Kan vi få sjokolademelk?

Pappa?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg trenger en klut!

Kan vi få sanasol?

Jeg vil ha prim!

Pappaaaa?

Klut!

Is?

Pappa, jeg er fæææærdiiiii!

Og jeg som hadde sett frem til en rolig frokost i ro og mak. Et rundstykke som knaser, en kaffekopp som slurper, en avis som blafrer. Ikke stort mer, men selvfølgelig blir det motsatt. Et maraton mellom bord og kjøkken og do og gulv. Hente ditt, plukke opp datt, vaske hender, hente kluter også videre også videre.

Og etter 20 minutter var hodet fullt av kok. Kan jeg ikke bare få 10 sekunder til å spise i fred?! Ett minutt uten pappa, pappa, pappa og ting som går i bakken?

Men så, plutselig… Stille.

Barna var ferdig og løp ut i stua. Helt stille. Jeg så på Christina og der satt vi plutselig. Med et mylder av pålegg, smuler og rot rundt oss, men fortsatt helt stille. Og det slo meg: Dette er sånn det kommer til å bli. Når barna flytter ut og alt som står igjen er oss to. Når ingen kluter hentes og sjokolademelka står trygt i hylla. Da er det bare dette. Stillhet og et ryddig bord.

Og det slo meg: Jeg kommer til å savne dette så sinnssykt. Når alt er bare stille og ingenting går i bakken. Er det lov å si at man gruer seg?

Om ikke annet er det en fin tanke å ta med seg inn i helgen, for i morgen er det på´n igjen med brutte forventninger og en frokost som et russetreff. Men da skal jeg nyte hvert sekund av det. Hvert sekund så lenge det varer.

/ God laurdag! Ü

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Jeg elsker følelsen av tacofredag!

Watte opp musikken på kjøkkenet mens kjøttet freser i panna, kniven hakker så grønnsakene flyr veggimellom og den fortryllende lukten av krydder får neseborene til å juble.

Og du vet det er fredag. Foran deg ligger en hel kveld med go´stemning i sofakroken, og etter den igjen: Helg!

Fri til å sove litt lenger, leke med barna, drikke sjokolademelk til frokost, dra på lekeland, kjøpe lørdagsgodteri, lage pizzadeig med barnetotter på kjøkkenbenken, plaske i sølepytter, drikke kaffe hos oldeforeldre, ta en joggetur, ta et bad, snuggle opp i kosekroken og se en film.

Så er det ikke alltid man rekker alt det der, men det er ikke så farlig, for halve gleden er å glede seg. Og helgen byr jo ofte på høysnue og husarbeid den også, men på fredag føles det ikke sånn. Ikke når man står der med stekespaden i lanken og føler seg som kongen på haugen.

Da er det fredag og verden ligger for ens føtter. Og der er jeg nå. Herlig!
 

/ Hilsen sulten mann som gleder seg til mat 😉

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Sorry naboer, venner, familie og bekjente, men la oss være ærlige her:
 

/ Noen måtte jo si det 😉

Jeg liker den tiden på kjøkkenet om morgenen. Bare kaffemaskinen og meg. Helt alene. Tidlig morgen og hele huset sover. Stillhet akkompagnert av lav musikk og en kaffemaskin som putrer.

Tid til å våkne og vente på det beste jeg vet. Lydene fra overetasjen. Oftest først Teo. Lyden av poter som klikker som steppesko mot parketten. Så rister han seg og høres ut som en trommesolo, før han dunker ned trappa som en liten elefant. Litt kos bak øret, så venter vi igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Stille. En god stund. Men så et dunk. Så lyden av tassende totter. Helt fra rommet bort til toppen av trappen. Så en trøtt, tynn og knirkete jentestemme:

– “Pappaaaa? Du våkeeee?”

Jeg svarer og hun jubler. Så tar de morgenstellet der oppe, før mammaelefanten kommer bærende med den lille på ryggen. Så stiller den lille seg i døråpningen inn til kjøkkenet, helt lydløst helt til jeg snur meg. Da roper hun “Bø!” og lyser opp som en sol idet pappa hopper forskremt i været. Trikset hun har lært av storebror funker hver gang. Så får kanskje pappa en kos hvis han er heldig, men ikke alltid. Må gjøre seg fortjent til sånt.

Ikke hos alle, heldigvis. Ikke hos den trøtte joggebuksa med rosa t-skjorte som alltid kommer subbende for en klem og litt kjærlighet. Jeg stryker på ryggen og rufser i håret. Etter en lang natt i hver vår verden er vi endelig ett igjen.

Nå mangler bare storebror. Skal ikke han våkne snart? Joda, snart høres lyden av to tunge poter som treffer gulvet med et drønn, som fort blir til små kattepoter som løper. Over gulvet, ned trappa, rett inn på kjøkkenet og med et enda større “BØ!” kommer han stormende.

Så er vi komplett. Alle lydene samlet på kjøkkenet og dagen kan begynne. Stillheten er over for i dag og jeg har fått min dose. For selv så mye jeg liker tiden alene, elsker jeg lyden av en familie som våkner <3

Klar for mer? Les: “Glad og trist av gammel pysj”

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gråt, grin, sipp og snørr – jeg har blitt hekta på Golden Buzzers og her er mine 5 favoritter denne uka!

(collage: skjermbilder fra youtube.com)
 

Tidligere denne uka skrev jeg om det kleine øyeblikket da jeg var ute med Teo og så på rørende audition-klipp på mobilen og tårene begynte å renne, akkurat i det en nabo stoppet meg for å småprate.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden da har jeg vært helt hektet på Golden Buzzer-klipp. Hvis du ikke vet hva Golden Buzzer er, så er det gullknappen som dommerpanelet i tv-programmet America/Britain´s Got Talent har. Hvis de ser noe som er helt enestående, kan hver dommer én gang per sesong sende noen direkte til finalerundene ved å trykke på gullknappen.

Dette skjer altså bare en sjelden gang i blant og bare når de har sett noe helt utenom det vanlige. Og når det først skjer, er det helt magisk.

Publikum blir i ekstase og Artisten på scenen har akkurat fått sin største drøm oppfylt og blir så sjokkert og glad at det er klin umulig å ikke felle en tåre (les: en elv av tårer). Hver eneste gang tenker jeg at jeg skal klare å stå imot, men så blir det for mye og plutselig er jeg Mr. Sippefjes igjen.

Disse øyeblikkene ønsker jeg å dele med dere, så her skal dere få mine Topp 5 Golden Buzzer-øyeblikk jeg har sett denne uka. Og jeg sier bare én ting: Hvis du klarer å se disse fem klippene uten å felle en tåre, er du bygget av et helt annet materiale enn meg 🙂

1. Mandy Harvey – Mistet hørselen i voksen alder, men nekter å gi opp drømmen <3

 

2. Grace VanderWaal – 12 år? 12 år! Et ekte sjarmtroll med en unik stemme.

 

3. Darci Lynne – Så søt og så full av talent. Helt vanvittig!

 

4. Sal Valentinetti – En ekte entertainer med 1000 i selvtillit.

 

5. Kyle Tomlinson – ung gutt med en stemme av gull

 

Hvilken var din favoritt? Og klarte du å holde igjen tårene?

Les også: “Kleint møte med naboen”

17 kommentarer

KA-DONK!

Klikk.

Bipp bipp.

VROOOM!

Jeg ser på klokken, den er 20.00. Begge barna sover og lyden jeg akkurat hørte var Christina som låste seg ut for å dra til en venninne.

– “ENDELIG ALENE! Muhahahaha, nå kan jeg gjøre hva jeg vil!”

Jeg skal lage meg mat og stjæle fra godteskapet til ungene og slenge meg på sofaen for å se en film. Jeg skal ta meg et bad, lese litt bok, jobbe, svare på mailer og legge meg tidlig. Verden ligger for mine føtter!

Tenkte jeg.

Problemet er bare at jeg er så sinnssykt dårlig på alenetid! Hver eneste gang frua er ute av huset får jeg så utrolig store planer, men klarer aldri å gjennomføre en eneste av dem. Jeg løper bare fra ting til ting som en valp med en pølsesnabb i nesa. Ser 5 minutter på film, pauser for å sende en mail, tar en bit av brødskiva før jeg går på do, så er det tilbake på macen og da ryker oftest mye av kvelden på endeløs scrolling i totalt unyttig tullball.

Slik som i kveld. Jeg svinger innom VG for å se hva som skjer i verden. Boligpriser, vær, korrupsjon, Johaug, fotball ooog… Hey, George Clooney har fått tvillinger! Jøss, trodde han var 80 år nå. Ja ja, grattis til ham.

Så begynner jeg å tenke: Hmm… Hvem andre enn Clooney var med i Oceans Eleven igjen? Så må jeg google det og da ender jeg opp på IMDB eller Rotten Tomatoes, der jeg blir sittende å lese om en film jeg bryr meg fint lite om. Men nå er jeg allerede solgt og må selvfølgelig rett inn på youtube for å se trailer og høydepunkter fra filmen.

Men vent, var ikke Clooney sammen med Catherine Zeta Jones? Hun var pen, husker jeg. Mon tro hvor gammel hun er nå? Rett inn på Wikipedia for å sjekke og sånn går stort sett resten av kvelden. Og innen Christina kommer har alle de deilige, saftige timene med vakker alenetid blitt til et sammensurium av nettsøk, stress og brødskiver.

Så da jeg kom ned fra annenetasjen nå i kveld og så at kjøkkenet ser ut som etterlatenskapene etter en fest med 78 ville aper, ble jeg nesten litt glad. Bare å hive alle planer på dynga, skru på musikk og komme seg i ærbe. Adjøss film og nettsøk etter George Clooneys samlede verker, hallo snuskete asjetter og sjelefred.

Men hey: Kjøkkenet er jo skjulestedet til sjokoladen, så det løste seg jo fint 😉

Er det bare jeg som har det sånn?

/ Hilsen stresset og alene (men rik på Clooney-kunnskap)

* Følg Clooney-hjerte på Facebook *

Nå skjønner jeg hvordan de andre toppbloggerne har det.. 😉

For telefonen min har et sånt innebygd skjønnhetsfilter man kan skru av og på, akkurat på samme måte som filtrene på Snapchat. Eller tilsvarende et årsbudsjett i sminke og pudder.

Problemet er bare at det står på som standard og det glemmer jeg hver gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så da jeg var på vei ut for en joggetur og knipset et bilde av meg sjæl i går, tenkte jeg:

– “Gaddææææm, denne jogginga gjør jo underverker for huden! Se på han kjekkasen a! Se den gløden! Kråketærne er borte, posene under øynene er borte – herregud, det ser jo ut som jeg er 15 år igjen. Nice!”

Men så kom jeg på at skjønnhetsfilteret sto på..

Og da jeg kom tilbake fra løpeturen, tok jeg et bilde til.

Og vips så var man 35 igjen. Minst x-)
 

/ Opp som en løve, ned som en skureklut 😉

Nå er det bare å sparke av seg skoene og vente på hjemmelaget guacamole 🙂

For i dag har jeg endelig tatt det store steget: Jeg har plantet min lille avocadostein i jord! Jeg kaller ham Avocadulf og jeg er uendelig stolt av ham. Ikke bare fordi han vokser og spirer som en superhelt, men også fordi Christina sine fortsatt tror det er påske og står på stedet hvil. Avocadulf derimot, har begynt å bygge i høyden!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og som det usportslige konkurransemennesket jeg er, gjør jo det alt selvfølgelig rundt 3-4000 ganger bedre.

Go, lille plante, go!
 

For etter noen utrolig kjedelige uker der avocadosteinen oppførte seg mest som en gråstein, skjedde det plutselig ting – og siden da har det gått raskt! Og takket være en kommentar på Christinas blogg, innså jeg at det var på tide med et taktskifte. For Avocadulf var plassert på toppen av et laaangt glass og den stakkars spiren har lett etter bunn i ukesvis nå.

Og da vi våknet i dag, var det varmt og solrikt som i Mexico, og da innså jeg at det var på tide å ta forholdet vårt til det neste nivået. Så nå, mine damer og herrer, har jeg for første gang i verdenshistorien plantet noe selvskapt i jord. Med mindre vi teller karse fra barnehagen, der var jeg god. Siden da har jeg for det meste tatt livet av korianderplanter og druknet kaktuser i 30 år, men nå, NÅ, er jeg offisielt avocadobonde!

Muhahaha, Larviksk avocado skal ta over verden!
 

Jeg har riktignok lest at det kan ta rundt 10-15 år før man ser snurten av en frukt, noe som i seg selv er ganske usannsynlig, men det er bedre enn ingenting. Dessuten ligger Avocadoulf og jeg rundt halvannen måned foran Christina og vi har ikke tenkt til å gi oss nå.

Så da er det bare å slenge beina på bordet og begynne å glede seg! For dette lukter gullrekka og tacofredag med hjemmelaget guacamole!

… en gang i løpet av 2032 😉

/ Larvik + Avocado = Larvocado! (copyright)
(eller vent.. det navnet funker ikke)
(godt vi har 15 år på oss til å komme opp med noe bedre)
(#avocadomåsvare)

Jeg elsker(!) tegneserien Fowl Language Comics og her kommer et lite knippe som burde sitte som hånd i hanske for slitne småbarnsforeldre der ute 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(Alle bilder gjengitt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)
 

/ God fridag 😉

Klar for mer? Les:
“Humor for småbarnsforeldre #1”
“Humor for småbarnsforeldre #2”

Jeg trodde egentlig jeg var litt ferdig med løping, men nå har jeg bestemt meg!

For de siste ukene har jeg funnet frem joggeskoene og begynt å løpe litt igjen, og det viser seg at jeg elsker å løpe!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er jo egentlig helt forferdelig. Reke gatelangs mens slimet renner og kroppen skriker etter å gi opp. Ikke er jeg bygget for det heller, firkantet og pluggete som jeg er. Dessuten har jeg dårlige knær etter et par kneoperasjoner (takk til deg, håndball).

Men hjernen elsker det! Det er en kreativitetsboost uten like, og for hver løpetur jeg tar, kommer jeg tilbake med 5 nye blogginnlegg og et hode som fosskoker av ideer. Og så er det en fantastisk måte å bli kvitt slagg. Du vet, det kjipe stresset man aldri helt blir kvitt. Det som blir spesielt fremtredende hvis man blir gående litt for lenge inne med overgira barn på en regnfylt langhelg. Da er det deilig å spenne på seg skoene og bare løpe i vei når småttisene snorker. La slagget fare og tankene komme. Nydelig.

Og bare så det er sagt: Jeg hadde virkelig ingen planer om å blogge om trening igjen etter at det overambisiøse treningsprosjektet mitt “Sofagrisprosjektet” (hvis noen husker det) gikk på en real kræsjlanding for rundt 2 år siden.

Jeg har ikke tenkt til å piske deg opp av sofaen eller gi deg dårlig samvittighet for å hate å jogge, for den er jeg helt med på. Kanskje er det også derfor jeg er så gira. Jeg gjør ikke dette for deg, for sommerkroppen, for familie eller venner, jeg gjør det rett og slett fordi jeg heier på meg selv.

Og jeg tror jeg kan takke min kjære svoger Håvard for å tenne joggeflammen. For han har løpt seg i superform denne våren og fortalte meg hemmeligheten forrige helg. Du må løpe i all slags vær. Det er bare å bestemme seg og gå for det.

Så det skal jeg. Gå for det. Så nå, klokken 22 på en søndag kveld, skal jeg ut og løpe. Jeg er trøtt, sliten, drittlei og har på ingen måte lyst til å løpe. Men jeg vet at kroppen min kommer til å takke meg. Kanskje ikke med én gang, men på sikt. Og hjernen gleder seg allerede.

Og til høsten blir det halvmaraton! Jeg er ikke i nærheten av å klare å gjennomføre noe sånt nå, jeg vet bare at til høsten skal det skje. Ikke fordi jeg hater å løpe, skal tvinge kroppen ned i vekt eller se deilig ut på panseret av en bil, men fordi jeg har bestemt meg. Og heier på meg selv.

Og knærne bare: Nooooo!
 

Ække seriøst før sko og sokker matcher 😉
 

/ Ha en makaløs søndag!