O mystiske boks, hvilke hemmeligheter skjuler du?!

Jeg husker ikke når det startet, men etter navnet å bedømme må det ha vært en gang etter 2002.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg aner ikke engang hva det startet med eller hva som ligger nedi der, men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å fylle ting, tang, nips og gamle minner i en boks.

Boksen kalte jeg “Peters chamber of secrets” som er en ganske innlysende Harry Potter-referanse, for dere som fortsatt husker den bebrillede superhelten med lyn i panna.

Jeg tror kanskje det startet med at jeg samlet gamle barndomsminner og ting som har betydd mye for meg oppigjennom, og tanken var å aldri titte ned i boksen før det har gått mange mange år.

Og fra der har jeg bare fylt på med stort og smått etter hvert som jeg kommer over ting jeg ønsker å ha med meg som gode minner videre i livet.

Det er ikke mye som går nedi der, men et og annet bilde av barna, nips fra en ferietur som får en spesiell plass i hjertet, den type ting. Det rare er at jeg ikke husker. Så fort jeg sniker noe ned i boksen går det rett ut av hodet og forblir gjemt, låst og glemt i boksen.

Og der skal det ligge. Lenge.

Nylig bestemte jeg meg for å sette en tidsfrist på det og kommer til å åpne boksen dagen jeg fyller 50. Det synes jeg er lenge nok. Da er barna gamle nok til at de kan få glede av det og jeg er ikke såpass gammel at jeg har glemt hva alt er.

Jeg trooor muligens min høyt elskede Gameboy fra gamledager ligger nedi der og ting som det vil jeg elske å finne når jeg en vakker dag spretter lokket av boksen.

Men hva annet ligger nedi der? Bilder av gamle ekskjærester? Godteri? Pengesedler? Jeg husker ikke! Og det gjør det selvfølgelig ekstra spennende 🙂

Det som derimot er en superstor nedtur er at jeg hele tiden har tenkt at boksen ikke skal åpnes før jeg blir 50 og at dette jo er laaaaaaaaaaaangt inn i fremtiden, mens det i realiteten bare er… 14 år igjen. 14 år! 50! Også jeg som føler at jeg kunne sklidd rett inn på en russebuss x-)

Men men, en får vel se positivt på det. For det betyr jo tross alt at det bare er knappe 14 år igjen til jeg kan kose meg med Tetris og gammel bugg 😀

Første middagen i nytt hus ble en kaotisk affære x-)

Å flytte er kaos. Småbarnslivet er jo i utgangspunktet ganske kaotisk, men en flytteprosess ganger alt med 5 10 100.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag var det en ny runde med visning og hurra meg rundt etter skole og barnehage, så da ble det å flytte både aper, hund og middag til det nye huset (som fortsatt bare okkuperes av malingsspann og verktøy).

Og det ble et utrolig koselig måltid, selv uten sølvbestikk og stettglass. Jeg digger egentlig å komme opp med spontane løsninger i rare situasjoner, og spør du meg spiser man uansett altfor få måltider sittende på et malingsspann med mat servert på et pappbord.

Og barna var strålende fornøyd, de! Ikke bare det, men de godkjente også blåfargen som mor og far hadde valgt i TV-stue, og da ble det ekstra god stemning.

For det kommer til å bli mange små og store forandringer der borte, og det er fint å ha barna om bord fra start. Det er jo tross alt deres barndomshjem vi prøver å bygge her 🙂

/ Rå fisk, flink bisk, takk for seg 🙂

Shit pommes frites, i dag stanset vi en skogbrann!!

Det er jo sånt som bare skjer på film! Hele familien på tur i skogen og plutselig ser vi at det ryker. Midt uti skogen. Ingen folk, ingen lyder, ingen tegn til liv. Bare en plass som brenner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Først trodde jeg det kanskje var et leirbål eller noe, og gikk rolig mot stedet mens jeg ropte hallo.

Ingen svar. Bare et stort hull på to ganger to meter, svartbrent i midten og rykende i kanten. Er det dette de kaller ulmebrann?

Først fikk vi litt panikk og merkelig nok var min aller første reaksjon at det kanskje ikke var så farlig. Jeg tror det er en iboende mannlig frykt for å be om hjelp. Man vil jo nødig ringe 1-1-0 hvis det ikke er virkelig alvorlig, på samme måte som at man ikke ringer fastlegen før beinet faller av.

Men før vi i det hele tatt rakk å komme bort til stedet, tok mosekanten spontanfyr!

Og dermed fikk far gleden av å ringe nødnummeret for første gang i sitt liv. 110. Én, én, null.

Fra der og ut var alt bare kaos. Jeg hadde ingen aning hvor vi kom fra og kartet på mobilen veivet retningsløst rundt som en fyllefant.

Christina ville få barna ut av skogen, men jeg kunne ikke forlate ulmebrannen som stadig brøt ut i små flammer jeg måtte slukke. Viser seg at det er veldig vanskelig å slukke branner i bakken uten vann, men tursko og en stokk fikk gjøre nytten.

(faksimile: op.no)
 

Jeg ville at vi skulle vente på brannmannskapet sammen, men Christina insisterte panisk på å få barna ut av skogen. Så jeg måtte bare sende dem av gårde på egen hånd. Christina er født uten et hint av retningssans, men heldigvis hadde 6-åringen fulgt med på veien og sørget for at det lille følget fant veien tilbake mot bilen.

Selv løp jeg til det som skulle være et vann i nærheten, bare for å oppdage at det var totalt gjengrodd. Så løp jeg tilbake for å sparke ut noen flammer, før jeg løp en annen retning for å finne vann. Sånn holdt jeg på helt til det endelig ringte, og brannmenn var på vei.

Så spurtet jeg tilbake mot parkeringsplassen for å møte brannmannskapene, og da hadde jeg ikke tid til å lete etter flotte stier. Jeg brøytet meg bare gjennom ulendt terreng som en illsint okse, banet vei og slo siv, kratt, busker og trær til side – før jeg plutselig ramlet ut på en sti. Og der sto Christina og barna forskremt og trodde de var i ferd med å bli angrepet av en løpsk elg x-)

Tilbake på parkeringsplassen stod brannbilene klare, og jeg viste dem vei ut i skogen igjen. En slagplan ble lagt og en haug med brannmenn løp ut i skogen. Og med et solid håndtrykk fra Innsatsleder forstod jeg at vår del av jobben var gjort.

Tilbake i bilen kollapset vi helt. Det var 7 års forbruk av adrenalin brent av på 30 minutter og plutselig føltes det som om vi hadde vært våkne i 17 dager i strekk.

Da passet det ekstra godt med et besøk til oldemor, der barna stolt kunne fortelle at de var dagens helter. Blir jo gjerne en ekstra vaffel av sånt 😉

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

P.S. Bildene av ulmebrannen ble primært tatt for å sende til nødetaten for å vurdere skadeomfang og alvorsgrad. Det var ikke som at jeg unnlot å slukke branner fordi jeg trengte bilder til en sak, bare så det er sagt. #moralpolitiet

Før hadde jeg store tanker. Dype tanker. Flotte tanker.

Jeg kunne drømme meg vekk i tanker om fortid og fremtid, universets uforståelige uendelighet og meningen med livet.

Jeg kunne diskutere ting, voksne ting, smarte ting.

Nå spiser jeg frokost og stirrer ut i evigheten mens dårlige netter og barne-tv, barnelatter, barnegråt, barnegrøt, barne meg opp og ned i mente, har lagt seg som et klamt teppe rundt hjernen.

Og alt jeg klarer å produsere er tanker som ikke ville imponert selv den simpleste ape.

Tanker som:

“Det heter jo nybarbert,

nyfødt,

nyforelsket,

nygift,

nyskilt,

nymalt,

nybakt,

nystekt,

nyvasket,

nydusjet…
 

Så hvorfor sier man ikke nybæsjet?”

Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

/ Bill. mrk: Trenger voksne impulser. Haster.

Å se på Idol på morgenkvisten er noe HELT annet enn å se det om kvelden…

Det føltes som en god idé.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For Idol er familie-TV av beste sort. Vi sparer det til frokosten og ser det sammen med barna. Ja, med rundstykker og sjokolademelk og hele pakka. Det blir kos.

Men det blir ikke det vettu.

For barn bråker de. Hele tiden. Det er skjeer som klirrer og ting som går i gulvet, det er synging på ukjente sanger og småprat om absolutt alt annet. Det er: “Kan jeg dra bort til Jonathan snart?” eller “Kommer farmor og farfar i dag? Hvorfor ikke? Hvem er han på TV-en? Hvem er hun? Hva er det?”

Og hele tiden prøver pappa å få med seg alt som blir sagt. For jeg elsker Idol. Spesielt audition-rundene. Så utrolig moro å bli overrasket over alle de flinke og rare folka som kommer.

Men det er et annet problem også..

Viser seg nemlig at dommerpanelet på TV er langt mindre kritiske enn dommerpanelet i sofaen. For helt uvitende har jeg i alle år vært langt mer dømmende enn jeg har trodd. Der har bare aldri slått meg før jeg så programmet med barn til stede.

For små gryter har store ører og det er akkurat sånn mobbing kan starte. Barn som hører foreldrene lange ut mot folk på TV-en. Og det trenger ikke være bevisst engang. Men når en fyr dukker opp på audition uten verken sko eller sokker, da ber man jo om at noen (for eksempel meg) roper ut:

– “Øy, ta på ræ sko a, din vattdott!”

Eller når noen synger surere enn en kråke med sår hals, og man sitter der i sofaen og sier:

– “Å dæven steike, det der var grusomt”

Ting man helt fint kan si til seg selv når ingen hører.

Det er ikke bra, jeg vet det, men jeg skal ikke være så skinnhellig å si at det ikke skjer når jeg sitter alene i sofaen. Men med barn til stede må alt vris om til det barnevennlige.

– “Oj, hun hadde.. en.. utrolig original stemme!”

– “Jøss, han hadde et skikkelig godt potensiale på gitar..”

– “For en.. morsom genser!”

Men det er ikke så farlig egentlig, for jeg hører ikke hva de sier eller synger uansett. Ikke over lyden av ting som går i bakken eller bikkja som bjeffer etter rundstykkesmuler.

Men kaffen var god.

Å gjøre husarbeid alene kan være drepende kjedelig, men er man to om jobben blir saken straks en annen. Plutselig kan selv den trausteste ting bli rett så trivelig. Slik som maling!

Det er noe inspirerende over å være to som jobber sammen, for det er som pappa sier: Én er som en halv og to er som tre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Er man alene må man liksom dekke hver eneste krik og krok selv, men er man to blir ting gjort også mens man er på do. Og det er så utrolig motiverende!

Plutselig får man liksom det ekstra tuppet man trenger for å komme i gang og kjøre på, istedenfor å dasse av sted i halvhjertet tempo.

Det merket vi skikkelig da vi skulle male TV-stua i dag.

Fra å være noe vi begge hadde gruet oss til, ble det plutselig bare moro når vi bestemte oss for å legge alle andre prosjekter til side for en stund og bare jobbe på lag.

Og på 1-2-3, så var den første veggen i det nye huset malt!

Resultatet ser du her 🙂

I dag var vi på åpen dag på brannstasjonen og gjett om vi fikk oss en lekse for livet!

For hele livet har jeg hørt at man ikke skal hive vann på fett som brenner. Men jeg har aldri helt trodd på det.

Vann er vann og vann er bra, har jeg tenkt. Må jo være bedre det enn mye annet?

Men i dag forsto jeg hvorfor..

Frityrgryte i brann:

Frityrgryte + vann:

Asså, den flammen må ha stått 10 meter til værs! Varmebølgene slo utover hele publikum, som alle sto igjen med sjokkskader i ryggmargen.

Men dæven for en effekt, for jeg kan love deg én ting: Ingen av alle de tilstedeværende kommer noensinne til å glemme den demonstrasjonen der.

Det var sikkert mye annet fint de ville vi skulle lære og ta med oss hjem fra denne dagen, men alt annet bleknet i forhold til dette.

For én ting er det å se den infernalske flammen bre om seg og stige til værs, noe helt annet er det å tenke på hva som ville skjedd om dette var inne på ens eget kjøkken..

Så takk for pølser og vafler, morsom vannspylelek, spennende demonstrasjoner og imponerende kjøretøy, men den frityrgryta tok virkelig kaka.

Og skulle det være noen tvil:

En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

Til nå har vi levd i et nærmest vedlikeholdsfritt hus, men nå har vi kjøpt oss hus fra 60-tallet og jeg har innsett at det er på tide å bli voksen. Fort.

For har man et skikkelig hus, må man bli skikkelige folk og det innebærer at vi må brette opp ermene og bli sånne praktiske kvalitetsfolk som biffen sjæl.

Det betyr ikke å bygge nytt tak med tømmer vi har spikka sjæl, men enkle ting som voksne folk bør kunne. Som å rense takrenna.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Til nå har vi ikke hatt behov for å gjøre det, men nå bor vi plutselig blant trær og natur, og da blir saken brått en annen. Da det regnet i går, så vi at takrenna rant over, og da jeg tittet oppi der i dag så jeg at takrenna var full av rusk og rask.

Og sånn kan vi ikke ha det, så frem med krakken, på med hanskene og ut å være voksen. På tide for Peter å gjøre ting han ikke kan!

Men hvordan gjør man det?

Er det en stor jobb, er det en liten?

Må man ha spesialverktøy?

Må man koble takrenna fra hverandre?

Må man kjøre på med livsfarlige kjemikalier for å få renna rein??

Viser seg at det er enkelt. Superenkelt!

Rasket legger seg jo bare øverst i takrenna, ikke langt nedi rørene slik jeg fryktet. Så det er bare å samle sammen blader og barnåler, kaste det i en hageavfallsbeholder og se vannet renne av sted som snørr i en barnehage.

Her hadde jeg rigget meg til med verktøy og hansker og full baluba, så var det bare 5 minutter, så var det gjort? Hah!

Ikke en jobb som fortjener et eget punkt på CV-en kanskje, men jeg noterer meg en stjerne i taket likevel. Da vet jeg det. Noen jobber er store, andre er små. Denne var bitteliten.

Og det var en stor opptur for en gammel bygutt som trodde han måtte skru fra hverandre hele takrenna. Enda godt jeg ikke ringte rørlegger for å hjelpe meg med jobben x-)

Alt verktøyet man trenger 🙂
 

/ Barneski(tak)renn!

Dette MÅ jeg gjøre hver gang jeg flytter ❤️

Jeg har ikke så fryktelig mange tradisjoner i livet. Veldig lite jeg bare MÅ gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er Askepott på julaften også er det dette. Denne ene tingen jeg alltid må gjøre når jeg flytter inn et nytt sted.

Ikke at det skjer så fryktelig ofte, men i voksen alder har jeg faktisk flyttet på meg hele 7 ganger siden jeg forlot promperommet på Kolbotn. 8 hvis man teller med halvåret i Japan.

Jeg har bodd i bittesmå studentkollektiv, trange rekkehus, store eneboliger og urbane krypinn. Og hvor enn jeg har flyttet inn, har jeg alltid innviet huset på samme måte.

Med en sang.

Og ikke en hvilken som helst sang heller, men den samme sangen hver eneste gang:

“New Apartment” av St. Thomas.

Det er noe ved den sangen som bare er helt magisk.

Den handler rett og slett om å flytte, enkelt og greit. Mulig den handler om noe helt annet på et langt dypere nivå, men for meg handler den bare om å flytte.

Got a new apartment,

got a new hat,

if you wanna come you can have som tea.

Oppløftende og optimistisk, men også ettertenksomt og sårt.

Og det blir liksom ikke flytting før jeg får satt på den sangen. Gjerne den aller første virkelige flyttedagen. Når boksene står fra gulv til tak og man spiser kalde pølser med lunken ketchup. Da elsker jeg å sette på denne sangen.

Jeg er på et nytt sted, livet går fremover! Så synger jeg med for full hals. Det er en herlig optimisme der, og den sangen får meg alltid i så utrolig godt humør.

Men den er også ettertenksom og sår, slik alt med St. Thomas er.

There´s a lonely mother somewhere, her son has left the home.

Og den minner meg om å være takknemlig for alt som er bra og glede meg over ting som dette. Flyttekaoset, nye steder, nye muligheter, livet i endring.

Guess it´s time to live on your own

when you reach your 25.

So I make a dinner for myself

and put on a record

with The Hives.

Men nå er sangen spilt og flyttingen er i gang! Enda vil det ta noen dager og uker med flyttekaos, men mentalt er jeg i gang nå. Dette blir bra.

Også savner jeg St. Thomas litt. Du vil aldri bli glemt, i hvert fall ikke av meg. Du er med på hvert eneste flyttelass.

Det var moro i starten. Selvfølgelig var det det.

Christina bare:

– “Løper i dusjen, jeg”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og jeg bare:

– “Ok, men er det ikke bedre å stå stille..? Hehehe”

Moro. Én gang. Ikke 1000.

Så jeg har prøvd å slutte. Virkelig prøvd, men humoren kommer tilbake som bølger mot en strand. De slår mot meg og bryter ned sandslottet. Jeg klarer ikke å stoppe det enn hvor mye jeg prøver.

Det kan gå en dag, det kan gå to, men før eller siden faller festningen og pappahumoren bryter gjennom.

Og jeg vil jo ikke være en sånn fyr! Jeg vil være han pappaen som sier ting som faktisk er morsomt, ikke han som alltid smeller til med duste ordspill og knusktørre vitser.

Men jeg klarer ikke å stoppe det! Det er som om noen ga meg en stor sprøyte med pappahumor på fødestua og stoffet sitter fortsatt i. Noen dager ligger det gjemt og latent, mens andre dager, gitt riktige mengder kaffe og kringle, slår det ut i full blomst.

Slik som her i helgen…

Jeg prøver jo å være den mannen Christina drømmer om. En ekte mann hun kan se opp til og bedåre. Så jeg kom med et halvromantisk forslag for kvelden:

– “Du, vi skulle ikke tatt et glass vin i kveld da? Sprette en flaske rødt og se en film eller noe? Jeg kan gi deg fotmassasje og greier. Ingen snuskete baktanker”

– “Men nå er jo ikke jeg så glad i vin. da. Film høres kjempekoselig ut, men vi kan godt droppe vin for min del”

– “Jøss. Ja ja, den er grei, da går vi for det”

Og der kunne samtalen fint vært over.

Alle fornøyd, ingen problemer.

Men så plutselig dukker pappahumoren opp…

– “Så.. Hvilken film skal vi se? Regner med at du ikke har lyst til å se de Fast & Furious-filmene i hvert fall..?”

– “Hæ? Hvorfor ikke det?”

– “Nei du vet, med han derre Vin Diesel…”
 

/ Sorry (not sorry)