Jeg husker det så utrolig godt. 4 år siden i dag. Den kjipe pastasalaten.

Kjøpt i kantina for blodpris og like fersk som en råtten agurk. De harde pastaskruene, den totale mangelen på smak og prisen tilsvarende et lite parti kokain.

Jeg følte meg lurt. Tenkte: Denne må jeg gå ned og klage på.

Men så fikk jeg brått noe annet å tenke på. Plutselig var pastasalaten det aller siste jeg kom til å tenke på de neste fire årene.

For der var du.

Verdens vakreste jente.

Liggende på brystet til mamma, trygt og godt i hennes armer. Jentene mine, sammen for første gang.

Lilla og forslått, men så fantastisk fin. Og akkurat deg.

Ute kom vinterens første snø for å hilse deg velkommen, inne satt pappa og gråt. Mamma så stolt og sliten og rørt og glad. Et lite rom fylt med mye lykke.

Og tenk, det er 4 år siden i dag. 4 år med deg. Og du er fantastisk.

Ferdig med våkenetter, bleier, trass og smokk, nå er alt bare lykken.

…bortsett fra det der med pastasalaten.
 

Gratulerer med dagen, jenta mi