Det er vel ingen hemmelighet at trassalderen kan være en utfordring, men da jeg hentet plutten i barnehagen i går trodde jeg vi hadde kommet til et helt nytt nivå…
Da jeg rullet opp på parkeringsplassen utenfor barnehagen i går var det med en ganske stor porsjon stress i sinnet. Hjemme sto et filmteam og ventet, og vi lå allerede godt bak skjema, så nå var jeg avhengig av at ting gikk litt på skinner. Og da er det jo typisk at noe bare må skjære seg!
Først så det bra ut, selv om jeg kom midt i en lunsjpause. Noen minutter kan jeg avse, ikke noe problem det. Jeg slo meg ned og fikk høre om salamiruller, cowboyer, indianere og popcorn. Ikke lenge etter var vi ute i gangen, bare å sjekke tørkeskapet, raske med seg klær og komme seg av gårde. Jeg sjekket klokka med en liten svetteperle i panna, nå brant det på dassen. Ingen tid å miste.
Men med en 3-åring ruset på barnehagens gleder kan det være en utfordring å få stablet på plass alle uteklærne. Vi kom langt og fikk på alle klærne, men ikke helt ut døra. Så mens jeg vimset rundt og prøvde å få med meg alt av jakker og votter og sokker og luer, prøvde jeg å få fortgang i prosessen:
– “Bare gå ut du, så kommer jeg om to sekunder.”
– “Neeei”, sa han og hoppet rundt som en kanin.
– “Jo, kom igjen a, det er noen som venter på oss hjemme. Oj så spennende da! Så, kom igjen, ut med seg.”
– “Hihi, nei nei”, sa han glad og fornøyd og spant rundt på gulvet mens jeg fortsatt var travelt opptatt med å dobbeltsjekke tørkeskapet og se om det lå noe i posthylla hans.
Og nå begynte pappa å bli lei:
– “Pluttis, kom igjen a! Ut med seg, nå gikk jo han andre akkurat ut døra her, du kan løpe om kapp med ham!”
– “Nei, det går ikke…”
– “Jo! Klart det går, du vil jo alltid løpe ned til porten. Kom så, vi har ikke tid til det her, ut døra og løpe ned nå. Jeg tar tiden på deg!”
– “Nei, men pappa…” prøvde han seg, men nå var det slutt på tålmodigheten til far.
– “Ikke noe “men”, nå må vi gå!”
– “Men pappa!…” prøvde han seg igjen, men nå var alle sjanser brukt opp. Nå var det slutt på tøys.
Jeg satte meg ned på kne for å ta en rask alvorsprat om hvordan han måtte høre på pappa og at jeg var lei av å bli snurret rundt lillefingeren.
Først da så jeg beina hans…
Å søren.
/ Trass 0 – Stress 1
* Følg Distréhjerte på Facebook *