En av de tingene jeg virkelig så frem til da jeg flyttet fra Oslogryta var å leve med lave skuldre i bonderomantiske omgivelser. Men i en travel hverdag er det lett å glemme å se seg om og sette pris på alt det man plutselig tar for gitt.
Men enda er det én i familien som verken har sett eller opplevd alle nærområdets gleder og derfor la vi her en dag ut på ekspedisjon, bare lillesnupp og meg.
Det er noe eget med å gå langs langstrakte landeveier, mens aksene strekker seg så lange de er og tar bølgen når vi knatrende triller forbi.
Så blir det selvfølgelig landsbyidyll helt på grensa til det komiske når man plutselig ruller forbi et skilt som skilter med nypoteter og jordbær og man stikker snuta innom og finner en hyggelig dame som selger egendyrket frukt og grønnsaker rett fra bakehuset.
Da snakker vi bonderomantikk, lave skuldre, indre glede og lukten av det gode liv.
Du veit det er bra når det ser sånn ut!
Sånt no liker vi utflytta byfolk vettu 😉
De desidert beste jordbærene jeg noensinne har smakt!
Nypella pottiser og nystekt brød fra egen ovn – good times!
Det er noe utrolig folkelig over en røddig a-endelse 🙂 #usprøyta
Små poteeeee-e-teeeer (Barne-tv, anyone? Hehe. red anm)
/ Hipp hurra for kortreist kos og bonderomantikk #såntnohakkeviibyn
Etter en lang periode som pådriver for kroppspress og mas kom jeg en dag til en viktig beslutning: Føkk sommerkroppen.
For ett år siden startet jeg et ambisiøst prosjekt for å komme i mitt livs beste form og etter planen skulle jeg i dag ha sixpack, struttende muskler som en bodybuilder og generelt sett ut som en nygredd enhjørning i medvind.
Godt på vei, men så plutselig en dag sa det stopp.
For året utviklet seg selvfølgelig i alle slags uventede retninger, slik et år ofte gjør. Alt i alt ser jeg vel egentlig ganske lik ut som i fjor, kanskje litt sterkere, kanskje litt slankere, men ikke stort å skrive hjem om.
Og jeg er kjempestolt!
Stolt over at jeg til slutt klarte å innse at jeg hele tiden jobbet mot mitt eget liv som småbarnsfattern.
Stolt fordi jeg er mer fornøyd enn skuffet over at jeg til slutt måtte gi opp drømmen om vaskebrettet og heller fokusere på familien.
Stolt fordi jeg ikke lot min egen stolthet stå i veien for å ta den rette beslutningen.
Disse to <3
Jeg prøvde lenge å jobbe mot et mål som lå milevis foran meg i horisonten, men følte hele tiden at jeg kjempet mot meg selv og min hverdag. Til slutt innså jeg at det en tid og sted for alt. Og dette var verken.
Året man setter et barn til verden skal være tiden for å fokusere på de nære, viktige ting, ikke ligge våken halve natten for å lese seg opp på benkpressteknikk.
Eller stå opp før hanen galer for å rekke å trene, og komme hjem trøtt, muggen og småsur ut dagen. Det blir for teit.
Selvfølgelig kan man vel klare å gjøre begge, men det funket vel aldri helt for meg og til slutt fikk det meg til å stille spørsmålet: Hvor mye er jeg egentlig villig til å betale for sommerkroppen?
Jeg trodde først jeg var klar for å betale en skyhøy pris, men så slo det meg at ofte var det jo faktisk barna som ble sittende igjen med regningen.
Og ikke bare det, men hva fasan skal jeg med å se så fordømt bra ut uansett? Jeg skal ikke på sjekkern med det første og har ingen planer om å ligge på stranda og flexe.
Jeg har en fantastisk kjæreste, to nydelige barn og føler meg frisk som en fisk. Er ikke det egentlig det viktigste? Hvilke behov av faktisk verdi dekker egentlig en sixpack for en familiemann som meg? Overhodet ingen.
Så da la jeg det brakk.
Og jeg er kjempestolt.
For i denne fasen av livet vil jeg heller nyte tiden med ungene og ikke få dårlig samvittighet hver gang jeg tar en is med guttungen.
Bare sånn middels fornøyd.. 😉
Målet for en travel pappakropp burde vel uansett være å være frisk og aktiv nok til å kunne gjøre de tingene man ønsker å gjøre. Sammen med barna. Ikke slites halvt i hjel for å se ut som et forsidebilde, når man ingen som helst måte har tenkt seg på noen forsider.
Så enten du har en halvslapp pappakropp, ammepupper som går rett ned i sokkene eller en muffinsmage som hviler godt på beltespenna: Er det så farlig a?
Enten du sliter i motbakke mot en sommerkropp som nekter å lystre eller for lengst har gitt den opp: Føkk sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har! Hvis den fungerer fint, tar deg fra A til B, får deg opp om morgenen og i sengs om kvelden: Gi den en highfive! Og en is. Eller en brokkoli. Eller hva enn du måtte for å trives i din egen kropp.
Dette er veldig mye viktigere enn sixpack 😉
Og sånn i etterkant av mitt eget kroppsprosjekt har jeg vel også litt dårlig samvittighet for å ha vært en pådriver for det overdrevne kroppsfokuset og jaget etter sommerkroppen. For hva er egentlig sommerkroppen? Det er en utopisk fremstilling av en solbrun kropp uten fett og bare muskler. Det er en besnærende musikkvideo, ikke egentlig virkelighet.
Så dette er vel også en slags advarsel, for “Sommerkroppen” er et skummelt begrep å henge seg opp i. Det vet jeg nå.
Jeg skal ikke dra det helt ut i ostepop-land og si at det bare er å la det skure, for det er tross alt veldig deilig (og bra for kroppen) å føle seg trent og i form, men jakten på sommerkroppen kan fort bli en fanatisk kamp som går over stokk og stein.
Ta for all del vare på den, gi den sunn mat og trening, men drit i sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har. Det er sommer, du har kropp og det får da for fasan være sommerkropp godt nok 😉
Selv skal jeg stille både til tennisturnering OG motbakkeløp denne helgen, men det hindrer meg ikke fra å mumse litt dessert til maten og nyte en alkoholfri øl i solveggen 😉
Jeg vet at det er utrolig irriterende med småbarnsforeldre som på spørsmål om barnas alder, lekser opp måneder, dager, timer og sekunder, og jeg ønsker ikke egentlig å være sånn, men i dag er det en liten fjær i hatten, sprett i champagnen og hei og hopp for lillesnupp som per i dag har tilbrakt akkurat like mye tid i friluft som inni magen til mamma.
Og det er så utrolig merkelig. Tenk hvor langt et svangerskap er! All denne tiden, helt fra den dagen i oktober i fjor da vi satt på Tønsberg sykehus og var litt redde og veldig spente og den første snøen falt for vinteren. Og nå, 9 måneder senere, vår lille bøtte med smil som lyser opp hver eneste dag.
Så utrolig rart å tenke på at hun har tilbrakt akkurat like mye tid inni magen til muttern, sperret inne bak lås og slå, buret inne i kasjotten med brev- og besøksforbud.
Men nå er du her og du er fantastisk, så gratulerer så mye med 9-månedersdagen, lillesnupp! 🙂
Det er lett å holde på en hemmelighet, men med barn i nærheten blir det brått litt verre og i går skjedde det noe som var både hysterisk morsomt for meg og samtidig kjempepinlig for frua.
Vi var ute på ærender med begge barna på slep. En tur hit, en tur dit. Fylle opp bagasjerommet med poser og planter. Med bilen nesten full var det på tide med et siste stopp på Biltema.
Stemningen var spent mens vi sto i kø og ventet på tur. Vi hadde presset barnas tålmodighet helt til siste dråpe og nå var det bare et spørsmål om tid før noen slo seg vrang. Bare ikke plutten begynner å mase om godteri nå..
Det er ikke lenge til middag, han er sulten og det er jo alltids et eller annet å finne i nærheten av kassa. La oss bare håpe at han overser det, så slipper vi den kampen.
Tross mange mennesker i butikken var det ganske stille og rolig. En respektabelt lang kø i begge kasser og godt med folk, men stille. Vi prøvde å gjøre så lite ut av oss som mulig og bevegde oss bare sakte fremover sammen med resten av saueflokken.
Da vi endelig kom frem til kassen la vi tingene på bordet og jeg la merke til at det selvfølgelig var godteri til salgs i kassaområdet. Og det gjorde plutten også..
Så snart vi kom frem, lusket han seg to skritt bakover og ble stående og se på godteriet med store øyne. Uten et ord fisket han forsiktig til seg en Toppris-sjokolade og tok den med seg bort til kassa.
“Å nei”, tenkte jeg. Here we go. Nå blir det mas og krangel om godteri.
Men neida, for i det han løftet den opp så høyt han klarte ropte han ut med en stemme så stolt og klar at den kunne høres gjennom hele lokalet:
– “Mamma ELSKER sånn her!”
I et magisk lite øyeblikk stoppet tiden opp.
Alle slapp hva de hadde i hendene og snudde seg rundt. Og der sto hun. Rød som en nykokt hummer.
Ah, for et herlig øyeblikk.
Blikket hennes mens den lille pjokken sto der og viftet med sjokoladen.
Å dæven, tre uker med fri fra barnehagen ja. Uhm.. Hva søren skal vi finne på hele dagen?
For det slo meg plutselig at nå som plutten er hjemme på sommerferie, blir det ertt stykk veeeeldig lang helg som strekker seg over flere uker. Og med det melder det seg et preserende behov for nye leker og aktiviteter.
Derfor kommer jeg i ukene fremover til å dele tips til leker, aktiviteter og spill man kan fylle lange sommerdager med. Noe vil koste penger, andre ting er gratis, alt ettersom hva vi kommer over 🙂
Det er mulig det er en godt kjent leke blant erfarne småbarnsforeldre, men jeg har i hvert fall aldri sett det før.
Lekesanden fungerer litt som en krysning mellom sand og plastelina, med den merkverdige egenskapen at den kan formes som plastelina, men faller fra hverandre som våt sand. Jeg klarer ikke helt å forklare konsistensen på sanden, for det er altså noe av det aller rareste jeg har kjent noen gang.
Man skulle kanske tro at det blir mye søl og rot av å leke med sand inne, men nei da! Sanden fester seg verken til klær eller hud, er superenkelt å rydde vekk og er ikke farlig å spise. Sanden passer perfekt for å svi av en time eller to på kjøkkenbordet og er like lett å rydde vekk som plastelina. Den tørker heller ikke ut og kan brukes igjen og igjen.
Søk opp “kinetisk sand” eller les denne saken om du ønsker å vite mer om produktet.
Vi kjøpte en boks med 450 g lekesand + tre lekeformer for 99 kr (tilbud) og de pengene er det vel verdt! 🙂
Endelig skulle jeg og frua dele seng igjen, men så skjedde det som absolutt ikke skulle skje …
For det siste året har det blitt mang en natt alene på gjesterommet for far i huset. Ikke fordi vi har problemer eller noe, det er bare … eller jo, vi har ett problem. Meg.
Det har seg nemlig slik at jeg sover veldig urolig om natta og det funker dårlig for frua. Jeg prater i søvne, spretter opp for å jage innbruddstyver inne i klesskapet etc. Og hver gang våkner frua med hjertet i halsen og får naturligvis ikke sove med det første. Og det funker dårlig når man er 100 % avhengig av kvalitetssøvn mellom ammeslagene.
Derfor har vi en periode hatt ganske mange netter hver for oss slik at frua skal slippe å våkne med harehjerte og det har egentlig fungert ganske bra. Litt stusselig, men ellers tipp topp.
Den siste uka har derimot vært særs dårlig på sovefronten, med barn som våkner og voksne som legger seg altfor sent, så i går gjaldt det. Nå måtte vi få oss en skikkelig god natts søvn ellers ville mor gå i bakken.
Men da jeg kom opp etter kveldsturen med Teo fant jeg både puta mi og dyna inne på gjesterommet. Hadde jeg lagt dem der selv eller var det et lite hint fra frua om at hun ville sove alene?
Forfordelt og snurt satt jeg meg på sengekanten. Ja ja, så får jeg sove alene da. Men så slo det meg:
– “Ikke f…! Jeg er en voksen mann og hvis jeg vil sove i samme seng som kjerringa, så gjør jeg da for pokker det!”
Med bestemte steg marsjerte jeg inn på soverommet der frua og lillesnuppa sov, og krøp ned i senga. Jeg gnikket meg ned i puta og trakk over dyna. Det siste jeg tenkte før jeg sovnet var: “Okei Pete, i natt.. I natt må det soves. Kom igjen nå hjerne, ikke noen sprell i natt, la oss bare ta det heeeeelt piano. Fliiiink gutt.”
Detta blir så bra så 🙂
Den natten hadde jeg en merkelig drøm …
Jeg drømte at vi hadde filmet en videosnutt med et kamera festet på kroppen til Christina. Batteriet var i ferd med å gå tomt og jeg måtte ha tak i videofilmen før det var for sent.
Jeg saumfarte hele kroppen hennes, men uansett hvor mye jeg vridde og vendte på henne, fant jeg ikke kameraet. Jeg ransaket hele kroppen, løftet på armene, finkjemmet beina, men nei. Jeg skjønte ikke hvor kameraet kunne være, da jeg plutselig hørte en gneldrete stemme som kuttet rett gjennom drømmen som en kniv:
– “HERREGUD PETER, HVA ER DET DU HOLDER PÅ MED?!?!!!!?!?!”
Og da først våknet jeg. Med et godt grep rundt beinet til frua.
Og blikket som møtte meg …
Vel, la oss bare forsiktig si at det blir gjesterommet i natt. Og i morgen. Og jeg har ingen planer om å klage på det 😉
Med sommeren spretter blomster og bær frem som svensker langs norske bardisker.
Jeg glemmer helt å tenke på det resten av året, men når det spirer og gror i hagen vår, ja da gjør det noe med humøret. Noe veldig bra. Det er noe utrolig trivelig med å se blomster som strekker seg mot solen og urter, bær og bønner som springer frem fra vinterdvalen for å skape god stemning 🙂
Men bare så det er sagt (og fordi frua tvinger meg til å skrive det): “Grunnen til at det spirer og gror hos oss er fordi DU ikke har vanningsansvar” – Christina, 2015.
Det er få ting som kan skremme vannet av en mann mer enn disse fire ordene: Vi må prate sammen…
Det betyr stort sett alltid at man enten er i trøbbel, at noe må fikses eller at noe skal planlegges. Og det er i hvert fall ikke noe jeg hopper i taket for.
Det verste er nesten rammen rundt det hele. Alt skal bli så gravalvorlig helt plutselig, selv om man i utgangspunktet kanskje bare skal sette opp en handleliste for neste uke.
Jeg vet ikke helt hva det er, men altfor ofte føles en samtale om neste ukes matinnkjøp eller den pakkingen før helgen, som langt mindre en samtale enn et avhør.
“HVOR var du fredag 15. mai?!”, “Ehm.. jeg var jo her med deg da, min kjære. Min lille harepus.”
Det verste jeg vet er når frua skrur av tv-en, legger fjernkontrollen langt unna meg og krever min hele og fulle konsentrasjon. Stillheten gjør meg kjempestresset og hjernen gjør alt den kan for å flykte unna. Den begynner å tenke på alt den noensinne har opplevd og skrur opp lyden på musikken i hodet.
Før trodde bare det var jeg som hadde det sånn, men nå har jeg begynt å mistenke at det er en kjønnsmessig forskjell her. For jeg har lagt merke til at når frua har venninner på besøk kan de gjerne sitte rundt et bord med tv-en avslått og bare prate. I timevis! Det funker ikke for oss gutta, ikke i det hele tatt!
Vi må først og fremst gjøre noe, så kan heller praten komme som et lett krydderdryss oppå aktiviteten. Det kan gjerne være helt hjernedødt arbeid, men praten kan ikke være selve aktiviteten, da kollapser hele systemet.
“Åssen går det med kjerringa da?”, “Næh, du vet.”, “Mhm.” (samtale slutt).
For i motsetning til kvinner tror jeg menn flest prater best når vi blir delvis avledet.
Jeg får i hvert fall helt fnatt av å skulle sitte helt stille og bare prate, men sett det i kombinasjon med noe så snakker vi. Fifa er helt perfekt, men jeg kan også ta et ratt å holde i og en motorvei å se på. Eller en kniv i hånda og noe mat å kutte opp.
Om jeg bare skal klamre meg til en lunken tekopp og stirre inn i veggen, eller enda verre, inn i det intense blikket til en pratesyk kjæreste med en agenda, da gjør hjernen alt den kan for å unnslippe. Blikket blir glassaktig og går over i evighetsmodus. Brått befinner jeg meg på en strand i Maldivene med en drink i hånden.
Helt til jeg blir revet tilbake av et stramt og høylydt: “Hallo, følger du med eller?!”
– “Ja hallo, er det noen hjemme?!”
Nei, la nå kroppen få jobbe mens hjernen lytter, det er i hvert fall mitt bud for den gode samtalen. Så kan det også være lurt å aldri bruke ordene “Vi må prate sammen”, for i mitt hode har det pluss minus samme klang som verkebyll, eksamen og snerk.
Det er for øvrig ikke stort bedre å bryte isen med: “Du, jeg har tenkt på en ting…”
Så her skal du få et gratis stalltips: Neste gang du ønsker å lure gubben utpå en skikkelig alvorsprat, vær listig. Bygg bro rett fra start.
Vent til dere sitter i bilen eller mens han står på kjøkkenet og si noe sånt som: “Jeg synes det er så hyggelig å prate med deg når vi kjører bil jeg” eller “Du er jaggu flink på kjøkkenet du!”, og da først kliner du til med:
– “…og nå som vi først er inne på det, vi skulle ikke invitert svigermor til å bo her i helgen da?”
Ingen garantier for utfallet, men da har du i hvert fall gitt samtalen de beste forutsetninger.
Resten er opp til skjebnen 😉
“Så hyggelig at du ville bo hos oss hele helgen da!” (…dette skal du få svi for, konejævel)
Stemmer dette for dere også eller er det bare vi som har det sånn?
Er det en forskjell mellom menn og kvinner her eller er jeg helt ute på vidda?
Plutten nekter å høre på meg og nå løper han runder rundt meg inne i veksthuset. Han vet så utmerket godt hva han driver med og det er et farlig spill han har satt i gang. Han danser rundt katten med musehalen stadig nærmere, men alltid på armlengdes avstand.
Til slutt blir jeg lei og snapper ham til meg og forteller ham hvor skapet skal stå.
Han er selvfølgelig ikke helt enig. Det ender i en høylydt episode som jeg gjerne skulle vært foruten, men noen ganger må man bare ta den kjipe samtalen uavhengig av tid og sted.
For vi kan ikke bare løpe rundt som bavianer og stjele jordær fra jordbærplanter selv om det er veldig veldig fristende. Det går ikke og nå har pappa sagt nei mange nok ganger.
Ut i bilen med seg, showet er over.
Mens vi kjører hjemover ruller vi forbi et stort skilt med et stooort jordbær på. Selvplukk. Hmm…
Med på lasset har vi farmor og farfar og alle de voksne ser på hverandre. Jeg vrenger bilen rundt og vipps er vi ute og ruller blant åkre og enger.
Og så, noen minutter senere er plutten i paradis..
Første gang på selvplukk og han kan nesten ikke tro sine egne øyne 😀
Let the hunger games begin!
Jordbærparadis <3
Finnes det egentlig noen større sommerglede enn å pile rundt på en jordbæråker og pille med seg så mange jordbær man bare makter å bære? Det er sommerens absolutt søteste skattejakt og norsk sommer på sitt beste.
Og best av alt er selvfølgelig svinnet. Som det blir mye av 😉
Ett jordbær i kurven, ett i magen. Ett i kurven, to i magen. Blir sulten av hardt arbeid, må vite.
Mens jeg satt på huk og fylte kurven og kjente livsgleden fyre av som fyrverkeri, kunne jeg ikke annet enn å le av den tragikomiske ironien i det hele og undres over hva plutten må tenke om det hele.
For først blir han kjeftet huden full for å stjele til seg et par små stakkarslige jordbær, for så bare minutter senere å få fritt leide til å gå amok i jordbæråkeren.
Aller helst håper jeg at han tenkte: “Okei dæven, det lønner seg å høre på fattern! Snakk om belønning!”
… men det er vel mest sannsynlig at hjernen hans gikk helt i streik og blokkerte ut absolutt all annen informasjon og bare tenkte som min:
“JORDBÆÆÆR!!!”, i en eneste stor fantastisk jordbær-rus av ekstase.
Dagens fangst går et ublidt møte med fløte og spiseskje i møte 😉
