Hun utstråler liksom en spent nysgjerrighet, som om hun er nyforelsket. Og det er hun jo på en måte. For det gamle huset er fint, knallfint og helt topp, men det nye huset er spennende. Det er prosjekter på gang, det er maling, det er fiksing, det er så mye nytt. For et litt eldre hus krever litt mer vedlikehold og allerede nå har vi store planer.
Vi har lyst til å plante frukttrær, lage grønnsakshage, bygge ut, pusse opp, male og fikse. Huset er fantastisk fint akkurat slik det er, men vi må jo gjøre det til vårt eget. For her skal vi bygge et barndomshjem.
I går skrev jeg om dorullholderen i vårt nye hjem, som nekter å fungere som den skal. Uansett hva jeg har prøvd til nå, henger den bare der og ler av meg.
Men nå har jeg fått mange tilbakemeldinger fra dere, så armert med gode tips fra kloke lesere og et bestemt ønske om å ikke la en fordømt dorullholder være bedre enn meg, dro jeg i dag opp til det nye huset med håp om å klare å knekke dorullholder-nøtta.
Men der inne ble vi møtt av en ganske uventet utfordring..
For hvordan i all verden henger man dorullen på denne??
Alt jeg ser er en massiv klump med metall. Bare ett sted er det en liten glipe i metallet, men heller ikke her lot den seg rikke.
Jeg prøvde å dra, vri, presse, vrikke, dytte og snurre. Ingenting fungerte. Barna prøvde, Christina prøvde, ingen kom nærmere en mulig løsning.
Kanskje er det en sånn tankenøtt-variant som er skapt for å trimme hjernen? At du må ta en snor over bøylen før du drar snora gjennom seg selv og så plutselig bare funker det?
Enten det, eller så er det en sånn fancy, minimalistisk variant som scorer høyt på stilpoeng og finesse, men lavt på praktisk bruk:
Eller så er det som jeg frykter og mistenker… At dorullholderen er helt tipp topp tommel opp den, det er bare jeg som er for dum til å forstå hvordan den virker x-)
Noen som vet?
Noen som har sett en slik og kan komme til tips?
Hvordan i all verden funker denne bedritne greia?!
I dag var endelig dagen – vi har tatt over vårt nye hus! Enda står det tomt og fullt av fantastiske muligheter, men om ikke lenge kommer det både hunder og apekatter inn døra her, klar for å lage haraball.
Og det er så sykt! Gå rundt i gangene i et helt fremmed hus og vite at det er sitt eget! Det føles jo som et sted vi aldri har vært før og nå er det liksom vårt?! Nei, hjernen trenger nok noen dager for å venne seg til tanken.
Men vi fikk i hvert fall nøkler og klem og ha det bra og takk skal du ha, og så fort de gamle eierne hadde tutet seg ut av syne og vi brått var blitt de nye eierne, gjorde jeg det eneste rette:
Gikk rett ned i kjelleren, fant frem det gamle flagget som har fulgt huset siden starten og heiste det helt til topps.
Som for å si: Se vårt stolte flagg, endelig er vi her! Her skal bygges et barndomshjem og vi gleder oss så veldig 🙂
Jeg trenger vel egentlig ikke forklare det, for alle som har vært der selv vet hvordan det føles. Den surrealistiske følelsen av å se sitt lille babybarn bli et kjempestort skolebarn, og på et blunk så er det gjort.
Du tror de skal være små og pleietrengende for alltid, men plutselig står de der og håndhilser på rektor.
Du som alltid har vært stjernen i deres liv, brått står du limt langs veggen i et klasserom og holder pusten. Den første skoledagen. Nå skjer det. La alt gå perfekt nå.
Du tror du er der som støtte, du tror du er en bauta, men egentlig går du bare i ett med tapetet. En merkelig følelse der stolthet, lykke, glede og begeistring, møter bekymring, usikkerhet og forventning.
Og for oss som foreldre, følelsen av å være bittelitt overflødig.
Ikke lenger skipet som dundrer gjennom bølgene og bryter vei for alle som kommer etter, men livbøyen som henger på veggen om noe skulle gå virkelig galt.
For det er lenge siden våtservietter og gulpekluter nå. Det er lenge siden Tinky Winky og babymat på glass. Du er snart høyere enn mamma og smartere enn pappa. Og det går jo bare én vei.
For du er skipet, på vei ut for å seile ut i stormen og jeg er livbøyen som står igjen på brygga.
Det begynner å bli en stund siden Christina innså at hun har fått seg et mannfolk som har en bitteliten tendens til å både gå og prate i søvne. Som oftest går det greit, men i natt var det virkelig ille.
Det startet med at jeg hørte en ubestemmelig lyd fra langt inni drømmeland…
Da jeg gløttet på det ene øyet, sto det noen i døråpningen! En mørk skikkelse som lignet mistenkelig på den superskumle Hufsa fra Mummidalen.
(bilde av Hufsa lånt fra 9gag.com)
Jeg hoppet opp i senga, og da trakk skikkelsen seg ut av døra og inn mot do. På dette tidspunktet våknet Christina og ba meg legge meg igjen, hvorpå jeg brølte:
– Jeg kan jo ikke legge meg når det er noen her!
..og løp mot do.
Våken og slukøret kom jeg tilbake. Ingen Hufsa, ingen innbruddstyv, bare en teit pappa som brått husket hva han hadde sett på Instagram rett før han la seg:
Men denne gangen var det på ekte! I hvert fall for meg..
Bokhyllen som henger på veggen over sengen var i ferd med å kollapse, og jeg måtte gjøre noe. Planker og bøker truet med å rase ned i sengen hvis ikke jeg reddet dagen.
Så da Christina våknet av alt oppstyret, sto jeg oppreist i sengen og holdt hylla oppe med all min kraft.
Klok av skade prøvde hun rolig å fortelle meg at hylla hadde hengt der i alle år og ikke kom til å falle ned med det første. Hvorpå jeg, fortsatt halvveis i drømmeland svarte:
– Hæ?! Mener du at de bare har LIMT den på veggen?!
Men etter mye overtalelse begynte jeg å våkne til og innså at hylla var solid. Langt mer solid enn pappas sovepuls..
Heldigvis sovner jeg alltid fort igjen etter slike episoder. Tar ikke 10 sekunder på puta før jeg snorker lykkelig igjen.
Christina derimot.. not so much. Hun blir liggende våken med høy puls og sjokkskader i lang tid. Og når hun endelig sovner, tar det sjeldent lang tid før pappa er ute og jager tyver, hufser og demoner igjen.
… og man lurer på hvorfor Christina er litt trøtt på mårrakvisten.
Først trodde jeg det hadde klikket for dem. Kjøre rundt i en gammel postbil med falmet logo og oppføre seg som postmann Pat? Nei, takke seg til.
Men postbil serru, postbil er ikke så dumt. For de bilene er jo designet for å frakte store mengder post og pakker, og er man midt i en flytteprosess med veldig mye som skal fraktes fra ett hus til et annet, er postbil helt genialt!
Den har plass til snøfreser, skap og stoler, og er mer nyttig enn 3 vanlige biler til sammen.
Det er bare ett problem..
For selv om den kanskje ikke lenger er i tjeneste, har den fortsatt sjelen til en postbil. Og med en gang du setter deg bak rattet, blir du litt postmann selv.
Så når jeg kjører rundt i den blir jeg jovial og lokalkjent, akkurat slik postmenn er. Og når man er så jovial og postmann-ete, må man selvfølgelig ha musikk!
Den har ikke dab, men det ligger 3 cd-er i postbilen.
En dobbelt-cd med Love Songs fra 90-tallet og en brent cd uten tekst. Love Songsene er så oppripet at de ikke spiller lenge, så da blir det den brente forundringspakken.
Og den cd-en, ja den har hele 3 sanger. Ole Ivars, Ole Ivars og Ole Ivars.
Først lo jeg bare da jeg oppdaget det. Hah, selvfølgelig har man Ole Ivars i en postbil! Så skrudde jeg av.
Men stillhet er utrolig kjedelig når man er en jovial postmann på tur, så derfor har det blitt til at jeg spiller den CD-en. På repeat.
Og nå elsker jeg Ole Ivars x-)
Synger med til låtene og storkoser meg mens jeg kjører rundt. Alltid tidlig ute, på min postmannsrute.
“Nå harru blitt FEIT som en juuulegris!”
Og det hadde sikkert vært fint det, hadde det ikke vært for det som skjedde i går..
For på vei ut for nok en tur, wattet jeg opp lyden og stemte i. Sang for full hals. Og mens jeg sto stille og ventet på min plass i et veikryss, dro jeg på så det ristet i taket:
KONGEN AV CAMPINGPLASSEN HAR EN HEEEELT VANLIG JOBB!”
Totalt uvitende om at bare noen meter til siden for meg, sto det en gjeng med folk og ventet på bussen. Og jeg hadde vinduet nede…
Så..
/ Sorry barn, men jeg tror kanskje vi må flytte x-)
Men så, nesten helt øverst, hva i all verden skuer mine øyne? Kirsebæryoghurt? Noe av det aller beste jeg vet? Men hvordan i all verden havnet den der??
Barna liker ikke sånn yoghurt, ikke Christina heller. Jeg derimot elsker den. Virkelig. Kan jeg ha glemt at jeg kjøpte den, er jeg virkelig blitt så distré?
Så jeg grabber med meg en yoghurt og tasser ut i stua. River lokket av yoghurten og gleder meg til å kaste meg over den som en gribb på et kadaver.
Da titter jeg bort på Christina, som for anledningen sitter og strikker i sofakroken.
– Visste du om det her? spør jeg.
– Hva da? sier hun.
– Kirsebæryoghurten, svarer jeg.
– Å ja den. Jo da, den har jeg kjøpt.
– Jammen.. sånn helt uten videre? Hvorfor det? spør jeg forvirret.
– Fordi jeg vet at du er så glad i den.
Og det, akkurat det lille der, betyr så utrolig mye.
For det er jo ikke bare en yoghurt, det er en kjærlig handling. Et ønske om å glede og overraske. Det er stor hverdagskjærlighet i en liten pakke.
Og det for meg er kanskje den beste og viktigste kjærligheten et par kan ha. Hverdagskjærligheten.
Det at man nærmest ubevisst ønsker å gjøre hyggelige ting for den andre. Glede, verdsette og overraske.
Ikke store ting og fyrverkeri, men små drypp av kjærlighet.
Trenger ikke være 2 uker på en strand i Maldivene, kan også være noe mye mindre. Som en yoghurt. I et kjøleskap. Fordi du vet jeg liker det.
Du vet den følelsen når gjestene er 30 minutter unna og huset ser ut som et bombet bordell..?
Ganger du den følelsen med 1000 så er du cirka der vi er nå. For med bare 3 dager igjen til visning er alt bare kaos.
Hele huset står på hodet og det er rot overalt. Jeg vet ikke hva det er med ting man eier, men så fort man begynner å ta ting ut av skuffer og kommoder, er det som om de mangedobler seg i størrelse.
En liten kjøkkenskuff kan jo plutselig bli til et lite flyttelass alene! Jeg vet at det teknisk sett MÅ være slik at det blir mer ryddig dess mer man rydder unna og pakker vekk, men underveis i prosessen føles det virkelig ikke sånn.
Og for hvert våkne sekund kommer gjestene nærmere…
Jeg trodde vi hadde gjort mesteparten av jobben da vi ryddet til fotografering for noen uker siden, men jeg glemte jo helt å tenke på at boden og garasjen var så fullstappet med drit eiendeler at du måtte hatt sprengstoff for å komme deg gjennom.
Så jeg tror trygt vi kan avlyse alt av andre planer for morgendagen og fredag, for her må alle kluter til 😉
Ja, for hva vet jeg, kanskje er det akkurat du som kommer hit på visning til helgen?
Kanskje er det akkurat du som gjerne skulle hatt et nyskrubbet baderomsgulv å hvile dine slitne labber på?
Kanskje, ikke sikkert, men kanskje, er det nettopp du som om noen uker vil ligge i det store badekaret, til lyden av Enya og lukten av duftlys med vanilje. Og mens du ligger der og marinerer, gløtter du så vidt over ripa og ser ned på et flislagt, oppvarmet baderomsgulv.
