Her skulle jeg bare kose meg med søndagsfrokosten og nyte den vakre smakssymfonien av egg, bacon og kaffe, men så blar jeg opp gårsdagens Dagbladet Magasinet og blir totalt oppslukt av saken “Redd Barna – Mange foreldre tør ikke lenger sette grenser. Svikter vi når vi lar barna bestemme?”
Siden jeg antar at mange fortsatt ikke har lest saken i Dagbladet, så gidder jeg ikke å kommentere den i særlig stor grad. Den var uansett et snusfornuftig makkverk med en tydelig agenda som langt på vei overskygget intervjuobjektene med hoverende boksitater i mengdeforholdet smør på flesk på bacon, spør du meg. Så derfor tar vi heller bare essensen av debatten med oss videre. Har norske småbarnsforeldre blitt maktesløse nikkedukker for sine barn?
Jeg leste en gang en leder skrevet av en dame som utvilsomt hadde tonnevis med rapporter og tall å basere sine uttalelser på. Hun sa så flott at vi må slutte å kalle det “oppdragelse”. Vi voksne må slutte å si at vi skal oppdra barna våre, for det blir så altfor nedlatende. Så hva skulle vi heller kalle det? Veilede. Veilede! HER mener jeg at litt av problemet ligger. Når vi ikke lenger kan si at vi skal oppdra barna våre, men veilede dem, så gir vi fra oss altfor mye makt til noen som på ingen måte er skikket til å ivareta den makten. Det er noe veldig galt med retorikken her. Vi sveiper beina under på vår egen autoritet som foreldre og løfter barna til et kunstig høyt trinn på rangstigen. De er barn, de skal ikke veiledes, de skal oppdras.
Å veilede barn høres ut som et begrep man kan studere seg frem til med akkurat riktig mengde caffè latte og forstå-seg-påisme, men som ikke byr på noen reell forståelse utover det teoretiske. Å oppdra barn skal være mer enn å være deres rådgiver, jeg mener det betyr å kunne fortelle dem hvor skapet skal stå og at sånn er det bare. Middag før dessert, fordi sånn er det bare. Først pysj, så rosin.
Pappa, lekekamerat og sjef
Her er det mulig jeg tar feil, for som sagt, jeg er ingen ekspert og godt er det. Jeg trenger ikke ørten ulike bøker til å fortelle meg om ørten ulike måter å oppdra mine barn på. Jeg velger å basere oppdragelsen av mine barn på sunn fornuft, skjønn, kardemommeloven, min egen barndom og inspirasjon fra andre. Ser jeg et lurt triks hos et vennepar, så kopierer jeg det og prøver det her hjemme også. Gjennom slik prøving og feiling kommer jeg etter hvert frem til en formel som fungerer for meg, mitt hjem og mitt barn. Ingen lærebok nødvendig. Og når ble plutselig ikke sunn fornuft godt nok? Jeg trenger ingen forskningsutredning for å fortelle meg at småbarn ikke burde løpe rundt med saks, på samme måte som jeg ikke trenger de 10 bud til å forstå at det er dumt å slå i hjel andre. Den klarer jeg å regne meg frem til selv, takk.
Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er riktig, slik artikkelen i Dagbladet antyder, å hele tiden underbygge sine valg på forskning og psykiateres bedrevitenhet. Jada joda, i undersøkelser av 40 000 barn så kan du helt sikkert finne hovedtrekk som gjelder for de fleste, men jeg mener at det blir helt feil å basere oppdragelsen på forskningsdata og ekspertanalyser. Barn er ikke konstante verdier som lar seg kvantifisere i et regnestykke, de er snøfnugg.
Mitt hus
Ved å lene seg på råd fra eksperter tror jeg også videre at man vil bli frarøvet selvtilliten til å ta egne valg og stå for disse. Og det vil paradoksalt nok bli vanskelig å oppdra egne barn hvis man lar andre voksne oppdra en selv til å oppdra ens egne barn. Jeg hører stadig om ulike tilnærminger til oppdragelse, enten det er “la barna ligge og gråte”-teknikken eller om det er fri utfoldelse uten rammer. Min tilnærming til dette er at jeg prøver meg frem, ser hva som fungerer for meg og mitt barn. Om det ikke funker for oss, så funker det ikke for oss. Jeg gir da blanke i om det har fungert for 100 000 amerikanske barn. En viktig tommelfingerregel her er: My house, my rules.
Som en mann som ligger og vaker i brytepunktet mellom tøff og myk, så prøver jeg hele tiden å balansere ut mengdeforholdet mellom lekeonkel og sjef. Jeg tror dog det er viktig med begge, for som det heter: “Ekte menn sitter ikke barnevakt for barna sine. De oppdrar dem”. Problemet er at man så gjerne vil være bestevenn med barna sine, men det er helt nødvendig med en naturlig maktbalanse mellom barn og voksne. De voksne må stå over barna i næringskjeden, hvis ikke mister man all autoritet og blir behandlet som en venn, ikke en autoritet. Noen ganger må man kunne si at “Vi er voksne, du er et barn, that’s that og sånn blir det bare”. Litt som på en arbeidsplass. Noen må ha muligheten for å kunne sette ned foten og si “Sånn er det og sånn blir det.”
Voff voff!
For å trekke en dristig parallell, så er barneoppdragelse ikke så veldig forskjellig fra å oppdra en bikkje. De samme grunnreglene gjelder for maktbalanse og respekt. Hvis du aldri setter noen begrensninger for hva hunden får lov til, vil du raskt miste kontrollen og vipps så står den på stuebordet og spiser maten din. Hunden må vite at du er sjefen, sånn er det også med barn. Hvis de ikke respekterer deg, så vil de gjøre hva de vil. Blir de aldri fortalt at det er en tid for å sitte skolerett og en tid for lek, så vil de alltid prioritere enkle utveier. Derfor mener jeg det må være mulig å sette ned foten, sette seg i respekt og vise at det er de voksne som går med buksene, ikke motsatt.
Jeg tror kanskje litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger. Jeg mener det må være lov å ta barna litt i øra hvis alt går rett åt skogen. Det samme gjelder med hunder. Om hunden din ikke adlyder deg, men stiller seg til motverge og glefser etter hånden din, ja da må du faktisk brette opp ermene, sette skapet på plass og fortelle hvem som er sjefen. Det nytter ikke å veilede en hund. Jeg mener det handler om respekt og det er ikke snakk om maktmisbruk, men oppdragelse. Man må kunne sette ned foten og si at “Her går grensa, ikke lenger nå. Jeg er voksen, du er barn, jeg bestemmer og sånn er det bare. Først pysj, så rosin.”
Her går det selvfølgelig en hårfin grense, for all bruk av autoritet må være rettferdig og berettiget, ellers vil det raskt bite deg i ræva. Det nytter jo ikke å klage over at barna dine roper til deg, hvis du roper til dem. Husk at barn er et speilbilde av dine handlinger.
Jeg har bevisst ikke lest en tøddel om hva ekspertenes råd, pedagogikk eller forskning viser i forkant av å skrive denne teksten og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg tar helt sikkert feil i mange av mine påstander og det er akkurat sånn jeg vil ha det. My house, my rules. Jeg baserer oppdragelsen av mitt barn på sunn fornuft og kardemommeloven. Eksperter og andre forstå-seg-påere som kommer og banker på min dør, må regne med å bli behandlet på samme måte som Jehovas vitner. Nei takk, ellers takk, adjø.
/Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på facebook