Hva jeg frykter aller mest i kveld!

Zombier og spøkelser skremmer ingen, men her er en liste over 20 ting man virkelig burde være redd for å få på døra i kveld.

 

 

For i kveld er det Halloween og jeg vet sånn cirka hva jeg kan forvente: En drøss med halvhjertede spøkelser, zombier, kanskje Elsa, et par pirater og en Dracula. Noe så utrolig kjedelig! Jeg mener, det er jo ingen av dem som er skumle for fem flate!

Zombier og spøkelser skremmer ingen, men her er en liste over 20 ting man virkelig burde være redd for å få på døra i kveld:

Fastlegen din – og han har dårlige nyheter.

 

Ehm du..? Jeg tror du bør sette deg ned…

 

Lisenskontrollør fra NRK – det er skuddår neste år, og det feires med dobbel lisens!

Svigermor – Hun kommer på uanmeldt helgebesøk og på potteplanten å bedømme kommer hun til å bli en veldig god stund. Kanskje over jul.

En voksen mann – som rekker deg en baby og freser irritert til deg bak sammenbitte tenner: “Kona mi sier at denne er din”.

Samtlige norske partiledere – og de skal inn til DEG for å krangle. Høylytt. Lenge.

Hele venninnegjengen til dama – Oj sann, har jeg glemt å si at vi skal ha tupperwareparty her i kveld? Oj da, det var jo dumt. Kom inn, jenter!

Skattefuten – og han mener alvor. Han har allerede surret gavebånd rundt bilen din og nå ser han på huset med stjerner i øynene.

Et omreisende sirkus – som har fått motorhavari og desperat trenger et sted å bo for natten. Samt mat til alle dyra. Og du må dele seng med klovnene.

 

Natta, da…

 

En flokk med sauer – og før du rekker å reagere, har de allerede stormet huset, spist opp all maten og bajset på det nye teppet i stua

Kvinnegruppa Ottar – Viser seg at de absolutt ikke hadde glemt at du kalte dem en gjeng med snauklipte lesber. Og nå er det duket for hevn med høygafler og brennende fakler.

Jehovas vitner – og de er veldig pågående og har overhodet ingen planer om å gi seg før du kjøper boka, t-skjorta og en evighet i himmelrik.

En blotter med fjes som Jacob Oftebro – Du prøver å få ham vekk, men hver gang du snur deg lokker frua ham tilbake.

En full og mannevond sjømann med trebein og papegøye på skulderen – og det viser seg å ikke være et kostyme. Eventuelt også disse to, og de er veldig klare for å feste. For å si det mildt.

 

Har du no Captain Morgan? Her skal det danses!

 

En sladrete nabo – som har veldig veldig veldig mye på hjertet og på ingen måte kjenner sin besøkelsestid. Sett over kaffen ellers blir du stående i døråpningen til neglespretten blomstrer.

Speil – Du åpner opp og der står et stort speilbilde av deg selv. Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg noe særlig mer skremmende enn å møte meg selv i døra (…) sent en lørdag kveld med potetgull på skjorta og sjokoladekliss på joggebuksa.

Buekorps – Bare det. Buekorps. Resten kan du tenke deg til selv.

Espen Lie – Og han har med et gjeldsbrev på en uoppgjort gjeld fra barneskolen. På brevet står det “en bugg og en slurk tam cola”, men nå krever han både sofa, tv og strikketøy i retur. Også du som var midt i Lindmo.

 

Kom ut litt, vi må prate sammen…

 

Et rådyr som akkurat skal til å kalve – Jeg mener, hva i all verden ville du gjort? Hvem ringer man? Hvordan hjelper man til? Hvordan går man frem for å leke jordmor for et rådyr? Og du kan jo ikke bare lukke døra og late som ingenting. Det var den lørdagen i vasken.

Ari Behn med en mikrofon – Nå som sårene på trommehinnen etter opptredenen på Allsang på Grensen endelig har leget seg, ringer det på døra og du hører han watter opp karaokemaskinen. Dette kan bli stygt!

Hårsår dverg i rare klær – Tenk om han egentlig bare er en helt vanlig fyr som har punktert og trenger å låne en telefon, men så snakker du til ham som et barn, rufser ham i håret og tilbyr godteri. Faren for et episk raserianfall er skyhøy. Hupps, jeg mener, skylav… #badumtss

 

/ Happy Halloween 😉

* Følg Arihjerte på Facebook *

Kvinner – gi litt mer faen!

Kvinner stresser som aldri før og prestasjonsjager seg selv rett i veggen, men det de virkelig trenger er å gi litt mer faen.

 

 

Først av alt: Kvinner bryr seg alt for mye om hva andre kvinner mener! Menn er ikke så opptatt av andre menns holdning. Hvis en kvinne er nyklipt og noen kommenterer sveisen, vil den kommentaren ilegges mye tyngde og være gjenstand for tolkning og analyse opp i mente. Med menn er saken en helt annen. Du er heldig om du får et halvhjertet “Ny sveis” Fin”.

Jeg tror kvinner overtolker sånne ting, jeg. De bryr seg altfor mye og det skaper uhorvelige mengder med stress. Det skal presteres på alle arenaer og det skal gjøres med glans. Det er mulig jeg uttaler meg som en klassisk mannssjåvinist her, men jeg tror ikke generelt sett at ytre verdier og fasade er like viktig for menn som for kvinner.

Vi menn er ikke så opptatt av overfladisk anerkjennelse. Det kan fort ta en kvinne en halv dag å gjøre seg klar bare for å møte en venninne til lunsj, mens for menn fortoner livet seg mer som en slags “kom som du er”-fest.

 

“Berit? Trukke det blir no kaffe, er så sjukt misfornøyd med svissa!”

 

Vi har liksom ikke det samme, evigvarende perfeksjonsjaget som underbevisst ligger og gnager på kvinnehjernen. Det føles liksom som at de aldri kommer i mål. Det er alltid noe! Noe som plager dem, noe som kunne vært gjort. Er det ikke det ene, så er det det andre. Der er vi menn litt enklere. Vi kan fint sette hjernen i hvilemodus når vi må. Vi kan skru helt av og bare være. Kanskje helst foran tv-en. Ikke strikketøy, ikke facebook, ingenting. Bare være.

Jeg har hørt at det er en av tingene som betegner de beste idrettsutøverne i verden; evnen til å klare å slappe av skikkelig. For å klare å prestere maksimalt når det gjelder, trenger kroppen hvile og restitusjon mellom slagene. Der er menn gode. Enten er vi på, eller av. Som en tv. Kvinner er mer som en varmepumpe som hele tiden står og går. Menn er som geparden, som legger all energi i en eneste rask jakt, mens kvinner er som hvithaier som kontinuerlig svømmer rundt og lager dårlig stemning.

Og dette tidvise syre/base-forholdet mellom kjønnene tror jeg er et annet stort stresselement for kvinner. For jeg leser til stadighet om at de største grunnene til krangler og argumenter mellom kvinner og menn skyldes økonomi, sex, kommunikasjon og tidsklemma. Men det er jo ikke egentlig der det ligger. Jeg mener at problemet ofte oppstår i en herlig liten gråsone mellom kjønnene.

Det møtepunktet der vi aldri kan møtes, der våre forskjeller klinsjer som to motstridende magnetpoler. I det punktet finner vi essensen av det som skiller mann og kvinne, den eneste biten av programmering der vi er på to forskjellige planeter. For der møtes “Flink pike-syndromet” og “Det ordner seg-genet” og de to vil aldri forstå hverandre. Det er som to vidt forskjellige språk, som katt og hund, som to franskmenn i trafikken – det hjelper ikke enn hvor høyt man roper, forståelsen er bare ikke der.

 

Han: “Rosa tevarmer? Du er syk, kvinne!” Hun: “Vi forstår hinanden ikke…”

 

Og ikke bare må dere hanskes med menns nonchalante holdning til livet, men dere må også leve med andre kvinners “flink pike-syndrom”. For dette er jo ikke bare en greie dere bærer på alene, dere skubber det over på hverandre også.

Og det skjønner jeg godt, for det må være uhorvelig slitsomt å jage perfeksjon hele tiden, og da skulle det bare mangle om andre skulle slippe billigere unna. Så dere pynter litt på sannheten. Legger ut bilder av det eneste ryddige hjørnet av stua. Skriver overdrevent positive statuser på facebook. Sminker dere før en snap. Og snikskryter. Masse.

“Uæh, helt utslitt!! Har null energi igjen etter en lang da. Men men, godt å vite at lillemann slipper å spise industrimat de neste ukene da #husmorpoeng”

“Jeg er så dum! Glemte å spise før vi dro, håper de har mat på flyet.. Gleder meg til romantisk weekend i Barcelona! #verdensheldigste”

Og konsekvensen er at kvinner stresser hverandre halvt i hjel.

 

“Er ananasen kortreist?” “Ja, selvfølgelig! Og økologisk. Og hjemmelaget. Og miljøvennlig. Og sunn. Og moteriktig.”

 

Men “Flink pike-syndromet” har absolutt noe godt for seg også, for det er jo tross alt fint at det ikke ligger gamle boxershortser på kjøkkenbordet før man får besøk, men sånn for å senke stressnivået og skuldrene et par hakk tror jeg kvinner kunne sett mot oss menn for inspirasjon. For tenk over det. Vi stresser nesten aldri. Vi koser oss, vi. Det er ingenting som heter flink gutt-syndromet.

Vi har den elskverdige evnen til å senke skuldrene, puste med magen og tenke at det ordner seg. Det ække så farlig, vi tar det som det kommer – det ordner seg/det går bra. Og det HATER kvinner! For er det én ting som virkelig kan stresse opp en stresset kvinne, så er det en mann som ikke lar seg stresse. Og det er egentlig ganske interessant, for deres stress påvirker ikke oss i særlig grad, men vårt anti-stress får dere til å gå av skaftet.

Det gjelder sikkert ikke alle, men mange. Veldig mange. For hvor ofte skjer det for eksempel i et parforhold (mann/kvinne) at man akkurat skal til å sovne, da hun begynner å plapre om et eller annet som plager henne? En tanke, en bekymring, et stresselement? Ganske ofte, spesielt sammenlignet med hvor ofte det samme skjer motsatt vei motsatte er tilfelle (tilnærmet lik 0).

Så er spørsmålet om dette egentlig er et rent kvinneproblem eller om det kommer som et resultat av deres omgang med menn. Er det slik at kvinner er kvinner verst eller er det bare slik at i kontakt med “Det ordner seg-genet” går “Flink pike-syndromet” bananas? Det er helt sikkert en doktorgrad der, om noen er i markedet 😉

 

“Kan du ikke bare rydde bort de satans sokkene dine før vi får besøk da?! Jeg blir gal!”

 

Så, mitt enkle tips til kvinner som vil prøve å lære seg å stresse ned, er såre enkelt:

Gi litt mer faen!

Det føles utrolig deilig å gi litt faen i blant. La svigermor komme på besøk mens det fortsatt henger klesvask midt i gangen. Hun overlever. Dra på butikken i bare joggebuksa, møt opp usminket til en kaffe, legg ut en status på facebook som sier: “Så jævlig fyllesjuk i dag! Tror bare jeg skal ligge på sofaen, spise pizza, se på Netflix og klø meg på tissepåsan…”.

Overlevde du? Fikk du stygge blikk? Nedsettende kommentarer? Føler du deg dømt og beglodd? Vet du, da er det faktisk de som har et problem, ikke omvendt. Og du driter vel i hva de mener? Alle har sitt og hvis de dømmer deg ut ifra hvordan de tror du er, kan de bare ha det så godt. Da har de helt sikkert større problemer selv og tar det utover deg. Men det er jo hva DU mener som betyr noe! Det er derfor det heter selvtillit.

Om du var alene på kloden, hadde du giddet å sminke deg? Ikke jeg heller 😉

 

/ Gi litt mer faen.

* Følg Det-ordner-seg-hjerte på Facebook *

Sov da, for helvete!

Du vet den følelsen når du har masse du skulle gjort og altfor lite tid å gjøre det på?

Den følelsen når du er helt avhengig av at alt går på skinner, men så viser det seg at du har satt en ny Alice Cooper til verden?

Når du løper opp og ned til soverommet, bysser og laller, koser og klapper, og ser tiden renne av sted?

Når du kjenner at tennene dine gnisser stresset mot hverandre og kjeven holder på å gå i lås?

Når du lurer på om du bare skal legge det gråtende barnet forsiktig ned på sengen og hoppe ut av vinduet?

Da er det lov å tenke sitt.

Som for eksempel: Jeg tror det holder med to barn, jeg.

 

 

/ Natta!

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Frokostkos og eplejuice

Er du egentlig klar over hvor latterlig enkelt det er å lage egen eplejuice?

 

Å lage himmelsk god, hjemmelaget eplejuice er faktisk så enkelt at det nesten er litt irriterende.

Og timingen for å lage juice nå er helt perfekt, for akkurat nå er tiden moden for å nyte verdens beste epler – saftige, norske høstepler!

Helst plukket fra egen hage eller på slang. Vi fikk våre fra en hyggelig venninne av oldemor, og i dag kom de til sin fulle rett.

Alt man trenger er epler og noe å skvise dem med. Vi har en juicemaskin, men det går sikkert an å bruke andre ting også.

Pappa kuttet,

plutten puttet,

juicemaskinen juicet

og eplene la seg langflate.

Og vipps – Eplejuice!

 

Hele familien i ærbe 🙂

 

Uuutsøkt juice i den ene koppen, fruktkjøtt i den andre – ferdig sortert.

 

Hjemmelaget, raskt og så himla godt! Sånt blir det maksimalt god stemning av og noe sier meg at plutten kommer til å kreve et stort glass eplejuice i morgen tidlig også, så i kveld blir det å finne frem kurven og finlandshetta og legge ut på slang 😉

 

 

/ Enjoy!

* Følg Eplehjerte på Facebook *

Hvordan blir jeg kjendis??

Her en dag fikk jeg en merkelig melding i innboksen:

– “Hey! Jeg har nettopp begynt å blogge. Har du noen tips til hvordan jeg kan bli kjendis?”

Jeg tenkte først at det var et veldig merkelig spørsmål, spesielt med tanke på at jeg jo ikke er kjendis selv. Men så slo det meg at jeg i hvert fall fikk prøve å komme opp med et slags svar, for gjennom bloggen har jeg plukket opp et og annet. Jeg har jo vært litt i media, fått meg noen kjendisvenner og gjort meg notater.

 

Jeg vet ikke helt om jeg har kommet opp med en fullgod løsning, men jeg troooor at dette skal være den raskeste, mest effektive veien til å bli kjendis over natta:

Oh yeeeeah, 14 nye følgere på Insta. Kjendislivet ass!

 

Det første du må gjøre er å selge alt du eier og investere det utelukkende i slengbukser. Om det blir penger til overs kan du også holde av litt til en kasse med bugg.

Deretter er det plankekjøring resten av veien. Du går bare fra klubb til klubb i en dertil egnet storby, slik som Kraków, Bern, Leningrad eller Oslo, og selger unna buksene. 129 kroner per par er vanlig bransjestandard. Går salget tregt tilbyr du en bugg på kjøpet, det burde løse floken.

Når du er nede til din aller siste bukse, tar du den på deg og går rett til nærmeste tv-stasjon. Der forlanger du å få prate med sjefen for morgensendingen, han heter oftest Gregory, Geir eller noe annet på G. Du forteller at du er ansvarlig for buksemoten som har tatt byen med storm og vipps sitter du og drøvtygger tyggis midt i beste sendetid. Naturligvis lastelig antrukket i slengbuksene.

Dette vil føre til en mediestorm av dimensjoner og alle vil ha tak i de raffe buksene, men siden du allerede er utsolgt vil det skape en kløft mellom deg og de bukseløse. Du vil ha en eksklusivitet over deg og i blind desperasjon over buksemangelen vil de ubevisst løfte deg opp på en pidestall. Før du vet ordet av det prater folk om deg i lunsjpausen, på kafeer, på mammaforumer og i Dagbladets Magasinet.

Folk vil begynne å oppkalle barna sine etter deg, følge deg på sosiale medier og kjøpe sengetøy med ditt fjes på. Og da vet du at du har nådd toppen. Så snart ansiktet ditt dukker opp på billige etterligninger, tilbudstruser og fjorårets julegaver, er du på vei ned igjen, men akkurat når du blir lansert som eget putevar, ja da er du der – på toppen.

Gratulerer, du er herved kjendis.

 

For noen raffe bukser du har! Og er det bugg jeg lukter? Fy flate. #starstruck

 

P.S. Neste gang tror jeg kanskje jeg ville spurt noen andre 😉

 

/ Lykke til!

* Følg Kjendishjerte på Facebook *

Når fattern skal kose seg…

Søndag kveld og frua gir meg blikket. Ikke det blikket, men blikket som sier:

– “Øya går i kryss, jeg går og legger meg.”

Jeg sjekker klokka, det er fortsatt mye kveld igjen. Men jeg er sliten, jeg orker ikke mer jobb i dag – jeg trenger å sparke av meg skoene og bare slappe av maksimalt. Se på tv? Næh. Lage noe mat? Nei, ikke det heller. Nei, vent nå litt – jeg har det!

Så jeg tasser opp på badet, setter krana på “hummerkok” og fyller badekaret. For å gi det hele litt ekstra schwung slenger jeg pose badesalt i vannet. Det blir blodrødt og lukter himmelsk. Så finner jeg frem et par bøker, en flaske kaldt vann og fyrer opp lit rooolig bakgrunnsmusikk. Nu jävlar. Så gira ble jeg at jeg lagde en hel Snapchat-story ut av det..

 

Hmmm…

 

Oh yeeeeah!

 

Jeg lirker en tå ned i vannet. Det er varmt. Glovarmt. Akkurat slik det skal være. Sakte men sikkert senker jeg kroppen ned i det brennende varme vannet og kjenner frysningene krype oppover ryggen. Til slutt er hele kroppen nedi og jeg kjenner hvordan alle verdens tanker og bekymringer forlater meg og etterlater meg i en slags meditativ tilstand. Ro, harmoni, varme og evighet. Jeg blir en slags Buddha der jeg ligger.

Og her skulle jeg bli liggende til vannet ble kaldt og kroppen en eneste stor rosin. Trodde jeg.

For ca. tre linjer ut i den første boksiden, hører jeg det knirke ute i gangen. Først tenker jeg at det er Teo, men så hører jeg mer. Tassing. Eller? Musikken gjør meg usikker, kanskje er det ingenting. Så enda mer tassing. Å søren. Jeg setter meg opp i badekaret, kan det virkelig være? Har 3-åringen våknet av en dårlig drøm eller noe?

Så spretter døra opp og inn buser Christina med pluttemann i hendene. Tissetrengt, så veldig tissetrengt. Han sendte meg et rart blikk, som uten å si noe sa veldig mye. Christina sendte meg også et blikk. Jeg trengte ikke å tolke noen av dem egentlig, jeg visste det med det samme. Christina hadde sovnet allerede og var ikke klar for å gå på et ekstra skift for at jeg skulle få ligge og trekke som en 10-pakk med pølser. Og plutten trengte stryk og kos på senga.

I påvente av at far skulle klare å åle seg opp av gryta tok Christina med seg plutten ut igjen og gikk inn på rommet med ham. Lillesnuppa hadde begynt å grynte på naborommet, så frua kom raskt ilende inn til meg, fortalte at plutten ventet på rommet sitt og så løp hun ut. Jeg kastet på meg en boxer, nappet skuffet ut proppen på badevannet og hastet ut fra badet. Den surklende lyden av badekaret som tømte seg var lyden av ren skuffelse. Sukk, du glovarme vann, vi rakk aldri å bli skikkelig kjent.

Men da jeg kom inn på plutterommet var det blitt stille. Helt stille. Såpass stille at man kunne mistenke at… Jeg listet meg bort til sengen og der lå han helt rolig og snorket, allerede langt inne i drømmeland.

Og slik var det at jeg endte uken med hele 40 sekunders alenetid før jeg gikk til sengs både varm, våt, kald og svett. Jeg skal ikke klage på at jeg lever et dårlig liv, men akkurat der og da føltes det utrolig urettferdig. Dessuten hadde jeg vann i øret og jeg luktet merkelig av badesalt. Men det er vel straffen å betale for å prøve å fiske til seg alenetid når man har to små barn i hus.

For når fattern først skal kose seg kan du banne på at noe går i vasken – alltid 😉

 

Neida så…

 

/ God ny uke!

* Følg Badehjerte på Facebook *

Hvor mye tv bør barna se?

I dag fikk jeg et spørsmål fra en leser om hva vi mener om små barn og tv-titting. Fra hvilken alder bør det være lov? Hvor mye hver dag? Når grenser det til latskap?

Dette synes jeg fortjener et røddig svar, så derfor, kjære Vegard og alle dere andre som lurer på hvor mye dere bør la barna se på tv – dette er min mening:

 

 

Jeg har ingen anelse om hva som er pedagogisk forsvarlig eller det politisk korrekte å svare her, så da går jeg heller for en ærlig variant.

3-åringen vår begynte å se på tv i ung alder. Allerede som baby tok han sine første cowboystrekker i fanget til pappa og slumret seg gjennom flere sesonger av The Walking Dead og mang en UFC-turnering. Helt 100 % garantert ikke anbefalt tv for en småttis, men det gikk så fint så. Med lillesnuppa har jeg vært litt mer varsom og gått for en litt tryggere variant – Seinfeld 😉

Jeg har aldri vært så opphengt i hva som er riktig eller ikke, jeg bryr meg mest om hva som funker for meg og mitt. Det høres selvfølgelig veldig fint og flott ut å si at barna aldri får se på tv og at de bare leker med økologiske, kortreiste treleker, men sannheten er at litt tv kan være himmelsendt i blant. Når man har herjet og lekt og alt har gått i ett, er det aldri feil å få på litt tv og få litt ro i kroppen. Både for store og små 😉

Nøkkelordet her er selvfølgelig mengde. “The dose makes the poison” sies det – og det tror jeg gjelder for mye. Litt tv er bra, men å bruke tv som barnevakt over lengre perioder er nok ikke spesielt bra. Men for avslapning, kos og avveksling – topp stemning! Jeg tror ytterst få har fått firkantede øyne og hull i sjelen av den grunn.

 

Hinkel Pinkel, nå må ru gå og legge rei!!

 

Når plutten ble litt eldre, typ 1-ish, fant vi ut at den beste metoden for å få i ham grøt om kvelden var å sitte med ham i sofaen og se på Drømmehagen. Han satt som en zombie og spiste på måfå, mens Hinkel Pinkel og alle de andre særs irriterende karakterene lagde et helvete på skjermen. Og det fungerte helt utmerket! Så da gikk vi for det. Tv-en ble et effektivt middel for å få i ham kveldsmat. Det var helt sikkert ikke etter læreboka, men jeg tror ofte man gjør best i lage sin egen lærebok. Friheten til å bestemme over sitt eget hjem synes jeg man bør ta seg.

Senere har vi brukt tv som underholdning og pausestasjon når det har passet seg. Vi er absolutt ikke de folka som nekter barna å se tv, men vi er nok ikke heller de som setter barna foran tv-en i lange perioder. Vi har ikke sett hele Frost enda, for eksempel. Noen dager går det endel tv, andre dager ingenting.

Jeg tror det er sunt å gi barna litt av hvert jeg, så lenge man sørger for å komme seg ut på sparkesykkelen en gang i løpet av en dag i heimen og ikke bare sitter inne og glor. Det er vel som med alt i livet, man kan ikke kjøre bånn gass eller holde bremsen inne hele tiden, trikset ligger i den gylne middelvei.

 

La den gå, la den gåååå!

 

Med lillesnuppa på 1 år er ting litt annerledes, for hun ser ikke ut til å være interessert i tv-en i det hele tatt og da blir det til at vi gjør andre ting. Så lar vi heller 3-åringen ta seg en tv-pause når han har herjet batteriet flatt.

Jeg vet ikke om jeg skal sette et tall på det, for sant å si har jeg ikke peiling, men la oss ta fingern i lufta og si ca. 1,5 timer om dagen da. I snitt. Andre dager kanskje null, andre dager mer. Er han syk blir det gjerne mye mer 😉

Men plutten har vel egentlig aldri vært sånn superinteressert i tv-en, ikke fordi vi har gjort så mange strategiske supergrep, men kanskje fordi vi har hatt et avslappet forhold til tv-bruken. Vi har vel kanskje også vekslet mer på andre typer elektronisk underholdning, slik som nettbrett og mobiltelefon. Og det vil jeg faktisk anbefale fremfor tv-en, for på et nettbrett er det veldig mye mer man kan gjøre fremfor å bare sitte og glo.

Jeg tror faktisk det faktum at vi kjøpte nettbrett til pjokken allerede i veldig ung alder har hatt stor betydning for at han har utviklet en del kunnskaper og kompetanse veldig tidlig som vi ikke nødvendigvis ville klart eller tenkt at var mulig ellers. For barn elsker å utforske og finne nye ting, og er nysgjerrige som tusan – og et nettbrett gir muligheter til å utforske i det uendelige, for det finnes jo apper for alt!

 

 

Jeg tror delvis vi kan kan takke nettbrett, mobil og apper for at 3-åringen har blitt så flink med tall og bokstaver. Han viste tidlig en interesse for dette og supplerte fysisk lek med alfabet- og tellesanger på youtube. Og fra der var veien kort til et hav av apper for å ta interessen videre. Og nå kan han allerede lese litt, skrive litt, regne litt, telle til ørten på norsk og engelsk og ja.. ting jeg nok ikke hadde tenkt på å lære ham før han bikket 6 år 😛

Så for å konkludere…

Jeg kunne selvfølgelig vært skinnhellig og sagt at jeg heller anbefaler dere å lese for barna, gjøre aktiviteter og hele den pakka der, men jeg synes så absolutt det er plass til tv i barnas liv. Så aktive de er resten av dagen tror jeg bare de har godt av et lite hvileskjær foran tv-en i blant. Kanskje sammen med en matbit, så slår man to fluer i en smekk 😉

Men som med alt – prøv dere frem. Ta det på magefølelsen. Du kjenner barna dine best, så se hva som funker for dere og barna. Det sier vel seg selv at det ikke virker spesielt sunt å sette barna foran tv-en hele dagen, men jeg tror ikke man trenger å være helt raddis heller. Det er ikke nødvendigvis bedre å tvinge barna til å se på pappas hjemmesnekrede dukketeater hver dag.

Og som sagt, jeg heller mot å tipse om å få barna i gang med “aktiv” elektronikk, av typen nettbrett eller lignende. Det byr på langt flere muligheter enn å bare sitte passivt og glo. I tillegg til lek kan det også by på en spennende og interaktiv portal inn til læring de kanskje ellers ville gått glipp av. Ingenting kan vel slå lek og moro i guds frie, men noen ganger er det helt riktig å bare benke seg ned i sofakroken også – såpass må det vel være innafor å si 😉

Selv så jeg veldig mye tv i min barndom og har ikke tatt nevneverdig skade av det. Tror jeg. Faktisk var jeg tidlig ute med å briljere i engelsk, blant annet fordi jeg så mye på engelske tegneserier og tv-shop! Vil ikke med det anbefale tv-shop som pensum altså, jeg sier bare at jeg var flere hestehoder foran de andre på å lære meg engelske gloser som vacuum cleaner, living room, steak knives, awful stains, call this number og order now.

Just sayin´ 😉

 

Ja hallo? Skulle bestilt sånn “ab master” jeg…

/ Order now!

* Følg Tv-hjerte på Facebook *

Monstermorgen

I dag ønsker jeg å dele et fantastisk lite verk av Trygve Skaug.

Jeg elsker når en tekst fanger essensen i noe man kjenner seg så godt igjen i med bare noen få ord. Det er poesi, det!

… for vi kan vel alle i større eller mindre grad kjenne oss igjen i denne teksten – eller? 😉

 

MONSTER / MORGEN (av Trygve Skaug)

Kan

alle være stille

kaffen være sterk nok

timen gå meg forbi

jeg få være litt i min

egen etasje

bare jeg

og min dårlige ånde

For jeg forvandles til

et menneske

når jeg er klar

 

 

/ Del med morgentrøtte monstervenner 😉

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Nå går den (snart) av seg selv!

Nå er det ikke lenge til vi kan sprette korken av champagnen!

 

Hmmm, not today.

 

Ett år og snart en uke, og nå er vi snaaart klar for lansering – det første skrittet kan jo ikke være mange dagene unna nå! Jeg hadde helt glemt hvor moro det er å følge en liten bebis og se fremgangen dag for dag. Hver dag litt nærmere, et lite skritt frem mot de store milepælene i livet. Og dette er den første virkelig store. Krabbing var jo noe, og det første ordet er gøy, selv om det for det meste er en slags papegøyerefleks, men de første skrittene helt uten støtte på egne labber – det er stort.

 

Nesten der, men skummelt å slippe taket.

 

Det er rart å tenke på det når man begynner å sammenligne barn på de store fremskrittene, for barn utvikler seg i så utrolig forskjellig tempo! Men det er jo ikke så lett å verken se eller vite når man bare har ett barn, men med to barn har man plutselig en kontrollgruppe.

 

Storebrorsan leder an 🙂

 

Det er utrolig fascinerende å se hvor stort avvik det kan være i utviklingen, for hvis lillesnuppa skulle fulgt broderns tempo, har hun helt frem til midten av april 2016 på å ta sitt første skritt! Og det er ganske sykt, for jeg setter 50 flis på at hun er i mål i løpet av halvannen uke, altså utgangen av oktober.

… hei vent nå litt, halvannen uke til november? Var det ikke akkurat sommer? Hva i all videste verden er det som skjer med tiden?! Okei, shit, da må hun kjappe seg.

Her er det ingen tid å miste, så i morgen er det opp før hanen galer for å spise karbohydrater, få på litt motiverende musikk (Eye of the tiiiigaaaah) og kjøre økter med lekebilen frem og tilbake helt til krampa tar oss 😉

 

“…men det blir en liten matbit rundt lunsj, eller?”

 

/  Heia heia!

* Følg Gåhjerte på Facebook *

Nå drar vi, din trassunge!

Det er vel ingen hemmelighet at trassalderen kan være en utfordring, men da jeg hentet plutten i barnehagen i går trodde jeg vi hadde kommet til et helt nytt nivå…

 

 

Da jeg rullet opp på parkeringsplassen utenfor barnehagen i går var det med en ganske stor porsjon stress i sinnet. Hjemme sto et filmteam og ventet, og vi lå allerede godt bak skjema, så nå var jeg avhengig av at ting gikk litt på skinner. Og da er det jo typisk at noe bare skjære seg!

Først så det bra ut, selv om jeg kom midt i en lunsjpause. Noen minutter kan jeg avse, ikke noe problem det. Jeg slo meg ned og fikk høre om salamiruller, cowboyer, indianere og popcorn. Ikke lenge etter var vi ute i gangen, bare å sjekke tørkeskapet, raske med seg klær og komme seg av gårde. Jeg sjekket klokka med en liten svetteperle i panna, nå brant det på dassen. Ingen tid å miste.

 

Tikk takk tikk takk, fortsatt ingen pappablogger i sikte…

 

Men med en 3-åring ruset på barnehagens gleder kan det være en utfordring å få stablet på plass alle uteklærne. Vi kom langt og fikk på alle klærne, men ikke helt ut døra. Så mens jeg vimset rundt og prøvde å få med meg alt av jakker og votter og sokker og luer, prøvde jeg å få fortgang i prosessen:

– “Bare gå ut du, så kommer jeg om to sekunder.”

– “Neeei”, sa han og hoppet rundt som en kanin.

– “Jo, kom igjen a, det er noen som venter på oss hjemme. Oj så spennende da! Så, kom igjen, ut med seg.”

“Hihi, nei nei”, sa han glad og fornøyd og spant rundt på gulvet mens jeg fortsatt var travelt opptatt med å dobbeltsjekke tørkeskapet og se om det lå noe i posthylla hans.

Og nå begynte pappa å bli lei:

– “Pluttis, kom igjen a! Ut med seg, nå gikk jo han andre akkurat ut døra her, du kan løpe om kapp med ham!”

– “Nei, det går ikke…”

– “Jo! Klart det går, du vil jo alltid løpe ned til porten. Kom så, vi har ikke tid til det her, ut døra og løpe ned nå. Jeg tar tiden på deg!”

– “Nei, men pappa…” prøvde han seg, men nå var det slutt på tålmodigheten til far.

– “Ikke noe “men”, nå må vi gå!”

– “Men pappa!…” prøvde han seg igjen, men nå var alle sjanser brukt opp. Nå var det slutt på tøys.

Jeg satte meg ned på kne for å ta en rask alvorsprat om hvordan han måtte høre på pappa og at jeg var lei av å bli snurret rundt lillefingeren.

Først da så jeg beina hans…

 

 

Å søren.

 

/ Trass 0 – Stress 1

* Følg Distréhjerte på Facebook *