Har barnet ditt plutselig blitt besatt av mørke krefter? Slapp av, det er sikkert bare litt trass.
For trassalder er noe av det rareste jeg vet. Det høres jo litt rart ut at barna plutselig skal komme i en alder der de klikker for hver minste lille ting. Har man ikke opplevd trassalder på nært hold er det lov å spørre seg om det faktisk finnes.
Men ta det fra meg som er på mitt andre barn: Ja, trassen finnes. Ved djevelens skjegg, snuskete dobørster og alt som er fælt: Trassen er veldig, veldig ekte.
Jeg hører de sier at man ikke skal kalle det trassalder lenger, men selvstendighetsalder. Jeg er ikke en av de folka. Selvstendighet impliserer at perioden har noe produktivt over seg. Det har den ikke, det er en skikkelig drittperiode. Og jeg mener at fremfor å sukre pillen med forfinede begreper, kan man like gjerne kalle en spade for en spade.
Jeg tror nemlig det kan være bedre for både barn og foreldre å slå seg til ro med at det finnes en slik periode, og puste med magen. For som foreldre vil man jo gjerne ha høflige, veloppdragne, pliktoppfyllende barn. Så når datteren din en dag klikker i vinkel fordi hun får et grønt glass istedenfor et gult, kan det være greit å vite at det ikke nødvendigvis er barnet som har blitt halvt gorilla eller besatt av mørke krefter. Det er bare litt trass.
Jeg husker i hvert fall at det hjalp meg veldig da vår eldste kom i en alder der verdensproblemer dukket opp for hver minste ting. Prating hjalp ikke, trøsting hjalp ikke, kjefting hjalp i hvert fall ikke.
Ikke noe å ta på vei for, ingen vits å ringe barnevernet og fortelle at man har feilet som foreldre. Det er bare litt trass.
La oss ta en typisk trass-situasjon: Du og barnet ditt skal ut døra. Du åpner døra og går ut først. Burde være grei skuring, men barnet ditt klikker i vinkel. Hyler og skriker om at du må komme tilbake, hun skal klare det selv, hun skal gå først.
For all del, du kan gjerne prøve å prate deg vei ut av det. Du kan stå på ditt og drasse barnet ut, men da må du være beredt på 30 minutters panisk apebrøl. Greia er at du snakker ikke egentlig til barnet ditt. Du snakker til trassen.
Bare gå inn igjen, lukk døra og se hva som skjer. Barnet åpner døra selv, går ut først og lyser opp som en sol. Alt er tilgitt, alt er glemt!
Det virker kanskje ikke logisk, men sånn er reglene i denne perioden. Normalt sett vet jeg at dette høres ut som et kjempedårlig råd som garantert gir barn som snurrer foreldrene rundt lillefingeren, men jeg mener at trassalderen må håndteres som et helt eget fenomen. Og i den perioden tror jeg man har alt å vinne på å være mer ettergivende. For en periode.
Med eldstemann husker jeg at jeg trodde vi hadde mistet taket. Han hadde tatt kontroll over oss og vi var tidenes dårligste foreldre. Men så plutselig en dag fikk jeg lov til å gå ned trappen først uten at hele verden falt i tusen knas. Trassen var over og jubelen sto i taket. Vi hadde fått godgutten vår tilbake.
Så følg mitt råd eller ikke, det er helt opp til deg, men det har i hvert fall funket for oss. For når datteren din som normalt sett er ei søt litta tulle, går inn i full vinkelklikk på badet fordi du har brukt feil tannkrem… Er det virkelig verdt å kjempe for? Trenger du egentlig å ta den kampen?
For alle aldre mellom 0-2 og 3-99, er svaret ja. Men under trassalderen? Nei. Skyll børsten, prøv igjen, problemet løst. For all del, du må gjerne prøve, men da vil jeg anbefale hørselsvern. Industristyrke.
Så slapp av. Du har ikke mislyktes som foreldre. Barnet ditt er ikke en umulig gorilla. Det er bare litt trass.
/ Enig? Uenig? Sleng igjen en kommentar 🙂
