I dag slo virkeligheten meg rett i fleisen: Jeg har kanskje skrevet feil hele tiden.
Jeg har blogget i snart tre år nå. Dag og natt, selv på julaften! Jeg jobber på spreng for å produsere gode tekster, komme opp med raffe ideer, ta fine bilder og svare på henvendelser. Jeg er stort sett alltid pålogget et eller annet og tar meg aldri helt fri.
Jeg har skrevet innlegg som har rørt en nasjon, tullete tekster som har fått folk til omkomme av latter, og semi-politiske krangletekster om prester og pupper.
Jeg har tatt dere med på ferie, inn på soverommet, på toalettet, ja egentlig overalt.
Men ingenting av dette, ingenting jeg noensinne har gjort til nå, ikke bilder av barna med store dådyrøyne, ikke surmaga brannfakler eller lykkelige nyheter om familieforøkelse har vært i nærheten av å skape like mye visninger, engasjement og kok som min egen,
slappe,
hårete
rumpe.
Så nå er jeg veldig i tenkeboksen. Skal jeg gå tilbake til å skrive om barna og min egen hverdag, eller skal jeg bare melke den rumpekua for alt den er verdt, bytte navn til Rumpehjerte og gå utelukkende i den retningen? Er det over og ut for pappabloggen?
Vi får se.
Men for nå skal jeg kaste meg på senga, la blogg være blogg og rumpe være rumpe, og bare nyte en trivelig joggebuksesøndag full av mysepys og putekrig med barn 🙂
/ God søndag!
* Følg Papparumpehjerte på Facebook *
