Det magiske plasteret

Hvis man aldri har sett det med egne øyne, kan det være vanskelig å tro de nærmest guddommelige kreftene som gjemmer seg i et helt vanlig donald-plaster.

Det som først høres ut som en tur til legevakten, er plutselig som dugg for solen. I det ene øyeblikket roper barna som om beinet har falt av, i det neste er alt glemt. Og alt som skulle til var et ørlite plaster.

Lillesnuppa kan snuble, treffe bakken hardt og sette i et operaskrall som får vinduene til å vibrere. Vi kaster oss opp fra stolen og det er like før jeg ringer etter luftambulanse, men så, klok av skade, prøver jeg meg:

– Plaster?

Da nikkes det bifallende og like brått som smerten oppsto, er den borte. Såret også. Ja, for det trenger jo ikke være sår for å trenge plaster. Plaster kan også brukes forebyggende, for man vet jo aldri når man plutselig skulle finne på å slå seg og da er det greit å være godt forberedt 😉

Men det mest fantastiske med plaster er faktisk at det ikke engang trenger å sitte på riktig sted for å funke. Jeg har flere ganger satt plasteret på feil bein og oppnådd nøyaktig samme effekt. Gråten stilner og smerten forsvinner. For det er ikke så viktig akkurat hvor det er plassert; plaster er plaster 😉

/ Ha en trygg søndag! 😉

* Følg Plasterhjerte på Facebook *

Kleint møte med naboen

Sååå… Det var jo flaut!

Jeg er egentlig en ganske tøff mann. Jeg vet at det kan være vanskelig å tro, men jeg er det. Ser på blodig kampsport uten å blunke, gråter ikke i begravelser, drikker melka rett fra kartongen. Men det er én ting jeg ikke takler: Rørende overraskelser på tv.

Det er mitt kryptonitt i livet, og så fort jeg ser noe som er bare på kanten av fint eller rørende, er jeg solgt. Det verste er auditions på talentkonkurranser.

Å se noen skjelve nervøst på scenen, for så å ta hele salen med storm, før alle bryter ut i trampeklapp, vill jubel og halleluja-stemning. Jeg kan prøve å kjempe imot så mye jeg vil, men da kommer tårene.

Spesielt hvis det er barn på scenen, selvfølgelig. Da kommer pappatårene frem og plutselig sitter jeg der med røde øyne, rennende nese og en strøm av rørte tårer. Og det burde jeg kanskje tenkt over før jeg tok med meg headset og telefon ut for å gå morgentur med Teo i dag.

En venn av meg hadde delt et klipp på facebook som jeg tenkte jeg skulle se, og hva tror du skjedde? En kjempesøt jente som leverte en opptreden som blåste hatten av meg. Og vipps: Grinetryne.

Og det hadde sikkert gått fint det altså, hadde det ikke vært for at akkurat i det videoen var over og ansiktet mitt var som et vått håndkle, kom plutselig en nabo kjørende forbi meg. Og stoppet. Og der sto jeg. I joggebuksa, rødsprengte øyne og en pose hundebajs i klypa.

Jeg prøvde å late som ingenting og snakket iherdig om været. Så meg litt rundt, unngikk øyekontakt og la i vei om været som om det skulle vært det største som har skjedd siden vannklosettet.

Jeg tenkte jeg kunne skylde på pollen (ikke at jeg er allergisk altså), men like brått som han kom, kjørte han videre. Han må ha enset at noe var galt. Hva i all verden han må ha trodd det feilet meg, vet jeg ikke. Subbe gråtende og gatelangs i joggebuksa kl. 10 om morgenen på en helt vanlig lørdag? Noe sier meg at vi får blomster på døra i dag 😉

Det er siste gang jeg ser på America´s got talent utenfor husets fire vegger i hvert fall 😀

/ God laurdag!
 

P.S. Her er klippet jeg så på forresten. OBS: Høy grinefaktor for lettrørte småbarnsforeldre 😉

Bilder fra bryllupshelgen ♥

I dag er det faktisk tre uker siden Christina sikret seg drømmemannen og i den anledning unner vi oss en liten bildespesial fra den store bryllupshelgen 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Brura klar for vielse 🙂
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ett suss så var det gjort 🙂
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skaul!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hupps! Bildebevis av brudgommen med en ørliten mækkærn i fleisen.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fyr i solnedgang.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Far i solnedgang.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oslo by night.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Morgengavekurv fra forloverne.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rebusløpet er i gang.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Escape games asså – anbefales!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Burritostopp hos Freddy Fuego.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Burritohimmelen <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Shuffleboard!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Everyday I´m shufflin´
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et ørlite godtestopp før..
 


Middag på fjong restaurant 🙂
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig offisielt Kona til 😉
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nygift og nyforelska <3
 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

* Følg Kona til på Facebook *

Den lille gutten på brygga

I helgen fikk vi oss en veldig ubehagelig overraskelse og nå har jeg en viktig oppfordring til alle: Vær så snill og følg nøye med i sommer!

For man tror jo at man får med seg alt, og det er lett å tenke at barn som faller i vannet vil plaske og sprute og lage et helsikes leven, men virkeligheten er ikke alltid som på film..

Det fikk vi raskt erfare.

A hand of a drowning person stretching out of the water in a swimming pool asking for help. Stress concept.

Det er fredag og hele familien er samlet på hytta. En kladd med voksne, en haug med barn.

Noen er på brygga, noen spiller kubb, andre er på kanotur. Nede ved brygga sitter to voksne og småprater, mens de følger med på barna som veksler mellom å leke i sandkassen og den lille brygga. Alle øynene er på barna og alt er kontroll.

Trodde vi. Men i det ene øyeblikket alle ser bort, skjer det.

Ikke en lyd, ikke et plask, ikke en dråpe. Ingenting. Bare ett barn mindre på brygga.

Så plutselig et hjerteskjærende skrik og blodet fryser til is. To små hender ligger i vannet og kaver, bare toppen av hodet stikker opp. Søsteren min kaster seg ut i vannet og drar opp den lille kroppen. Hosting, gråting, trøsting.

Men det går bra og alt er heldigvis over på sekunder. Men hadde det ikke vært for en observant storebror som reagerte på sekundet og voksne som satt tre meter unna.. Vel, la oss ikke tenke mer på det, men heller prise oss lykkelige for at vi slapp fra det med skrekken.

Så, til alle: Det høres kanskje banalt opplagt ut, men jeg sier det likevel: Ikke la små barn leke i vannkanten alene. Jeg sier ikke at man skal ha løpestreng på dem, men så lenge barna er i nærheten av vannet, må man ha voksne på vakt. Alltid. Du aner ikke hvor fort det går.

Ett sekund alene, kan være ett sekund for lenge.

A hand of a drowning person stretching out of the water in a swimming pool asking for help. Stress concept.
 

/ Del med gode venner, det kan faktisk redde liv ♥

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søskenkos og sommerminner

Jeg elsker dette bildet fra hytta i helgen.

Det er kanskje ikke det teknisk beste, man ser ikke ansiktene deres og det skjer jo egentlig ikke så mye, men det er også det jeg liker så godt ved det. Man trenger ikke se mer for å forstå at det var en fin stund.

Lun vind, blått vann og grønt overalt. En sommerdag i kjolen.

To apekatter på toppen av en stein, et rolig avbrekk i en fartsfylt helg.

Søskenkos og sommerminner, et hvileskjær i varmen for å bare være to.


Her lages sommerminner ♥

 

Les også: “Hva skjedde med å bare være hjemme?”

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Da Syden kom til Kongsvinger

Sjeldent har behovet for støvler vært mindre 😀

For en fantastisk helg det har vært! På lørdag fylte nemlig min kjære muttern 70 år og i den anledning feis hele familien opp på hytta for å feire i lag. På lørdag kom også deler av slekta for å feire den evigunge jubilanten, og plutselig var det både bursdag og slektstreff i én smæla.

Unger løp rundt og fant på sprell, mens de voksne oppdaterte seg på seneste sladder. Og siden værgudene også bestemte seg for å skjenke muttern en gave, ble det brått bading på stort sett alle mann. Ja, ikke Christina da, for da måtte det vært 35 grader i vannet og 40 i lufta.

Men en stor blogghelg har det ikke vært, for arbeidsforholdene på hytta er ikke akkurat optimale for sosiale medier. Jeg måtte knote maksimalt for å finne signal og fant til slutt et punkt 200 meter opp i skogen på toppen av en stein.

Der var det akkurat nok dekning til at jeg fikk oppdatert bloggen og lagt ut et bilde på Instagram. Men det tok så inn i granskævven lang tid og det er bare lenge man kan sitte i huggormland med granbar i rumpa før man innser at det er på tide å legge vekk teknologien for en helg 😉

Så her er et knippe bilder fra en fantastisk bursdagshelg, så håper jeg dere har fått en knallgod start på uka, og så sees vi senere 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Onkel og to små på bøljan blå.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Asså.. <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pluttisen prøver fiskelykken.

 


Grasiøs pappablogger i fritt svev.

 


Hele gjengen klare for fest 🙂
 


Hyttekontoret x-)
 


Pilkast i pysjen 🙂

 


Én til som ville være med på festen.

 


Bror i solnedgang.
 

/ God ny uke, folks!

Mamma og det magiske huset

Kjære mamma, du vil nok aldri helt forstå hvor tøft det er å oppdra barn. For det er jobb, veldig mye jobb!

Det er klær som skal vaskes, senger som må res opp, matpakker, bleier, tannleger og trass. Men du har liksom aldri fått kjenne på alt det der du, for vi vokste opp i et magisk hus. Jeg har egentlig ikke tenkt over hvor rart det er før jeg fikk barn selv.

Og jeg har innsett at ikke alle hus er sånn, men vårt hus var sånn. Magisk. Uansett hvor mye jeg rotet og uansett når jeg kom hjem, lå sokkene alltid i skuffen og maten sto på bordet. Husker du det? Jeg slang skitne klær i trappen, men dagen etter lå de nyvasket på plassen sin igjen.

Jo da, du måtte jo kjøre til trening ganske ofte, men selv om jeg satte fra meg bagen med snuskete håndballklær i gangen kvelden i forveien, var de alltid nyvasket og klare for kamp dagen etter. Gjerne med en deilig duft av blomstereng.

Så det slapp du.

Men kanskje mest av alt har jeg tenkt på julaften. Det må ha vært så utrolig deilig! For med fire barn, et par slektninger og etter hvert også barnebarn, må det ha vært så fantastisk deilig å bo i et magisk hus. Jeg vet jeg nøt hvert sekund av det i hvert fall.

Bare stå opp om morgenen, og der sto julefrokosten klar. Under treet, en armada av gaver til alle sammen. Julemiddagen sto allerede i ovnen, gulvet luktet grønnsåpe og julekakene hadde bakt seg selv.

Men jeg tror nesten man ha et sånt hus om man skal klare å oppdra fire barn. Hvordan ellers skulle du håndtert all jobben? Jeg har bare to, men jeg tror ikke du forstår hvor mye jobb det er.

For hvis du hadde gjort det, vet jeg at jeg ville hørt deg klage. Klær ville ligget og slengt, støv ville samlet seg i store tropper. Og du ville vært sliten. Kjempesliten. Kanskje også streng og sur.

Men du var aldri det. Du har alltid vært sprudlende, et ord man ikke kan bruke om veldig mange. Men det var det første som slo meg. Aldri et nei innen rekkevidde, alltid energi til overs. Men igjen, kanskje ikke så rart når man har et magisk hus til sin hjelp. Du skulle bare visst hvor tøft det er.

/ Gratulerer med dagen, mamma <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tidenes beste morgengave

Ting har gått så fort siden bryllupet at jeg helt har glemt å fortelle hva jeg fikk i morgengave!!

Og det fortjener så absolutt litt oppmerksomhet, for gaven fra Christina må jo være det ultimate tegn på kjærlighet.

For det kan være vanskelig å vite hva man skal gi til sin kjære i morgengave. Kjempevanskelig! Det skal liksom være noe fint og personlig, kanskje også litt dyrt. Det er den ene gaven du garantert kommer til å huske resten av livet og en gave det skal legges mye omtanke i.

Menn gir tradisjonelt sett en diamantring eller noe annet fint, men for damene finnes det liksom ingen mal. De må komme opp med noe fint på egen hånd og får selvfølgelig ingen hjelp fra oss menn som ikke aner hva vi ønsker oss.

Derfor var jeg så utrolig spent på hva Christina kom til å kjøpe til meg, men jeg burde jo forstått at hun kom til å overgå alle mine forventninger.

Så, hva tror du jeg fikk?

En stor kosebamse?

En boks med konfekt?

En lapdance?

En rull med bobleplast?

Nix, jeg fikk noe som er bedre enn alt det der til sammen!

Jeg fikk nemlig:

Basskasse til bilen!

Og det er så utrolig moro, for Christina haaater sånne store basskasser. Hun synes det er vanvittig harry og kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg har lyst på det. Men jeg har det. Kjempelyst!

Det har jeg hatt siden første gang jeg tok i et førerkort, og jeg vokser liksom aldri av meg gleden av en bil som drønner som en russebuss. Selvfølgelig er det kjempeharry, men sånn er det bare. Jeg kan ikke forklare det, men jeg tror det er en sånn greie stort sett bare menn kan forstå 😉

Og selv om Christina verken anerkjenner, liker eller respekterer det, så har hun altså kjøpt basskasse til sin mann. Og DET må jo være den ultimate kjærlighetserklæringen. Det ville blitt som om jeg skulle gitt Christina alle sesongene av Sex og Singelliv. Blæh! Nei, da går vi heller for diamantring og yoghurtnøtter 😉

Jeg har lovet å ikke spille høyt inne på boligfeltet, men bare på motorveien, så nå blir det å booke en haug med møter i Oslo fremover, watte opp musikken og rulle som en russebuss. Bare uten alle de kule folka.

Sorry, Christina. Og tusen takk.

/ Min søte lille 18-tommer <3

* Følg Pappahjerte og Kona til på Facebook *

Himmelsprett og handlelapper

Her sitter jeg altså og skriver side opp og side ned hver eneste dag. Gode ideer, dårlige ideer, alt må prøves ut. Jeg skriver, retter, forkaster og jobber døgnet rundt med å komme opp med gode innlegg. Innlegg som skal glede, engasjere og kanskje provosere.

Jeg vet jo aldri helt hva slags respons jeg vil få og det er noe av det som gjør dette så spennende. Vil dere like en fin tekst om barna, vil dere le av en tullete tekst om parforhold? Vil dere ta meg seriøst når jeg tar opp seriøse ting, vil dere forstå når jeg tuller med dere?

Slike spørsmål har jeg hver eneste dag og uansett hvor lenge jeg har holdt på, skjønner jeg meg aldri helt på dere. Jeg liker å tro at jeg forstår dere, men egentlig skjønner jeg ingenting.

For innleggene som gjerne tar mest av, er de jeg bruker minst tid på. Og engasjement kan vekkes av de rareste ting. Slik som gårsdagens innlegg om handlelapper (“Vi som elsker handlelapper”) og dagens snapstory om Kristi Himmelfartsdag. Altså, makan til engasjement!!

Til vanlig får jeg kanskje 5-10 kommentarer på et bra innlegg, men innlegget om at jeg liker å ha med meg handlelapp i butikken (…) har i skrivende stund fått over 100 kommentarer! Hvordan er det mulig?! Haha! Dere er gærne. Altså, den gode typen. Ikke den der man eier et tresifret antall katter.

Og på Snapchat i dag har jeg snakket om at ingen egentlig vet hvorfor man feirer Kristi Himmelfartsdag. Maks 1 av 10 i hvert fall.

Og etter det har det KOKT(!) på snapchaten min. Jeg kan ikke engang åpne Snapchat, uten at telefonen får heteslag. Det må ligge hundrevis (bokstavelig talt hundrevis!) av snapper med forklaring på hva himmelfart er for noe. Og her har jeg snappet i årevis uten å noensinne være i nærheten av en sånn type respons. Fantastisk.

Jeg vet ikke hvorfor jeg lager et helt eget innlegg om dette, jeg tror bare responsen tok meg litt på senga. Dere er en gjeng med gærninger. Og jeg elsker dere x-)

hands in shape of love heart

P.S. Kristi Himmelfart feires 39 dager etter første påskedag og feires til minne om at Jesus farte opp til himmelen 39 dager etter sin oppstandelse.

P.P.S. Handlelapp er magisk <3 #lappMeBaby
 

Les: “Vi som elsker handelapper” og følg Pappahjerte på Snapchat 😉

Det øyeblikket ♥

Jeg elsker det øyeblikket når jeg våkner og ser rett på deg.

Du har sneket deg inn fra rommet ditt og vil overraske pappa. Et forventningsfullt ansikt som står der og smiler. Klar for en ny dag, klar for livet.

Kanskje hopper du opp i senga og kryper inntil meg, kanskje rapper du telefonen min og løper ned i stua.

Kanskje er jeg egentlig litt for trøtt, men hvordan kan jeg være trøtt når du står der og smiler fra øre til øre?

Spesielt på en dag som denne. En lang og varm fridag til å gjøre akkurat hva vi vil. Når vi vil. Hele dagen.

Så river jeg tak i deg og pakker deg inn i dyna. En stor klem og dagen kan begynne.

Dette lukter sjokolademelk lang vei 🙂


 

/ Den beste starten på dagen <3