Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

I natt var det duket for den kritiske andrenatten av prosjekt “ammeslutt”. Hvordan den første natten gikk, kan du lese her: Ammeslutt – Første natt oppsummert.

Winter is coming…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det ble liksom ikke helt lørdagskvelden i påvente av natten som sto foran oss. Ville det bli bedre eller verre enn den første natten? Ville det gå helt bajs eller smooth som en babysel? Stemningen var både spent, nervøs og forventningsfull. Hvordan skulle dette gå??

Vedlagt følger komplett logg fra nattevakta:

Kl. 00.07: Endelig i seng. Burde lagt meg tidligere, men sen middag og alt det der. Så en episode av Dama til. Live Nelvik og Anja Hammerseng-Edin ville blitt et fint par.

Kl. 00.14: Svart på snapper og lest bloggen til frua. Noterer meg at hun er irriterende flink til å skrive. Ler selv når hun driter ut meg. Note to self: Husk å ta hevn.

Les: Kona til – Puppelupp (fruas morsomme oppgjør med min ammeslutt-sutring)

#optimist

Kl. 00.21: Kom på at det er kaldt i rommet, har bredd dyne over lillesnupp. Flink pappa. Sove nå. #nowmywatchbegins

Kl. 01.52: Here we go. Skal vi seee, hva gjør vi her da? Hun virker bare litt i ørska, vi prøver å stryke litt. Se der ja! God stemning. Nattis!

Kl. 01.57: Og der var vi oppe igjen. Denne gangen står hun i senga og virker like trøtt som en kanne med kaffe. 5 minutters søvn? Ja ja, det er da noe.

Kl. 02.03: Har oppdaget noe hysterisk festlig. Jeg reiste meg opp for å plukke henne opp, men hun trakk seg bare unna og ble liggende rolig. La meg ned på senga, men da sto hun opp. Hver gang jeg snur meg rundt og ser på henne, kaster hun seg bare ned igjen! Haha, hun later som hun sover for å slippe å bli lullet i søvne. Utspekulert eller faktisk trøtt? Det vil tiden vise.

Kl. 02.22: Nye 15 minutter med søvn, nå er hun våken igjen. Jeg snur meg mot henne og hun kaster seg ned i senga som en keeper i fullt tigersprang.

Jeg morer meg med dette et par ganger. Hun er lys våken, men så fort jeg snur meg går hun rett i bakken. Hun minner meg om en brisen ungdom på hjemme-alene-fest. Plutselig og helt uventet dukker foreldrene opp fra intet, og DER var vi edru igjen. Rart det der.

Kl. 02.27: Skal vi seee, hva gjør vi nå da? Vi prøver smokken. Henter smokk i vinduskarmen, men hun virker ikke interessert. Ikke for fem flate. Men hva med om jeg bare gir deg smokken, så kan du disponere den selv? Se det var bedre. Hun blir stille, nysgjerrig og opptatt.

So far so good, men dette er veikrysset. Det har vært en urolig halvtime og hvis hun ikke sovner snart nå, kommer hun til å våkne skikkelig. Og da blir pappa sånn drama queen igjen.

Heia smokken!

Kl. –.–: Gjennom musikken hører jeg et pip. Jeg våkner til og tuppa virker misfornøyd. Helt innlysende klar for en påtår nå. Hun står og trommer hendene mot toppen av ribbesenga som en sjanglete kis ved bardisken. Jeg har ikke sjekket klokka, jeg vet ikke helt hvor jeg er enda, men jeg håper den nærmer seg seks. Den kan være halv tre, jeg har ingen aning.

Planen er at hun skal få seg et godt stykke mårrapupp hvis hun våkner rundt seks-ish. Da er det innafor. Så sant hun ikke gråter og brøler som en fotball-supporter. Da må vi i så fall roe henne ned først, så hun ikke tenker at hun kan mase seg til pupp (det funker i hvert fall ikke for fattern, red. anm.).

Jeg fomler meg gjennom dynestoff og skjortekrøller for å finne telefonen. Jeg skrur den på. Tallet lyser mot meg.

Den er 06.24… Null Seks Tjuefire..? Halv syv?!

Jaddaaaa!!! Han har gjort det! Hun har gjort det! De har gjort det!!

I believe I can flyyyy!

Nattens hendelser har holdt meg våken i maks 10 minutter totalt, så vi noterer oss med andre ord en stor seier for menneskeheten!

Hele natten har jeg hatt i øretelefoner med musikk, og det er først når jeg virkelig begynner å våkne til at jeg legger merke til sangen som spiller. En av mine gamle favorittlåter, en sang ment for selvtillit og moro. En sang som sjeldent har passet bedre enn akkurat nå. Goldfinger – Superman.

For supermann, det er meg.

Å jasså, du tror du er sliten? Her er den komplette loggen fra alle nattens hendelser…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det startet så bra. Så altfor bra. Da jeg la meg nydusjet, fresh og klar for min første nattevakt som puppesubstitutt, følte jeg virkelig at det kom til å gå bra. Det ordner seg! Det gjør det jo alltid. Tenk så gøy, i morgen kan jeg blogge om tidenes solskinnshistorie og natten som gikk helt uten problemer. Jeg burde forstått at det bare var en luftspeiling…

Her er den komplette loggen fra nattskiftet:

Kl. 00.07: Jeg ankommer senga, alt er stille og rolig. Jeg fisker frem mobilen og skrur på lommelykt-appen, så drar jeg med meg min nervepirrende krimbok under dyna og leser en stund. Tre gjesp melder sin ankomst, på tide å slukke lyset.

Kl. 00.29: På tide å gå stemple inn og koble ut. Jeg går til sengs med tær og fingre krysset. Godspeed.

Kl. 00.36: Varmepumpa står og blåser på en pose, det var da fryktelig irriterende. Dessuten må jeg tisse. Og lillesnupp er urolig. Jeg setter på litt musikk på øret, det burde hjelpe. Nattis!

Kl. 03.46: Midt i en herlig drøm, våkner jeg til brølet fra en bitteliten gorilla. Viser seg at det er min datter. Hun er våken, veldig våken.

Kl. 03.50: Hah, var det alt?! Asgeir kan ta seg en bolle, det er JEG som er sjefen over alle sjefer! Lillesnupp har aldri sovet med smokk før, men jeg prøvde meg i kveld, og det fungerte! På tiden det tok henne å finne ut hva smokken var for noe rart, rakk hun å bli trøtt og sovnet igjen. Og det tok meg 4 minutter maks. Herregud, jeg må ha et talent for dette.

Kl. 03.51: Faen. Hun er våken.

Kl. 04.30: Mer faen.

Kl. 05.02: Javel, så ikke helt sjefen kanskje. Jeg innser at jeg glemte å klekke ut en plan med Christina for hva jeg skulle gjøre om hun ikke sovnet igjen. Jeg var forberedt på gråting, problemet er derimot noe jeg ikke var forberedt på… Hun er i kjempeform! Smiler, prater, hopper rundt og koser seg. Nei da så…

Kl. 05:15: Jeg hører på partylåter og smådanser til “Jeg danser best når jeg er full” med lillesnupp på armen. Og jeg ler litt for meg selv, det er neppe dette de så for seg da sangen ble laget.

Kl. 05:43: Okei, er det skjult kamera? Seriøst, Thomas & Harald er det dere som har stelt i stand dette? To timer våken og ikke det spøtt trøtt. Hun altså. Jeg kunne bitt av meg en finger for en rask cowboystrekk.

Så langt har jeg rukket å se tre episoder “Comedians in cars getting coffee” på mobilen. For en utrolig kul serie! Innser at jeg digger Jerry Seinfeld. Men jeg hater folk som sover.

Kl. 05.50: Ironisk nok har jeg innsett at det jeg fryktet mest, er det jeg savner mest. Gråt. For om hun gråter betyr det at hun er trøtt eller sulten, og det kan jeg jo gjøre noe med. At hun er våken og fornøyd får jeg ikke gjort det spøtt med. Jeg prøver å ikke bære henne for mye, vil ikke vende henne til å bli plukket opp hver gang hun roper, men fasan heller, jeg er i ferd med å gå tom for triks.

Kl. 05.55: Hvorfor i svarte pungfjes spurte jeg om gråt?! Nå gråtes det tett og jeg savner stillhet. Vil det hjelpe å skjære av seg et øre? Jeg lar det gå noen minutter, så ryker det første.

Kl. 06.09: Hosianna, se i nåde! Hun sovnet! Christina våknet av gråten. Vi møttes på do. Begge tisset, så ble det en suss på truten, før vi gikk hvert til vårt. Å du herlige skaper, nå skal det soves!!

Kl. 06.39: Men for f…

Kl. 06.41: Christina kommer stormende inn, morgenpupp er visst ok. Vi bytter. Jeg lusker meg inn til G-star The Plutt og legger meg tett inntil den varme kroppen. Tror jeg har glemt å sove med dyne, jeg er iskald.

Kl. 07.13: Våkner av at plutten roper “Ædda bædda buse, du går med bleie” til meg før vi begge sovner igjen.

Kl. 07.19: Plutten pirker meg i nesa og sier at det er morgen. Jeg er motvillig enig. Han løper ut, jeg løper etter. Vakten er omsider over. Jeg er så trøtt, hvordan i all verden skal jeg komme meg gjennom dagen?

Kl. 08.18: Ligger i saccosekken foran peisen og prøver å få opp varmen. Fyrer for harde livet og må samle nok energi til å klare å få satt på kaffetrakteren, men den står helt ute på kjøkkenet. Om jeg bare kunne få sove et lite sekund. Plutten er travelt opptatt på nettbrettet, peisen varmer godt. Mon tro om ikke..?

Kl. 08.40: Våkner i saccosekken, sammenkrøllet i fosterstilling som en nypillet reke. Kaffen er innen rekkevidde, skiftet er over, jeg kommer til å overleve.

Så slik gikk det. Akkurat på halvveien mellom topp stemning og total katastrofe. Og i kveld er det på´n igjen.. :-/

P.S. I natt blir det live-oppdateringer på Snapchat! Så husk å følge Pappahjerte på Snap 🙂

Les del 1: Nattpupp, nå er det slutt!

/ Lik hvis du ønsker ny rapport i morgen 🙂

* Følg Nattevakthjerte på Facebook *

Så har dagen endelig kommet. I kveld er kvelden. Puppen skal ut, Peter skal inn, nattammingen har kommet til veis ende. Sjeldent har jeg gledet meg så lite til helgen 😉

Hva er det jeg hører? Puppen ut? Nei nei nei. Kom igjen a!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg gleder meg, men jeg kan jo ikke klage spesielt høyt heller, siden jeg stort sett har fått sove uavbrutt helt siden tuppa ble født, mens Christina har vært ute med krana hver eneste natt, gjerne flere ganger om natta. Men nå er det altså slutt. Eller, det er i hvert fall lov å håpe.

I forkant av den store kvelden har lillesnupp og jeg fått oss et par timer alene i dag, til å bonde og henge ut før den store kvelden. Den brukte vi på best mulig vis: Se på Tour de Ski og spise en av mine livretter: Knekkebrød med avocado og sitronpepper.

Lillesnupp leverer brasende som kryddermester.

Heia den som vinner, buksa full av sitronpepper!

Men nå som kvelden nærmer seg med faretruende store skritt kan jeg vitterlig kjenne de blå posene danne seg under øynene, for selv om hun ikke er store krabaten, er lillesnupp så absolutt en dame med sterke meninger. Jeg vet allerede nå at når hun våkner opp for en liten påtår i natt, men ikke finner annet enn sin skjeggete far på puta, kommer det til å bli et helvete. Spørsmålet er hvor lenge jeg skal la det gå før jeg drar i nødbremsen og kaller på frua.

Trikset er visst å ikke gi seg. Så da er det bare å sørge for fulladet batteri på mobilen og en spilleliste full av usedvanlig bråkete musikk, så skal øreproppene få kjørt seg. For jeg sovner lett med bloddryppende dødsmetal på ørene, men lyden av en furten og forfordelt baby er en helt annen sak. Sånt noe kan få malingen til å flasse av veggene.

Og bare så det er sagt: Joda, det er ikke uvanlig å slutte med nattamming mye tidligere enn dette, men det er heller ikke uvanlig å nattamme langt uti i barnets andre leveår. Med pluttisen sluttet vi tidlig, men lillesnupp nekter å bruke smokk og for oss har det fungert makaløst bra med nattamming, men nå er det altså på tide å legge nattpuppen på hylla.

Og ja da, vi har trålet nettet på jakt etter råd og vink, vi har lest oss opp og vet at denne løsrivelsen bør gå gradvis etc etc. Ingen fare, vi vet sånn pluss minus hva vi driver med.

Det er jo uansett ikke snakk om å kaste noen på sjøen for å lære seg å svømme her. Eller jo, kanskje litt, men da er det i så fall jeg som blir kastet over ripa, for dette er virkelig ukjent farvann. Bedre enn det, dette er jo selve ildprøven – for kommer jeg gjennom i natt, kommer jeg gjennom alt.

Mine!

Jeg bare: “Lykke til i natt a, du”. Og hu bare: “Sjæl!”

Men okei, fattern, på tide å vise hva du er laget av. Let´s get this baby off the boob!

/ “God natt”

* Følg Ammehjerte på Facebook *

I dag jobber jeg på en massiv kjempetekst som jeg håper kan bli både inspirerende og motiverende for noen av dere. For det har den vært for meg!

Men sånt tar tid, og nå får jeg opplyst at frua plutselig skal til frisøren her, og som alle vet, når en kvinne skal til frisøren kan jo det fort ta like lang tid som en Mars-ekspedisjon. Og i mellomtiden må jeg steppe inn som fattern på heltid og utsette alle andre prosjekter.

Så inntil min inspirasjonsroman av et innlegg er klart, slenger jeg ut et lite bilde av vår kjære Teo. Dakkars Teo. Han som var en viktig del av tre-kløveret vårt før, har nå måttet innfinne seg med å bli et slags femte hjulet på vogna, og jeg synes dette lille blinkskuddet gir et godt bilde på situasjonen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skuffa og forfordelt bak lås og slå, utestengt av trappegrinda. Jeg kaller det: Hund i trappeoppgang.

Bah, ikke se på meg med det blikket da!

Okei, okei, jeg gir meg. I kveld skal du få en ekstra godbit.

Okei da, så skal du få sove i senga mi også. Fasan heller, det er jo freddan!

/ Voff!

* Følg Teohjerte på Facebook *

Man skal lese mye før øynene ramler ut, med da jeg leste om dette begynte det virkelig å skramle stygt i øyehulene…

“Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmeleeeeeen”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen ganger leser man ting som får deg til å tenke: “Jeg tror, håper og ber om at dette er tull”. Og det var nøyaktig min reaksjon da jeg leste artikkelen: “Babypod skal gi fosteret musikk via skjeden” (kk.no).

Men, så viste det seg å være ekte. Dessverre. For hva er Babypod? Jo, det er øretelefoner som gravide kvinner skal stappe opp i skjeden for å spille musikk til den kommende babyen, vel.

Neida så… De finnes. (bilde: telegraph.co.uk)

Man ønsker jo selvfølgelig at ting som dette er oppspinn, men det er dessverre mange som ønsker å utnytte verpesyke og hormonelle kvinner som igangsetter smådesperate søk etter råd og vink på nettet for hvordan de best kan legge til rette for den kommende babyen. Og det får de, i bøtter og spann. Det betyr ikke dermed at alle råd bør kjøpes. Slik som Babypod.

Som en generell hovedregel tror jeg vi kan si at alle råd som går på å føre ting inn i skjeden for å skape en emosjonell tilknytning til barnet, bør forbigås i stillhet. Alt disse rådene gjør for deg er å skape en emosjonell distanse mellom deg og resten av verden.

Hvis du virkelig er så desperat etter tilknytning med babyen i magen at du er villig til å stappe ørepropper opp i skjeden fordi det teoretisk sett kanskje muligens kan ha en slags effekt, trenger du å gjøre følgende:

1. Ta øreproppene ut av skjeden.
2. Kle på deg igjen.
3. Ring en venn.
4. Si: “Hei, jeg tror kanskje jeg trenger en klem”.

For la meg bare berolige deg med følgende: Nei, du er ikke en dårlig mor om du ikke kjøper og prøver alle råd og produkter der ute. Men du kunne kanskje hatt godt av litt frisk luft. Svangerskapet er en prøvelse og en lang prosess med neglebitende venting, det viktigste du gjør er å beholde roen og ikke miste hodet.

Ta det helt piano, les en bok, drikk litt te. Ikke dytt verken øretelefoner, ingefær eller grønnkål opp i skjeden bare fordi et spansk ekspertpanel synes det høres ut som en god idé. Om du ønsker å skape en emosjonell kontakt med babyen via musikk, syng. Spill gitar. Sett på musikk i rommet eller sett øretelefoner på magen. Det får holde.

“Hei muttern, spell no Creedence!”

Vi småbarnsforeldre er så hinsides besatt av å være de beste foreldrene verden noensinne har sett, at vi stresser barna våre halvt i hjel. Undersøkelser viser faktisk at stadig flere barn blir utbrent. Utbrent! Og det er jo ikke så rart, for alt skal jo være perfekt og ingen skal ta oss på at vi ikke har gjort alt i vår makt for å sørge for det. Barna skal være med på så mange aktiviteter som overhodet mulig, de skal grille pølser i 20 minus og de skal for pokker aldri kjede seg!

Men barn har godt av å kjede seg, det er en naturlig del av oppveksten det. I hvert fall mens de… (trekker pusten dypt) FORTSATTLIGGERINNIMAGEN! Mein gott…

Tro meg, det finnes langt bedre ting man kan gjøre for barnet enn å dytte ørepropper opp i skjeden. Slik som å ikke dytte ørepropper i skjeden. Det er en god start.

Og hvis du fortsatt på alvor synes det høres ut som en knakende god idé å ligge med et sett ørepropper for babyens beste, har du langt større ting å bekymre deg over enn manglende emosjonell tilknytning.

Du trenger å komme deg ut og hilse på verden igjen. Gi barnet tid til å utvikle seg på egen hånd. Det vil bli mer enn nok tid til Ole Ivars senere.

/ Verden…

*Følg Oppgitthjerte på Facebook *

Finalistene til årets Vixen Blog Awards er klare og hold deg fast… trommevirvel…

JEG ER FINALIST I “ÅRETS BLOGGER”!!!!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Can I get a WOOP WOOP?!

Jeg innser at jeg er tidenes underdog i denne kategorien, som en veddeløpshest med tre bein, men dæven steike, jeg skal klore meg fast og bli med hele veien inn til mål, om jeg så må plukke opp hesten og bære den på ryggen.

Jeg må innrømme at jeg er bittelittepittelitt granne skuffet over å ikke gå videre i kategorien Årets Gullpenn, for den følte jeg virkelig at jeg hadde en viss sjanse til å gripe. Men det er mange verdige kandidater i tet, så nå hopper jeg bare av løpet og heier mine favoritter inn til mål. Heia den som vinner, buksa full av pinner!

Jeg kan vanskelig se for meg at Årets Blogger skal bli noen annen enn den enestående Sophie Elise, men kanskje, bare kanskje, kan jeg klare å lure meg forbi basert på forklaringen til prisen, som går slik:

“Årets Blogger har i løpet av det siste året utmerket seg med sitt unike innhold, sterke personlighet og det lille ekstra som inspirerer og engasjerer leserne – hver dag”.

Det kan jo være meg det? Kanskje? Ved nærmere ettertanke ser jeg jo tilbake på året som har gått og ser hvor mange fantastiske tilbakemeldinger jeg har fått fra slitne småbarnsforeldre som finner inspirasjon, glede og energi ved å følge bloggen hver eneste dag og få et inspirerende lite hvileskjær i en tøff hverdag.

Jeg har til og med fått en leser til å begynne på Antabus (avvenningsmiddel ved alkoholisme)! Hvilken annen blogger kan si det? 😉

Men men, alt dette er nå i hendene til juryen og alt jeg kan gjøre er å blogge på som vanlig og krysse fingrene for et lite mirakel.

Så gjenstår bare én ting: Å takke deg. For at du har stemt meg hele veien til finalen. For at du leser denne bloggen. For at du følger min lille familie på reisen gjennom livet. Å kunne få skrive for deg hver eneste dag, betyr mer for meg enn du aner. Så tusen tusen hjertelig takk for at du velger å bruke tiden din sammen med oss.

Stor, hoppende, høy og helhjertet HIGHFIVE fra en spent finalist!

Sprett champagnen, ungær – fattern skal til finalen!!

/ Årets Blogger?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg blir ofte spurt om hvordan det egentlig er å være småbarnsforelder.

Er det like fantastisk som jeg fremstiller det på bloggen?

Sannheten er at nei, det er faktisk ikke det.

Slik som nå i dag.

Jeg ligger rett ut midt på gulvet. Nå orker jeg ikke mer. Ikke i dag. Jeg er utmattet, sur, trøtt og drittlei. Kan ikke denne dagen snart være over? Jeg trenger at de to apekattene snart går og legger seg. Jeg ser på klokka. Minst halvannen time igjen. Hvordan i all verden skal dette gå? Alt jeg trenger er litt tid for meg selv, men barna henger i beina på meg som pirajaer på et ku-kadaver. De spiser meg hel.

Jeg vet at jeg ikke burde si dette, men hadde gulvet kunne slukt meg nå, hadde jeg gladelig smurt meg inn i honning og takket ja. For i dag er jeg tom. Og på sånne dager hadde det vært fint å kunne skru av foreldrerollen, bare for en liten stund. Bare finne den pauseknappen som ikke finnes, og være kun seg selv. Ligge på sofaen uten en tanke i hodet, bare være til. Så vidt.

99 av 100 dager et det bare glede, men i dag er ikke en av dem. I en slags stille resignasjon lukker jeg øynene og kobler ut hjernen. Jeg bare må. Må få skrudd av maskinen og hvilt hjernen, om enn for bare ett sekund.

Men det går to. Det går tre. Det går opp mot fem.

Og så skjer det noe rart.

Det knirker i gulvet ved siden av meg. Noen setter seg ved hodet mitt. Jeg kjenner en hånd som stryker meg varsomt over håret. Så på fingrene, så langs armen. Så begynner han å synge for meg med en stemme som er spinkel og varm. En nattasang jeg ikke kjenner, med en varsom stemme jeg elsker. Jeg lukker opp øynene og der sitter plutten på gulvet og synger for meg mens han pjusker meg på armen.

Den kjærligheten man føler i en sådan stund lar seg ikke forklare med ord. Og uansett hvor sliten man er, så er det å ha barn så uendelig verdt det. For livet som småbarnsforelder er et konstant, altoppslukende ansvar, men selv om det en sjelden gang kan tynge meg ned, ville jeg aldri vært de to apekattene foruten. Aldri.

Jeg blir ofte spurt om hvordan det egentlig er å være småbarnsforelder. Er det like fantastisk som jeg fremstiller det på bloggen? Sannheten er at nei, det er faktisk ikke det.

Innimellom er det enda bedre.

/ Mine to apekatter <3

* Følg Apehjerte på Facebook *

I dag startet dagen med den sure pipingen fra en kjip vekkerklokke. En tidlig time hos helsestasjonen var booket inn, og alle måtte være oppe og hoppe i god tid. Så da ble det å stå opp på kommando, spise frokost i en fei og stappe hele familien inn i ørten plagg med vinterklær før fattern hadde drukket opp kaffen.

Ah sukk, folk uten barn vil aldri forstå. Forskjellen på å dra hjemmefra med og uten barn. Spesielt om vinteren! Uten barn = 1 min. På med jakke, sko og lue, raskt kyss, ha det da.

Med to små barn derimot… Ull under, oppe og nede, begge to, kom igjen, også var det fleecebukse, skal vi seee, nei andre beinet, ikke tull med hunden nå. Kan du ta hu før hun tråkker i vannet på bakken? Fint, så var det på med skoa, nei ikke tull med hunden, nå har vi dårlig tid. Hvor halsen hennes er? Sjekk vaskerommet. Hei du, legg fra deg sprettballen! På med jakka, lua, sånn ja, hvor er vantene? De ligger til vask, ja vel, men for fasan nå tråkket hun jo RETT i vannet! Okei, du skifter på henne, jeg kler på ha- atdetvar? Ja så NÅ må du tisse ja! Mother of —!!!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

20 minutter senere er man på vei. 20 minutter på en god dag 😉

I dag hadde vi ekstra god tid etter timen mens vi ventet på at stikket til lillesnupp skulle sette seg skikkelig. Dessuten var det lenge til butikken åpnet, så da svingte vi innom den åpne barnehagen, som ligger i samme bygg.

Fy flate for et genialt tiltak! Nå som lilletuppa snart bikker halvannet år, kan det være greit med litt flere fjes og utfordringer å bryne seg på, og til det er jo åpen barnehage perfekt! Her kan man slappe av, drikke kaffe og ha det spas, mens barna krabber rundt, leker og herjer. Så suser man hjem igjen når det passer. Topp stemning!

Så hvis du går hjemme med en småttis og trenger tips til hvordan du kan slå i hjel tid og samtidig gi barnet nye utfordringer og lekekamerater, sjekk om det finnes en åpen barnehage i nærheten der dere kan henge ut 🙂

5 minutter, folkens – Uber er på vei!

Allitd spennende med nye leker! (spesielt dinosaurer, red. anm.)

“Én stor pizza med honning? Den er grei! Ferdig om ca. kvatteh”

Wiii, moro med klessnor!

/ Ja til åpne barnehager og flere dinosaurer!

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Å lese for barna på sengekanten høres så nobelt og flott ut. Og det er det. I 15 sekunder, men så…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samme greia hver eneste gang. Vi legger oss ned for å lese, jeg er klar som et egg. Han velger ut en bok eller to, så spretter vi opp i senga. Jeg er klar, han er klar, nå skal det leses!

Og når pappa leser, ja da leses det med full entusiasme og glød! Karakterene får egne stemmer, det byttes mellom dialekter og det hele går meget teatralsk for seg. Små dyr med pipestemmer, store monstre med brølete monsterstemmer, her en trønder og der en bergenser.

Det ligger i det hele tatt an til en festforestilling av en høytlesning og entusiasmen er på topp!

Men så..

Etter kanskje to sider…

Okei, yes, here we go! Her skarre leses!

*GJESP* Oisann.. Så fryktelig trøtt a gitt..

Så bare….zzz… bukkene br…. brus. bruse. *GJESP!*

schmukkne…..bus…. zzz

Jeg skjønner ikke hva det er, men jeg blir så inn i hampesvarten trøtt! Det tar jo ikke 30 sekunder engang før jeg begynner å gjespe og vri meg ukomfortabelt i senga.

Og der de første sidene går unna i et forrykende tempo, halveres både tempo og innlevelse for hver nye side. Innen vi er på side 5 har jeg gått fra å høres ut som Bjarte Hjelmeland i medvind, til å høres ut som en vissen, trøtt og sidrumpa værdame i motbakke.

Og i ærlighetens navn: Ja, det har hendt at jeg har sovnet midt i en setning og våknet av en bok som treffer meg rett i fleisen. Stakkars plutten ligger på sidelinja og forstår selvfølgelig ikke et kvekk av hva som foregår, mens fattern kjemper mot trøttemonsteret.

Jeg har prøvd å drikke kaffe, jeg har virkelig prøvd å skjerpe meg, men det hjelper ikke enn hvor våken jeg er, for i det sekundet hodet treffer puta, er det som om det går av en automatisk sove-respons i hjernen, og den er sterk. Sterkere enn den største Bukkene Bruse, og det sier litt.

Så er spørsmålet hva jeg kan gjøre? Er det bare meg? Andre som kjenner igjen dette hos seg selv eller partneren og har stalltips å komme med? Kom igjen a, det kan vel ikke bare være meg?

Sliten pappa søker støtte 😉

/ Ogsåsådenmellomstebukkenebr… znork.

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Fy feite, i dag må jeg bare få si at jeg er skikkelig stolt av Christina! For i går tok hun et stort steg i retning av noe skikkelig spennende, da hun offisielt ble Side2-blogger og dermed føyde seg inn i rekkene til den norske bloggeliten!

Det er ganske sprøtt det her, for det føles ikke lenge siden hun skrev sitt første innlegg og vi satt der i neglebitende spenning og ventet på tilbakemeldinger. Men de lot ikke vente på seg, og var utelukkende positive. Og nå har hun altså endelig plukket opp nok medvind til å komme innunder vingene til Nettavisen / Side2, og jeg er så stolt av henne!

Men det er egentlig ikke så veldig overraskende, for hun skriver utrolig bra og har en formidlingsevne av de helt sjeldne. Jeg kan le godt og storkose meg med historiene hennes, selv om de handler om å utlevere meg. For det er liksom vår greie det; utdriting, kos og hverdagsromantikk. Og det gjør hun mesterlig.

Sant å si så har Christina på rekordtid rukket å bli min nye favorittblogger, og da er det jo ganske kult at vi også endte opp sammen. Tenk så fint å kunne våkne opp hver morgen med en person du ser litt opp til. Det er en fin start på dagen, det.

Men nå som hun har rykket opp i bloggosfærens tippeliga, blir vi jo faktisk både kolleger og konkurrenter. Hvordan det skal gå må gudene vite, men én ting er sikkert: Det kommer til å bli veldig interessant. Det vil bli krangler og moro, utdriting og tullball, diskusjoner og hverdagsromantikk. Og det kommer til å bli helt rått!

Så sving innom bloggen til Christina og følg henne på Facebook, så er du garantert et friskt, nytt og veldig selvironisk innslag i bloggbuketten 😉

Og med det, spretter vi inn i 2016 med høye støvleskaft og en hoppende highfive til alle våre fantastiske lesere 🙂

Et par av hennes beste innlegg så langt:

– Svigerfar og sokkene

– Hemmelig kodespråk (OBS: Høy le-seg-ihjel-faktor)

Sjekk ut –> Konatilblogg.no

* Følg Kona til på Facebook *