Vi har akkurat satt oss på bussen på vei hjem fra Oslo. Bare plutten og meg og et par timer med landevei.
Allerede småsulten og tissatrengt fra start, og med klanderverdig lite mat av nytte til reisen. Bra fattern, godt levert, dette planla du ned til minste detalj… dust.
Vel vel, nød lærer naken kvinne å dra på spinning, så her er det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg klamrer meg til halmstrået som er en liten pose snop, men den må spares til siste slutt, En lang reise står foran oss og jeg må vente med å fordele goder til skoen virkelig trykker.
Men selvfølgelig klarer jeg å spolere hele planen rett fra start…
For i det øyeblikket rumpa treffer setet og bussen så vidt har rukket å rulle i gang, snur han seg mot meg, setter opp dådyrøyne og sier bak et stort, engasjert smil:
– “Godteri!”
Men jeg er forberedt. Jeg visste at dette kom. Jeg rister det bare av meg. Ikke brysk, bare høflig avvisende. Etterlater ingen tvil. Blir ikke noe godteri her i gården.
Så senker han stemmen litt, myker den opp og prøver en mer ydmyk fremgangsmåte:
– “… godteri?”
Jeg ser på ham og klarer ikke å holde meg fra å le. Det ivrige lille fjeset som sitter der og håper. Men jeg står på mitt og legger til noen ord for å gjøre saken klar.
– “Psssh, godteri, du liksom”, svarer jeg standhaftig.
Så rufser jeg til håret hans og legger til, med et litt morsomt, slepent drag i stemmen:
– “Ska gi ræ godteri, jeg…”
Hvorpå han hopper overrasket og opplødd i setet og jubler:
– “GODTERI!!”
Jeg prøver å kontre raskt:
– “Nei, men altså, jeg mente jo ikke… Det er liksom bare sånn man sier, det er et uttrykk liksom, det var jo ikke…”
… men jeg innser raskt at slaget er tapt. Har man først sagt godteri til en 3-åring, er det ingen vei tilbake.
Så da, noe sånt som 150 meter etter at bussen har forlatt første holdeplass, er far allerede i gang med å tære løse på godterasjonene. Og i samme øyeblikk innser han at de første 10 minuttene av reisen dermed kommer til å bli kjempefine, men at den siste halvtimen kan komme til å bli tøff. Jeg føler at det ligger noe lærdom der et sted.
Men samme kan det være, den tid den sorg, nå rasles det i godteposer – på høy tid å sikre seg sin andel før det er for sent 😉
/ Fritt for den røde vingummien!
* Følg Godterihjerte på Facebook *