Jeg husker så godt din siste dag i barnehagen før sommeren. Den samme gamle rutinen hver eneste morgen. Når du er på plass, og jeg skal til å dra, teller du til 10, mens jeg løper i vei, vinker hele veien ned til bilen, vinker fra bilen, tuter kanskje på gode dager og kjører i vei. Men ikke den dagen.

Det var første gangen jeg satt meg inn i bilen og så opp mot et tomt vindu.

Jeg så bare ryggen av deg når du løp av gårde med et stort smil og armer som viftet viltert. For travel med gleden til å vente på pappa, for opptatt med leken til å bry deg om rutiner. Og jeg husker jeg ble litt glad, men også litt trist. Veldig glad for deg, som endelig var blitt for stor for pappa, men også litt vemodig for meg, fordi du endelig var blitt for stor for pappa.

Men i dag var den første ordentlige høstdagen igjen. Alle barna tilbake, tempoet høyt, stemningen høyere. Men du var liksom ikke helt der. Vi hadde brukt så lang tid på å sykle til barnehagen, kost oss hele veien, ledd og tatt oss god tid. Såpass god tid at vi ble litt for sene. 

 

 

Og da vi endelig kom frem til barnehagen var det rett ut på tur. Det kom nok litt for brått på og plutselig var det litt skummelt med barnehagen likevel. Pappa derimot, pappa var god å ha. En trygg arm å sitte på, en kjent kropp å kose med.

Og da jeg dro fra deg hørte jeg et halvkvalt lite hikst og øyne som lengtet tilbake til pappa. Men jeg vet jo at du har det som plommen i egget så snart jeg har gått og så bruker du resten av dagen på å fortelle om alt det spennende dere har gjort, men likevel er det jo litt trist akkurat der og da.

… men også litt godt for pappa som endelig får føle seg litt som helten igjen 🙂

 

 

/ Barnehagestart og store følelser

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *