Jeg husker hvor stort det var når mamma og pappa kom på kamp for å se. Det ble litt ekstra gøy da. Fly rundt nede på banen og gi alt for å gjøre mamma og pappa stolt.
Løpe litt fortere, hoppe litt høyere. Og hvis man faktisk scoret et mål, herregud, det var bursdag og julaften på samme dag.
Jeg husker hvordan det var å være hovedpersonen. Den de så etter, den de heiet på.
Alltid med et støttende ord etter kampen og imponerende innsikt om alt som hadde skjedd på banen. De fulgte med og de var engasjert, for meg. Det var stas. Skikkelig stas.
Nå er det jeg som sitter på tribunen. Publikum i barnas liv. Og jeg digger det.
Før trodde jeg at det kom til å bli en frustrerende affære å måtte sitte blant publikum og følge passivt med fra sidelinjen, når man aller helst vil spille selv. Men nå skjønner jeg greia. Man lever gjennom barna. Føler deres gleder og sorger på kroppen. Det er nesten som å være utpå der selv.
Man er minst like giret som dem og tripper spent med tærne krøllet, fra fløyta går til dommeren blåser av. Dessuten kan man drikke så mye kaffe man vil og slipper å dusje etter kampen.
Jublende fornøyd og engasjert på sidelinjen, nå skjønner jeg endelig gleden og magien.
Ikke lenger hovedpersonen ute på banen, men helhjertet publikum i barnas liv.
Jeg står og ser på min sønn og hans kamerater som oppfører seg som en gjeng med brisne apekatter. De leker, slåss og ruller rundt på gresset. De plukker opp kjegler og bruker dem som hatt eller våpen. Beskjeder og instrukser går inn det ene øret og ut det andre som en frisk bris med dårlig tid.
Så ser jeg bort på den andre delen av banen, der jentene trener.. Der står de på rekke og rad, ingen som ruller rundt, ingen som slåss. De gjennomfører øvelser etter tur, og når det ikke er deres tur så venter de.
Og sånn er det hver gang. Idet guttetreningen går fra fotball til russefest, titter jeg bort på jentene. Rekke og rad. Gutta i en mølje av skrik og bråk, jentene disiplinerte som en militæravdeling.
Det har ikke noe med trenerne å gjøre, for dette mønsteret gjentar seg også på skolen, på fritiden, i bursdager og hvor enn barn møtes.
Jentene kan selvfølgelig gire seg opp og lage leven de også, men ikke på samme måte. Ikke full blodtåke og kortslutning i topplokket.
Så vet jeg ikke om det er fordi de er mer modne for alderen, eller om det rett og slett er en forskjell på kjønnene.
For den trodde sikkert at dens skjebne var spikret. Liggende bortgjemt nedi jorden. Kaldt, mørkt og stille. Og for 50 år siden, i det herrens år 1968, kom det attpåtil et hus oppå den!
Da må den i hvert fall ha vært sikker. Ingen finner meg nå.
Begravd under et massivt lag av pukk og betong. Et helt hus hvilende på dets hode, som en trang hjelm dagen derpå.
En sørgelig tilværelse. Her blir jeg til evig tid.
Men så kom det plutselig to surrehuer, og de skulle endre dens skjebne for alltid 🙂
For i forrige uke jobbet vi med å klargjøre det gamle vaskerommet som skal bli vårt nye bad og vaskerom. Vi trodde først at vi bare skulle fjerne betonggulvet, men så måtte vi også skuffe ut et massivt lag med pukk (stein).
Under der var det bare leire, jord og mer småstein, men plutselig stakk det opp en spiss av jorda. Jeg trodde først at det var bare nok en liten stein, men da jeg ikke fikk rikket den, ble jeg nysgjerrig.
Så jeg begynte å grave vekk litt jord, men fortsatt ingen bevegelse. Som selvfølgelig endte med at jeg satt alt annet på pause, for nå var jeg blitt så nysgjerrig at jeg bare måtte ha steinen opp av jorda.
20 minutter senere tok vi hverandre i hånden og jeg dro den opp av jorda. Først så den bare ut som en enormt stor og kjip potet, men etter en skikkelig skrubb med varmtvann og børste, kom steinen endelig til sin rett.
Todelt mørk og lys på den ene siden (våt)
Lys og fin på den andre (tørr)
Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble bare så umiddelbart glad i den steinen!
Ikke bare er den stor og fin å se på, men den markerer også starten på en helt ny epoke. Både for oss og for den 🙂
Hadde det ikke vært for at vi skulle pusse opp badet, ville den sannsynligvis blitt liggende der nede for alltid. Men nå venter et nytt liv i et nytt hus, og den reisen skal steinen få være med på.
Til nå har den ligget og støttet huset fra undersiden, men nå skal den få en helt ny hverdag. Inntil videre skal den få stå ute og nyte solen og lyden av fuglekvitter, men når badet er ferdig tenker jeg at den kan få flytte inn på det varme baderomsgulvet.
Og der skal den stå og kaste glans over badet, som rommets stolteste pyntegjenstand 🙂
Blant kokosnøtter på en øde øy i Stillehavet. I fjellene rundt Machu Picchu. På et surfebrett på en bølge på et sted ingen vet om. Der venter drømmen. Nye horisonter og eventyr, oppdage verden uten begrensning.
Aldri A4, den store frykten. Ingen regninger, lekser eller sjefer som maser – bare drømmer og eventyr. Det må da være lykken.
Har jeg alltid tenkt.
Da jeg var yngre.
Spol frem til 2018.
I helgen har vi spist mormors utsøkte kjøttkaker, vi har vært på håndballcup, på kino, hos oldemor og funnet på mye moro med gode venner.
Og fredag kveld lå frua og jeg i hvert vårt hjørne av sofaen og så på Idol.
Nå er det mandag. Denne uken blir mye det samme som forrige uke. Oppussing og jobb på de voksne, trening og lek på barna. Skru ned trampolina, betale regninger, lage middag, lese bok, sove, jobbe, leke og sove igjen.
Og vet du.. Det er helt fantastisk det. Det forutsigbare A4-livet man gjerne frykter som ung. Når man tenker at bare drømmerne lever livet. Men rutinelivet, trygt og godt som det er, er veldig undervurdert.
Selvfølgelig er det sikkert kos å leve blant aper og bananer i jungelen, men du skal ikke kimse av å sitte med kaffekoppen i hånda og se på din eldste sønn spille håndball heller. Det er kos i hverdagen. Så er det mandag igjen og alle går hvert til sitt. Skole, jobb og barnehage, alle har hver sin jobb.
Jobb. Typisk et ord man frykter. Men jobb gir goder og jobb gir fri. Etter skolen og lekser, da er det fri. Hadde man hatt fri hele tiden, hadde ikke fri vært noe gøy. Tror jeg.
Her jeg sitter, klar for en ny uke med A4-liv. Og jeg gleder meg.
P.S. Til dette innlegget går jeg for bare dette ene bildet av mormors kjøttkaker, for ingenting er mer A4 enn kjøttkaker 🙂
Jeg savner at bare én gang tør noen å møte denne helvetes krenkebevegelsen med litt baller. Eller har det plutselig blitt forbudt å stå opp for seg selv?!
Nei! Vi trekker ikke reklamen.
Nei! Vi legger oss IKKE flate, men står for det vi har gjort.
Nei! Hvis DU blir krenket av dette, så er det DITT problem.
Nei! Jeg gir blanke i om du blir provosert.
For nå må vi snart trekke en strek i sanden og si at nok er nok. Det har vært hyggelig og takk for besøket, men nå får du se å pelle deg hjem.
For det begynner å nå latterlige tilstander nå. Denne uken alene har sett to glitrende eksempler på hvor langt krenkebevegelsen har kommet.
Først ute var Norsk Vegansamfunn som vil skrive om barnesanger som Kua mi og Bæ bæ lille lam fordi de lærer barn å utnytte dyr.
Så istedenfor at kua gir oss melk, kan vi heller synge at kua gir oss en deilig klem…
Nei! Vi endrer ikke teksten i en barnesang og gjør den om til at man gir kua en klem istedenfor at den gir oss melk. Dette er et samfunn for barn OG voksne, vi kan ikke bli en gjeng med blåøyde fjortiser alle mann. Kua lager melk som vi drikker, så skamklipper vi sauen og slakter grisen. Ikke alle må leve av resirkulert soya.
Fint å ønske det beste for dyra og gjerne en skikkelig opprydning i kjøttindustrien, men Nei! Vi synger ikke til kua at dagen dens blir så søt om den spiser saftig gress.
Om noe, syng i hvert fall om at kua lager melk til kalven da. Ikke begynn å bland inn en masse tullball om at unger skal fly rundt og klemme kuer fordi de ikke får lov til utnytte kua.
Skulle vært interessant å høre hva bøndene mener om dette, for øvrig. De som faktisk eier kuene. Regner med at de har full forståelse for hardtslående argumenter som: Slutt å utnytte kuene! Bare la dem stå der med sprengfylte jur, slik at de får en søt dag!
Hvis du ikke har sett reklamen: En jente får en tekstmelding med en ganske innlysende invitasjon til sengemambo. Hun går på badet, ser en gigantisk kvise i pannen, stikker til Cutters og for bare 249 kroner får hun en ny sveis med lugg som dekker kvisa. I det neste klippet ser man henne i sengen, der hun har seg med en kis mens hun smiler fornøyd.
Denne reklamen måtte selvfølgelig trekkes. Det er selvfølgelig kvinnesynet det går på her. En kvinne som fikser litt på håret for å få seg en beta.. KATASTROFE!!!
Hvorfor det?
Har kvinner plutselig blitt så svake og puslete at de må beskyttes mot alt? Kan ikke kvinner og sex noensinne nevnes i samme setning uten at det nærmest automatisk er kvinneundertrykkelse?
For hvis man snur på det.. Det man ser i reklamen er en kvinne som får akkurat det hun vil. Hun har en fyr hun kan ha sex med akkurat når det passer henne, og det fornøyde smilet hennes mot slutten av reklamen vitner om en kvinne i full kontroll.
Som om hun sier: Hey, jeg ble kvitt kvisa, nyklipt og nypult for bare 249 kroner. God deal.
(skjermbilde fra youtube)
Hadde mannen derimot gitt henne 249 kroner for et ligg, ja nei da hadde saken blitt en annen. Men i mine øyne er dette innafor, for lik det eller ei, men studier viser altså at kvinner også liker sex. Jeg vet, i 2018 høres det helt vilt ut.
Man skulle tro at sex er et slags markedsføringskonsept vi menn har kommet opp med for å undertrykke kvinner, men så viser det seg altså at det er like naturlig som å melke en ku. Eller slakte en gris. Eller klippe en sau.
Så: Nei! Vi trekker ikke reklamen. Ja, den er på kanten, men det er også poenget. Og hvis du lar deg provosere av det: Klipp håret ditt og få deg en jobb.
Men neida. Ikke i 2018.
Vi beklager, vår feil, sorry, vi legger oss flate.
Jeg leste også at noen mener at reklamen fremmer et usunt skjønnhetsideal, fordi man må dekke over en kvise for å være god nok..
Nei! Vi nekter å høre på sånt fjas. Selvfølgelig må det være lov å dekke over en kvise hvis man vil det. For hvis dette fremmer et usunt skjønnhetsideal, hva da med sminke?! Burde ikke all sminke i så fall være totalforbudt for å fremme en totalt urealistisk fremstilling av virkeligheten??
Men neida, vi skjønner hva du mener og vi beklager. Vi legger oss flate. Igjen.
Mens man kanskje egentlig burde sagt: Beklager, men dette er tullball. Ta med krenket ditt ut på sjøen og hiv det over ripa.
I Finnmark tar man med barna på reinsdyrslakt for å lære dem hvordan det gjøres, vise hvor råvarene kommer fra og generelt sett oppdra dem til å bli voksne mennesker.
Her nede i sør blir det derimot bare flere og flere som mener at å plukke gulrøtter er drap..
Mens man andre steder i verden har faktiske problemer, har vi en voksende ukultur av kaffeslurpende krenkeklubber. Og de vinner.
Så kanskje det er nordover man burde flytte, for jeg har i hvert fall ikke tenkt til å lære barna mine å synge “So ro snille mann” fordi “So ro lillemann” fort kan oppfattes som krenkende for kortvokste.
Derfor kjøpte vi inn alle de 7 typene med Cola vi fant på vår lokale Rema 1000, og dekket på til smakstest!
For å få et så rettferdig resultat som mulig, gikk vi for “blindtest”. Gjestene visste med andre ord ikke hvilken cola som gjemte seg i hvilken kopp.
De fikk bare utdelt 7 kopper hver og et skjema til å fylle ut karakterer. Karakterskalaen gikk fra 1 til 4:
1 = Æsj og fysj!
2 = OK, men ikke så veldig god
3 = Nam, denne var ganske god
4 = Yes! Ja! Fantastisk!
Det var også mulig å legge inn en kommentar og gjette hvilken brus man trodde det var. Cola-typene vi hadde å velge mellom:
Pepsi
Pepsi Max
Grans Cola Classic
Grans Cola X uten sukker
Rema 1000 Prima uten sukker
Coca Cola
Coca Cola uten sukker
Så med det: Drikk, smak og test i vei!
Så, hvilken Cola tror du vant..?
*trommevirvel*
Vi tar det i stigende rekkefølge fra bunn til topp:
7.plass: Grans Cola uten sukker
6.plass: Rema 1000 Prima
5. plass: Pepsi
4. plass: Pepsi Max
3. plass: Coca Cola uten sukker
2. plass: Grans Cola Classic
1. plass: Coca Cola!
Ser man det, ser man det. Gode gamle Coca Cola stakk av med seieren. Og med klar margin! Taperbrusen fikk stusselige 20,5 poeng, mens vinnerbrusen dro i land hele 38 poeng.
Å skille de ulike Cola-sortene på smak var langt vanskeligere enn først antatt, for alle variantene smakte overraskende likt.
Jeg synes Pepsi Max skilte seg mest ut med en ganske utpreget kryddersmak, mens taperbrusen smakte nærmest ingenting.
Jeg var 100% sikker på at jeg skulle klare å smake meg frem til hvilken som var Coca Cola, spesielt med tanke på at det var jeg som hadde laget testen, men jeg glemte rekkefølgen underveis og var helt sjanseløs x-)
Alt i alt ble det en vellykket test og en artig aktivitet som holdt bursdagsfesten travel og engasjert en god stund.
Så var det tilbake til kaffe og kaker 😀
/ Hadde du klart å skille Pepsi Max fra Coca Cola? 😉
P.S. Pappkoppene ble ikke kastet etter testen, men skylt og lagret til senere bruk 🙂 #politiskkorrekt2018
Jeg husker det så utrolig godt. 4 år siden i dag. Den kjipe pastasalaten.
Kjøpt i kantina for blodpris og like fersk som en råtten agurk. De harde pastaskruene, den totale mangelen på smak og prisen tilsvarende et lite parti kokain.
Jeg følte meg lurt. Tenkte: Denne må jeg gå ned og klage på.
Men så fikk jeg brått noe annet å tenke på. Plutselig var pastasalaten det aller siste jeg kom til å tenke på de neste fire årene.
For der var du.
Verdens vakreste jente.
Liggende på brystet til mamma, trygt og godt i hennes armer. Jentene mine, sammen for første gang.
Lilla og forslått, men så fantastisk fin. Og akkurat deg.
Ute kom vinterens første snø for å hilse deg velkommen, inne satt pappa og gråt. Mamma så stolt og sliten og rørt og glad. Et lite rom fylt med mye lykke.
Og tenk, det er 4 år siden i dag. 4 år med deg. Og du er fantastisk.
Ferdig med våkenetter, bleier, trass og smokk, nå er alt bare lykken.
I går var det endelig duket for stor bursdagsfeiring, for i morgen blir lillesnuppa 4 år og det må jo selvfølgelig feires med en skikkelig fest.
Hovedpersonen selv hadde funnet frem sin mest galante prinsessekjole i prangende rosa og var ikke så rent lite stolt da hun kom ned trappen som en Hollywood-frue i medvind.
Stakkars lillesnupp begynte å glede seg til denne dagen allerede på bursdagen til storebror, og har snakket om den hver dag siden da. Han har bursdag i februar..
Men med huset fullt av fettere, kusiner, onkler, tanter og besteforeldre, pølser, kaker, brus og ballonger, levde dagen absolutt opp til forventningene 🙂
Jeg hadde også prøvd meg på kokosboller for aller første gang, og det viste seg å bli stor suksess!
Mon tro om ikke det blir min nye signaturrett. Kjempegodt, enkelt og moro å lage sammen med barna 🙂
Vi rakk også å vise frem barnas nye barndomshjem til langveisfarende bror og søster, og det var så fantastisk hyggelig å se at de ble minst like sjarmert av huset som oss.
For det er liksom noe med å få det bekreftet av de som står deg nærmest. Huset har sjel og kjærlighet skrevet i veggene, det kommer til å bli et fantastisk barndomshjem 🙂
Men så, tilbake til fest!
Vi tenkte også at vi måtte finne på noe litt artig på den store dagen, så i forkant av feiringen hadde barna og jeg planlagt en spesiell overraskelse til gjestene. Så etter middagen arrangerte vi blindtest av Cola!
Vi hadde kjøpt inn 7 ulike Cola-varianter og helt oppi syv anonyme glass til hver gjest, slik at de fikk smake og gi karakter uten å ane hvilken cola som gjemte seg i hvilket glass. Smakstesten ble en gedigen suksess, og moro å se at vinnerbrusen vant med klar margin 🙂
Så med magen full av godsaker og et halvt år med forventninger endelig ute av kroppen, deiset lillesnuppa i seng nærmest med skoa og kjolen på.
Og i morgen er det på´n igjen, med bursdagsfrokost på senga (boller og kakao), og bursdagsfeiring i barnehagen.
For til vanlig er jeg ikke veldig macho. Jeg er ganske sterk, kan kampsport og har hår på kassa, men for det aller meste går det i varme bad og ABBA på øret. Ikke noe galt med det altså, bare ikke spesielt macho.
Men i dag, i dag tar jeg tilbake min mannlighet. For i helgen har jeg knust betong. Jeg har dundret løs på huset med et mannevondt stykke verktøy og knust gulvet i småbiter.
Jeg har svettet som en gorilla på en solskinnsdag og jeg har løftet, knust og kastet stein og betong så hele kroppen verker. Men dæven steike, så moro!
For disse nevene, som for det meste smører matpakker og knatrer på tastaturet, har gjort godt gammeldags mannfolkarbeid. Det er sikkert ikke lov til å si lenger, men jeg tør påstå at å pigge et gulv og bære rundt på betong, egner seg noe bedre for 95 kilo svettende Peter enn 50 kilo puslete Christina.
Nå gjenstår bare å bære det opp og ut av huset. Rundt 4 tonn betong
Med tanke på at Christina har vært i pigge-asyl i Bergen de siste dagene, vurderer jeg nesten å delegere den jobben til henne. Men igjen.. Jeg ønsker jo nytt bad på denne siden av 2040, så da får man vel heller bare gjørra det sjæl 😉
I dag var det endelig duket for å komme i gang med årets desidert mest fryktede arbeidsoppgave: Pigge gulv.
For en mann født med 10 tommeltotter, høres det langt-over-middels skummelt ut å skulle gå løs på et betonggulv med et illsint verktøy som spiser stein og betong som en sulten pitbull.
Lenge har vi derfor gått smånervøse og ventet på denne dagen, men i dag kom endelig det skumle maskineriet i hus. Jeg fikk en rask gjennomgang på hvordan det skulle gjøres, og så var det visst bare å kjøre på.
Med å knuse gulvet.. Eh.. Ja.
Maskinen må leveres tilbake i løpet av noen få dager, så vi har bare tiden av veien. Gulvet må hakkes opp og bæres vekk. Det blir fort noen TONN med stein og betong, men det må bare gå på et eller annet vis. Det MÅ gå.
Men hey, vi har klart å legge lister, vi har klart å legge gulv, så da klarer vi vel dette også! Det viktigste er at vi jobber sammen som et team. Lagarbeid gjør susen! Yes, med teamwork klarer vi alt!
Men eh.. Hvor er Christina??
Ikke her.
Ikke her.
Ikke her.
Ikke her heller gitt.
Og heller ikke her..
Sååå, hvor er hun? Jo, det skal jeg fortelle deg.
I BERGEN!!
Ja, for hun skulle plutselig på møte med AdLink i Bergen i helgen!
Tilfeldigvis akkurat de 3 dagene vi har fått låne piggemaskin.
Ja nei, da skulle hun på jentetur med Line-Victoria “Supporterfrue” Husby.
