I går fikk jeg endelig en spire av håp for menneskeheten. Det skjedde da jeg scrollet gjennom facebook og så dette:
Saken handler om at den norske artisten Kygo har tjent så mye penger på musikken at selv hans barnebarn vil kunne le hele veien til banken. Men like fullt er han såpass jordnær at han holder pengene tett til brystet og kjøper seg bruktbil fremfor å ødsle og kaste om seg med pengene. En skikkelig jovial suksesshistorie, der altså.
Les hele saken: “Kygo bruker millionene på bruktbil”
Og hver gang jeg ser en sak som dette er det alltid noen som må bruke kommentarfeltet til å spre dårlig stemning. Enten fordi nyheten ikke er relevant for dem, ikke fokuserer på verken krig eller elendighet, eller rett og slett fordi janteloven sparker inn. For er det én ting vi nordmenn hater, så er det når andre gjør det bra. Spesielt hvis de tjener penger på det også! Fy skam!
Derfor var det med forutinntatt vemmelse i blikket jeg klikket for å se kommentarene under saken. “Her kommer trolla”, tenkte jeg.
Men… nei. De gjorde ikke det. De virket helt.. fraværende? Noe så vakkert! Ingen var å se. Ikke den første, ikke den andre, ikke den tiende. Tilsynelatende ingen hadde tenkt til å dra frem slitte refreng som: “Å jasså, jeg har ikke hørt om ham, foråsiresånn!”. Hvorfor folk har et så presserende behov for å si fra at de ikke kjenner til nye artister eller kjendiser som gjør det bra, vil jeg aldri forstå. Jeg mener, jeg har hørt endel om Kylie Jenner og Bruce Jenner, men jeg har ingen peiling på hvem de er. Men jeg roper da ikke ut til verden at jeg synes det virker merkelig at de liksom skal være kjendiser så lenge jeg ikke har hørt om dem!
Men denne gangen så det ikke ut til å komme noen slike surmaga kommentarer. Og det gjorde meg så glad! Overraskende glad, faktisk. At det for én gangs skyld skulle være mulig å dele en jovial nyhet uten at den ble nedlesset med “Jaha, og dere vet at det er krig og elendighet rundt om i verden dere kan skrive om eller??”.
Og det ga meg et gryende håp for at vi som rase vil klare oss. Vi kan få dette til å funke. Ebony and ivory, og hele den sulamitten der.
Til slutt var det så god stemning i kommentarfeltet at jeg faktisk ble litt urolig. Et kommentarfelt med bare god stemning – det føltes liksom for godt til å være sant.
Men takk og lov, til slutt dukket det opp en grammatikknazist som ikke klarte å dy seg og skrev “*ham”. Og da det i tillegg tikket inn en kommentar fra en fjott som skrev “Og hvem er han??”, pustet jeg lettet ut. For verden trenger tross alt et par fjottrikker for å få alle andre til å se bra ut 😉
/ God onsdag!
