I går skjedde det noe rart. Jeg var på butikken og løp mellom reolene med handlelappen høyt hevet. Da kom en dame forbi, lo litt og kommenterte at jeg brukte handlelapp.
Og det synes jeg var rart, for selvfølgelig bruker jeg handlelapp! Alt annet er galskap og hver gang blir det samme greia. Jeg skal bare ha 3 ting, men så kommer jeg på én ting til og én ting til, og vips er det 5 ting og maks-kapasiteten min er tre. Alt over det glemmer jeg uansett om jeg lager de beste regler.
Jeg kan stå utenfor butikken og nynne på nasjonalsangen: – “Yååghurt, melk og mais og pølser, ost er bra å haaaa”.
Men så fort jeg kommer inn i butikken.. – “”Yåååghurt, melk og… nei. Yåååghurt, mais og … nei”.”
Så kommer jeg ut med yoghurt, bananer, dopapir og saft. Derfor har jeg bare innsett at jeg er helt avhengig av den gode gamle handlelappen. Skrevet på papir og med en penn til å stryke bort underveis. Da kan jeg slavisk følge lista helt til den er tom, uten å bruke halve turen på å rote rundt i hjernen etter ting vi ikke trenger.
Men ja, innser jo nå at det ganske garantert er et vaskekte alderdomstegn. Men men, heller det enn 17 flasker ketchup i kjøleskapet 😉
/ Handlelappen er din venn ♥ (Flere som meg? Legg gjerne igjen et pip Ü)
En sykdom sprer seg blant norske foreldre og jeg er smittet.
Vi river opp døra og valser inn i barnehagen. Barna er allerede på vei ut. Ingen behov for å ta av seg skoene, bare snu i døra og ut igjen. Men som seg hør og bør må jeg alltid vurdere forholdene. Og som alltid tenker jeg slik foreldre ofte gjør: Mer klær er bedre. Gud forby at barna fryser.
Plutten har på seg en tynn t-skjorte under en tynn fleecejakke. Han begynner å ta av seg jakka før han sikter seg inn mot utgangsdøra.
– “Æpp æpp æpp,” sier jeg og ber ham ta på seg jakka igjen.
– “Jammen, Tommy har jo bare på seg t-skjorte”, klager han.
– “Ja vel, så fint for ham. Du kan kle av deg utover dagen, men for nå: Jakka på.”
Jeg er litt fornøyd med meg selv. Streng, men rettferdig. Kan jo ikke gi etter for barnas krav bare fordi de andre har slappere regler enn oss. Makan.
Jeg husker at jeg glemte å se etter om det var skitne klær i hylla i går og tar en tur bort for å sjekke. Da jeg kommer tilbake står han og snakker med en av de ansatte.
– “Steinar sier jeg kan ta av meg jakka.”
Hva? Kle av seg jakka allerede? Uhørt! Det er fortsatt tidlig om morgenen, det er fortsatt for kaldt. Herregud, det var jo snø for bare.. noen uker siden.
– “Ja vel… Ehm.. Ja nei, da får dere bare ta av jakka etter jeg har dratt..” sier jeg og innser raskt hvor teit det hørtes ut.
Jeg ser bort på den ansatte som ikke blander seg eller trumfer pappas råd. Det slår meg at jeg var ganske stresset på morgenkvisten og tenkte egentlig ikke over hvor varmt det var ute. Jeg spør den ansatte hva han tenker og han svarer forsiktig at det var 20 grader da han dro hjemmefra.
Jeg ser ut vinduet. Alle barna løper rundt, bare korte ermer. Ikke en eneste fleecejakke å se. Lukten av solkrem. Jeg sjekker mobilen, den viser 22 grader. Knallblå himmel, skyfri himmel, vindstille. Og én gutt med fleecejakke dratt igjen helt opp til haken…
Det var da det slo meg: Jeg har blitt en sånn man lover seg selv å aldri bli. En sånn som synes klatrestativet er for høyt, bakken for bratt, trampolinen for glatt og maten for varm. Jeg har blitt bitt av overbeskyttende-basillen.
Jeg har blitt en sånn pappa.
Lue og skjerf i 22 grader? Blir fort kaldt i skyggen, vettu.
Pass deg! Du kan få sølevann på armene!
/ I morgen skal barna få gå ut med vått hår! #YOLO
Kl. 08.59 på lørdag morgen, lå min gode venn Steffen og sov. Han hadde sett frem til en lang og avslappende lørdag uten noen store planer. Kanskje en tur ned i byen, kanskje en runde golf.
Kl. 09.00 tok alle de fredelige planen en brå slutt, da 14 feststemte karer og 14 oppspilte damer inntok plenen og begynte å hamre noe voldsomt på vinduet.
Kl. 09.02 var det første glasset med bobler hevet og utdrikningslaget var i gang!
Spent Christina med kjepphest x-) #respecthobbyhorsing
Jepp, det stemmer, i helgen har jeg arrangert mitt aller første utdrikningslag og det var så utrolig moro!! Ikke fullt så moro i dag selvfølgelig, men helt fantastisk mens det sto på.
For til høsten skal jeg være forlover for Christinas søsters utkårede, og denne helgen var det duket for utdrikningslag. Som betyr at jeg ENDELIG kan slippe å holde på hemmeligheter!
Det som gjorde det ekstra ille var at siden Christina er sin søsters forlover, fant vi ut at det var en god idé å kjøre begge lagene på likt. Så da det hamret på vinduet kl. 09 på lørdag, var det både 14 menn og 14 damer som sto feststemt og klar.
For å gjøre det hele litt moro, hadde vi fortalt ham at hun skulle ha utdrikningslag, og vice versa til henne. Så da de våknet til det infernalske bråket, trodde begge det var den andres lag helt, til de tittet ut og forsto at de hadde blitt grundig lurt begge to. Fantastisk 😉
Herr og fru mårratryne 😀
Og som utdrikningslag går, har jeg tatt rundt 250 bilder med mobilen i helgen, men stort sett ingen av dem egner seg for trykk, haha! For en sånn dag er selvfølgelig full av haraball og moro, men ikke nødvendigvis en dag med bilder som egner seg for et større publikum 😉
Men kort fortalt, kan jeg si at det var et lag som gikk over aaaaall forventning. Nå er jo jeg litt inhabil, siden jeg og den andre forloveren arrangerte alt selv, men jeg synes i hvert fall det var helt magisk.
Dagen startet med et par glass bobler på plenen, før vi suste til Megazone for tre runder med innendørs paintball. De gummikulene gjorde altså så inn i hamperæva vondt at jeg tror jeg brukte mer tid på å hyle som en sølvgutt, fremfor å faktisk skyte noen. Men herregud så moro!
Adrenalinrusa og livredd pappablogger.
Deretter var det påfyll med pizza og lettbrus, før vi cruiset videre til Oslos beste vestkant, for å fekte! Det kjenner jeg greit på kroppen i dag, for i fekting bruker man tilsynelatende muskler man aldri bruker ellers, og i dag føler jeg meg stiv og støl som en 120-åring 😉
En garde!
Angriiip!
Etter fekting tok vi båt over til en liten øy som heter Kjeholmen, der vi hadde leid en liten hytte. Viste seg at hytta overgikk våre villeste forventninger og hadde både grillplass ved vannkanten, sengeplasser i hopetall, innlagt vann, nydelig utsikt og mye mer. Resten av kvelden gikk med til grilling, bading, slarving og forbrødring. Og røverhistorier. Masse røverhistorier.
Et solfylt avbrekk mens vi ventet på båt 🙂
Kjeholmen altså! <3
Brudgom i borat-drakt – classic 😉
Grill i solnedgang. Vakkert.
Røverhistorier og prat om kvinnfolk.
Sliten brudgom på vei hjem 🙂
Og etter en sånn heidundranes feiring, var det relativt lavt tempo i går. Eller for å si det sånn: Vi la oss klokken halv ti. Det sier vel egentlig nok. Men fy søren så gøy det var!
Og til helgen er det på´n igjen, for da for da blir det hyttetur med hele slekta for å feire min kjære muttern som fyller.. et rundt tall 😉
Så håper vi skuddskadene fra paintballen legger seg innen da, så ikke folk tror jeg har fått kopper.
Brudgommen – levert tilbake i ca. samme tilstand som vi fikk ham. Sånn cirka i hvert fall 😉
/ Tusen takk til alle som var med, vi sees igjen i august 😉
Dyrking av avocadoplante har til nå vært en av de kjedeligste hobbyene i mitt liv. Kanskje ikke så rart, jeg er en utålmodig sjel og klarer f.eks ikke se mer enn 11 minutter av en fotballkamp før jeg begynner å kjede meg.
Så å nistirre på en avocadostein som ikke har rikket seg så mye som en smule på snart en måned, har vært utfordrende.
Men endelig, ENDELIG, har vi fått et gjennombrudd!! For jeg har tre steiner i vinduskarmen og to av dem står på stedet hvil. Rart egentlig, for det var de jeg hadde mest tro på i starten. De er store, runde, glatte og vakre.
Slik som denne vakre.
Og denne vakre.
Men den stygge lille andungen derimot.. Den flekkete, bajsbrune og fæle som hele tiden har kastet skam over vinduskarmen – BOOM! Gjett hvem som plutselig har blitt en svane?!
Så nå er det stooor glede i det pappahjertenske hjem. Ikke bare fordi det endelig er tegn til liv, men også fordi steinene til Christina viser akkurat like mye tegn til liv som helt vanlig gråstein. Og usportslig som jeg er, finner jeg selvfølgelig ekstra glede i det 😉
Så nå skal denne lille spiren bare heies videre til den virkelig slår rot og blir til Larviks største og flotteste avocadotre. Det blir kanskje ikke hjemmelaget guacamole med det aller første, men samma det: Det spires! 😀
Her hadde jeg gledet meg til å gå med en hemmelighet bak ryggen i dager, uker og måneder, men hva tror du skjer..?
For i dag tidlig fikset jeg et slarkete veggfeste i dusjkabinettet og rettet opp veggen (les: “Hva har Peter fikset??”) og trodde ikke Christina kom til å legge merke til det på denne siden av 2018 i hvert fall.
Eller kanskje etter en stund, en goood stund, men så går altså bare noen usle, små timer før jeg plutselig hører et brøl fra badet oppe:
Jeg ville aldri i verden lagt merke til en sånn brysom detalj, for i mitt hode forsvinner bare sånne ting. Det høres sikkert ut som overdrevent tullball, men det er faktisk sant. Jeg har til og med beskrevet fenomenet tidligere, i innlegget: “Når kofferten smelter inn i omgivelsene”.
Og dette bekrefter teorien. Hvis rot er rot lenge nok, vil jeg til slutt slutte å legge merke til det.
Søren..
Det minner meg på noe..
Jeg har glemt å rydde ut av kofferten fra forrige helg x-)
Ja, Christina, nå er jeg fryktelig spent på hvor lang tid det tar før du finner ut av dette 😀
For i kjempelang tid har Christina mast på meg om at jeg må fikse en ting. En kjempeviktig ting, visstnok. Noe som plager henne hver eneste dag! Jeg er ganske sikker på at hun har nevnt det minst to ganger i uka, hver uke de siste tre månedene.
Det er en kjempeliten jobb, men likevel har jeg liksom aldri fått meg til å gjøre det. Frem til i dag. For i dag gjorde jeg det!
Det falt meg plutselig bare inn at tiden var moden, og 5 minutter senere var Mr. Handyman 2017 ferdig med jobben. Så da er spørsmålet: Hvor lang tid tar det før Christina legger merke til det?
Jeg kan godt fortelle dere hva det var, men jeg har selvfølgelig ikke tenkt til å fortelle henne det! Men hvis det var så viktig som hu hønemor skulle ha det til, burde hun oppdage det allerede i kveld.
Det hadde selvfølgelig vært utrolig irriterende om hun faktisk hadde oppdaget det allerede i kveld, men min teori er at det ikke var fullt så viktig likevel og at hun ikke kommer til å oppdage det før om lenge. Men vi får se hvor observant konemor er 😉
For at dette skal funke må INGEN ødelegge det ved å si noe til Christina. Det er bare utrolig kjedelig og ødelegger hele moroa for alle sammen. Og Christina, hvis du leser dette: Slutt å lese nå!
Og til dere andre: INGEN spoilers, ok??
Greit.
Da kan jeg fortelle det.
Jeg har nemlig fikset dørfestet nederst i dusjkabinettet.
Den ene veggen hadde falt ut av sporet sitt, og både døren og festet sto litt skjevt. Men nå har jeg fikset det. Til og med rettet ut tetningslisten som har ligget i klem langs bunnen av begge dørene helt siden vi flyttet inn. Og Christina har jamret seg over det, som om det sto en horde med blodtørste zombier utenfor.
Så får vi se hvor lang tid det tar før hun faktisk legger merke til det da 😉
P.S. Mens vi venter kan du jo lese hvordan det gikk da jeg gjemte Toppris, en boks med mark og sexy undertøy i “den organiserte” veska til Christina i fjor for å se hvor lang tid det tok før hun fant dem. Les: “Kjære Christina, ikke les dette”
Og svaret er faktisk: JA! Jeg gikk glipp av Eurovision på lørdag.
Men jeg mener: Hvilken større kjærlighetserklæring til Christina enn å gi opp noe av det kjæreste jeg har på tv-skjermen, for å tilbringe en dag i kjærlighetens navn med henne?
Men ja, det var tøft. Og jeg visste jo at det kom, så i år har jeg ikke sett en eneste semifinale eller hørt en eneste sang. Jeg har rett og slett boikottet hele sulamitten. Hvorfor, sier du?
Vel, den kvelden plutten kom til verden for litt over 5 år siden, var det den norske finalen i Eurovision. Jeg heiet så veldig på Tooji. Men så da, midt oppi all spenninga, tror du ikke frua plutselig skulle begynne å føde? Her prøvde jeg å kose meg på en lørdags kveld liksom, men neida, der skulle det fødes barn.
Men jeg ga ikke opp håpet for det, og da vi satt på venterommet på Ullevål, snek jeg meg ut på pauserommet for å se hvordan det gikk med avstemmingen. Jeg kom tilbake etter litt for lang tid, og blikket som møtte meg fra min strandede hval der hun lå og ventet i spenning, forvirring, smerte og redsel, var ikke til å ta feil av..
Det var et blikk som sa: “Hvis du noensinne setter Eurovision foran meg igjen, kommer jeg til å rive av deg ballene og kaste dem på sjøen.”
Det begynner å bli en ørliten stund kjempelenge siden jeg gikk ned på kne og spurte min høygravide Christina om ikke hun kunne tenke seg å høre på mine tørrvittige morsomheter i pluss minus 70 år til.
Og det ville hun. Takk Nidarosdomen, krøllene til Dan Børge, stemmebåndet til Gaute Ormåsen og alt som er hellig for det.
For Christina er den rareste, søteste, frekkeste, morsomste og mest interessante jenta jeg har møtt. Og en sånn en vil man jo gjerne dele livet sitt med.
En jente som alltid sier de rette tingene. En empatisk jente med et stort hjerte, men som likevel kan vaske vinduene og gi deg fingern på likt.
For hun er en liten tøffing også. Selv om hun ikke engang på en god dag bikker 1,60 på strømpelesten, kan hun blåse seg opp til å bli 7 ganger 7 meter når hun blir sint.
Men mest av alt er hun en fantastisk mor. Jeg hadde aldri trodd at det er den kvaliteten jeg setter høyest, men det er faktisk det. At hun er en søt, kul og morsom person å være sammen med, er bare en ren bonus.
Jeg tror akkurat det siste det, er noe av det viktigste. Jeg har lyst til å være sammen med Christina hver eneste dag. Ikke sånn oppå hverandre, i senga, limt inntil hverandre hele tiden, jeg har bare lyst til å ha henne rundt meg. Høre lydene av henne og vite at hun er der.
Og selv om vi jobber sammen og ser hverandre så godt som 24 timer i døgnet, fra mandag til søndag og på´n igjen, så blir jeg aldri lei. Selv etter 6 år er jeg like glad for å se det trøtte lille trynet hennes hver eneste morgen.
Et av dagens høydepunkter er alltid den store kosen nede på kjøkkenet om morgenen. Barna flyr rundt i pysjen og gleder seg til frokost, mens mamma og pappa tar seg et lite øyeblikk for å synkronisere kroppene og vekke kjærligheten for dagen. Hverdagskjærligheten. Den beste typen.
Og av disse grunnene, og sikkert 1000 til, er jeg nå blitt verdens lykkeligste mann. Gift med hun jeg aldri slutter å elske. Bestevenn og kone i en knøttliten pakke.
Og nå som hun har sagt ja, er det oss to for alltid. Og jeg gleder meg allerede <3
/ Mye mer om bryllupshelgen kommer, må bare lande først. Hilsen han som svever på en sky <3
