For etter at jeg knakk den ene fortanna på Christinas famøse kyllingsalat i helgen, har det begynt å versere rykter om at jeg visstnok ligner på en ikke helt ukjent person fra en ikke helt ukjent film.
Yeah right. Hvorfor i all verden skulle de låse døra? Ikke bare det, men hvis de først har klart å låse døra, kan de vel like enkelt låse den opp igjen? Hysteri, har jeg alltid tenkt. Men viktigst av alt er husfreden og derfor har jeg alltid hengt med på notene.
Men i helgen var vi på hytta og glemte helt å tenke på det. Og da skjedde det.
Det jeg ikke hadde trodd at skulle skje på en million år eller mer.
Barn. Do. Nøkkel. Klikk. Skrik. Panikk.
Da først forstod jeg greia.
For når du står på utsiden av en låst dør og hører den hikstende gråten til et panisk barn, rekker du å få ganske dårlig samvittighet.
Og alt du kan gjøre er å tenke: Hva gjør vi nå? Hva i helvete gjør vi nå?!
For å besvare mitt eget spørsmål fra tidligere: Nei. Bare fordi barnet klarer å låse døra, betyr ikke det at de klarer å låse den opp igjen. For å låse opp igjen er gjerne tyngre og krever en annen teknikk. Og det er ikke alltid så lett å forklare gjennom veggen til et barn som er redd og forstyrret.
Jeg tenkte at jeg skulle klare å lose henne til å klare å låse opp døra igjen, men det tok ikke mange forsøk før jeg innså at det var nytteløst. Det gikk rett og slett ikke.
Og greia med en slik situasjon er at man sjeldent har en god plan B. Det eneste jeg kunne tenke på var å bryte opp døra. Hente et brekkjern og brekke den opp. Men jeg har brukt 7 lange år på å etablere et godt forhold til mine svigerforeldre. Jeg er ikke veldig lysten på å gjøre dodøra deres til pinneved.
Men desperate tider krever desperate tiltak. Hvis ikke..
Det var da vi kom på vinduene. Kan det virkelig være mulig? Jeg løp rundt, men haspene var på. Kunne det være mulig å be om et ørlite mirakel da?
– Hører du meg? Okei, gå bort til doen, legg ned lokket, stå på doen og åpne vinduet.. Klarer du det?
Tassende føtter..
Lyden av dolokket som smeller ned.
Planen fungerer! Men de gamle vinduene da? Lar de seg i det hele tatt åpne? Jeg løper ut og rundt hytta.
Der møter det meg et fantastisk syn:
Den klemmen mellom mor og datter da de endelig ble gjenforent, må være tidenes lengste og hjerteligste <3
Så heldigvis slapp vi unna med skrekken, men la dette være en lekse til oss selv og andre: Ta ut nøkkelen og legg den høyt når du er ferdig på potta.
Ikke bare kan det redde deg fra en skummel og vanskelig situasjon for barnet ditt, men det kan også spare deg for en kliss ny dodør 😉
Vi har ikke funnet musebæsj, hørt krafsing i taket eller piping under plankene, men da jeg ba om å få osten sendt over bordet under frokosten, oppdaget jeg at det var blitt tatt et stort jafs av den nye osten.
Klassisk museoppførsel!
Sett ut feller!
Køp en katt!
Ingen stjeler av pappas ost uten å få svi for det!
Jeg skulle akkurat til å ringe skadedyrkontrollen, da jeg tok en titt på den andre siden av bordet…
/ Avbestill katten, vi har en mus med melketenner 🐭
Det er avreisedag og pappa er stressa. Igjen. Som alltid.
En urealistisk forventning om å reise urealistisk tidlig, har blitt til en veldig reell forsinkelse. Hadde det vært opp til pappa hadde vi reist lenge før frokost. Men pappa har jo ikke planlagt. Pappa vil bare på hytta. Ligge og brune flesket i solen, men pappa har ikke tenkt.
Solkrem, badetøy, mat til flere dager. Hundeposer, hundemat, tannbørster og sengetøy. Ingen av disse tingene har pappa tenkt på. Men alt må med.
Og først av alt må vi spise frokost. Så må vi lufte hunden, så ringer det fra jobben, så må vi ringe mormor, så må vi pakke, så er barna ute og leker i hagen og plutselig var det tid for lunsj.
For når en liten familie skal ut og kose seg, ja da tar det tid. Selv om turen er kortvarig. 2 dager eller 2 uker har ingenting å si, hele huset må snus på hodet. Er turen kortvarig nok, kan pakkingen faktisk finne på å ta lenger tid enn selve turen x-)
Og midt oppi noe sånt står vi nå.
Og det én gang så rolige pappahjertet har blitt et turbodunkende stressehjerte. Og han svetter.
Vet ikke hvorfor, men når tiden tikker av sted, blir hvert minutt som en time. Jeg ser for meg alle som ligger og koser seg på stranda og har den beste tiden i sitt liv, mens vi sitter fast her med snuta i toalettmappa.
Så jeg stresser. Og maser. Og er generelt sett litt ugrei. Pisker opp stemningen og oppfører meg som en russisk håndballtrener. Maser på innpust og utpust.
Kom igjen, raska på, raska på! Nå må vi dra, kom igjen!!
Mitt nye liv som handyman fikk en utrolig dårlig start…
For her skulle jeg liksom starte et nytt og bedre liv. Som handyman! Voksen nå, klare seg selv. Derfor suste jeg innom fikse-og-ordne-butikken for å kjøpe litt maling.
Ikke noe fancy, bare litt enkel hvitmaling for å male over en liten rift i en dør. Ingen stor sak, men greit å få fikset.
Å nei, du! Hvit er tydeligvis et helt slektstreff av sjatteringer og nyanser du aldri en gang har hørt om!
For der sto et spann med hvit. Perfekt, tenkte jeg. Men ved siden av hvit sto også hvit. Hæ?
Å ja, for det finnes jo selvfølgelig snøhvit og kritthvit…
Men det ender absolutt ikke der.
For ved siden av der igjen sto et spann med hvit spesifikt for vinduer. Men da fantes det plutselig bare én type: Hvit. Så for vinduer er det bare vanlig hvit som gjelder, men er vindu-hvit det samme som dør-hvit? Og er det da snakk om vinduer utendørs eller innendørs?
Jeg mistet umiddelbart alt av selvtillit og gjorde hva enhver mann i min situasjon ville gjort: Jeg ringte kjæresten.
– “Skal jeg ha snøhvit eller kritthvit, mon tro?” spurte jeg frustrert.
– “Men Peter, har du ikke sjekket dette før du dro..?” spurte en lettere oppgitt stemme på den andre enden av linjen.
– “Nei, selvfølgelig ikke, jeg skulle jo bare ha hvit!” svarte jeg langt mer oppgitt tilbake. Og la på.
Tilbake i hyllene og nå var rådyrene gode. Så slo det meg: Dette er jo en alt-mulig-butikk. Kanskje jeg bør oppsøke en skikkelig byggevarekjede som har spesialisert seg på maling? Ja, god plan.
Så jeg tasset til butikken noen hundre meter ned i gata.
Det skulle jeg aldri gjort.
For der åpnet det seg en helt ny verden av maling og muligheter. Klok av skade gikk jeg derfor rett til betjeningen denne gangen.
– “Skulle hatt hvit, jeg”, sa jeg.
– “He he, sa hun, det finnes mange slags typer hvit.”
– “Ja du veit.. hvit”, svarte jeg. Som en huleboer.
– “Ja, altså tenker du kritthvit?” spurte hun.
– “Øh.. veit ikke?” svarte jeg, som en ganske alminnelig apekatt.
– “Men altså, snakker vi innendørs, utendørs, mur, vindu, lister, våtrom, dør, tak? Tenker du klassisk hvit, Chi, letthet, egghvit, bomull og eggeskall, eller mer mot greige, altså type kaldgrå, tudor, sommersne, hvit lin, teblomst og refleksjon?”
– “Greige? Chi? Tudor? Det er ikke en snakk om teateroppsetning, jeg vil bare ha hvit! Hvit som i føkkings hvit! Ikke snøkrystall, morgenfis eller isbjørnflass ? bare hvit! Hvit som i mal-den-jævla-døra-hvit! Har dere det?!”
– “Dør ja, hvorfor sa du ikke bare det med en gang? Da skal du nok ha bomull.”
For plutselig sto vi der. Telefonen i hånda og SMS fra megler. Gratulerer, du har vunnet budrunden. Den ene mer sjokkskadet enn den andre. Vi har kjøpt oss hus! Hva i all verden har vi gjort?!
Vi har riktignok vært inne på tanken før, men vi har bare slått oss til ro med at vi har det fint der vi bor nå. Vi blir bare her.
Samtidig har vi lenge hatt behov for et skikkelig hjemmekontor. For med to surrehuer som sitter hjemme og skriver dagen lang, trenger vi en egen plass til skrivebord, stoler, regnskapspermer, printer og hele sulamitten. Gjerne også en kaffemaskin.
Så når det plutselig dukket opp et sjarmerende hus til salgs, med plass til hjemmekontor, søt hage med frukttrær, stort vaskerom, stor plass, flotte detaljer og alt vi var på leting etter, ja nei da hadde vi egentlig ikke noe valg.
Men det er galskap da. Man bruker jo lenger tid på å bestemme seg for hva slags frossenpizza man skal kjøpe til middag enn man bruker på å kjøpe hus!
Det morsomme er at vi nå plutselig har helt utrolig mye å skrive om fremover. Nå har vi jo et kjempeprosjekt på gang!
Ikke bare må vi flytte, som i seg selv er en kjempejobb med tanke på alt man har av barneleker, barnevogner, klær, møbler, bøker etc, men vi må jo klargjøre huset, vi må finne megler, vi må holde visninger, vi må selge, vi må flytte, vi må komme i gang i nytt hus.
Og det blir I HVERT FALL spennende, for huset vi flytter til er et kapittel for seg!
Til nå har vi jo bodd i et relativt nytt, nærmest vedlikeholdsfritt hus, men nå flytter vi til et eldre hus med stor tomt og en hel botanisk hage av busker og trær.
Så nå må vi bli hagefolk. Og fikse-litt-på-huset-folk. Og verst av alt: Jeg må bli handy! Kan jo ikke ringe snekker hver gang det faller ut en spiker. Så nå sitter man plutselig og leter på finn etter gode tilbud på tilhengere. Og vi har ikke hengerfeste en gang!
For en uke siden kunne vi endelig slippe nyheten om at Christina og jeg har valgt å forlate Egmont og Side2 til fordel for de fantastiske folka i AdLINK. Dette er et samarbeid vi ser veldig frem til, for AdLINK er en fantastisk gjeng med mennesker!
Det merket vi allerede første gang vi møtte dem. Sjeldent har jeg følt meg SÅ hjemme med folk jeg egentlig ikke kjenner. Det var som å henge med en gjeng gamle venner, og sånne folk vil man virkelig ha på laget 🙂
Men det er ikke alt..
For i kveld slipper Christina og jeg “bomben”.
Da kommer en nyhet vi har holdt hemmelig noen dager nå og det blir sååå gøy å fortelle dere!
Kan allerede nå avkrefte at det er noe nytt barn på vei, men det er derimot noe veldig spennende som jeg tror kan bli kjempemoro både for oss og dere i lang tid fremover.
Et stort prosjekt, en hårreisende impulsiv beslutning og et valg som kommer til å endre vår hverdag totalt. Så også hva vi vil skrive om i lang tid fremover 🙂
Men nå kommer det snart en dresskledd fyr hit som vi må by på kaffe og snakke med, så jeg må løpe.
“Bomben” slippes i kveld og jeg håper dere blir like gira på nyheten som vi er 🙂 🙂
Ingen andre enn meg og joggeskoene. En befriende følelse det er vanskelig å beskrive. Som om alt stress og mas i verden bare gir slipp. Én fot foran den andre, om igjen og om igjen til man kommer i mål. Bare løpe fra alt.
De første minuttene, mens kroppene er kald og knærne klager, er noe dritt. Da tenker man at i dag var det kanskje en dårlig dag for løping likevel. Men så blir man litt varm og kommer over den første bakketoppen, og da føles det orgasmisk.
Bekymringer slipper taket og skuldrene mister en tung elefant. Man føler seg fri og hjernen får kreativt spillerom. Plutselig renner det inn med nye tanker og spennende ideer.
Så det er mitt tips til deg. Når alt i verden bare knyter seg rundt deg og veggene kryper innpå deg og du føler for å brøle – løp.
Løp som vinden.
Hvis du ikke kan løpe, gå deg en tur. Hvis du ikke kan gå, kjør deg en tur. Rull ned vinduet, kjenn på vinden, se på verden.
Bekymringer og fastlåste problemstillinger blir som dugg for solen og plutselig kan du puste og tenke klart igjen. For noen ganger trenger man bare å få store bekymringer litt på avstand for å se hvor små de egentlig er.
Kom deg ut av huset, kjenn nye lukter, se nye trær – verden er klar for å dra deg opp av søla 🙂
