Jeg vil ikke mer

Jeg har så lyst til å ikke kommentere det.

Jeg har ikke engang lyst til å tenke på det.

Men hvor skal sorgen ellers gå?

For når noe er så forferdelig at du må tvinge deg selv til å tenke “Det er sikkert ikke ekte”, går det ikke an å snu seg bort.

Jeg tror ikke jeg var alene om å ikke få sove i går. Noen ganger, på kvelder som det, blir man bare liggende og stirre i taket og tenke med en stikkende sannhet bitende i hjertet: Verden er et helt forjævlig sted.

Jeg har i hele dag tenkt at jeg bare får bevege meg videre, men det går jo ikke.

Dagen i dag har føltes som bare én dag tidligere i livet:

23. juli 2011.

Dagen da hele verden stoppet for oss alle. Følelsen av at alt er tapt.

Sånn har jeg det i dag.

 

Bildet.

Gutten på stranda.

De har kledd på ham klær, de har tatt på ham sko. 3 år, nysgjerrig på livet, starten på alt. De hadde et håp. Nå er det borte for alltid.

Så tenker man på sine egne barn, men det går jo ikke, så man tenker på noe annet. Hva har de sett når de farer som venter der ute er tryggere enn å bli på land?

Hvor desperat må man være? Å sette sine egne barn i en sånn situasjon… Alle foreldre vet, men ingen forstår. Hvor desperat må man egentlig være? Hva kan ha skjedd der ute med lille Aylan. Jeg ser det motvillig for meg. Hans siste øyeblikk, blikket, pulsen, frykten.

Om faren som i dag har mistet alt utenom seg selv. Alt. Hva er egentlig livet verdt når man har mistet alt man har kjært? Hva kan han ha sett der ute på vannet? Vil øynene noensinne lukkes, vil minnene falme?

Jeg prøver å holde det ute, late som ingenting. Men igjen. Bildet av den lille gutten.

Hans siste desperate øyeblikk der ute på havet før alt ble svart og borte for alltid.

Og da kommer tårene.

I kveld har jeg ikke lyst til å skrive så mye mer. Jeg vil bare skru av lyset og gå og legge meg i senga til min sønn, holde rundt ham med all min kjærlighet og felle en tåre, for ingenting kan endre at verden i blant er et helt forjævlig sted.

 

 

/ Mer kommer for å støtte denne saken, men i kveld vil jeg ingenting

* Følg Sorghjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg