Hei.
Mitt navn er Frida og på lik linje med 1 av 7 andre barn, ble jeg seksuelt misbrukt.
Nå har jeg et ønske om å dele.
(tekst og bilde: Frida. Gjengitt med tillatelse)
Jeg vil dele så andre utsatte kanskje tør å prate mer. Tør å prate om et tema vi allerede snakker litt om men ikke på langt nær nok. Jeg vil ikke lenger tie. Små barn blir hver dag utsatt for fysisk og psykisk vold, seksuelt misbruk og andre overtramp. Det florerer av nyhetssaker om voksne som gjør helt ubegripelige ting mot små barn. Og bare ett av ti overgrep begås av en ukjent.
Jeg var bare 5 år første gang han tvingte hånda si ned i buksa mi. Og jeg husker skammen, usikkerheten og smerten som om det var i går. Hvordan kunne dette være riktig? Dette som var så vondt. Jeg gråt og ba han om å slutte. Dette skulle aldri snakkes om. På det som føltes som en evighet, men sikkert varte i 5 minutter, raste alle de trygge rammene rundt hjemmet mitt sammen.
Siden han var en nær venn av familien fikk jeg ikke fred fra de svette, ekle hendene hans i årene som kom. Selv om jeg gjemte meg så godt jeg kunne, fant han meg. Til og med under dyna mi, mange timer etter at jeg hadde lagt meg. Dette skulle aldri snakkes om. Det fulgte mange timer hos fastlege, helsesøster og på et tidspunkt ble jeg også lagt inn på St. Olavs med magesmerter og spisevegring. Men det var ingen som så hva det var jeg gikk igjennom. Jeg ble innesluttet og var syk hele tiden.
I legejournalen min står det “Det virker som om Frida har mye å tenke på”. Hva i all verden kan ei 6 år gammel jente tenke så hardt på at hun blir innlagt. Hvorfor var det ingen som spurte? Hvorfor var det ingen som nevnte i forbifarten: “Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?”. Fem år etter den første opplevelsen av å miste kontroll over kroppen min klarte jeg endelig å sette ord på det. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det ikke var så mye kunnskap rundt dette temaet i skolen.
For jeg fikk ikke noe ordentlig hjelp. Jeg fikk aldri prate med noen om hva som egentlig hadde skjedd og at jeg følte kroppen min var revet fra meg. Jeg har slitt i så mange år med dette, kanskje nettopp fordi jeg aldri fikk noe hjelp. Jeg har tatt så mange dårlige valg og angret på så mye jeg har gjort. Jeg har vært syk og angst og depresjon har spist meg helt opp til tider. Jeg har store vansker med å ha tilitt til mennesker jeg møter og de som allerede er i livet mitt. I 15 år har jeg følt at jeg har bært på verdens største og vondeste hemmelighet, først nå har jeg ENDELIG fått den hjelpen jeg så sårt trengte den gang.
Og da har jeg et spørsmål; er det virkelig nødvendig at det skal ta 15 år før man får riktig hjelp? Skal det ta 15 år før man får lov til å prøve å sette ord på det? Skal det ta 15 år før noen spør; er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt? Vi trenger at dette blir et tema. Alle små barn burde få vite hva det er som er riktig og hva som er feil. Hva det er lov til å gjøre med barn og hva som aldri skal skje. Kanskje da, kan barna fortelle.
Jeg vet at jeg hadde tatt mindre skade av rene fakta enn å bli utsatt for et misbruk i flere år av et menneske jeg hadde tillit til. Hvordan går det med deg, Frida? Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?
Nå har han små barn selv, og jeg lurer på om det har blitt sagt; “er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?”. Eller sies det: “Dette skal aldri snakkes om”.
Gjerne DEL og til dere foreldre #TaPraten
