Det er stunder som dette vi vil leve på resten av året. Når vinteren kommer og alt blir iskaldt og snøfreseren slutter å funke og pappa banner en hel regnbue av ord han ikke vil at dere skal høre.
Da vil vi tenke tilbake på dager som i dag. Da fønvinden kilte oss kjærlig i nakken mens vi syklet mot butikken for å kjøpe is. I shorts og t-skjorte.
Også kommer vi til å si: Det var vel ikke shorts og t-skjorte, vel? SÅ varmt kan det ikke ha vært. Må ha vært bukse og t-skjorte. Kanskje en tynn genser. Sikkert bare hukommelsen som lurer oss.
Så varmt og deilig var det faktisk. For i dag var en sånn dag man lever på resten av året. Et Norge så varmt som man nesten aldri får det.
Og når gradestokken kryper ned mot 20 blå og man fryser ballene av seg hver gang man prøver å få hentet posten, vil si se tilbake på disse dagene og tenke at vi savner dem. Og det har vi god grunn, for akkurat nå er det fantastisk 🙂
For all del, vinteren har sin sjarm den også, men spør du meg så blir det ikke bedre enn når man kan sykle til butikken i bare shorts og t-skjorte og tro man er i Syden 🙂
I dag skjedde det noe rart. På sykkeltur i varmen med hele familien. Shorts og kjoler som blafret i vinden, solen som stekte på nesa. Vinden som flagret lunt i håret, fuglene som heiet oss frem.
Lykke. Sånn idyllisk lykke man hadde forventet å se i en reklame for Danmark. Se på denne lykkelige familien som er ute og sykler i det flotte været. Se som de smiler. Det er deilig å være norsk i Danmark, og hele den greia der.
“Jeg er en motorsykkel!” brøler 6-åringen i ekstatisk sykkel-lykke, mens han leder an i løypa.
Bak følger pappa med hjertet i halsen og bøtte på nøtta. Bakerst kommer jentene på samme sykkel. Én tråkker, den andre holder på kosedyrene. Et merksnodig lite følge, en klassisk familie på tur.
Og det er akkurat mens vi tråkker oss gjennom det varme landskapet, der korn og kirsebær vokser, og jeg kjenner at den varme sommersolen gjør meg glad langt inn i sjela, at det slår meg:
– “Hey, det er 24 juni. Bare 6 måneder igjen til jul”
Og det er ganske sprøtt å tenke på der man sykler rundt i shorts og basker seg i sommerlykke. For enn så varmt og grønt og vakkert og fint det måtte være… så er vi allerede halvveis til julegaver og gløgg 😉
Når du får en flue i munnen midt i fotoshooten x-)
Jeg husker tiden før barn, jeg. Da jeg hadde et hjerte av iskald stein. Jeg kunne se de tristeste filmer og høre på den tristeste musikk, uten så mye som et hint av skjelving i underleppa.
Nå skal det derimot ingenting til! Kan ikke så mye som å tenke på en rørende youtube-snutt før øynene blir våte, leppa begynner å danse og knærne blir til bringebærgelé.
Og på vei til barnehagen i dag skjedde det igjen..
Vi nærmer oss en kirke og på avstand kan jeg se at de flagger. Jeg roper til baksetet at nå må de følge med. Sier noe sånt som at:
– “Du vet det blir en bra helg, når kirken flagger bare fordi det er fredag.”
Men så kommer vi enda nærmere og jeg ser at flagget er på halv stang. Åh..
Så må jeg til å forklare at når vi feirer noe fint, da heiser vi flagget helt opp. Men når vi minnes noen som har gått bort og ting er litt trist, da er flagget bare halvveis oppe.
Da flagger vi på halv stang, for å vise respekt og fordi vi er litt lei oss.
Og da kommer det fra baksetet, ettertenksom og rolig med en barnlig undring i stemmen:
– “Når noen dør… da blir man trist.”
Og det er alt tårekanalene trenger for å sveives så smått i gang..
Det skyldtes ikke bare ordene, men kombinasjonen med det triste flagget som sto og signaliserte noens bortgang i nasjonens stolte farger. Også denne tynne, melankolske stemmen fra baksetet.
Peter anno 2010 ville ikke brydd seg så mye som en kvart drue, men Peter 2018 feller en tåre og klamrer seg til rattet. For det er akkurat sånne rare ting som kan bringe det tidligere så tøffe mannehjertet ned i knestående.
Jeg prøver selvfølgelig å riste det av meg og late som ingenting, de kan tross alt ikke se ansiktet mitt fra der de sitter. Men et forrædersk lite snufs avslører hele greia.
– “Går det bra, pappa?” hører jeg fra en bekymret liten stemme i baksetet.
– “Ja da”, svarer jeg, “bare blitt litt sånn.. forkjøla.”
Så går det noen sekunder og jeg tenker jeg har klart å ro det i land.
Helt til en bekymret liten stemme svarer igjen:
– “Da må du love å ta på deg en varm genser i dag. Okei?”
…og brått var forkjølelsen tilbake x-)
/ Er det vanlig å bli myk som romtemperert pudding når man får barn? Spør for en venn 😆
Selvfølgelig må man jo ikke, men når man først skal ha tak i folk, arrangere ting, sende morsomme videoer eller finne ut når folk har bursdag – ja, da er Facebook genialt.
Men nei da, “Øyvind” trenger ikke Facebook han, for livet hans er liksom helt fint uten.
Og sånn har det seg at livet mitt, per veldig overfladisk i-landsstandard, har blitt et helvete.
For jeg har nemlig TO kompiser jeg har daglig kontakt med.
La oss kalle han andre for “Trond”.
Trond er flink, Trond er bra. Trond er på Facebook.
Jeg vet ikke om det betydde stort for deg. Kanskje var det stort, kanskje var det lite. Men det var noe.
Det så jeg i blikket ditt, der du sto på rad og rekke med de andre gutta. Klar for din tur til å sparke ballen. Så tittet du opp på tribunen for å se om jeg så deg.
Og det gjorde jeg.
Evig takknemlig for at jeg ikke satt med snuta klint inn i mobilskjermen akkurat da. Jeg skal ikke være skinnhellig, det kunne skjedd. Det skjer vel oftere enn jeg liker å innrømme.
Men ikke i går, heldigvis ikke akkurat da.
Ikke sikkert at det betyyde himmel og stjerner, måne og sol for deg, men det var noe med blikket ditt. Noe som sa meg at det var en del likevel.
Bekreftelsen og gleden.
Jeg var der akkurat da. Ikke opptatt med andre ting, ikke et helt annet sted.
Bare der og da, idet du snudde deg for å se om jeg var der.
Det er utrolig hvor lite som skal til iblant. Også så uventet! Bare et lite hint av et smil, en kommentar, et vink, hva som helst kan sette det i gang. Et snøskred av følelser som plutselig bare velter innover deg.
I går var det tennis.
Vi var egentlig bare innom hytta til svigers en rask tur for å spise søndagsmiddag à la svigermor. Nystekte kjøttboller. De beste i verden.
Men på vei ned til hytta ligger det en tennisbane. Den så barna og den ville de spille på. Og vi er jo lekne konkurransemennesker og ikke spesielt vonde å be, så ikke lenge etter var vi på plass. Hvite såler og flotte shortser.
Anyone for tennish?
Og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det var noe. Kanskje var det fordi barna elsket det. Kanskje var det fordi det er lenge siden jeg har sett Christina så sprelsk og levende. Kanskje var det fordi hun var langt flinkere enn jeg hadde trodd og faktisk kunne tenkes å gi meg mer konkurranse i en kamp enn jeg liker å innrømme.
Men noe var det.
Som plutselig gjorde meg litt forelsket.
Du vet, hverdagen er så veldig hverdagete. Opp og stå, lage frokost, kjøre barn, jobbe, hente, middag, kveldsmat, legge, rydde, natta. På´n igjen.
Så når man endelig gjør noe helt annet, ser man liksom ting i et helt nytt lys. Og det var kanskje det som skjedde. Lenge siden jeg har sett Christina sprade rundt i en fjong shorts og smelle til den stakkars ballen som om den hadde snakket dritt om moren hennes.
Og det satt av en liten sommerfugl eller to i magen. Og det er fint, for livet som småbarnsforeldre byr jo ikke nødvendigvis på sommerfugler i overflod. Det er lett å ta ting for gitt og fokusere på alt som skal gjøres.
Så da er det litt fint å se at sommerfuglene fortsatt bare kan oppstå av seg selv, fremfor å måtte jage dem frem. Og alt som skulle til var en søndagstur på hytta.
Ingen romantisk middag med store blomster og en større diamant. Bare et uventet øyeblikk i raske shortser og brått var det både tennisballer, lukten av kjøttboller og kjærlighet i luften 🙂
Jeg var på kurs i Oslo og kunne ikke tro mine egne ører.
Det er Nettavisen..? Og de ønsker å signere meg..? Som deres potensielt nye toppblogger..?!
Jeg var i sjokk. Jeg hadde blogget i litt under et år og på en eller annen måte dukket opp på radaren deres.
Det var smigrende forbi fatteevne, men en liten stemme i hodet mistenkte at det måtte være noe lureri på gang. Dette kunne vel ikke være mulig?!
Men jo da, uka etter troppet jeg opp på kontoret, ble servert kaffe og lovord, og så var man plutselig signert. Med kontrakt og agenter og hele pakka. Det var stort. Vanvittig stort!
Men nå er det altså over. Dette er min siste kveld som Side2-blogger.
Det er litt trist og det er litt rart, men det er også litt fantastisk. For dette er nemlig starten på noe helt nytt!
Men akkurat det kan jeg dessverre ikke si noe mer om før nyheten slippes offsielt i morgen 😉
For deg som bloggleser vil det ikke bety stort, men i kulissene skjer det store ting. Bloggen vil gå gjennom en design-endring, så ting vil muligens bli litt hulter til bulter noen dager, men det ordner seg.
Det viktigste er at det er nye tider på gang. Og jeg gleder meg!
I går var vi på sykkeltur med gjengen. Mamma, pappa, lillesøster, storebror. Og bamse.
Bare en liten tur for å kjenne litt på livet. Lukte på sommeren og strekke på beina. Og kjøpe is i kiosken på stranda.
For det er i hvert fall et av mange gode barndomsminner fra glovarme sommerdager. Få penger av mamma og tasse opp til kiosken. Knuse noen kongler under tærne underveis. Stå der og se på den store tavlen.
På vei til barnehagen og det blåser så asfalten flagrer. Kirkespiret truer med å ta til himmels og bilen danser som et flagg i vinden.
Regn også nå. Sidelengs regn som pisker så voldsomt mot bilen så jeg synes synd på lakken.
Vi kommer over en liten høyde og da åpenbarer det seg et landskap som tatt ut av en apokalyptisk dommedagsfilm. Ravnsvart himmel og trær bøyd til bristepunktet
Det regner katter og hunder, det pisker, det blåser. Det er storm, det er orkan, det er-
