I dag fikk jeg en kommentar jeg er så utrolig enig i.
Stine skriver:
– “Det er så sant det du sier, alle forhold kan ta slutt og må pleies. Det er vanlig at forhold har daler og topper, som livet generelt, og da må man bare ta det som det kommer og ikke la seg “lure” av at det til tider er dårlig stemning og begynne å tro at det alltid vil være sånn. I perioder hvor begge er slitne og trøtte er det ikke like lett å overbevise seg selv om at man er dødsforelska i kjæresten sin :p Tror nok skilsmissestatistikken hadde vært veldig annerledes om folk hadde akseptert at livet rett og slett er litt dritt i perioder, også i forhold.”
Og det synes jeg er så fantastisk godt skrevet. For det er akkurat det jeg mener og akkurat det jeg tror mange glemmer. Det skal ikke være fantastisk hver eneste dag. Det skal være litt dritt iblant også, det er meningen det.
Så finnes det selvfølgelig nyanser og nivåer, men jeg tror man gir forholdet de absolutt beste forutsetninger om man har realistiske forventninger til det.
Kjæresten din kommer til å prompe foran deg. Kanskje ikke hver dag, men det kommer til å skje.
Dere kommer til å krangle. På et eller annet tidspunkt kommer du kanskje til å bli så forbannet på din hjertes kjær at du kaster et egg i veggen.
Dere kommer til å banne høyt og kalle hverandre forferdelige ting.
Du kommer til å himle oppgitt med øynene og føle at du er sammen med en idiot. Tidvis kanskje verdens største. Andre ganger er det du som er idioten.
Og vet du, det er kanskje bra, det. For som en venn av meg en gang sa: “Det er bedre med store følelser begge veier, enn ingen følelser i det hele tatt”. Og som Stine skriver: “Et forhold har daler og topper”. Noen dager er man stormende forelsket, andre dager er man som USA og Nord-Korea.
Det betyr ikke at man skal gjøre det slutt av den grunn, det betyr bare at man er i et forhold. Smak litt på det ordet: Forhold. Det er en forbindelse, en forståelse, en dans med to parter. Det er ikke “meg først og litt deg”, det er en gjensidig forståelse med to likeverdige parter. To mennesker og to liv som skal bli til ett. Sier seg selv at det må slå litt gnister i blant.
Tenk bare når du er på ferie med venner eller familie. Det går jo ikke tre dager før du er drittlei hele gjengen og bare vil reise hjem igjen. Mens i et forhold er du mer eller mindre limt til den samme personen døgnet rundt i all anskuelig fremtid. Som erter i en vakuumpakket pose. Klart det må koke over iblant. Alt annet ville egentlig vært rart.
Det vil være krangler, det vil være banning, det vil være stunder med tvil. Det viktigste er ikke å være lykkelig hver eneste dag, men at det gode overskygger det dårlige.
Selvfølgelig finnes det dårlige forhold som man helt opplagt burde komme seg ut av, men noen forhold trenger kanskje bare litt jobb. Litt tid, omsorg, pleie og kjærlighet. Det trenger ikke å være som en romantisk komedie hver eneste dag, men jeg tenker som så:
Jeg har ett liv. Er dette personen jeg ønsker å dele dette ene livet med? Gjør denne personen meg lykkelig? Er dette personen som fortjener den aller øverste plassen i mitt livs rulletekst? Får den meg til å føle meg bra? Har vi det fint sammen? Er dette et menneske jeg ønsker å dele resten av livet med? Våkne opp med og være sammen med i alle de gode og dårlige stundene? Kan jeg være meg selv rundt denne personen og kan den være seg selv rundt meg? Drar vi hverandre opp eller trekker vi hverandre ned? Er dette en person som elsker og respekterer meg? Er det en person jeg elsker og respekterer tilbake?
Hvis ja, bli.
Så må man bare se forbi småkrangler og alt det der, det kommer til å skje uansett. Ingen forhold er 100 %, heller ikke vårt. Jeg klipper negler ved vasken og glemmer å fjerne avklippet. Christina tisser med døra åpen. Jeg kan klikke i vinkel hvis jeg er sulten nok, dessuten setter jeg aldri skoene tilbake i skohylla. Vi kan krangle så busta fyker og banne som sjømenn. Men de gode tidene, latteren og kjærligheten overskygger det negative 100 til 1. For vi har begge funnet en vi ønsker å dele livet vårt med, og det er vi villige til å kjempe for.
Jeg hører i blant folk snakke om den rette. For min del er jeg ikke så opptatt av den rette. Kanskje finnes det bare én der ute, kanskje finnes det 1000. Jeg tror det viktigste er å finne en man ønsker å dele livet sitt med, den rette eller ei. Det har egentlig ingenting å si. Er man så heldig å ha funnet en man elsker og som elsker deg tilbake, er det verdt å kjempe for. Trenger ikke være 100 % hele tiden. Gjør du meg lykkelig, gjør jeg deg lykkelig – da går vi for det.
* Følg Kjærestehjerte på Facebook *
Les også: “15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger”
Helt enig! “Problemet” idag, virker det som, er dette jaget og forventningen om perfeksjon og konstant lykke. Det er totalt urealistisk, og vi må tåle å stå i vanskelige tider, ikke løpe andre veien. Jeg tenker at de var flinkere til dette før i tiden. Å holde sammen altså. Man ga ikke opp, man karret seg igjennom det, og kom helskinnet og lykkeligere ut på andre siden, UTEN skilsmisse 🙂
Heia kjærligheten, både i oppturer og nedturer <3
Synes dette utsagnet fra et gammelt ektepar, er nydelig:
“We were born in a time when if something was broken, we would fix it, not throw it away..”
Jeg er så enig i alt du og leseren din skrev i dette innlegget! Supert at du satte fokus på at alle forhold ikke alltid er så perfekt som man ønsker og tror man burde fremstille er. Det er alle nedturene i et forhold, måten man kommer seg igjennom den på som styrke forholdet og tilliten mellom personene i forholdet. Ha en flott helg med deg og dine Peter!
Helt enig ja. Ingen er perfekt og med tid og stund vil man i et forhold merke hverandre ulikheter, og det må det være rom for. Gu skal vite min samboer finner seg i mye fjas fra meg til tider og jeg må godta min del jeg og xD
Jeg har selv gått gjennom et samlivsbrudd og opplevde det som barn også. Det er virkelig ikke å anbefale for folk med barn. Jeg har aldri stressa så mye i hele mitt liv. Plutselig får man ikke se ungen sin hver dag lenger, det tenker man ikke på oppi alt. Det er verdt å kjempe for, selv om man noen ganger sitter i hver sin sofa og furter. Eller finner tannkremer i vinduskarmen i stuen. Host.
Amen! 👏🏻
Du skriver støtt så bra, men denne var innertier. Kjente meg så godt igjen, og tar den til meg og med meg👍🏻
Så enig! Det handler ikke om å finne en du kan leve med, men den du ikke kan leve uten <3
Dette skulle jeg ha lest før alt gikk rett vest… 😔
Ååh, det var jo mye finere sagt enn alt jeg skrev 😀 <3
Takk!
Tusen takk for det! 🙂 🙂
Oh nooo 🙁
Men da satser vi på at det neste toget som kommer er det riktige 🙂
Dette burde være obligatorisk lesning for alle i forhold! 😛 Jeg kan ærlig innrømme at jeg til tider tenker at samboeren min er verdens største drittsekk, men så roer vi oss ned og jeg kommer på at han egentlig er favorittpersonen min. Vi har absolutt hatt våre nedturer og oppturer, men likevel har vi klart å holde sammen i snart 7 år, 5 av dem hvor vi bodde i forskjellige land. Jeg tror mye av grunnen til at vi fortsatt er sammen er at vi begge to er kjempe sta, så det er ikke snakk om å bare gi opp fordi det er litt vanskelig en periode. Og det er så verdt det, ingen kjenner meg bedre enn han, og jeg kan ikke forestille meg et liv med noen andre 🙂
Dette er så viktig og så sant! Innimellom kan samboer være utrolig kjedelig og traust, men så er han allikevel verdens beste og jeg VET jo at han er sånn. Jeg kan jo ikke plutselig vil ha en eventyrer, når jeg har valgt den trauste (og som om jeg vet at jeg trenger mer enn eventyreren). Til gjengjeld får jeg være den surrete, glemste og impulsive meg, uten at det heller er galt (og som kan dempe de spinnville ideene mine litt, så jeg får summet meg og rekker å finne ut om ideen faktisk var god, eller om den var veldig dårlig 😀
Applaus!! Dette var bra skrevet og tenkt! Håper ALLE leser dette 🙂
Veldig bra skrevet, men: “dere kommer til å kalle hverandre forferdelige ting” hvorfor? Hvis man krangler så busta fyker (det skjer jo i langvarige forhold) og kaller hverandre stygge ting, jeg synes det er helt forferdelig! Ord kan aldri bli usagt, man kan ikke trekke det tilbake eller angre seg. Hva om den andre parten havner i en ulykke og det siste man sa eller gjorde var en stygg ting? Eller om barna hører hva den ene forelderen kaller den andre? Da er det bedre å heller være litt for seg selv til man er blitt rolig og kan “krangle” på en saklig måte uten å være stygg mot den andre 🙂
God helg!
Mannen min og jeg har snakket endel i det siste om at hvis folk var litt mer fornøyd med det de har, i stedet for den evige søken etter noe bedre, så hadde kanskje folk vært litt mindre stresset og litt mindre opptatt av å være kunstig lykkelig HELE tiden, og at det hadde gjort mange godt. Ikke at vi er perfekte på noe vis, bare noe vi har snakket om fordi det er så mange med høye skuldre som jobber så hardt for at alt skal være perfekt.
Dette er selvfølgelig satt på spissen, men la oss ikke være skinnhellige her. Når man er midt oppi noe, kan det fort gå en kule varmt. Og da kan man fort ploppe ut med gloser man helt sikkert kunne spart seg. Trenger jo ikke være de styggeste ordene i fy-boka, men fortsatt ikke ord man ville dratt frem under en bryllupstale 😉
Tusen takk for det, Liv! 🙂 🙂
Ååh, jeg elsker uttrykket “favorittperson”. Det bruker jeg også om min lille familie, og det er så fin tanke å vite at av alle de milliardene med mennesker der ute, er disse få favorittpersonene mine. Det drar frem smilet på drittsekk-dager 😀
Selvfølgelig er jeg innimellom litt irritert på kjæresten (vi er særboere på 12. året), men det hører heldigvis til sjeldenhetene. Jeg har dog problemer med at det å bli fly forbanna, rope og kalle hverandre stygge ting skal være en naturlig del av et forhold? Om kjæresten eller jeg hadde oppført oss sånn hadde vi rett og slett ikke vært sammen lenger. Sånn er det bare. Slik oppførsel er det ingen av oss som gidder forholde oss til. Innlegget ditt var bra det, men jeg håper ingen unge jenter leser det og tror at det er normalt om kjæresten deres kaller dem stygge ting… For det er det ikke.
Den ene setningen er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg prøver jo med dette innlegget å senke lista litt til den tankegangen om at det må være 100 % perfekt for å være verdt det. Selvfølgelig skal man ikke akseptere hva som helst, men noen ganger kan jeg forstå om Christina kaller meg en helsikes idiot. Da har jeg helt sikkert fortjent det 😉
Og som skrevet flere ganger i teksten: Det viktigste er at man er lykkelig og at det positive overskygger det negative 🙂
Kjempe bra skrevet 🖒
Jeg går igjennom en tøff samlivsbrudd nå . Vi flyttet fra hverandre for 2 uker siden nå. Var sammen i 7 år og savner han masse .Vi har kranglet en del . Og pluss mye annet tillegg .. Men egentlig så har vi hatt det fint sammen uten å kranglet . Men han hadde ikke mer å gi og mistet følelser for meg. Jeg har vært igjennom dette fra før da jeg var gift med barnas far og 2 har unger sammen for 9 år siden . Og nå går jeg igjennom det for 2 gang. Så det er tøff . Og vil ikke gå igjennom dette igjen…
Har sendt denne linken til han nå og håper han leser dette . 😕
Uff, det var trist å høre, Jane. Håper han leser dette og at dere kanskje kan prate åpent om dette. Kanskje dere bare trenger en skikkelig prat? Kanskje kan dere klare å åpne lukkede dører og forstå hvor det butter hen. Det er i hvert fall verdt et skikkelig forsøk, for alternativet er å starte helt på nytt og det bør være skikkelig dårlig før man går tilbake til start igjen, altså.
Husk hvorfor dere falt for hverandre i utangspunktet og hva det var dere likte med hverandre. Kanskje man kan vekke noe til live, kanskje man kan ta noe av dette tilbake?
Lykke til <3
“This is how it’s come to – this is how it continues, lots of love, trust and togetherness💗💗💗
Så flott å lese dette innlegget ditt-dette med kjærligheten er virkelig noe som får frem det beste -og iblandt det verste i oss..
Ble selv skilt etter å holdt sammen i 10år..lite krangling mens det sto på ( han var utro og flyttey inn til den nye) DET er virkelig noe som snur ‘opp ned’ på situasjonen man står i..skilsmisse-hussalg..så står man der å ønsker helst slippe se hverandre, men man har barn sammen….
Jeg ble redd for kjærlighet…men etter noen år alene møter jeg en som tar meg-og barna akkurat som vi er. DET er kjærlighet…å vise ubetinget kjærlighet for stebarn…Kjærligheten kan gjøre oss svak, men det er virkelig det fineste vi har -når den skinner ❤☀❤
Nydelig skrevet, men bare en liten ting. Det er ikke alltid riktig å bli. Noen forhold er veldig giftige, ofte hvor du har en dominant person mens en er undertrykt. At en person kaller deg stygge og sårende ting er ALDRI greit, uansett hvor opphetet diskusjonen kan være. Hvis dette skjer ofte, kan du være offeret for mentalt misbruk uten at du engang er klar over det selv. Suger partner din deg tom for energi, er han/hun kontrollerende, kaller han/hun deg stygge ting og har urealistiske forventninger til hva du skal gi, uten å gi noe tilbake? Bryter den andre personen deg ned og gir deg ingen glede, støtte eller trygghet er det alltid riktig å gå. Det kan være vanskelig å gjøre alene og offer kan ofte være usikker på hva som skjer eller redd for konsekvensene.
Ta kontakt med fastlegen din hvis du er i tvil. De kan hjelpe deg med å sette deg i kontakt med folk som kan hjelpe deg ut av den situasjonen du er i nå.
Unnskyld for at jeg “stjal” tråden din pappahjerte, men det er en hjertesak for meg og mange der ute lever i frykt for partneren sin ( det trenger ikke alltid være fysisk). Jeg vil bare at de skal vite at det finnes hjelp å få:)
Så godt å se at du er enig med meg, og tøft at kommentaren min inspirerte til et eget innlegg! Jeg sitter bare og nikker mens jeg leser dette innlegget, vi har akkurat samme syn når det gjelder parforhold. Takk for at du skriver slike innlegg!
Jeg var 15 og han 20 da vi ble kjærester. Han er min første kjærlighet! Nå har vi vært sammen i over 7 år, nettopp fått barn nr. 2 og kjøpt drømmehuset. For enkelte er det nesten uforståelig at noen velger å etablere seg i så ung alder. Men hva vet de om kjærligheten mellom disse to menneskene? Vi har klart å holde sammen i en periode hvor begge har vært gjennom store personlige forandringer, fra å være ungdom til å bli voksen. Å fortsatt elske noen gjennom denne forvandlingen synes jeg er et bevis på at kjærligheten er ekte, og ikke minst, at det er to personer som har kjempet for den!
Ja, vi er unge. Vi har mindre livserfaring. Men er sjansen større for å finne sin livspartner jo gamlere man blir? Jeg tviler på det. Mannen min (vi er ikke gift, men jeg kaller ham det likevel, for hvor tamt er ikke ordet “samboere”?) er for meg min familie. Han og barna våre. Jeg ville ikke ha byttet ut min bror, far eller mor hvis jeg ble sliten og lei av dem, så hvorfor bytte ut mannen? Det finnes selvfølgelig unntak der også, mange har hatt godt av å kutte ut giftige og/eller farlige familiære forhold. Men du skjønner sikkert hva jeg mener.
I gode og onde dager! <3
Veldig fint at du skriver dette 🙂
Som sagt, den ene setningen er satt litt på spissen, og det viktigste er som sagt at det positive overskygger det negative. Jeg klarer f.eks fint å leve med å bli kalt idiot en gang i blant når jeg fortjener det, hehe, så lenge alt det fine setter regnskapet i et massivt pluss 😀
Skulle virkelig ønske du skrev denne teksten for noen år tilbake, så jeg fikk vist det til samboeren min FØR han var utro med eksen sin, som han forøvrig også har barn med. Jeg husker jeg sa omtrent alt det du skriver her, til han, uten at noe gikk inn. For en forferdelig opplevelse. Men tro det eller ei, vi holder fortsatt sammen. For som en annen kommenterte her; man skal finne en man ikke kan leve uten. Jeg har funnet min, og alle fortjener en ny sjanse. Stort dett i alle fall.
Jeg og kjære har begge et temperament og en stahet som kan få det til å gå “en kule varmt” som du sier. Folk har spådd oss skilsmisse og fordervelse,men de skjønner jo ikke at når sinnet har lagt seg er vi som nyforelskede igjen. Jeg liker at vi er sanne type person,det koker raskt opp og raskt ned. Ingen silent treatment,hinting og furting over lengre tid,når vi har skreket oss tomme er som regel krangelen glemt:-p