Noen dager, når tålmodigheten er tom og frua maser som en drektig katt med mageknip, skjer ting som dette. Dette er ukas krangel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En lang dag som foreldre går mot slutten og det har vært en sånn dag da man tenker at det skal bli litt deilig å få lagt barna og få litt tid for seg selv. En sånn dag da foreldrelivet har forsynt seg grovt av energien og etterlatt lite til alt annet. En sånn dag da man helst bare skulle lagt seg likt med barna og sovet en god 13-timers. En sånn dag da man er litt snappy

Jeg fisker lillesnuppa opp fra gulvet og tar henne på armen. Vi tar en koserunde rundt bordet før vi vinker oss vei ut av stua. På vei ut i gangen starter det…

– Husk å vaske hendene da.

– Jaja.

– Ja men seriøst, hun har krabbet rundt på gulvet her og er sikkert full av Teo-hår og dritt, så ta en skikkelig håndvask i kveld, ok?

– Ja da, ja da.

– Ikke meningen å mase altså, det er bare litt viktig at du husker det.

– Ja da, masa.

– Må liksom bare forsikre meg om at du får det med deg, vet du, for det er som sagt litt viktig at –

– Men herregud, ja, jeg hørte det! Det var da vakent med mas!

– Du trenger jo ikke bli snurt da, jeg sier det jo bare fordi det er viktig!

– Jo takk, det har jeg fått med meg, men det er jo ikke liv og død liksom, og uansett, jeg hørte deg første gangen.

– Jo, men så er det ikke alltid du er helt med heller da, så da tenkte jeg at det var bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

– Og det får´n si at du fikk til! Skulle trodd hun hadde spist rottegift…

– Men herregud Peter, ikke vær dust da, du skjønner vel hva jeg mener? Kan du ikke bare si ja og vise at du forstår meg og ta det litt på alvor da, så slipper vi ?

– JA! Ja ja ja ja ja. Ja, yes, da, si, hai ? ja! Jeg skal vaske fingrene så ikke hun plutselig faller om og dør av skitne fingre, gudene forby.

– PETER! Kan du slutte å være så frekk?

– Ja men fasan heller da, du er så sjukt overbeskyttende i blant. Det er ikke jordas undergang OG jeg har sagt jeg skal vaske hendene hennes, herregud ass, slutt å prat til meg som jeg er en 12-åring, du er ikke mora mi heller!

– Man kan jo begynne å lure i blant!

– Ja og hvem sier det mest ? nei, drit i det. Det her gidder jeg ikke. Hadetbraja!

… sa den forsmådde småbarnsfaren og marsjerte opp trappen som en grinete fjortis.

Hør etter da, gubbejævel!

Stemningen var ikke akkurat på topp, for å si det mildt. Men om ikke annet, hadde hun i hvert fall fått gjennom poenget sitt da. Vi kom oss inn på badet og jeg tenkte først å skifte bleie og få på pysj og alt, men ikke pokker om jeg tok noen sjanser i kveld – håndvasken først! Makan til mas…

Så da pusset vi tennene, tørket ansiktet for smuler og mums, fikk av de gamle klærne og på med ny bleie og en myk bamsepysj. Hun ga meg snurtefjeset helt på grensa til grining. Det var tid, bare å løpe inn og komme i gang med leggerutiner.

Inne på soverommet begynte jeg på min vanlige rutine. Først gå litt rundt og somle for å akklimatisere seg til rommet, før jeg trekker ned rullgardinen og begynner på min faste runde rundt i rommet. Runden jeg har gått så mange ganger at jeg kan gå den i blinde.

Men lillesnuppa er ikke helt der. Ikke helt trøtt. Hun ligger i armene mine med øynene på halv tolv og ser seg rundt. Så gjør hun den søte lille greia som er bare vår ting. Den søte lille gesten som bare er forbeholdt pappa. Hun ser på meg med et lurt lite smil og peker mot meg med en snikete liten pekefinger. Og når jeg biter i den og lager ulvelyder, setter hun opp et stort smil og koser seg maks. Det er en søt liten greie, det er vår lille greie.

Hun løfter høyrehånden og peker en finger mot meg. Jeg bøyer hodet ned for å bite den, men da kjenner jeg det. Lukten. Litt yoghurt, litt metall. Metall? Må være myntene hun lekte med i stad, men burde ikke.. vent nå litt.

Å søren.

/ Mamma 1 – Pappa 0

* Følg 12-åringen på Facebook *

Jasså, så var vi her igjen.

Du er så stor og grønn og spennende, men er du mat? Jeg husker ikke helt. Hva var det du smakte igjen? Hmm… Jeg klarer liksom ikke sette ord på det. Jeg tror jeg må prøve én gang til.

Eller skal jeg gidde. Jeg vet jo hva som kommer til å skje. Mamma eller pappa kommer til å komme løpende. “Æpp æpp æpp” roper de, så drar de meg unna og jeg må finne veien tilbake helt selv. Og det begynner jeg jo egentlig å bli ganske lei av. Seriøst, aner dere hvor døvt og slitsomt det er å krabbe rundt på knærne, kanskje? Og hver gang jeg endelig kommer frem til noe spennende, drar dere meg vekk igjen. Hver eneste gang! Vannskåla til Teo, den svarte tv-boksen, søppeldunken på kjøkkenet og vaskerommet sånn generelt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men igjen da.. Nå er jeg jo her og den ser fryktelig fristende ut. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det noe de kalte en “plante”, men jeg kan jo ikke være sikker. Det kan jo være mat. Jeg tror det lureste jeg kan gjøre her er å rive av et blad og kaste det i meg fort som juling, så får vi svar på det.

Så skal jeg bort til den kroken borte ved skohylla og teste ut de lange trådene som stikker ut av skoene til pappa. Lisser, var det det de kalte dem? Høres ut som mat for meg. Jeg må teste det ut, bare en liten smak. Og hvis jeg finner noe småstein på veien – perfekt! Jeg får liksom aldri tid til å virkelig smake på dem før noen kommer og ødelegger hele greia, men jeg må bare finne ut én gang for alle: Er det mat?

Ganske ironisk når jeg tenker over det: Vokse opp midt i et overflødighetshorn av lekre fristelser, men med to kjipe foreldre som nekter å la meg spise hva jeg vil. Hell i uhell, er det ikke det man kaller det? Vel vel, jeg kan ikke bare sitte her på rompa, jeg har et helt hus fullt av ting som skal smakes på.

Og først på lista starter vi med deg, du store, grønne, deilige fristelse.

For selv om man har prøvd ørten gang før, vet man jo aldri. Må smake på alt. Det kan jo være mat.

/ Hva puttet du nå da?!

* Følg Smake-på-alt-hjerte på Facebook *

Jeg er yrkesskadet, jeg vet det, men at det har blitt så ille, det var jeg ikke klar over.

For som aktiv blogger blir man litt hjerneskadet med tanke på tilgjengelighet. Man skal være tilgjengelig – alltid. Enten det er Snapchat, Facebook, blogg eller Insta, noe må sjekkes – alltid. I hvert fall føles det sånn. Det er en slags avhengighet som er vanskelig å riste av seg. Som en uvane, som en rus. Men jeg innså ikke hvor ille det var før jeg var ute og trillet med lillesnuppa i går.

En times runde i det fine været, bare oss to. Siden været var så fint og høsten er på sitt vakreste akkurat nå, bestemte jeg meg for å la mobilen ligge. Ikke hjemme selvfølgelig (det får da være måte på), men i vogna. Og der skulle den ligge. Hele turen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde ikke tenkt at det skulle by på problemer, jeg er en voksen mann, jeg klarer meg da uten telefonen en times tid. Tok meg ikke lang tid å innse: Gud bruttle, jeg er jo helt avhengig! Hvert tiende sekund følte jeg for å fiske frem mobilen, bare for å ta bilde av et tre, sjekke en mail, sjekke kommentarer eller bare.. for å se på den. Få stilnet abstinensene. Noe så trist!

Og det gikk opp for meg: Jeg kunne ikke se et eneste tre uten å tenke hvor godt det ville gjort seg på instagram, kanskje til og med helt uten filter! Og på snap selvfølgelig. Og kanskje lage en collage av trær, skyer og blinkskudd av snuppa og legge det ut på bloggen som et eget innlegg. “Høsttur for to” eller noe i den duren. Med så mye flott natur og bildeskjønne blader føltes det som tortur å ikke skulle knipse i vei.

Men jeg klarte det! Og bare det faktum at jeg ble litt stolt over meg selv som klarte å la mobilen ligge en liten times tid, sier vel sitt om at vi her snakker om et alvorlig tilfelle av langt fremskreden mobilavhengighet.

Tilbake i heimen innså jeg hvor hyggelig det var å se verden gjennom vanlige øyne igjen, ikke gjennom sosiale medier og en mobiltelefon.

Det tok meg tilbake til virkeligheten igjen og jeg tror jeg nøt turen noe sånt som 150 % mer enn jeg pleier. Dessuten koste vi oss mer. Småprat, blikk, pauser for å se på ting, tulleristing i vogna og en liten suss. Bare fordi. Ting man glemmer når man går som en zombie med mobilen limt opp i trynet hele tiden. Trist.

Og en grei påminner om at livet er mer enn bare likes og eksterne bekreftelser. Livet er her og nå.

Senere samme kveld prøvde jeg igjen å leve mobilfritt, da jeg skulle ut på tur med hunden. Det var så stjerneklart som jeg aldri har sett det før. Jeg ble gående og måpe av stjernenes prakt. Og før det var gått få minutter spant tankene av sted i retninger de ikke har utforsket på lenge. Og plutselig dukket det opp en interessant tanke:

Universet er for stort for mine små problemer.

Den tanken gjorde natten så ufattelig stor, naken og skummel at jeg umiddelbart fisket frem mobilen og så ferdig en episode av Mobilfotografene 😉 Det får være måte på hvor mye virkelighet man skal ta inn i løpet av en dag. Vi får starte i det små. Små skritt tilbake til virkeligheten.

Dette treet så jeg på vei til et møte i går og selv om GPS-en sa at jeg allerede var i tolvte time for å rekke møtet, måtte jeg vrenge bilen over til siden og knipse noen bilder. Som en slags hevn for bildene som gikk tapt på trilleturen dagen før.

Jeg mener, det er viktig å holde avhengigheten på en armlengdes avstand, men når alt kommer til alt er jeg jo en fullblods-blogger, tross alt 😉

/ God tirsdag, med eller uten mobil 😉

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

I helgen hadde jeg et øyeblikk så patetisk at jeg tror det kan endre livet mitt for alltid…

Jeg sto på kjøkkenet, fysen til tusen! Ustanselig fysen, men ingenting i sikte. Desperat åpnet jeg skapdøren jeg vet alltid skjuler skatter. Forbudte skatter, men som sagt, jeg var desperat. Så jeg åpnet den, døren inn til Pluttens godteskuff. Den skuffet ikke. Jeg fant en pose med noe tørt og glemt smågodt og tenkte at den fortjente en bedre skjebne enn å bare ligge der og visne. Ned i magen med seg!

Men det var ikke nok, det fysne magedyret lot seg ikke stoppe, og nå hadde jeg fått blod på tann. Jeg prøvde andre ting jeg fant rundt om på kjøkkenet, svisker, tørket mango, en skje peanøttsmør, men det gjorde liksom ikke nytten. Fysenheten klødde som et loppebitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg rev opp nok et sett med skapdører, og der, bak en pose tørkede aprikoser, lå den. Den hellige gral. Ostepop. Tjukkisalarmen gikk umiddelbart av i hodet, men den har så dårlig batteri for tiden at jeg knapt nok hører den. Så jeg trakk til meg posen som i en fyrrig tango. Så stupte jeg nedi.

Jeg kjente med en gang at det var noe rart med smaken, så jeg sjekket datoen. Utgått på dato med solid margin. Kan det være så farlig da? Jeg kastet en til hunden, jeg vet han elsker ostepop, så goflet jeg videre. Jeg kunne skrevet spist, men det var ikke det som skjedde. Jeg goflet. Som en grotesk og sulten gris fra et trau.

I et halvhjertet forsøk på å dekke over min tristesse av et fråtseri hadde jeg skrudd på radioen for å kamuflere lydene, men ikke egentlig hørt på. Og det var da det det skjedde.

For da kom øyeblikket. Fra refleksjonen i speilglasset i en av skapdørene så jeg meg selv. Midt på gulvet på en lørdagskveld med hånden dypt begravet i en pose utgått ostepop. Til tonene av Tir n´a noir, Norges uoffisielle nasjonalsang. En sang jeg for øvrig misliker ganske sterkt.

Lyset fra spottene i taket slo ned på meg som et teatralsk symbol på gudenes vrede. På bakken lå ostepopen til bikkja, fortsatt ikke spist. Og jeg minner om at ostepop er det beste han vet. Det sier vel noe om hvor langt unna utløpsdato vi befinner oss.

Og det var noe med det øyeblikket og perfeksjonen i detaljene, som etterlot liten tvil om at det var mitt mest patetiske øyeblikk. Å se seg selv stå som en rotte i en søppeldunk med gult, utgått osteflass rundt munnen, en trist kropp i fritt forfall, smaken av skap, lyden av en sur fløyte og Mari Maki. 

De profundis clamo ad te domine

/ God mandag! (men e huuuuskar enno, lille marimakiiii)

* Følg Ostepophjerte på Facebook *

Vi har akkurat satt oss på bussen på vei hjem fra Oslo. Bare plutten og meg og et par timer med landevei.

Allerede småsulten og tissatrengt fra start, og med klanderverdig lite mat av nytte til reisen. Bra fattern, godt levert, dette planla du ned til minste detalj… dust.

Vel vel, nød lærer naken kvinne å dra på spinning, så her er det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg klamrer meg til halmstrået som er en liten pose snop, men den må spares til siste slutt, En lang reise står foran oss og jeg må vente med å fordele goder til skoen virkelig trykker.

Men selvfølgelig klarer jeg å spolere hele planen rett fra start…

For i det øyeblikket rumpa treffer setet og bussen så vidt har rukket å rulle i gang, snur han seg mot meg, setter opp dådyrøyne og sier bak et stort, engasjert smil:

– “Godteri!”

Men jeg er forberedt. Jeg visste at dette kom. Jeg rister det bare av meg. Ikke brysk, bare høflig avvisende. Etterlater ingen tvil. Blir ikke noe godteri her i gården.

Så senker han stemmen litt, myker den opp og prøver en mer ydmyk fremgangsmåte:

– “… godteri?”

Jeg ser på ham og klarer ikke å holde meg fra å le. Det ivrige lille fjeset som sitter der og håper. Men jeg står på mitt og legger til noen ord for å gjøre saken klar.

– “Psssh, godteri, du liksom”, svarer jeg standhaftig.

Så rufser jeg til håret hans og legger til, med et litt morsomt, slepent drag i stemmen:

– “Ska gi ræ godteri, jeg…”

Hvorpå han hopper overrasket og opplødd i setet og jubler:

– “GODTERI!!”

Jeg prøver å kontre raskt:

– “Nei, men altså, jeg mente jo ikke… Det er liksom bare sånn man sier, det er et uttrykk liksom, det var jo ikke…”

… men jeg innser raskt at slaget er tapt. Har man først sagt godteri til en 3-åring, er det ingen vei tilbake.

Så da, noe sånt som 150 meter etter at bussen har forlatt første holdeplass, er far allerede i gang med å tære løse på godterasjonene. Og i samme øyeblikk innser han at de første 10 minuttene av reisen dermed kommer til å bli kjempefine, men at den siste halvtimen kan komme til å bli tøff. Jeg føler at det ligger noe lærdom der et sted.

Men samme kan det være, den tid den sorg, nå rasles det i godteposer – på høy tid å sikre seg sin andel før det er for sent 😉

/ Fritt for den røde vingummien!

* Følg Godterihjerte på Facebook *

Det startet som en vanlig bursdag, men så tok alt en veldig uvanlig vending…

Warum? Følg med 😉

Det startet som en vanlig bursdag. Vår første for lillesnuppa. 3-åringen tok seg fri fra barnehagen for å bli hjemme og hjelpe til med kakebaking og festivitas. Frokosten gikk ned på høykant og tradisjon tro ble den selvfølgelig servert med kakao.

Bursdagsbarnet i gang med å gjøre klar første bordsetting. (Sjekk sokkene! hihihi)

Over på kakebaking. Fatterns superduper sviskekake deluxe skulle til pers og vi hadde bare noen timer på oss til å få alt på stell før gjestene kom. Men så begynte det…

For lite visste jeg at dette var den store skatteliste-dagen, journalistenes julaften. Dagen de snur på hver eneste skattekrone for å se hvem som har tjent mer enn hvem. Og for første gang i historien hadde en mann sneket seg inn blant bloggeliten. Sånt går visst ikke ubemerket hen.

(skjermbilde: kjendis.no)

Først ute av lokalavisa, hakk i hæl fulgte Dagbladet. Så ringte TV2. De kom med et helt tv-team. Mailer rant inn, flere telefoner, sitatsjekk, bilder og hurra meg rundt. Og midt oppi det hele sto jeg med en slikkepott i hånda, en sønn på kjøkkenbenken og en sviskekake som ikke lagde seg selv.

Sviskekake in the making! (oppskrift nederst i saken)

Med kaken i ovnen og alle parter fornøyd, så det endelig ut til å bli litt koll på sakene. Ballonger ble blåst opp og finklærne funnet frem. Gjester dukket opp og kaffe ble servert. Men vi kom vel ikke noe særlig lenger enn den første pakken, før det ringte på døra. Der sto TV2. Med dårlig tid, og et kamera på størrelse med en liten hest.

Så da ble det å filme litt her, snakke litt der, løpe litt hit, prate litt dit. Og innen vi var ferdige hadde tiden løpt fra dem og nå brant det på dassen for å få ut saken i tide. Så mens bursdagsselskapet fortsatte som normalt i underetasjen, satt filmteamet i andre etasje og redigerte saken ferdig. Titt og ofte kunne man høre en brysk og alvorlig trønderstemme lese høyt og tilgjort på ekte tv-vis: “Pappablogger Peter bla bla bla”, akkompagnert av slurpende kaffetruter og klingende kakegafler.

Oldemors magiske bløtkake med tyttebær! #omnomnom

Midt i den andre kaffekoppen måtte jeg løpe opp for å sende en siste mail til Dagbladet. På veien passerte jeg tv-teamet som satt i sofaen oppe og jobbet, mens resten av huset var fullt av forvirrede gjester som lurte på hva i all verden som foregikk. Og da slo det meg at det var i ferd med å utvikle seg til å bli en veldig uvanlig bursdag.

Fatterns sviskebonanza med litt random lyssetting 😉

Da saken endelig dukket opp på skjermen hadde alle gjestene dratt igjen. Huset var atter rolig og tilnærmet normalt. Alt som var igjen i sofakroken var et slitent bursdagsbarn, storebroren hennes, mamma og pappa.

Og gutta fra TV2 🙂

… og kaka? Den ble knallgod! Oppskrift finner du her: Sviskekake som smelter i fleisen

/ Hipp hipp 😉

* Følg Skattehjerte på Facebook*

Første gang jeg så deg gråt jeg som en tosk, for andre gang i mitt liv.

Tårer av lykke, ufattelig lykke. Du skulle bare visst hvor stort det var – å få deg i armene, kjenne varmen din for aller første gang, hilse på deg, høre på deg, elske deg.

Og nå stabber du rundt her på to usikre kyllingklubber og roper “Hei!” til alle du møter. Nå ser du på storebror lyser du opp med store øyne hver eneste gang og danser til de samme sangene som ham. Du begynner å finne din plass i verden og forstå opp og ned på alt. Vel, ikke alt, men du har tid. God tid. Og vi er her for å holde deg i hånden og heie deg videre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi er der for å si at verken lekeklosser eller halen til Teo er mat, vi er der for å kysse på deg. Vi er der for å fortelle deg om andre verdenskrig, for å lære deg å telle, se forskjell på rødt og blått, lære deg å gå, sykle og kjøre. Når du gråter, når du ler, når du lurer, når du vet – vi er her.

Og tro meg, den første gangen du drar med deg et mopedkjørende kvisetryne hjem hit, vil jeg være der.

Men i dag blir det ingen mopeder eller verdenskriger – i dag skal vi bare kose oss på din aller første bursdag. Kaker, ballonger, kos og kjærlighet – alt du vil, så mye du vil.

Gratulerer med dagen, jenta mi. Pappa elsker deg. Mer enn du aner <3

/ Hipp hipp hurra for lillesnuppa!

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Tenk så rart. For bare ett år siden hadde jeg aldri møtt deg. Aldri holdt deg i mine armer, følt vekten av deg, kjent lukten av deg. Latt meg forelske i latteren din og varme meg på smilet ditt.

For bare ett år siden hadde jeg ikke møtt en de aller viktigste menneskene i resten av mitt liv. Er det ikke rart hvordan sånt går? Hvordan man kan se tilbake på minner som er enda så ferske og vite at de mangler en enormt stor bit av puslespillet?

Noe så rart, for et år siden hadde jeg aldri sett deg før, aldri hilst på deg, visste ikke hvordan du så ut. I dager og timer er det jo ikke spesielt langt unna, men likevel så ufattelig langt unna, for nå kan jeg ikke forstå et liv uten deg. Det skjedde ikke før i morgen. I morgen for bare ett år så du dagens lys for aller første gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg husker det så veldig godt, den siste kvelden for akkurat ett år siden. Vi ventet på deg, vi ventet så veldig. Ingen tegn på at noe var på gang. Jeg husker jeg dro på håndballtrening den kvelden og da jeg kom tilbake var alt endret. Noe var på gang. Som om du bare hadde ventet for at jeg skulle rekke en siste trening på en stund. Og så begynte det…

Les hele fødselshistorien: Da Nora kom til verden

Tenk at det er et helt år siden. Eller bare ett år. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er kort eller lenge siden. For et år er jo ikke egentlig så veldig langt, men ett år er hele livet ditt så langt. Alt du har opplevd, sett, følt, smakt og gjort – all tid du har hatt i verden. En veldig rar tanke. Rar, men også fantastisk.

For bare ett år siden var ikke du, men nå er du og broren din alt <3

/ I morgen blir det kake! 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En av de mest fantastiske tingene med å være småbarnsfattern, er at man aldri vet når lykkerusen smeller til.

I går kastet den seg over meg da jeg minst ventet det. På vei ut fra toalettet med mobilen i hånda. Jeg tasset ut mot stua mens jeg scrollet meg gjennom Instagram, men akkurat i det jeg nærmet meg døråpningen til stua, senket jeg telefonen, tittet opp og DA traff den meg. Rett i fleisen.

For der på gulvet, bare noen meter foran meg, satt de to søteste små barna i hele verden. Og jeg så på dem et øyeblikk og det var så rart, for de var så utrolig levende i øyeblikket, de lekte sammen, de lo og koste seg, og plutselig bare slo det meg: Dette er MINE barn. De der to, de er mine! Og en fantastisk kjærlighetsåpenbaring som vanskelig lar seg forklare med ord, skylte over meg. Det eneste jeg kunne gjøre var å slenge meg ned på gulvet med dem, smaske på dem og knusekose til de gikk lei.

Sånne øyeblikk kan også inntreffe når man ligger på senga og leser for et trøtt lite barn eller når man går rundt i et bekmørkt soverom med en smattende baby i armene. Akkurat når du ser ned på det rolige, vakre lille ansiktet smeller hverdagslykken til og brer om seg en varme i kroppen som gjør deg så glad, stolt og forelsket at det stikker i hjertet.

For den følelsen når du holder en sovende baby i armene og susser henne på nesa og hun instinktivt smiler sovende tilbake, eller når du ligger ved siden av en 3-åring som akkurat har sovnet og han snur seg i søvne, legger en arm over deg og begynner å stryke på deg, selv med øynene lukket og snorken på halv tolv… den følelsen er litt vanskelig å forklare.

Den er så intens, så ren og så ekte at den nesten gjør deg uvel. Som om det nesten blir for mye å takle. Det føles som en slags rus og man blir litt trist fordi man ikke kan bli i det øyeblikket for alltid. Men når det først skjer og man klarer å være i øyeblikket og nyte det for alt det er verdt, da er det vanskelig å stoppe kroppen fra å tenke at man er verdens heldigste.

Jeg vet ikke hva den følelsen kalles, om det er kjærlighet, stolthet eller glede, men aller mest føles det som lykke.

mine <3

/ Foreldre vil forstå

* Følg Lykkehjerte på Facebook *

I går fikk jeg endelig en spire av håp for menneskeheten. Det skjedde da jeg scrollet gjennom facebook og så dette:

(skjermbilde: Facebook/TV2)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Saken handler om at den norske artisten Kygo har tjent så mye penger på musikken at selv hans barnebarn vil kunne le hele veien til banken. Men like fullt er han såpass jordnær at han holder pengene tett til brystet og kjøper seg bruktbil fremfor å ødsle og kaste om seg med pengene. En skikkelig jovial suksesshistorie, der altså.

Les hele saken: “Kygo bruker millionene på bruktbil”

Og hver gang jeg ser en sak som dette er det alltid noen som må bruke kommentarfeltet til å spre dårlig stemning. Enten fordi nyheten ikke er relevant for dem, ikke fokuserer på verken krig eller elendighet, eller rett og slett fordi janteloven sparker inn. For er det én ting vi nordmenn hater, så er det når andre gjør det bra. Spesielt hvis de tjener penger på det også! Fy skam!

Derfor var det med forutinntatt vemmelse i blikket jeg klikket for å se kommentarene under saken. “Her kommer trolla”, tenkte jeg.

Men… nei. De gjorde ikke det. De virket helt.. fraværende? Noe så vakkert! Ingen var å se. Ikke den første, ikke den andre, ikke den tiende. Tilsynelatende ingen hadde tenkt til å dra frem slitte refreng som: “Å jasså, jeg har ikke hørt om ham, foråsiresånn!”. Hvorfor folk har et så presserende behov for å si fra at de ikke kjenner til nye artister eller kjendiser som gjør det bra, vil jeg aldri forstå. Jeg mener, jeg har hørt endel om Kylie Jenner og Bruce Jenner, men jeg har ingen peiling på hvem de er. Men jeg roper da ikke ut til verden at jeg synes det virker merkelig at de liksom skal være kjendiser så lenge jeg ikke har hørt om dem!

Men denne gangen så det ikke ut til å komme noen slike surmaga kommentarer. Og det gjorde meg så glad! Overraskende glad, faktisk. At det for én gangs skyld skulle være mulig å dele en jovial nyhet uten at den ble nedlesset med “Jaha, og dere vet at det er krig og elendighet rundt om i verden dere kan skrive om eller??”.

Og det ga meg et gryende håp for at vi som rase vil klare oss. Vi kan få dette til å funke. Ebony and ivory, og hele den sulamitten der.

Til slutt var det så god stemning i kommentarfeltet at jeg faktisk ble litt urolig. Et kommentarfelt med bare god stemning – det føltes liksom for godt til å være sant.

Men takk og lov, til slutt dukket det opp en grammatikknazist som ikke klarte å dy seg og skrev “*ham”. Og da det i tillegg tikket inn en kommentar fra en fjott som skrev “Og hvem er han??”, pustet jeg lettet ut. For verden trenger tross alt et par fjottrikker for å få alle andre til å se bra ut 😉

*ham

/ God onsdag!

* Følg ham på Facebook *