I dag skjedde det, endelig kom det – årets definitivt første sikre vårtegn!
Jeg var kanskje litt tidlig ute for noen uker siden, og ropte våren inn mens snøen fortsatt lavet ned og solen for det meste gjemte seg bak horisonten. Jeg blir så fort overgiret når januar blir til februar og solen begynner å flørte med nesetippen. Men i dag skjedde det, i dag kan vi offisielt fyre av raketten og sparke i gang festen: Nå går det mot vår!
Hællæ!
Ja, ikke på grunn av hestehoven i bildet over altså. Jeg tok for øvrig det bildet i dag, som jo i og for seg er et knallsterkt vårtegn i seg selv, men blomster kan være villedende. Den kan ha blitt lurt av litt for gode forhold og dukket opp tidlig, og blomster har lurt meg før, så klok av skade stoler jeg ikke så altfor mye på blomster lenger. Det er derimot noe annet som er sikkert som banken, som et sveitsisk ur, som taco på en fredag og Dan Børge på lørdag:
Christina.
For hvert år på cirka denne tiden, skjer det. Det kommer like overraskende på meg hvert eneste år, og jeg blir like mengder glad som skuffet når det skjer. Og i år inntraff det mens vi hang ut i stua med ungene. Jeg fløy rundt etter lillesnupp med en skål grøt, plutten pluttet for seg selv og mor bladde i lokalavisa. Plutselig legger hun den ned i et voldsomt tempo, som om hun har fått tidenes beste idé. Så kom det, årets første vårtegn:
– “Å herregud, vi må jo snart stille klokka!”
Det første som slo meg, var glede. JA! Stille klokka mot sommer, varme, sand og vannmelon – hurra, livet er fantastisk! Men så kom jeg på hva dette også betyr. For det er enda lenge til vi skal stille klokka, en hel måned faktisk, men frem til da vet jeg hva som venter. Hver eneste dag. Christinas evinnelige gnål om å stille klokka.
Flere uker der hun vil kalkulere og justere og rable i vei som en gal vitenskapsmann. Om når vi må legge barna og hvor mye klokka egentlig er når de våkner, når vi selv må legge oss, hvor mange som vil komme en time for sent til legetimer, tog og fly. Hele verden vil visst potensielt kunne gå i oppløsning, høres det ut som.
Og slik kan hun holde på å finregne, tenke og kalkulere. Hun kan bare ikke innfinne seg med at hele denne klokkeforvirringen gjerne går over allerede før den slutter, men det er kanskje ikke så rart, siden hun går og grubler på det en hel uke. Og DET er årets første sikre vårtegn: De ukene der verden sakte sniker seg mot varmere og lysere tider mens Christina plaprer i vei om klokka som en papegøye på kokain.
Min lille (tidsforvirrede) blomst <3
P.S. Fint om ingen nevner for Christina at det faktisk er skuddår i år, for gudene vet hva det vil gjøre med finregningen hennes 😉
/ Tikk takk, nå går det mot vår 😀
* Følg Vårhjerte på Facebook *
Oi, der fikk du meg på en ny tanke! Hva skjer egentlig med leggetiden til minsten når vi stiller klokka? Tips og triks taes i mot med stort takk! (Og takk for gavekortet fra Rema 1000, stas å endelig vinne en konkurranse! :D)
Heldigvis skal vi stille klokka i påskeferien i år, da er vi litt ute av vaner uansett (men tirsdagen etter påske kan bli ekstremt hard!). Verre med å stille klokka på vinteren, å holde unger i senga en time lenger… Lettere å få en kamel gjennom nåløyet.
Ja, tenk! 😀 Det er er skuddår i år!
og du vet vel hva det betyr……? 😉
*kirkeklokker ringer og ringfinger venter spent!*….? 😉
Hestehov og vårtegn ja.. Vi har ennu -10 og sne!
Bra jeg bor lenger nord i landet så vi har snø enda.har ca 2 meter med takras liggende utenfor stuevinduet enda:) fint å gå på ski og kjøre scooter nå. Sol og bålkaffe ute.
Fysj! Velkommen til Larvik 😀
Haha! Vi er jo faktisk forlovet, bare ikke kommet oss lenger enda 😉
Så vakkert å se at det begynner å spire og gro, her i Indre Sogn er det snø enda og vi krabber alltid til minusgrader på kveld og morgen, men på dagen er vi heldige med 5 – 7 + grader. Men naturen har ikke begynt å bevege på seg, dessverre! Så godt du kan dele litt vår med oss 🙂
Naa, våren kan vente litt ennå Peter, masse deilig snø i fjellet ennå. Du får plukke frem det gamle snowboardet ditt og ta Plutten med i bakkene så skal du få se en gutt som oppdager gleden av snø.
Forøvrig en fantastisk blogg du har, som jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, har selv en atpåklatt som er året eldre en Pluttis og opplever de samme tingene.
Hah, ja du, det er en knallidé! Ikke mye snø i Larvik for tiden, men hadde vært kult å slenge på den gamle fjøla og vise arvingene hvordan det skal gjøres 😉
/high5
Haha!!! Ja der ser du!! 😉 Får jo ikke slikt med meg 😉
Da vil jeg veldig gjerne høre eventyret om når frieriet ble til! 😀 <3
Hah, klart du kan! Det finner du faktisk her i et tidligere publisert gjesteinnlegg fra frua 🙂
http://pappahjerte.blogg.no/1387621526_frieri.html
Takk! 😀 Nå skal det leses!
Minstemann her hos oss fikk sitt første årskort den vinteren han var 1,5 år og er like sur hver søndag når vi reiser ned fra fjellet, husker han ville sove med slalomstøvlene på seg når han fikk dem til jul. Han er nok litt arvelig belastet med vinter siden han har eldre søsken(15-19) og vi alle kjører mye ski sammen, men det utrolig kjekt å se at det gir ham like mye glede som de andre har hatt på skiene/brettet.