Tenk så rart. For bare ett år siden hadde jeg aldri møtt deg. Aldri holdt deg i mine armer, følt vekten av deg, kjent lukten av deg. Latt meg forelske i latteren din og varme meg på smilet ditt.
For bare ett år siden hadde jeg ikke møtt en de aller viktigste menneskene i resten av mitt liv. Er det ikke rart hvordan sånt går? Hvordan man kan se tilbake på minner som er enda så ferske og vite at de mangler en enormt stor bit av puslespillet?
Noe så rart, for et år siden hadde jeg aldri sett deg før, aldri hilst på deg, visste ikke hvordan du så ut. I dager og timer er det jo ikke spesielt langt unna, men likevel så ufattelig langt unna, for nå kan jeg ikke forstå et liv uten deg. Det skjedde ikke før i morgen. I morgen for bare ett år så du dagens lys for aller første gang.
Jeg husker det så veldig godt, den siste kvelden for akkurat ett år siden. Vi ventet på deg, vi ventet så veldig. Ingen tegn på at noe var på gang. Jeg husker jeg dro på håndballtrening den kvelden og da jeg kom tilbake var alt endret. Noe var på gang. Som om du bare hadde ventet for at jeg skulle rekke en siste trening på en stund. Og så begynte det…
Les hele fødselshistorien: Da Nora kom til verden
Tenk at det er et helt år siden. Eller bare ett år. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er kort eller lenge siden. For et år er jo ikke egentlig så veldig langt, men ett år er hele livet ditt så langt. Alt du har opplevd, sett, følt, smakt og gjort – all tid du har hatt i verden. En veldig rar tanke. Rar, men også fantastisk.
For bare ett år siden var ikke du, men nå er du og broren din alt <3
/ I morgen blir det kake! 🙂
* Følg Pappahjerte på Facebook *