Jeg husker hvor stort det var når mamma og pappa kom på kamp for å se. Det ble litt ekstra gøy da. Fly rundt nede på banen og gi alt for å gjøre mamma og pappa stolt.
Løpe litt fortere, hoppe litt høyere. Og hvis man faktisk scoret et mål, herregud, det var bursdag og julaften på samme dag.
Jeg husker hvordan det var å være hovedpersonen. Den de så etter, den de heiet på.
Alltid med et støttende ord etter kampen og imponerende innsikt om alt som hadde skjedd på banen. De fulgte med og de var engasjert, for meg. Det var stas. Skikkelig stas.
Nå er det jeg som sitter på tribunen. Publikum i barnas liv. Og jeg digger det.
Før trodde jeg at det kom til å bli en frustrerende affære å måtte sitte blant publikum og følge passivt med fra sidelinjen, når man aller helst vil spille selv. Men nå skjønner jeg greia. Man lever gjennom barna. Føler deres gleder og sorger på kroppen. Det er nesten som å være utpå der selv.
Man er minst like giret som dem og tripper spent med tærne krøllet, fra fløyta går til dommeren blåser av. Dessuten kan man drikke så mye kaffe man vil og slipper å dusje etter kampen.
Jublende fornøyd og engasjert på sidelinjen, nå skjønner jeg endelig gleden og magien.
Ikke lenger hovedpersonen ute på banen, men helhjertet publikum i barnas liv.
Fint innlegg. Jeg kjenner på de samme følelsene selv. Det er utrolig spennende å følge barna i aktivitet.
Selv er jeg fotballmamma til en 9 åring. Og når gutta går på banen så er det en spent foreldregjeng som står på sidelinja. Selv merker jeg at er mer nervøs og spent foran en kamp enn den gang jeg spilte selv. Selv de gangene jeg vet gutta skal møte tøff motstand, så er gutta rolige som skjæra på tunet. Men vi foreldrene er så nervøse for hvordan dette skal gå. Vi heier på alle i medgang og motgang. Ja, til og med hvis motstanderen ligger under med mange mål, så kan vi heie litt på de å. Og det er så gøy 🙂
Ah ja, kjenner den nervøsiteten allerede 😀 Går ikke 2 minutter uti en kamp, før jeg har bitt av meg alle neglene x-)