En pappas tanker om første skoledag

Jeg trenger vel egentlig ikke forklare det, for alle som har vært der selv vet hvordan det føles. Den surrealistiske følelsen av å se sitt lille babybarn bli et kjempestort skolebarn, og på et blunk så er det gjort.

Du tror de skal være små og pleietrengende for alltid, men plutselig står de der og håndhilser på rektor.

Du som alltid har vært stjernen i deres liv, brått står du limt langs veggen i et klasserom og holder pusten. Den første skoledagen. Nå skjer det. La alt gå perfekt nå.

Du tror du er der som støtte, du tror du er en bauta, men egentlig går du bare i ett med tapetet. En merkelig følelse der stolthet, lykke, glede og begeistring, møter bekymring, usikkerhet og forventning.

Og for oss som foreldre, følelsen av å være bittelitt overflødig.

Ikke lenger skipet som dundrer gjennom bølgene og bryter vei for alle som kommer etter, men livbøyen som henger på veggen om noe skulle gå virkelig galt.

For det er lenge siden våtservietter og gulpekluter nå. Det er lenge siden Tinky Winky og babymat på glass. Du er snart høyere enn mamma og smartere enn pappa. Og det går jo bare én vei.

For du er skipet, på vei ut for å seile ut i stormen og jeg er livbøyen som står igjen på brygga.
 

❤️

18 kommentarer
    1. Skjønne hva du mener og du beskriver det så bra😊 Lillejenta mi har også hatt sin første skoledag i dag:-) Tror hun tok det bedre enn mamman😊

    2. Hihi, på reaksjonen fra de fleste foreldrene i dag, tror jeg ikke det er helt uvanlig 😉
      Så rart å være så stolt og så skremt på samme tid :-S 😀

    3. På turen til butikken i dag, så jeg mange foreldre som tok bilder av sine små på vei til første skoledag. Koselig å se, og jeg husker så godt min første skoledag også.
      Og nå er det barnebarn nr 5 og 6 som begynner.
      Hvor har åra blitt av? De går fort, så nyt hver dag! 😉

    4. Dette innlegget traff rett i hjertet! (På en god og rar måte) jeg har tre gutter som nå går i 2.,7. og 9.klasse,og lurer litt på hvor tiden egentlig blir av innimellom. Hørte på abbalåta “slipping through my fingers” og den sier også mye. Vi får bare prøve å følge med så godt vi kan. Grattis med skolebarn,da! 🙂

    5. Her var det ei som begynte i 7. og ei i 4. i går. Det der med den livbøya traff meg midt i hjertet (og tårekanalen…). Siste året som barneskoleelev…
      De trenger livbøya fortsatt, og de trenger den så inderlig. Det bare at det går lenger mellom hver gang, og krisene blir mer kompliserte. Ikke lenger er det en rap som fikser alt… Men fyttikatta så fint det er å få lov å være den livbøya (selv om den av og til føler seg til overs.)

    6. Min eldste skal om 2 uker på leirskole!! 1 uke uten mamma kjenner jeg får tårer i øynene bare av og tenke på det! Det er jo bare 1-2 år siden han begynte i 1 klasse?? Går så altfor fort !

    7. Det er helt sant Martine, og jeg vet jo egentlig det, men du vet, den første skoledagen føler man seg plutselig ganske på sidelinjen 🙂 Stolt oooog litt livredd 😉

    8. Herregud, TULLER du eller?! Er dette tull??
      Jeg satt AKKURAT å hørte på nøyaktig den sangen og tenkte at den sier jo egentlig alt! Shit, nå fikk jeg faktisk frysninger, haha! Elsker ABBA og den sangen traff meg så hardt da jeg hørte den i dag, og så kommer du her og… nei.. det blir for mye x-)

    9. Åh, takk for det. Må være en rar tid å være lærer for de små valpene, spesielt som mor selv. Men fy søren så godt å se hvor bra de har blitt tatt imot på skolen og at de ser ut til å trives fra dag én 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg