Førstkommende mandag kl. 21.30 fyres første episode av på TV2Livsstil og sesongen kommer til å gå mandag til torsdag (kl. 21.30) i 5 uker. Jeg troooor ikke jeg er med fra første episode, men ikke helt sikker hvordan de har lagt opp den kabalen der, men med 12 bloggere er det mange om beinet.
Jeg kan ikke si så mye om hva som kommer til å dukke opp på skjermen, men dere kan glede dere til mye haraball og moro. Og selvfølgelig endel dramatikk. Vel, ikke fra oss da, her er det bare kos og kaos 😀
Allerede nå kan du sjekke ut dette lille klippet fra et intervju jeg gjorde i forbindelse med en fotoshoot for Bloggerne 🙂
Vet ikke om jeg gruer eller gleder meg mest, men jeg er uansett helt sykt gira, for å få være med på Bloggerne har alltid vært en stor drøm og nå som det bare er NOEN FÅ DAGER IGJEN, gleder jeg meg skikkelig!
Og gruer meg.
Kanskje mest 😉
/ Se Bloggerne, mandag – torsdag, kl. 21.30 på TV2Livsstil
I går fikk jeg det endelige beviset på at lillesnupp ikke lenger bare er en baby, men en utspekulert liten luring.
Vi er på butikken, bare lillesnupp og jeg. Med en handleliste fra mor og godt med tid til å romstere rundt. Hun digger å trippe rundt som en frittgående høne og plukke på alt det spennende de har der. Kjenne på kalde ting og knitre i poser.
I blant går det for langt og da må pappa kjøpe. Såpass synes jeg er røddig. Har ungen først klådd på et eple, legger man det ikke tilbake.
Og det prinsippet er det visst noen som har fått med seg…
For etter at vi er ferdige med frukt og grønt, pleier det å roe seg ned med bonusgjenstander i kurven. Bare pappa og emballasje så langt øyet kan se. Kjedelig for lillesnupp, men fint for pappa som brått får friere tøyler til å handle uten å ende opp med ørten grønne epler med bitemerker.
Men da vi var kommet halvveis gjennom runden, stoppet jeg for å sjekke handlelisten. Tilfeldigvis rett ved kjekshylla. Det gikk ikke ubemerket for lillesnupp, som umiddelbart strenet rett mot kjeksen og ropte “Oj!” mens hun dyttet, ristet og stampet entusiastisk. Men vi skulle ikke ha noe kjeks, så jeg dro henne unna. Men hun labbet rett tilbake, langt over middels fysen på kjeks. Jeg dro henne bort igjen.
Tilbake ved handlevognen innså jeg at vi hadde glemt nøkkelost. Bah! Det er jo nesten tilbake til start igjen, det! Lillesnupp vridde og kastet på seg som en sommerfrisk makrell i grepet til fattern, og blikket var fast rettet mot kjekshylla.
Så jeg slapp henne løs, mens jeg hastet tilbake for å hente osten. Hun kan fint klare seg selv et par sekunder, det er ikke stort hun får utrettet i en hylle full av pappesker uansett. Så jeg feis av gårde, fant osten og vendte tilbake mot kjeksland.
Kan det ha tatt rundt 10 sekunder da? Ikke stort mer i hvert fall, men det var visst nok… For på den tiden hadde det sleipe lille svinet gjort det mest utspekulerte trikset jeg har sett på lenge.
I det jeg nærmet meg henne kom hun gående mot meg. I hånden holdt hun en kjekspakke. Jeg skulle akkurat til å legge den tilbake i hylla, da jeg oppdaget at “noen” hadde gjort dette…
Og akkurat i det jeg så det, snudde hun seg mot meg og tittet på meg med et blikk som sa:
– “Oj, ser her da pappa, denne er visst åpnet. Kan jo ikke legge den tilbake da..?”
Først tenkte jeg at hun ikke var klar over det inntrufne, men da jeg prøvde å ta fra henne kjekspakken, snudde hun seg raskt og løp av sted. Og dette skjedde hver gang jeg nærmet meg henne. Helt til jeg fikk tak i kjeksen. Da ga hun meg dette blikket…
Så da måtte jeg velge: Kjeks eller flyalarm. Selvfølgelig kunne jeg ta kampen, men hun visste og jeg visste at jeg ikke kunne sette den tilbake, det hadde hun allerede sikret seg mot. Og jeg kunne jo ikke ta med en åpnet kjekspakke uten at noen får smake… Like mye som jeg egentlig ønsket å stå på prinsippene, måtte jeg nesten berømme henne for å ta utspekulert til et helt nytt nivå. Jeg innså at slaget var tapt. Kjekspresset ble for stort. Det sleipe lille svinet vant denne runden.
Victory!
Jeg tok motvillig en kjeks ut av pakken, og hun lyste opp og smilte fra øre til øre i det hun løp i vei med en sjokoladekjeks i klypa, vel vitende om at hun hadde fattern trygt snurret rundt lillefingeren 😉
Tidligere i dag skrev jeg om mitt nye opplegg der 12 uker med hjemmetrening og kosthold forhåpentligvis skal resultere i en kropp som tåler dagens lys. Jeg har valgt å kalle prosjektet #krympendebukser
Men uten mat og drikke duger helten ikke, og derfor tenkte jeg å by dere på en helt fantastisk oppskrift på en av mine store favorittretter.
Opprinnelsen til retten stammer faktisk fra tiden da Christina og jeg var nyforelskede turtelduer i hovedstaden. Vi bodde på Sagene og når vi skulle kose oss skikkelig, bestilte vi mat fra favorittrestauranten: Bamboo! De hadde en rett vi ble helt forelsket i, og den går fortsatt bare under navnet “Nummer 19”.
Etter hvert begynte vi å eksperimentere på kjøkkenet for å prøve å kopiere retten så godt som mulig, for så glad var vi i den at vi gjerne kunne spist den hele tiden. Så vi prøvde og kokkelerte, la til og trakk fra. Etter mange forsøk med prøving og feiling, kom vi frem til noe som smakte overraskende likt. Og helt nyyyyydelig!
Og den oppskriften ønsker jeg å dele med dere 🙂 Det beste med retten er kanskje at den funker akkurat like bra med kylling som med laks, og den kan varieres i det uendelige, så da kan man prøve seg frem, mikse og trikse så mye man vil.
Retten kan lages med masse grønnsaker og serveres som gryte, eller gjøres litt enklere og heller serveres som suppe. Mulighetene er mange, men smaken er uansett helt magisk.
Planen var egentlig å legge ut oppskriften her, men så fant jeg tilfeldigvis ut at jeg faktisk la ut nøyaktig samme oppskrift på bloggen allerede for to år siden, så da kan jeg jo like gjerne dele det innlegget 🙂
Det er vel like greit å bare kalle en spade for en spade: Jeg har lagt på meg. Ganske mye. Så nå starter kampen mot krympende bukser!
For jeg hadde egentlig tenkt til å ta det ganske piano i år, men for en ukes tid siden fikk jeg en skikkelig “reality check”. Det kom da jeg så et promoklipp fra den kommende sesongen av Bloggerne. For der så jeg et klipp av meg selv fra i sommer. Solbrun, trent og glisende.
For problemet var at han kisen på skjermen ligner veldig lite på han fyren i speilet. Og da jeg senere på dagen hoppet opp på baderomsvekta, lyste det horrible tallet mot meg.
Jeg har rett og slett lagt på meg 7 kilo siden i sommer! What. Da. Fudgecake?!
Jeg burde vel kanskje skjønt det da en etter en av buksene krympet i skapet. Brått gikk tankene tilbake høsten, med stress, jobbing og mat. Joggeturene som ble nedprioritert og erstattet med en liten godbit for ekstra energi. Og nå har det altså kommet til det kritiske punktet der buksa som i fjor var litt for stor, har blitt litt for liten.
Da er det på høy tid å stikke fingern i jorda og derfor har jeg bestemt meg for at nå må noe gjøres. Jeg sjekket kalenderen og ved en herlig tilfeldighet er det nøyaktig tre måneder til vi reiser til Spania. 12 uker til avreise!
12 uker er ikke så altfor lenge. Lenge nok til å gjøre en forskjell, lenge nok til å prøve noe nytt, men ikke for lenge til at det går på dunken. Og det var da det slo meg: 12 uker er jo helt perfekt! Det gir meg akkurat nok tid til å piske kroppen i form til sommeren, det er lenge nok til at nye rutiner for resten av året kan jobbes på plass, men ikke så lenge at jeg ikke ser målet i distansen. Så derfor: Spania, Peter, 12 uker – Here we go!
#high5
Og planen er enkel, for klok av skade skal jeg ikke hive meg over noe overambisiøst. Mange av dere vil kanskje huske “Sofagrisprosjektet”, mitt treningsprosjekt fra i fjor som var dømt til å gå på dunken 😉
Jeg har egentlig bare tenkt til å fokusere på TO nøkkelord: Kosthold og hjemmetrening. Kosthold sier seg selv, det blir mindre snop og mindre mengder mat (jeg spiser som en hest). Og hva gjelder trening har jeg altså tenkt til å prøve meg på hjemmetrening! Jeg har vel aldri hatt stor tro på det før, men nå har jeg fått tak i en bok jeg har ståltrua på!
Paolos treningsbibel inneholder korte, eksplosive økter på 15 minutter, og det skal bli min bibel de neste 12 ukene. Jeg innser nemlig at jeg ikke har tid til å henge ut på et treningssenter flere timer i uka, men et lite kvarter fire ganger i uka, det skal jeg få til. For som Paolo skriver:
-” Hvis du ikke har en time å bruke på å ta vare på kroppen din i løpet av en uke, lurer jeg på hvordan du prioriterer”
Kloke ord, Paolo. Kloke ord.
I tillegg til dette blir det to joggeturer per uke, og i kombinasjon med et skjerpet kosthold, håper jeg dette holder for å gi kroppen et sårt etterlengtet løft før ferien i Spania. Og bare så det er sagt: Dette er ikke noe slankekur eller hysterisk fokus på å slanke seg til sommerkroppen. Jeg kommer til å spise vanlig, bare kutte ned på sukker og tullball, og holde meg til treningsopplegget. Så får vi se.
Jeg ønsker ikke å bidra til kroppspresset der ute, bare skrive om mitt eget opplegg et par ganger i uka, for å holde dere oppdatert og kanskje få med noen på lasset. For dette skal være enkelt og hyggelig, ikke noe kjipt naziopplegg. Jeg gidder ikke å stå opp kl. 05.00 for å jogge eller leve på tunfisk, jeg ønsker bare å gi meg selv en liten boost før sommeren og få litt mer rumleplass i buksene 😉
Hvis du også sliter med bukser som krymper, er du hjertelig velkommen til å henge deg på. Jeg kommer til å legge ut bilder/videoer av øvelser i blant, samt oppskrifter på god mat som ikke nødvendigvis er kjempeusunn. Allerede i kveld kommer første oppskrift på en improvisert asiatisk gryte som som smaker helt magisk og funker like bra med laks som med kylling, og den anbefales varmt å sjekke ut.
Men nå må jeg løpe, 15 minutter med intens trening venter og i dag skal det trenes overkropp og kjerne 🙂
Here we go – første hjemmetrening unnagjort!
Så håper jeg dette er noe dere kan tenke dere å følge med på, for nå er det slutt på moroa. Nei, vent, det er nå det begynner. Æsj, stryk det, jeg skal ikke begynne med sånne cheezy sitater, for det er det første tegnet på at man er i ferd med å miste bakkekontakten. Og der er jeg ikke nå, jeg så bare et halvt år gammelt bilde av meg selv og ingenting kunne inspirert meg mer 😉
Noen ganger tenker jeg at jeg er en ganske god pappa.
Slik som i dag, da plutten satt seg til middagsbordet og jeg kom på at vi hadde glemt å vaske hendene hans etter barnehagen. Jeg spurte om han kunne gå og vaske dem, og på første forsøk svarte han ja og tasset inn på badet. Da klappet jeg meg stolt på skulderen og roste meg selv for å ha avlet opp slik en pliktoppfyllende og herlig gutt. Bra Peter, bra jobba! Du ER en flink pappa, du.
I sånne øyeblikk blir man stolt og kry, men så skulle det jo selvfølgelig ikke gå mange minuttene før det skjer noe som raskt får deg ned på jorda igjen…
Slik som i kveld. For noen kvelder tasser jeg fortsatt rundt med lillesnupp i armene for å få henne til å sovne. Runde på runde, frem og tilbake i et bekmørkt soverom. Det er jo ganske kjedelig, så for å få tiden til å gå mens hun hang slapt på armen som en sekk poteter, fisket jeg frem mobilen. Jeg skrudde ned lyset, satt i ørepropper og åpnet et skytespill jeg lastet ned tidligere på dagen. Og det var moro, kjempemoro! Såpass moro at jeg helt glemte å ta hensyn til retningssansen, og med et middels stort DUNK smalt hodet til lillesnuppa inn i et klesskap.
Da føler man seg plutselig som en litt-under-middels pappa igjen… 😉
#pappafail
P.S. Ingen dyr eller babyer ble nevneverdig skadet under innspillingen av dette blogginnlegget. Bare pappas stolthet 😉
P.P.S. Ja da Christina, jeg har selvfølgelig slettet det spillet nå. (#jugekors)
Det er stas å ha en storebror. Stor stas! En som viser vei og hvordan lekene virker. En som ramler ned fra stoler, danser rundt og skaper haraball. Men litt for ofte er han borte litt for lenge, for å leke med de andre barna i barnehagen. Da er det godt å ha en hårete bestevenn i reserve <3
Det er utrolig morsomt å se hvordan Teo og lillesnupp går overens. For plutten har aldri vært noen stor lekekamerat for Teo, men med lillesnupp er historien en helt annen. Hun har vært nysgjerrig på den hårete tasseladden fra dag én og var tidlig borte i kurven hans for å leke og dra ham i halen. I starten tror jeg han synes det var irriterende å ha en baby etter seg hele tiden, men med tiden har også han blitt veldig glad i henne.
Men det er nok ikke helt tilfeldig heller, for de har nok på et eller annet tidspunkt inngått en hemmelig avtale der kos byttes mot mat. Lillesnupp får kose og herje så mye hun vil i bytte mot en matbit her og der. Ikke noe stort, helst noe de voksne ikke oppdager. En liten bit av brødskiva, en kladd leverpostei, den type ting.
I starten kastet hun mat ned på gulvet til ham mens vi spiste, så nå har vi måttet jage ham ut mens vi spiser. Det hjelper egentlig fint lite, for nå har hun begynt å ta med mat ut til ham isteden. Det skal hun ha, lojal til avtalen er hun. Og han lar henne kose, og gir henne lov til å gjøre ting vi andre ikke kan tillate oss. Hun kan klappe på ham og dra ham i ørene selv mens han spiser. Hvis vi andre hadde prøvd på noe sånt, hadde det blitt månelyst.
Kanskje er det maten, eller kanskje er det fordi lillesnupp nå endelig gir ham tilbake den oppmerksomheten han ble frarøvet da to små barn kom til verden. Hva enn det er, er det herlig å se et helt eget bånd mellom en liten snupp og hennes hårete bestevenn <3
Den siste tiden har jeg fått leke meg med et speilreflekskamera fra Nikon og når man først har begynt å bruke skikkelige saker, merker man fort hvilken enorm forskjell det er på et ekte speilreflekskamera, og kameraet på en mobiltelefon.
Mobiltelefonen funker jo greit til å ta bilder til Snapchat og den type ting, men skal du ha skikkelig gode bilder som står seg mye lenger enn knappe 24 timer, trenger du et skikkelig kamera.
Ikke bare for bildekvaliteten, for et ekte kamera gjør noe med deg. Får deg i fotografmodus. Plutselig går man ned på kne for å prøve en ny vinkel, eller tar bilder av et fly som flyter over himmelen. Det får frem kreativiteten i deg og gleden av å se verden som mer enn bare hverdag. Man leter etter motiver og kjenner kunstnersjelen fnise. Man opplever ting på en annen måte, og en liten tur i skogen kan fort bli en oppdagelsesferd.
Nikon D5500 er et knallbra speilreflekskamera som både tar knivskarpe bilder, men også er lett å bruke. Jeg trodde først at et slikt kamera kom til å føles stort og klumpete, men dette sitter derimot som limt i hånda og er overraskende lett å ha med seg ut på tur. Kameraet har også en rekke smarte funksjoner, slik som innebygget Wi-Fi og egen app, som gjør det raskt og enkelt å overføre bilder til mobiltelefon og dele med gode venner.
Kameraet har også en vinklet skjerm, som skaper helt nye muligheter for kreativitet og moro. Og når det kommer til bildekvalitet går et speilreflekskamera et mobilkamera en høy gang i alle ledd.
Og enda bedre: Nå kan det bli ditt!
KONKURRANSE: VINN NIKON D5500!
Vi topper like så greit en god uke med en knallbra konkurranse, og nå kan du bli den heldige vinneren som stikker av med et kliss nytt Nikon D5500 speilreflekskamera!
Så hva skal du gjøre for å vinne? Spiss ørene, her kommer oppgaven:
Legg igjen en kommentar og fortell meg hvorfor akkurat DU fortjener å vinne et Nikon D5500!
Leseren med den mest motiverende kommentaren vinner! Enkelt og greit 🙂
Det er lett å sette opp krav og husregler for barna, problemet er bare at reglene veldig fort snur seg rundt og dasker deg i fleisen. For andre gang på under en uke har vi blitt rundspilt av en 4-åring, og denne gangen var det mammas tur.
Jeg står på kjøkkenet og pisker sammen lunsj med lillesnupp på armen. Hele familien er hjemme og styrer med sitt. Litt usikker på hva de andre driver med, men sist jeg så dem var de ute i stua.
Plutten kommer tuslende ut på kjøkkenet og spør etter mamma. Jeg vet ikke hvor hun er, sikkert ute i stua eller i boden. Han roper etter henne og svaret kommer raskt fra bak en lukket dør. Hun er, som man sier, på toalettet.
Men som den 4-åringen han er, har ikke plutten noen planer om å respektere sånt, og går for å hente henne. Han trenger hennes hjelp og da får det ikke hjelpe at hun har gått for å… “pudre nesen”.
Jeg hører han drar i dørhåndtaket. Låst. Da smeller det fort:
– Mamma, ikke lås døra!
– Jo, men…
– Det er ikke lov å låse døra!
– Nei, jeg vet det, men jeg bare –
Mamma tar seg et halvt sekunds tenkepause for å finne ut hva hun skal svare. Han gjør det samme. Problemet med en snartenkt 4-åring, er bare det at han ofte tenker irriterende fort…
Elsk det eller hat det, i kveld er det duket for den norske finalen i Melodi Grand Prix. Og jeg ELSKER det! Så i kveld skal jeg sitte duket med skjemaer og full pakke, for å virkelig sette stemningen. Men allerede nå ønsker jeg å sparke i gang festen med en aldri så liten titt på årets finalister og rulle terningen på førsteinntrykket.
Teksten er basert på en forespørsel fra selveste ESCNorge, for på spørsmålet: “Kunne du tenkt deg å høre gjennom alle de 10 bidragene til den norske finalen og komme med en vurdering?” svarer jeg selvfølgelig et rungende JA, hiver på meg Bettan-kjolen og skrur musikken på fullt.
Så her kommer min vurdering av årets norske finalister, basert utelukkende på førsteinntrykk. Ingen dypere analyse eller saklige vurderinger er gjort i forbindelse med omtalen. Til info: Alle sangene står oppført i tilfeldig rekkefølge. Sånn, da er vi klare. La det swinge!
Fairy tales, happy ending og poetry – this love is gonna make history. Her spares det ikke på flosklene, men selv om det synges om et kjærlighetsforhold som kommer til å skrives inn i historiebøkene, kan nok ikke det samme sies om sangen. Dette lukter en litt intetsigende kopi av Taylor Swift, som i mine øyne er intetsigende nok fra før.
2. Icebreaker – Agnete
Dette låter umiddelbart som en MGP-låt, og jeg synes absolutt jeg aner en spire av MGP-greatness her. Det er passe svulstig, sangen har et budskap og den passer rett inn i Eurovision-sjargongen. Denne tror jeg kommer til å vokse ytterligere på meg.
3. Into the fire – Stage Dolls
Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at dette var One Direction, og det er ikke verst for et band som startet opp da jeg var 2 år gammel! Et herlig sammensurium av puddelrock og dunbart, resulterer i en knallfin radiolåt som sikkert vil slå an i bilen på vei til hytta, men som dessverre mangler en god dose MGP-greatness.
4. Anyway – Pegasus
Jeg får vel bare innrømme det først som sist: Jeg har en svakhet for danseband. Kall det gjerne en guilty pleasure. Så for min del kunne Pegasus gjerne blitt ved sin lest her, for dette føles mer som en snill og utvannet Bon Jovi enn en fuktig kveld på Bøndenes Hus.
5. Traces – Stine Hole Ulla
Se for deg en Disney-tegnefilm. En time ut i filmen sitter den ensomme prinsessen ved en elv og synger sårt og lengtende etter drømmeprinsen. Du vet, han kjekke nabogutten som er så flink med hester. I refrenget stryker hun på et rådyr, koser en kanin og dingler med beina fra en bro. Og dette er sangen hun synger. Klokkerent og pent.
6. Anna-Lee – Suite 16
Rett fra startblokka høres dette litt ungt og uferdig ut. Etter hvert som sangen utvikler seg, føles det mer tidsriktig og fengende, ispedd en dæsj poppete, hoppete, pop-svulstigheter. Men jeg sitter igjen med følelsen av at dette ikke kommer helt fra hjertet, og føles mer tidsriktig enn oppriktig.
7. Laika – Hungry Hearts, Lisa Dillan
HVA. ER. DETTE?! Så veldig uventet! Det er utvilsomt konkurransens store overraskelse, og det høres ut som ABBA har ruset seg på absint og reist inn i fremtiden for å danse disko. Pluss minus. Det er et surrealistisk potpurri, og det er altfor rart til å ikke bli glad i. Gjett om jeg gleder meg til sceneshowet!
8. Stand up – Makeda
Finn frem dansesko og bli med på en herlig reise tilbake til det glade 50-tall. Dette kan jeg absolutt like og det svinger som i gamle dager. Dette smaker et hint av Meghan Trainor og det funker. Det er nesten, NESTEN, så jeg får lyst til å børste støvet av de gamle danseskoene og briljere med mine swingmoves fra ungdomsskolen.
9. Afterglow – Laila Samuels
Oj, dette var fint! Dramatisk ballade med et hint av melankoli i et slags brytningspunkt mellom Lana Del Rey og Marina & The Diamonds. Dette kan vi like. Passe pompøst, stort og annerledes, og med et definitivt hint av greatness.
10. Feel da rush – Freddy Kalas
Kast skjorta, sprett en flaske, pump opp volumet og ta deg sommerferie! Første gang jeg hørte denne sangen hadde jeg ingen anelse om at det var en MGP-låt, men jeg elsket den. Sangen sitter på første forsøk og er en gladlåt som får deg opp av stolen i klassisk Kalas-manøver. Dette lukter sommerens store landeplage fra Alta til Donetsk.
Takk for meg og lykke til i kveld! Og du: Offisielle stemmeskjemaer finner du her –> Stemmeskjema til finalen
OBS OBS: Hele MGP-kvelden kommer til å dokumenteres heftig på Snapchat, så følg Pappahjerte på Snapchat hvis du er i markedet for MGP-party 🙂
