Mitt mest patetiske øyeblikk

I helgen hadde jeg et øyeblikk så patetisk at jeg tror det kan endre livet mitt for alltid…

Jeg sto på kjøkkenet, fysen til tusen! Ustanselig fysen, men ingenting i sikte. Desperat åpnet jeg skapdøren jeg vet alltid skjuler skatter. Forbudte skatter, men som sagt, jeg var desperat. Så jeg åpnet den, døren inn til Pluttens godteskuff. Den skuffet ikke. Jeg fant en pose med noe tørt og glemt smågodt og tenkte at den fortjente en bedre skjebne enn å bare ligge der og visne. Ned i magen med seg!

Men det var ikke nok, det fysne magedyret lot seg ikke stoppe, og nå hadde jeg fått blod på tann. Jeg prøvde andre ting jeg fant rundt om på kjøkkenet, svisker, tørket mango, en skje peanøttsmør, men det gjorde liksom ikke nytten. Fysenheten klødde som et loppebitt.

Jeg rev opp nok et sett med skapdører, og der, bak en pose tørkede aprikoser, lå den. Den hellige gral. Ostepop. Tjukkisalarmen gikk umiddelbart av i hodet, men den har så dårlig batteri for tiden at jeg knapt nok hører den. Så jeg trakk til meg posen som i en fyrrig tango. Så stupte jeg nedi.

Jeg kjente med en gang at det var noe rart med smaken, så jeg sjekket datoen. Utgått på dato med solid margin. Kan det være så farlig da? Jeg kastet en til hunden, jeg vet han elsker ostepop, så goflet jeg videre. Jeg kunne skrevet spist, men det var ikke det som skjedde. Jeg goflet. Som en grotesk og sulten gris fra et trau.

I et halvhjertet forsøk på å dekke over min tristesse av et fråtseri hadde jeg skrudd på radioen for å kamuflere lydene, men ikke egentlig hørt på. Og det var da det det skjedde.

For da kom øyeblikket. Fra refleksjonen i speilglasset i en av skapdørene så jeg meg selv. Midt på gulvet på en lørdagskveld med hånden dypt begravet i en pose utgått ostepop. Til tonene av Tir n´a noir, Norges uoffisielle nasjonalsang. En sang jeg for øvrig misliker ganske sterkt.

Lyset fra spottene i taket slo ned på meg som et teatralsk symbol på gudenes vrede. På bakken lå ostepopen til bikkja, fortsatt ikke spist. Og jeg minner om at ostepop er det beste han vet. Det sier vel noe om hvor langt unna utløpsdato vi befinner oss.

Og det var noe med det øyeblikket og perfeksjonen i detaljene, som etterlot liten tvil om at det var mitt mest patetiske øyeblikk. Å se seg selv stå som en rotte i en søppeldunk med gult, utgått osteflass rundt munnen, en trist kropp i fritt forfall, smaken av skap, lyden av en sur fløyte og Mari Maki. 

 

De profundis clamo ad te domine

 

/ God mandag! (men e huuuuskar enno, lille marimakiiii)

* Følg Ostepophjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg