Jeg våkner av et dunk. Sovner igjen. Øynene lukkes raskere enn en racerbil i medvind.
Så dunker det i madrassen igjen. Den avbryter drømmen og nysgjerrigheten våkner til liv. Hva var det der for noe?
Jeg gløtter motvillig på et halvt øye. Og der står han. I sprinkelsenga ved siden av meg og gliser som en sol. Helt fånyttes å stritte i mot. Det er morgen. Jeg kan prøve å kjempe i mot det så mye jeg vil, men jeg vet det allerede. Det er morgen.
Vi er på hytta og selvfølgelig ble det litt for sent i går. Hvorfor i all verden ble jeg sittende og se på Camping på Öland til langt på natt? Jeg kjenner umiddelbart at jeg angrer.
Klokken er 06:10. Inni meg gråter sjelen.
Men okei, jeg har da noen triks opp i ermet. Jeg heiser ham opp i senga, kjenner at han er litt kald på beina, så jeg dytter ham under dyna mi. Pakker meg rundt ham som et varmt omslag. Men han er lys våken og lar seg ikke lulle trøtt igjen. Jeg finner frem telefonen min og fyrer av favorittappen hans. Suksess.
De neste 10 minuttene blir en lang dragkamp mellom søvn og oppmerksomhet. Så fort jeg lukker øynene er det noe jeg må følge med på. Jeg svarer litt borti natta, sovner og blir vekket igjen. Og igjen.
Jeg tenker at denne dagen er tapt lenge før den egentlig burde startet, men pllutselig tar han seg en liten tenkepause. Så legger han ned telefonen, klemmer det myke kinnet sitt inntil mitt og så sier han, så ømt, søtt og ærlig som bare et barn kan:
– “Vi er besteguttevenner vi.”
Inni meg smiler sjelen og stråler som en sol.
/ Hilsen trøtt, men lykkelig
* Følg Hyttehjerte på Facebook *
