jeg derimot reagerer på er følgende avsnitt om hva 2-3-åringer kan hjelpe til med:

“Barnet kan hjelpe til med å tømme bestikkholderen i oppvaskmaskinen (selvsagt etter at du har fjernet eventuelle skarpe kniver)”.

Selvsagt? Hvorfor det? Er det virkelig selvsagt? Gitt fullt oppsyn fra foreldrene, hvorfor skal ikke små barn lære seg å hanskes skarpe kniver med omhu?

Jeg er jo ikke helt kjøttløk så jeg skjønner tanken bak, men hvorfor må vi “selvsagt” skjerme barna våre for skarpe gjenstander? 2-åringer kan ikke forventes å forstå en instruks om skarpe kniver og andre kniver, men 3-åringer er langt mer tilsnakkenes og kan jo faktisk læres opp fremfor å bare skjermes mot.

Det er noe med den retorikken jeg ikke liker, dette at vi selvsagt skal skåne barna våre for alt som kan være potensielt farlig.

OBS OBS: Skarpe kanter! Denne skal du være jæsklig forsiktig med!

Noe av det beste jeg vet er dager som i dag, når plutten kommer hjem fra barnehagen og forteller at de har vært på tur i skogen. For da hender det i blant at de får lov til å spikke litt. Spikke! Med kniv!

Jeg har ingen anelse hvor skarpe kniver det er snakk om, men jeg vet at det er voksne til stede og jeg vet at det har hjulpet med å få plutten til å lære å respektere kniver.

Og det er jeg veldig glad for, for hvis man kun lærer barn å bruke sløve plastkniver som nærmest ikke kutter gjennom smør, vil de ikke da potensielt kunne lære seg at kniver ikke er så veldig farlig og dermed behandle dem med manglende respekt?

For kniver er farlige, men de er også nyttige! Hvorfor ikke oppdra fremfor å frata?

Da jeg var ung lærte jeg masse om kniver, om deres bruksområder og farer. Jeg kuttet meg mang en gang, men jeg lærte litt for hver gang og i dag kan jeg kutte mine egne brødskiver. Er ikke det en del av oppveksten da?

For hvis vi selvsagt gjemmer bort alle de skarpe knivene for å skape et sikrere hjem, blir ikke dette som å skjære ned alle trærne i barnehagen i frykt for at barna skal falle ned?

Er det virkelig god oppdragelse? Å oppdra en generasjon med barn som verken kan klatre i trær eller bruke annet enn skje og gaffel?

Sist helg satt jeg meg ned med plutten for å lage tørket frukt. Først kutte, så tørke i maskin. Det gledet meg å se at han tok oppgaven seriøst og behandlet kniven med største mulige respekt. Selv med klønete små hender jobbet han fokusert og skar frukten som en sushikokk.

De blir kanskje ikke perfekt, men fortsatt helt perfekt.

I all ærlighet skal det sies at han i et uoppmerksomt øyeblikk kuttet seg i fingeren. Men fordi han var varsom i bruken, ble det bare et lite kutt som raskt lot seg kurere med en rask blåse-på, et fargefullt plaster og en klapp på skulderen. Vipps så var han tilbake på jobb.

Og sånn synes jeg det skal være. Vi må oppdra barn til å bli folk, ikke blankpolerte nikkedukker som frykter alt annet enn kosebamser. La nå barna få lære seg at kniv er kniv, trær er trær og at verden er et sted som ikke utelukkende er laget av bobleplast.

For hvis vi filer vekk alle skarpe kanter, sitter vi til slutt igjen med verdens tryggeste bjørnetjeneste.

Lite dramatikk, mye frukt 🙂

/ Oppdra, ikke frata

* Følg Knivhjerte på Facebook *

Jeg husker så godt din siste dag i barnehagen før sommeren. Den samme gamle rutinen hver eneste morgen. Når du er på plass, og jeg skal til å dra, teller du til 10, mens jeg løper i vei, vinker hele veien ned til bilen, vinker fra bilen, tuter kanskje på gode dager og kjører i vei. Men ikke den dagen.

Det var første gangen jeg satt meg inn i bilen og så opp mot et tomt vindu.

Jeg så bare ryggen av deg når du løp av gårde med et stort smil og armer som viftet viltert. For travel med gleden til å vente på pappa, for opptatt med leken til å bry deg om rutiner. Og jeg husker jeg ble litt glad, men også litt trist. Veldig glad for deg, som endelig var blitt for stor for pappa, men også litt vemodig for meg, fordi du endelig var blitt for stor for pappa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i dag var den første ordentlige høstdagen igjen. Alle barna tilbake, tempoet høyt, stemningen høyere. Men du var liksom ikke helt der. Vi hadde brukt så lang tid på å sykle til barnehagen, kost oss hele veien, ledd og tatt oss god tid. Såpass god tid at vi ble litt for sene. 

Og da vi endelig kom frem til barnehagen var det rett ut på tur. Det kom nok litt for brått på og plutselig var det litt skummelt med barnehagen likevel. Pappa derimot, pappa var god å ha. En trygg arm å sitte på, en kjent kropp å kose med.

Og da jeg dro fra deg hørte jeg et halvkvalt lite hikst og øyne som lengtet tilbake til pappa. Men jeg vet jo at du har det som plommen i egget så snart jeg har gått og så bruker du resten av dagen på å fortelle om alt det spennende dere har gjort, men likevel er det jo litt trist akkurat der og da.

… men også litt godt for pappa som endelig får føle seg litt som helten igjen 🙂

/ Barnehagestart og store følelser

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Lei av å lete etter telefonen din? Nå kan du leke gjemsel med den!

/sponset innlegg

Aha, fant deg!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har akkurat oppdaget verdens kuleste og kanskje mest nyttige ekstrafunksjon på telefonen min. Spesielt for meg som har en 3-åring i hus som elsker å gjemme bort telefonen til pappa.

For jeg er ganske lei av å lete etter telefonen dagen lang og finne den først etter en lang og kjedsommelig jakt, men nå kan det hele være over. For jeg har gjort en utrolig kul oppdagelse!

Er du også lei av å lete etter telefonen din? Sjekk videoen under 🙂

Våknet opp med en dårlig vibb i dag, tror nemlig det har vært en tøff natt for ammepuppen og hennes eneste kunde. Og ganske riktig, etter bare få minutter smalt det…

Du vet at frua har sovet dårlig når du rett etter frokost hører henne rope i fullt alvor fra kjøkkenet:

– “Jaha… Nå har DU satt inn begge(!) ostehøvlene i oppvaskmaskinen, bare så du veit det, så da blir det ikke mer ost i dag!”

På sånne dager er det egentlig bare å dra på seg sitt peneste smil,

rygge bakover til man treffer utgangsdøra,

åpne den og løpe så fort man kan mot skogen.

… og bli der over natta 😉

/ Gleder meg til lunsj 😛

* Følg Ostehjerte på Facebook *

I går skjedde det meg noe rart. Forståelig og hyggelig, men også potensielt provoserende. Hvordan ville du reagert i denne situasjonen?

For i går var jeg ute og gjorde ærender med lillesnuppa. Armert med både bæresele og handleliste svisjet vi innom den ene butikken etter den andre inntil lista var tom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Henger ut med fattern 🙂

På hjemveien bestemte vi oss for å ta et raskt bonusstopp innom en blomsterforretning for å kjøpe roser til a mor. Det har hun fortjent.

Men denne gangen tok jeg ikke med bæreselen og der oppsto problemet. For det var selvbetjening på innpakking av blomster og det hadde jo ikke jeg regnet med. Jeg hadde latt bæresælen ligge i bilen, og vips var jeg minst én hånd i manko. What to do? Legge fra meg lillesnuppa rett på det snuskete betonggulvet, balansere henne på selvbetjeningsbenken eller bare droppe hele greia?

Og mens jeg sto der og vurderte situasjonen, hørte jeg plutselig:

– “Trenger du hjelp?”

Bak meg sto to godt voksne damer og før jeg visste ordet av det kom selv hun som jobbet i kassa bort til meg, strøk meg på skulderen og sa:

– “Det er noe med en enslig mann og en baby, vet du …”

Stakkarslig pappa i nød, garvede kvinner kommer til unnsetning – hvordan skulle jeg reagere?

Jeg kunne gått for den nærtagende, hårsåre varianten – jeg kunne latt meg provosere.

For jeg er tross alt en erfaren tobarnsfar, jeg trenger for pokker ingen hjelp! Hvis jeg har klart å komme meg på butikken med en baby i armene, så har jeg vel sannsynligvis klart å iberegne hvordan jeg skal klare å frakte blomstene ut av butikken? Ikke snakk til meg som om jeg har et handikapp bare fordi jeg er mann! Hva skjedde med likestilling, hæ? Tror dere ikke pappa klarer like bra som mamma, er det det som er saken? Sier dere at kvinner er bedre skikket for foreldrerollen enn menn? Skal dere liksom komme her og lære meg, stakkars mannen, hvordan det skal gjøres? Fuck dere! Skam på seg for å dytte pappa ned i søla som en undersått!

“Jeg kan bære mine egne fordømte blomster!”

… eller jeg kunne gjøre som jeg gjorde. Jeg sa ja. Med et stort smil.

Og responsen lot ikke vente på seg, for de klarte rett og slett ikke styre seg for hvor mye de ønsket å hjelpe til. Alle tre kom stormende til og hjalp til som best de kunne. Blomsterstilkene fikk et omslag av vått papir, deretter ble de pakket inn i plast, surret inn med mer plast og sirlig pakket sammen for min bekvemmelighet. Det var som å ha en egen tjenerstab. Hele veien gjennom ble jeg ødslet med lovord, lillesnuppa likeså. Smilene ville ingen enda ta, hjelpsomheten okke som.

Og alt, fordi jeg takket ja til litt hjelp. Som jeg trengte. Dessuten fikk de gleden av å få hjelpe til. Jeg kunne sikkert klart meg på egen hånd, jeg trenger ingen gamle damer til å hjelpe meg for å komme gjennom dagen, men akkurat der og da var det kjærkomment.

Ja vel, så fikk jeg ikke avkreftet deres stereotypiske holdninger om at pappa er litt klønete, men akkurat der og da så var jo pappa litt klønete. Ingen skam i det, ingen grunn til å dra på seg rustningen. Mamma er også klønete iblant.

Det gjør meg ikke til noen dårlig pappa, det gjør ikke dem til dømmende beist. Det gjør oss bare til medmennesker som gjør hverandre gode.

Og når både blomster og takksigelser hadde vekslet hender var vi klare for hjemreisen. De gamle damene kunne gå hjem med et pulserende morsinstinkt i beste velgående og jeg kunne glede meg over flotte blomster, en smilende datter og en finfin påminnelse om at det fortsatt finnes håp for menneskeheten.

…og frua? Jo, hun ble fornøyd hun også 🙂

/ God helg!

* Følg Blomsterhjerte på Facebook *