I dag skjedde det noe fantastisk!
For der sto jeg. I kassa på. Skulle bare kjøpe noe småtteri og nye arbeidshansker. Igjen. Ja, for det viser seg at å pigge gulvet er en jobb som regelrett SPISER hansker!
Ikke selve piggingen, men å kvitte seg med stein og betong. For det blir mange tunge steiner med skarpe kanter som må løftes, bæres og kastes ut av huset.
Denne prosessen er tung, tidkrevende og veldig hard på hanskene. Jeg har vel aldri klart å slite i stykker et par med arbeidshansker før, men i denne prosessen har jeg jobbet meg gjennom tre par allerede!
Derfor stakk jeg innom en butikk for å se hva de hadde å by på. Det har blitt en greie det der. Å stikke innom ulike butikker for å se på utvalget av arbeidshansker. Clas Ohlson, Jula, Biltema, Felleskjøpet, Coop Obs Bygg, you name it. Prøver liksom å finne meg et fast par jeg kan kjøpe ørten av, sånn at jeg har til senere.
Grunnet plutselig vinter, måtte jeg ha noen godt isolerte hansker, samt et par tynne med godt grep. Så fant jeg noen andre jeg likte og gikk til kassa med tre nye par.
Mannen i kassa begynte å pipe inn varene. Noen vaskekluter, et par pappesker, en lighter og tre par arbeidshansker.
Det var ubehagelig stille i butikken, så jeg følte et plutselig behov for å hive inn litt small talk. Ikke noe jeg vanligvis gjør, men hvorfor ikke.
– “Hehe ja, det ble tre par hansker gitt. Det går hardt utover hanskene når man pigger gulv og jobber med stein hele dagen“
Da så han på meg.
Jeg kom rett fra en tur på gjenvinningsstasjonen og hadde på meg en støvete caps med et støvete headset, en sliten flanellskjorte stappet inn i en værbitt jakke og arbeidsbukser som bar preg av en tøff kamp.
Og det hadde han tydeligvis lagt merke til.
– “Vet du” sa han “jeg beundrer dere som klarer å jobbe ute hele dagen. Selv om vinteren! Uansett vær, dere klager liksom aldri. Ja, jeg kunne ikke klart det, men jeg synes dere er noen skikkelige tøffinger“
Han trodde jeg var håndverker! Jeg skulle akkurat til å poengtere at han ikke kunne tatt mer feil. At hendene mine er skjøre som bibelark og at jeg har jobbet like mye utendørs som dronningen av England, men så slo det meg:
Hvor ofte skjer dette? Hvor ofte blir jeg sett på som en barsk og karslig mann? Aldri!
De fleste tror bare at jeg er en puslete rosablogger som drikker te og sminker meg hele dagen. Endelig en fyr som pratet til meg som folk! Og det gjorde meg stolt. Såpass stolt at jeg nesten glemte at det hele var en stor og hårete løgn.
For jeg er ingen håndverker. Ikke på langt nær. Jeg er like lite håndverker som en chihuahua er en ulv.
Men jeg likte å kunne gå i deres sko, bare denne ene gangen.
Så jeg spilte med.
La stemmen enda bredere, slo ut kassa og løftet den ene munnviken til et selvsikkert snerr:
– “Æh, du veit, kulda blir du fort vant til. Og du holder deg uansett varm når du jobber med stein. Kommer det ned mot en 12-15 blå, da begynner vi å snakke, men nå om da´n er det jo så varmt at man kan kaste jakka, hø hø”
Han nikket anerkjennende, så betalte jeg og gikk. Bredbeint. Og smilte fra øre til øre.
Så kjøpte jeg meg et billig et billig kneippbrød og tubeost, som jeg spiste i bilen mens jeg hørte på Radio Rock, og følte meg som en fullblods håndverker.
Så ringte plutselig Christina og lurte på hvor jeg hadde lagt kameraet etter at jeg tok bilder til bloggen av meg selv med nisselue i dag tidlig.
Og vipps så var jeg blogger igjen.
