Jeg må bare dele denne tegneseriestripen i dag, for den er så utrolig treffende! Så 100 % nøyaktig sånn jeg følte det før jeg fikk barn. For før man får barn vet man jo ikke hvordan det føles. Man kan tro man skjønner det, men man gjør jo ikke det.
Jeg hater egentlig å skrive det, for jeg vet hvor provoserende jeg synes det var å høre før jeg selv ble fattern, men det stemmer faktisk. Kjærligheten man får til sine egne barn er noe helt eget.
Det er ikke som en sjokolade du liker, en kjæreste du elsker eller en hund du koser med – det er en helt annen liga.
Ikke bare det, men vi følte det faktisk sånn mens vi gikk og ventet på nummer to også. Med så utrolig mye kjærlighet vi har for førstemann, hvordan i all verden skal det være plass til en til?
Viser seg at livet har en plan for det der, for hjertet blir aldri fullt av kjærlighet, det bygger bare ut 🙂
Tidligere i dag skrev jeg om den gangen det holdt på å bli slutt mellom Christina og meg. Om den kvelden vi kom til et vendepunkt og om sangen som dro oss ut av sumpen.
Sangen som tente et lys og minnet oss på at det er noe som heter kjærlighetssorg. Etter den kvelden har vi aldri vært i tvil igjen, og derfor har det naturlig nok blitt vår sang. Og til sommeren har sangen vår fått æren av å være med på sommershowet: Spillelista!
Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg gleder meg til å se den bli fremført live av de fantastisk dyktige folka i Scenegal, men det kommer nok til å kreve store mengder snufsepapir.
Men du trenger ikke vente helt til sommeren for å oppleve det. Du trenger ikke engang reise helt til Larvik.
For akkurat her og nå skal du få en upolert og nydelig versjon spilt inn for bare noen uker siden. Videoklippet inkluderer også en ikke helt ukjent og rufsete fyr som forteller litt mer om hvorfor akkurat denne sangen betyr så utrolig mye.
Nå er jo jeg en smule inhabil, men dette smelter hjertet mitt i hvert fall. Se helt til slutten for å høre et lite lydklipp fra da jeg trodde kameraet var skrudd av 😉
Det var vinteren 2011 og vi var nyforelsket. Jeg hadde akkurat møtt kvinnen i mitt liv og alt stemte. Vi holdt hender, vi snakket, vi lo og kjærlighetens flammer blusset opp ustanselig. Vi var sjelevenner og hele verden var bare oss.
Men så, midt oppi den euforiske, glovarme kjærlighetsrusen, skjedde det noe rart. Jeg ble kald. Det skjedde raskt men gradvis, og veldig mot min vilje. For midt oppi all gleden og lykken, fikk jeg plutselig en ape på ryggen som begynte å hviske meg i øret.
For noe av det beste ved å være nyforelsket er jo selve spenningen. Spillet som hele tiden endrer seg, jakten og uvissheten om at man aldri kan være helt sikker. Men fra første sekund vi møttes, var det liksom ingen tvil. Det ville alltid være oss. Og med det mistet spenningen litt av futten. All futten egentlig, for det var liksom ingen vits å være nyforelsket når man uansett var ment for hverandre.
Jeg som inntil nylig hadde vært rotløs ungkar, men så plutselig og nesten over natten, var vi som et gammelt ektepar. Hang opp tapet på kveldene og tok det rolig i helgene. Drinker og sene kvelder ble til pledd og te i sofakroken.
Og i den prosessen begynte jeg veldig tidlig å ta Christina for gitt. Vi kom jo til å være sammen for alltid, så hva er poenget med å være nyforelsket? Kanskje jeg følte meg litt fanget, jeg vet ikke, uansett så skrudde jeg av nyforelskelsen altfor tidlig og det satt selvfølgelig en støkk i stakkars Christina. Hun som løp rundt med sommerfugler i magen og ikke forsto hvorfor jeg plutselig var blitt kald som en fisk. Jeg var egentlig ikke det, jeg bare skjønte ikke hva som foregikk. Hva jeg tenkte og hvorfor. Og jeg var vel bare redd.
Selv om jeg ikke visste det da, så gikk det så langt at Christina sto på nippet til å gå fra meg. Det har hun fortalt først i etterkant. Jeg tenkte jo aldri i starten at det faktisk var en mulighet, og det var også det som nesten ødela for oss. Jeg tok Christina for gitt.
Men det var frem til en lørdag kveld vi lå på sofaen og så på tv. Kosekveld i heimen med hjemmelaget pizza og Det Store Korslaget på TV. Stemningen var nok litt så som så som den var på den tiden, for det var kommet til et punkt der vi plutselig ikke forsto hverandre. Vi som var nyforelsket, hvorfor føltes det som vi sto på hver vår side av en kløft?
Og da skjedde det.
Thom Hell. Over you.
“This is where we’ve come to There was a time when it was me and you Though it’s hard to keep moving; It’s the only way to get over you my love.”
Og vi så på hverandre og vi forsto. Ikke fordi sangen handler om kjærlighet, men fordi den handler om det motsatte. Kjærlighetssorg. Forhold som tar slutt. Det var som et lys som gnistret til liv. Dette må vi kjempe for. Jeg innså brått at alle forhold faktisk kan ta slutt, og jeg forsto at jeg var i ferd med å miste det beste som noensinne har hendt meg. Og det ble vendepunktet. Vi tok nyforelskelsen tilbake og har aldri sett oss tilbake.
For jeg har ikke lyst til å gå en eneste dag uten Christina ved min side. Siden den dagen har jeg aldri tatt henne for gitt og det skal jeg aldri gjøre igjen. For alle forhold kan ta slutt om de ikke vannes og pleies med kjærlighet. Og Thom Hell på TV.
/ Pledd og te i sofakroken <3
P.S. I kveld kommer video med intervju og urpremiere på Scenegals versjon 🙂
For en liten stund siden ble jeg nemlig kontaktet av artistkollektivet Scenegal. Til sommeren skal de for andre år på rad arrangere sommershowet “Spillelista” her i Larvik. Showet består blant annet av fremføring av sanger som betyr mye for en rekke ulike folk, og i den forbindelse ønsket de i år å høre om jeg hadde én spesiell sang jeg ville dele med dem! En sang som betyr mye for meg, en sang som har en historie.
Jeg har riktignok mange sanger som betyr mye for meg, for jeg er en fyr som forbinder mange sanger til gode minner, men det er spesielt én som stikker seg ut mer enn noen annen. I hvert fall med tanke på hvor man er i livet akkurat nå. For det er sangen som kanskje, ikke 100 % sikkert, men kanskje, kan ha reddet forholdet til Christina og meg.
Det høres kanskje rart ut, men så var det også en veldig rar situasjon, og noen ganger skal det ikke mer til enn en liten tue for å velte et stort lass. Den historien skal dere selvfølgelig få!
… jeg må bare skrive den først. Jeg burde kanskje ventet med dette blogginnlegget til jeg hadde hele historien klar, jeg ble bare så utrolig gira da jeg fikk mail fra Scenegal med en smakebit på sangen vår i dag!
Vi har nemlig spilt inn en liten teaserfilm der jeg forteller litt av historien bak sangen, i tillegg til at gruppa gjør en upolert fremføring av sangen, og det er bare så utrolig fint! Og jeg gleder meg så vanvittig mye til å høre dette live i sommer med verdens beste kjæreste ved min side. Og, kjenner jeg Christina rett, et sted mellom 3-4 kilo med snufsepapir 😉
Jeg har forresten mast og mast på stakkars Hedda i Scenegal, og har klart å grine meg til gratisbilletter til showet som jeg kan lodde ut her på bloggen 🙂
Men det får bli senere, for nå må jeg hive meg over tastaturet og skrive ned hva som faktisk skjedde den ganske dramatiske dagen i 2011. Da forholdet vårt brått gikk fra sprudlende nyforelskelse til plutselig å være på nippet til å bli slutt nesten før det hadde startet.
/ Hele historien og urpremiere på sangen kommer på bloggen i morgen 🙂
Tenk så heldige barna er. Å få vokse opp med to oldeforeldre som elsker besøk. Som sitter klare med fyr i peisen og småkaker på bordet. Med saft i glasset, is i fryseren, tid til overs og kjærlighet i hopetall.
Alltid et fang å sitte på, alltid en historie på lur. Et sted som er helt ulikt her hjemme, men fortsatt litt hjemme. Et hus man kan leke i, et piano å spille på. Et takknemlig publikum som klapper for selv den sureste låt.
Show og apestreker i bytte mot vafler og is. En vinn-vinn situasjon som gagner begge parter. Oldemor som heier mens oldefar tar en trall på munnspillet. Og jeg er bare så utrolig glad for at barna er så heldige at de får kose seg med sine oldeforeldre. Og vice versa.
Men likevel, hver gang vi drar derfra kan jeg ikke dy meg fra å tenke over hvilket voldsomt taktskifte det må være for dem. En rolig stue som plutselig blir forvandlet til et veldig sirkus. Med ville aper og ramponerende elefanter. Føtter som løper, stemmer som gjaller og ting som går i bakken. Og så, like brått som det startet, så er det over igjen. Som en forbipasserende tornado av latter og sang.
Og jeg har en snikende mistanke om at så fort vi forsvinner ut døra, ser de på hverandre og smiler, og sier noe sånt som at det er hyggelig når vi kommer, men også helt greit når vi går, før de slenger seg på sofaen og tar en liten cowboystrekk mens støvet fra manesjen legger seg 😉
Jeg har lenge trodd at jeg hadde funnet meg en relativt vanlig og sleivkjefta jente fra Larvik, men etter at jeg bladde i et gammelt fotoalbum i går viser det seg altså at jeg er sammen med den ukjente lillesøsteren til apekatten Julius:
Fy fasan, for ei søt litta jente! Men med det bustete håret og det herlige smilet, må det jo være lov å si at hun ikke ligner så rent lite på hele Norges nasjonal-sjimpanse.
Men det passer egentlig helt perfekt, for til sommeren hadde vi uansett tenkt oss en tur til Kardemommeby og Dyreparken i Kristiansand, så da kan vi slå hele tre fluer i én smekk: Sukkerspinn, piratshow og familiegjenforening 😉
Noe så deilig! Bare ligge på sofaen og slurpe kaffe mens vaskekona tar vegger, gulv og tak.
Ikke er det spesielt dyrt heller. Vi tar det selvfølgelig svart og slipper da unna både skatter og avgifter. Men det skal sies, man får jo det man betaler for.
Hun er ikke spesielt grundig og langt unna utlært i faget. Hun glemmer å rengjøre store flater og roter egentlig mer enn hun rydder. Dessuten er hun unøyaktig og bruker kjempelang tid.
Men det er greit, for hun er også den eneste hushjelpen i området som gladelig jobber på søndager og tar seg betalt i gullpenger og bamsemums 😉
Jeg titter på klokka, den er 06.30. Jeg hører unger, to av dem. Og Christina. Vi er visst i ferd med å stå opp. Å gud, hvorfor ble jeg sittende oppe til langt på natt?
Jeg tar mine første par blunk og det kjennes som sand under øyelokkene. Idiot. Denne dagen er ødelagt allerede før den starter.
– “Nei barn, nå tar vi en time til a”, sier jeg spøkefullt og panisk før jeg kaster meg ned igjen og ruller meg inn i dyna.
I dag, mens vi labbet langs brygga i Grebbestad og kjente lukten av sjø, så frem til å fika på en lokal kneipe og gledet oss til taco til kvelds, slo det meg: Påske uten ski på beina er faktisk ganske ålreit.
For langrenn på fjellet er fint det altså, bevare meg vel, jeg er da nordmann tross alt, men her vi sitter på en stuga, ikke langt fra havet, men kjempelangt fra fjell og appelsiner, må jeg bare innse at jeg lever ganske fint uten det også. Veldig fint faktisk.
Viser seg at det går an å ha det minst like fint rundt 6 meter over havet. Så her kommer en liten bildespesial fra den lengste fredagen i året, en dag som har vært fattig på høyfjell, men derimot rik på det som tross alt er langt viktigere: Familie.
