I går skjedde det meg noe rart. Forståelig og hyggelig, men også potensielt provoserende. Hvordan ville du reagert i denne situasjonen?

For i går var jeg ute og gjorde ærender med lillesnuppa. Armert med både bæresele og handleliste svisjet vi innom den ene butikken etter den andre inntil lista var tom.

 

Henger ut med fattern 🙂

 

På hjemveien bestemte vi oss for å ta et raskt bonusstopp innom en blomsterforretning for å kjøpe roser til a mor. Det har hun fortjent.

Men denne gangen tok jeg ikke med bæreselen og der oppsto problemet. For det var selvbetjening på innpakking av blomster og det hadde jo ikke jeg regnet med. Jeg hadde latt bæresælen ligge i bilen, og vips var jeg minst én hånd i manko. What to do? Legge fra meg lillesnuppa rett på det snuskete betonggulvet, balansere henne på selvbetjeningsbenken eller bare droppe hele greia?

Og mens jeg sto der og vurderte situasjonen, hørte jeg plutselig:

– “Trenger du hjelp?”

Bak meg sto to godt voksne damer og før jeg visste ordet av det kom selv hun som jobbet i kassa bort til meg, strøk meg på skulderen og sa:

– “Det er noe med en enslig mann og en baby, vet du …”

Stakkarslig pappa i nød, garvede kvinner kommer til unnsetning – hvordan skulle jeg reagere?

Jeg kunne gått for den nærtagende, hårsåre varianten – jeg kunne latt meg provosere.

For jeg er tross alt en erfaren tobarnsfar, jeg trenger for pokker ingen hjelp! Hvis jeg har klart å komme meg på butikken med en baby i armene, så har jeg vel sannsynligvis klart å iberegne hvordan jeg skal klare å frakte blomstene ut av butikken? Ikke snakk til meg som om jeg har et handikapp bare fordi jeg er mann! Hva skjedde med likestilling, hæ? Tror dere ikke pappa klarer like bra som mamma, er det det som er saken? Sier dere at kvinner er bedre skikket for foreldrerollen enn menn? Skal dere liksom komme her og lære meg, stakkars mannen, hvordan det skal gjøres? Fuck dere! Skam på seg for å dytte pappa ned i søla som en undersått!

 

“Jeg kan bære mine egne fordømte blomster!”

 

… eller jeg kunne gjøre som jeg gjorde. Jeg sa ja. Med et stort smil.

Og responsen lot ikke vente på seg, for de klarte rett og slett ikke styre seg for hvor mye de ønsket å hjelpe til. Alle tre kom stormende til og hjalp til som best de kunne. Blomsterstilkene fikk et omslag av vått papir, deretter ble de pakket inn i plast, surret inn med mer plast og sirlig pakket sammen for min bekvemmelighet. Det var som å ha en egen tjenerstab. Hele veien gjennom ble jeg ødslet med lovord, lillesnuppa likeså. Smilene ville ingen enda ta, hjelpsomheten okke som.

Og alt, fordi jeg takket ja til litt hjelp. Som jeg trengte. Dessuten fikk de gleden av å få hjelpe til. Jeg kunne sikkert klart meg på egen hånd, jeg trenger ingen gamle damer til å hjelpe meg for å komme gjennom dagen, men akkurat der og da var det kjærkomment.

Ja vel, så fikk jeg ikke avkreftet deres stereotypiske holdninger om at pappa er litt klønete, men akkurat der og da så var jo pappa litt klønete. Ingen skam i det, ingen grunn til å dra på seg rustningen. Mamma er også klønete iblant.

Det gjør meg ikke til noen dårlig pappa, det gjør ikke dem til dømmende beist. Det gjør oss bare til medmennesker som gjør hverandre gode.

Og når både blomster og takksigelser hadde vekslet hender var vi klare for hjemreisen. De gamle damene kunne gå hjem med et pulserende morsinstinkt i beste velgående og jeg kunne glede meg over flotte blomster, en smilende datter og en finfin påminnelse om at det fortsatt finnes håp for menneskeheten.

 

…og frua? Jo, hun ble fornøyd hun også 🙂

 

/ God helg!

* Følg Blomsterhjerte på Facebook *