* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Det begynner å bli noen år siden jeg gikk gravid med lillegutt nå, men jeg har fortsatt friskt i minne hvor slitsomt det til tider var. For ikke å snakke om alt det rare som skjedde med kroppen…

Fire år før jeg ble gravid selv, kom jeg i snakk med ei svanger dame på en fest, og samtalen mellom oss satte spor. Den høygravide frøkna var vel ikke kjent for å bruke små ord, og heller ikke for å underdrive historiene sine. På mitt spørsmål om hun syns det var fint å være gravid, svarte hun sporenstreks at hun måtte prompe hele tida. At det var egne teknikker for hvordan gravide damer skulle ligge på alle fire med rumpa i været, for å lette på trykket. Puppene var så ømme at bare hun streifet borti dem med armen, piplet tårene fram. For ikke å snakke om den evinnelige tissetrangen. Kunne ikke ta bussen til byen før krisen var et faktum. Skjønt bussen var forresten helt uaktuell uansett, folk luktet jo så vondt at hun brakk seg bare hun tenkte på å sjekke rutetidene.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

Jeg forstod heldigvis tidlig at dersom det skulle være noe som helst håp om at jeg en dag skulle bli gravid selv, så måtte jeg for all del ikke treffe på dette kvinnemennesket når fødselen hennes var overstått. Historiene ville sannsynligvis skremt meg ut av mitt gode skinn. Da min graviditetstest viste to røde streker i mai for tre år siden, må jeg innrømme at jeg med ett fryktet både prompen, tissingen og kollektivtrafikken.

Skulle dette bli meg..?

Alle som har vært gravide, skjønner hva jeg mener med at alt virker helt usannsynlig i starten. For hvordan i huleste kan graviditetstester slå ut positivt når man ikke merker noe som helst? Det skal liksom være en liten spire som vokser inni der. Inni magen. Men det ville jeg vel følt på en eller annen måte. Jeg ville jo merket noe? Helt klart. Det måtte med andre ord være noe feil med testene jeg hadde kjøpt.

Den første og den andre og den tredje, der kom de to strekene fram i et litt for langsomt tempo. Ganske sikker på at de ville ploppet fram i en fei hvis jeg virkelig var gravid. Men den fjerde og femte testen var såkalte digitale – og de kunne ikke bare fortelle at jeg var gravid, men i tillegg at jeg hadde vært det i to-tre uker. Så var det altså ingen tvil… Hurra! Dette måtte jo bety at jeg var en av de få som kom til å få et symptomfritt svangerskap? Jeg merket ikke noe! For en lykke. Å være gravid var jo lekende lett!

Pluttens første selfie

Helt til jeg plutselig en dag våknet og måtte hoppe ut av sengen og løpe ut på badet for å rekke fram til toalettet i tide. Den kvalmen! Det var det verste jeg hadde kjent. “Hjelp! Jeg har fått omgangssyken!“, ropte jeg til Peter, “hold deg langt unna meg så du ikke blir smittet!” Lite visste vi da at dette slett ikke var smittsomt – men at det derimot skulle vise seg å være starten på 17 uker med intens kvalme. Morgenkvalme? Å nei du, kvalme kun om morgenen er for pingler. Hva med litt hele-dagen-kvalme? Sånn at man bare orker å spise et par kjeks i ny og ne?

Magen vrengte seg ved lukten av hvitløksånde, parfyme, stekt mat, tøymyknere, kjøleskap – ja du vet vel at kjøleskap lukter som.. kjøleskap? Fysj. Selv dunsten av folk i offentligheten. På hjørnet hvor jeg pleide å gå tur med hunden, lå et catering-firma. Lufterunda måtte legges om, for her kjente jeg nå matosen på 100 meters avstand. Jeg gikk for nære en gang, og måtte kaste opp bak en rosebusk.

Så begynte Peter å gå meg på nervene. Hvorfor i huleste hadde jeg egentlig valgt å etablere meg med han? En mann som bet negler. Som slamret med skapdørene. Som måtte ha musikk på i alle rom. Som gaflet i seg salat med hvitløksdressing i kantina på jobben hver bidige dag. Som elsket å knekke minst 10 ledd i fingerne. På hver hånd. Som syns det var kjempetrivelig hvis jeg sovnet en kveld, slik at han kunne snike til seg en runde fifa og spille xbox halve natta. En mann som aldri ryddet etter seg og iblant glemte at han hadde sluppet ut hunden på verandaen – for så å stikke ut en tur. Deodoranten hans begynte å lukte gammelmanns-parfyme, og jeg gidder ikke engang nevne stæsjet han brukte i håret. Fysj. Gud som den mannen gikk meg på nervene. Og nå skulle vi ha barn sammen? Tenk om jeg kom til å hate ham for resten av livet!

Heldigvis var det mye god trøst å hente i appelsiner. Jeg måtte ha appelsiner! Plutselig bare var trangen der, og det var klin umulig å undertrykke behovet. Men det var ikke bare appelsiner som plutselig ble populært. Om natten drømte jeg om potetstappe, ikke hjemmelaget eller posevariant – nei, den typen som man fikk tak i på gatekjøkken på 90-tallet.. Da mamma og pappa og lillesøster og jeg stoppet for å ta oss en matbit da vi var på bilferie. Hadde ikke denne potetstappa smakt helt ufattelig godt? Handlekurven ble fylt av varer jeg ikke hadde spist på årevis, jeg måtte ha corn flakes, jeg måtte ha rømmegrøt, jeg måtte ha Smash, jeg måtte ha Pringles. Og nåde den som stod i veien for noe av dette.

Praktisk med eget popcornstativ

Midt oppe i det rare behovet for diverse matvarer, begynte fredagene å synke i kurs. Yndlingsmåltidet i uka, når man endelig hadde tatt helga og var klar for to dager med avslapning og kjærstetid; fredagstacoen! Den smakte plutselig som noe bikkja hadde dratt med seg inn og slengt på tallerkenen. Peter stirret på meg med store øyne mens han gnaflet i seg maten, hva var det jeg mente? Smakte det vondt? Endret noe i oppskriften? Den var jo lik som den alltid hadde vært? Å nei du, noe hadde skjedd med tacoen – den var jo ikke spiselig! Akkurat dette var veldig tøft for Peter.

Også var det godt å gråte litt. Hvis noen skumpa borti meg på bussen for eksempel. Da kunne det komme en liten tåre. Snufs. Hvis jeg tenkte på Pjusken, min avdøde katt, da måtte jeg kanskje hulke litt. Når Peter sa meg imot, måtte jeg ofte liste meg inn på badet og gråte ut, pusse nesa og gå tilbake til stua igjen som om ingenting hadde skjedd. Triste filmer var bare å glemme. Jeg husker jeg fikk tilsendt et youtube-klipp fra ei venninne om hunder som døde og som havnet i regnbue-himmelen, og jeg hylgråt i sofaen fordi jeg så for meg at hunden vår en dag skulle dø fra oss. Jeg hadde “Fødeavdelingen” på serieopptak, gråt og hulket i en symbiose av frykt for den forestående fødselen og de rørende øyeblikkene når de stolte fedrene fikk se sine små nyfødte for første gang.

Ready to pop, med påklistret smil

I ettertid har jeg tenkt en del på at jeg ikke skulle bekymret meg så mye for det hun gravide frøkna fortalte meg på fest den gangen. Alle svangerskap er forskjellige, ingen opplever ting likt. For min del fikk jeg verken ømme pupper eller ekstrem tissetrang – men folk på bussen luktet faktisk vondt, og… så var det en episode til…

Jeg var høygravid, med ca. tre uker igjen til termin. Peter og jeg satt i sofaen og så på film, da jeg helt ut av det blå slapp den høyeste, mest uventede prompen du kan tenke deg. Peter, som setter svært liten pris på jenter som fiser, hoppet en halv meter opp – av sjokk eller fordi han skvatt, det vet jeg ikke. Han hadde aldri hørt meg prompe før, og jeg holdt pusten… Jeg hadde overhode ikke merket at den skulle komme, og var definitivt i sjokk selv. Jeg kjente rødmen bre seg i hele ansiktet. Jeg stirret rett frem, det samme gjorde Peter. Så strakk han seg etter fjernkontrollen, og pauset filmen. Stillhet.

“Hva faen var det der?”, sa Peter, høyt og tydelig.

Jeg fikk ikke fram et ord, og hadde bare lyst til å synke gjennom gulvet. Så begynte jeg å le. Jeg lo så jeg trillet ut av sofaen, klarte ikke stoppe, jeg hylte av latter og hikstet etter luft. Til slutt klarte ikke Peter å holde seg alvorlig lenger han heller. Han humret motvillig, og episoden har brent seg fast i minnet hans…
Så i et eventuelt neste svangerskap, skal jeg vurdere tipset til hun på festen; ned på alle fire med rumpa i været for å lette på trykket i kontrollerte former.

Så unngår vi i hvert fall at far får ødelagt kvelden med et brak.

/ lik hvis du kjenner deg litt igjen – og legg gjerne igjen en kommentar

Les tidligere gjesteinnlegg:
– Gassen og bremsen i et forhold
– Innerst i skapet

* Følg Mammahjerte på Pappahjertes Facebookside *

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

“I de aller fleste forhold er det jo sånn“, sa venninnen min en dag vi spiste lønsj, “at enten er det dama som er gassen i forholdet, eller så er det mannen“.
Jeg måtte tenke litt, for jeg skjønte bare halvveis hva hun mente. Hun så det nok, for hun fortsatte kjapt: “Hvis dama er gassen, så har ofte partneren en slags bremsende, litt mer pessimistisk rolle. Ja, eller så er det stikk motsatt, så klart“.

“Mener du at det er sånn i alle forhold?“, spurte jeg.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

“Nja, nesten i hvert fall… Men det kan være vanskelig å definere rollene iblant. Men hos dere er det lissom ikke tvil, da“, humret hun videre, “Ja, Peter er gassen, og du er definitivt bremsen!“

Jeg kikket fornærmet på henne og skulle til å lire av meg all motstanden som var i ferd med å boble over inni meg. Men så… Innså jeg at hun hadde helt rett.

Noen vil nok kalle meg en pessimistisk brems. Selv mener jeg at jeg bare “liker-å-være-forberedt-i-tilfelle-noe-man-håper-ikke-skal-skje-faktisk-skjer-og-dermed-kanskje-kunne-vært-unngått-dersom-man-bare-hadde-bekymret-seg-litt-på-forhånd”. Med årene har jeg blitt god på å bekymre meg, og da jeg ble kjent med Peter var ironisk nok noe av det som tiltalte meg mest; hans sprudlende energi og positive holdning. Med mottoet “alt ordner seg!” stjal han hjertet mitt med storm.

Dette var faktisk bildet han sendte over for å “close the deal” en gang i tiden.
Bildet viste seg senere å være meget misvisende.

Jeg hadde for eksempel helt panikk for å kjøre bil i Oslo. “Null stress med bil i Oslogryta!“, sa Peter, og pisket meg ut på kveldstid, sånn at jeg fikk øvelseskjørt med ham ved siden av. Gassen og Bremsen på tur! Jeg skalv som et aspeløv, men etter ti-tjue turer var jeg litt tryggere.

Eller den gangen jeg skulle flytte inn til Peter. “Huff, hvordan skal jeg ordne med flyttebil, da? Hvor leier jeg inn noen som kan kjøre for meg?“, spurte jeg. Peter kikket dumt på meg: “LEIE? Hallo! Jeg kjører flyttebil, jeg! Null stress!“

Og dette var jo helt herlig for meg. Det ordnet seg jo alltid! Men så… begynte den herligste nyforelskelsen å roe seg ned. Da begynte det plutselig å bli littegranne irriterende. “Hæ, har vi glemt igjen stelleveska hjemme? Null stress det, da. Skal jo hjem igjen om fem-seks timer uansett!“, sa Gassen. Bremsen fikk umiddelbar panikk og så for seg bæsjebleier med lekkasje og krisestemning før hun ropte: “Vi må SNUUU!!“

Eller den gangen vi skulle rekke et fly, og ble stående to timer i kø på motorveien fordi noen hadde kjørt på en elg. Vi rakk så vidt å sjekke inn bagasjen før det stod «Gate closing» på skjermen ved utgangen vår. Da vi deiset ned i hvert vårt flysete, var jeg gjennomvåt av svette og tårene sprutet fordi jeg var totalt utslitt. “Jammen jenta mi“, sa Gassen, “hva er det? Vi rakk det jo?“

Innerst inne skulle jeg selvsagt ønske at jeg hadde denne egenskapen selv. Og jeg jobber jo så klart med å bli mer positiv. Men jeg må innrømme at jeg iblant drømmer om å pælme Peter ut i sandkassa i hagen og dra presenningen over ham etterpå. Så han kan ligge nedi der en stund og tenke på hvor positiv han er.

Pessimisten til venstre og Optimisten til høyre – hvis det skulle være noen tvil

Èn gang var imidlertid rollene våre byttet om. Kvelden jeg forstod at det var på tide å reise til fødestua.
“NÅ MÅ VI DRA!“, skrek jeg til Peter i sofaen. Jeg hadde en kraftig rie, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. “Jeg vet du hater ordet, så jeg skal ikke nevne det, men det begynner på s-l-i-m og det slutter på PROPP, og nå har den definitivt gått!“
Det måpende fjeset som stirret tilbake på meg var ikke til å ta feil av: det tilhørte en mann som ikke, under noen omstendighet, forstod hva som nå var i ferd med å skje. “Jammen?“, mumlet han med munnen full av hjemmelaget pizza, “det er jo Grand Prix..? Delfinale? Tooji skal snart synge, og..“

Jeg trodde ikke mine egne ører. Hvordan skulle dette gå? Hvilket nek hadde jeg valgt ut som min utkårede, mannen som skulle bli far til mine barn? Jeg angret. Å fy som jeg angret. “Peter! Det ordner seg! Helt sikkert! Både for deg og for Tooji! Kom deg opp av sofaen! NÅ!“
Han må ha sett sinnet i øynene mine, for plutselig spratt han opp, spant rundt på gulvet som en valp med glatte poter. “Mobilen! Ringe! Taxi!“

Når alt dette er sagt, så er det jo helt åpenbart at jeg trenger en gass i livet mitt. Hvis ikke hadde jeg aldri blitt sparket ut av comfort-sonen min. Og det trenger jeg. Også vet jeg at Peter trenger en brems. Hvis ikke hadde han kjøpt aksjer for alle sparepengene sine. Han hadde meldt seg på triatlon, enda han sverget at han aldri skulle delta noensinne igjen. Han hadde kjøpt tilbake barndomshytta mi som ble lagt ut for salg i fjor, og han hadde gjerne vært både to- og trebarnsfar nå. I sånne tilfeller er det fint at Mamma-bremsen setter ned foten, sånn at gassen får tenkt gjennom ting. Så går det litt tid, også takker han meg.

Men det er jo litt trist å tenke på da. At den ene gangen jeg var gassen, var da jeg skulle presse ut en unge – og var mer enn klar for å komme meg på sykehuset etter tre døgn med modningsrier. Trøsten er at Peter var bremsen fordi han ville se Tooji synge seg til topps i Grand Prix. Det er faktisk mye, mye verre.

How u doin’ Pete? (Foto: Guro Holmene / Nettavisen)

Hva med deg, er du Gassen eller Bremsen? 🙂

Les flere gjesteinnlegg:
– Innerst i skapet
– Julefrokosten

*Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook*

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Da Peter skrev sitt innlegg om Fotballfrue, la han ved et bilde av seg selv iført kun en bokser. Jeg kan bekrefte at han ikke hadde regnet med at hverken saken eller bildet skulle bli lest og sett av nesten 500 000 mennesker.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Hans største bekymring var at det var litt trist at han ikke hadde fått trent noe særlig i høst. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var; takk og lov for at mannen hadde rent undertøy i skapet.

Her i huset er det nemlig jeg som har ansvaret for tøyvasken. Jeg sorterer, jeg vasker, jeg henger opp, jeg bretter, og jeg legger det pent inn i skapet. Dette er ikke ment som sutring, Peter vet utmerket godt hvordan man setter på en vaskemaskin, men han syns det er så dørgende kjedelig. Og siden jeg syns det er forferdelig å gå tur med hunden rett før leggetid om kvelden, så har vi gjort det enkelt: Jeg vasker tøy, Peter lufter bikkja. På den måten vinner begge to; han syns det er godt med en luftetur før tannpussen, og jeg er i overkant opptatt av duftende tøymyknere…

Kall det gjerne en fetisj. En fetisj som altså har medført at jeg er ganske glad i å vaske tøy. Når jeg bruker lang tid på butikken, er det ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal lage til middag. Eller fordi jeg ikke finner boksen med hakkede tomater eller pakken med lettkokte havregryn. Jeg koser meg ved hylla med vaskemidler… Der står jeg, lenge lenge og lukter på de forskjellige flaskene. Det er jo helt fantastisk; etter en vask kan tøyet lukte sommer! Eller vår! Eller vanilje! Eller jojoba! Eller flower power!!

Men jeg har ikke alltid hatt det sånn.

For da jeg gikk gravid for to år siden, gjorde kroppen min en helomvending. Over natten gikk de tingene som stod øverst på lista over det jeg elsket høyest her i verden, plutselig over til å bli ting jeg ikke kunne utstå. Tacoen smakte aldeles forferdelig, og lukten av stekt mat kunne sidestilles med brekningsmiddel ( …og det faktum at Peter plutselig ble den mest irriterende fyren på kloden, ja det er muligens verdt et eget innlegg).

I takt med at magen min vokste, brakk jeg meg hver gang jeg nærmet meg vaskemaskinen. Først trodde jeg at jeg var blitt allergisk mot å vaske tøy, men innså raskt at det var den kvalme parfymelukten fra vaskemiddelet som forårsaket problemet. For en sorg! Dette medførte at jeg måtte kutte drastisk ned på tøyvaskingen, jeg vasket kun da det nærmet seg krisetilstander i klesskapet, og fylte maskinen til randen når jeg først satte den på. Jeg ble faktisk nødt til å gi bort alle tøymykner-favorittene til min lillesøster. De stinket – og det holdt ikke å sette dem bort, jeg ble kvalm bare av tanken på at de var i huset.

I dag er jeg rimelig flink til å sette på vaskemaskiner jevnlig, men én ting henger igjen fra graviditeten: jeg setter aldri på halve maskiner. Derfor hender det en gang i blant at jeg må «spare» på skittentøyet, helt til jeg får fylt maskinen. Økonomisk korrekt så klart, men aberet med dette er at far iblant går tom for boksere…

Og nettopp av denne grunn, har far en forferdelig sparebokser liggende i skapet. Denne bør ikke se dagens lys, men innimellom hender det at den gjør det likevel. Når han glemmer å si fra til mor om at nå, ja nå begynner det å bli skralt i rekkene i undertøysskuffen, så drar han på seg dette slaskete, hullete plagget. Helt nederst, innerst i skuffen, ligger den:

Jeg vet det er krise når mannen i huset tasser rundt i en hvit, hullete, utvaska bokser som i tillegg er tre nummer for stor. Når jeg oppdager hva han har på seg, så ser jeg blikket hans som sier: «Huff, jeg har på meg sparebokseren min, jeg… Skulle så gjerne hatt noe rent undertøy… Men jeg tør ikke kommandere deg til vaskerommet heller…» Istedet kikker han bare ned og rødmer litt. Dette syns jeg er så usannsynlig søtt. Så da løper jeg sporenstreks til vaskerommet og setter på en vask.

Sannsynligvis må jeg ha fem ganger så mye undertøy som Peter, for jeg når aldri bunnen av undertøysskuffen min. Men hvis jeg en gang kommer til å gå tom for rene truser… Ja da er det faktisk ganske krise. For selv mor har en skikkelig sparetruse liggende. Den har aldri sett dagens lys. Peter vet ikke at den eksisterer.

Så kjære Peter. Den dagen du oppdager din samboer i denne lekre doningen, ja da håper jeg virkelig det skyldes at du har smelt meg på tjukka igjen, at jeg lider av seriøs svangerskapskvalme og ikke klarer å nærme meg vaskerommet. Hvis det ikke er tilfellet… Da er det på tide å skaffe barnevakt og booke en helg på spahotell, for da trenger forholdet vårt seriøst all den hjelpen det kan få!

/ lik hvis du tør å innrømme at du også har en…

Mer fra Mammahjerte:
– Julefrokosten
– Papparutiner

* Følg Pappahjerte på Facebook *

For helt nøyaktig to år siden i dag, våknet jeg opp i sengen og tittet bort på en tom pute. Det var tirsdag, og det første jeg tenkte var at Peter måtte ha listet seg veldig stille ut da han skulle på jobb, siden jeg alltid pleier å våkne av at han smeller igjen en dør eller spiller litt for høy musikk. Så kom jeg plutselig på at han hadde tatt seg fri fra jobben denne dagen, fordi vi skulle kjøre hjem til familien min i Vestfold med julegaver. Vi skulle feire med Peters familie det året, og denne dagen skulle vi altså si god jul til mine nærmeste.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Jeg rullet ut av sengen, bokstavelig talt, for på dette tidspunktet var jeg nesten åtte måneder på vei, og magen begynte å bli rimelig stor. Jeg listet meg ut i gangen og så at døra inn til stua var lukket. Hmm. Det var da merkelig? Eller nei, det nærmet seg jo jul… det var selvsagt hemmelig julegave-verksted i stua! Jeg tok en kjapp tur på badet, kledde på meg og gikk ut i gangen igjen.

Plutselig åpnet døren seg, og der stod en hemmelighetsfull Peter. Han måtte ha hørt meg.

“Er du våken, da?”, spurte han smilende, og jeg gjespet høyt mens jeg nikket. “Ok jenta mi, da kan du komme inn!”

Lukten av kongerøkelse og nystekt bakverk slo imot meg da jeg entret stua, dempet julemusikk klang fra høyttalerne og frokostbordet var dekket.

“Overraskelse! Jeg vet jo hvor sulten du er for tida.. Haha!”, humret Peter, “derfor tenkte jeg å lage i stand julefrokost før du våknet. Jeg har vært på butikken og kjøpt inn masse godt pålegg! Og ferske aviser.”

Jeg fikk øye på Gräddosten på bordet, og nå hørte jeg bare stemmen hans som en tåkelur i det fjerne. Ost! Jeg elsker ost! Og den lysten ble ikke akkurat dempet etter at jeg ble gravid. Også Gräddost, da! Det spiser vi bare ved spesielle anledninger. Hoho, han hadde kjøpt inn Gräddost! For en lykke.. Jeg satte meg, og skulle akkurat til å kaste meg over de nystekte rundstykkene og rive opp ostepakken, da Peter avbrøt meg:

“Kremt? Ja, kanskje vi skal åpne adventsgavene først?”

Jeg ble rød som en tomat da jeg trakk hendene til meg, og nikket samtykkende, “Ja, det glemte jeg helt. Er litt… Sulten… Kan du si…”

Den julen hadde vi kjøpt adventskalender-gaver til hverandre, og to pakker merket med «21» lå pent ved siden av hver vår tallerken. Jeg kikket ned på gaven Peter hadde kjøpt til meg. En liten firkantet eske? Å nei, ikke si han hadde kjøpt et smykke til meg! I hans pakke lå det tre hvite og rosa skumnisser…

“Eh, Peter?”

“Ja?”

“Eh.. Hva har du funnet på nå? Ble vi ikke enige om å ikke bruke store summer på adventsgaver?”

“Joda, ingen fare. Åh, nei, sånn ja. Nei, det er ikke hva det ser ut som, altså. Ikke noe dyre greier.”

Jeg pustet lettet ut, og pakket forsiktig opp den lille pakken. Hmm… Det så da veldig ut som en eske fra en av byens gullsmeder..? Da jeg åpnet lokket kom en hvit stor plastikk-ring med store fargerike blomster på, til syne. Jeg knakk sammen i latter; “Haha! Denne var jo kjempesøt! Hvordan kom du på å kjøpe noe sånt, da?”

“Nei jeg husker du sa en gang at du ikke var så glad i smykker… Og at forlovelsesringen din mer enn gjerne kunne være en plastikk-ring.”

Stillhet.

Forlovelsesring?

Hadde han akkurat fridd?

…Eller var det bare en humoristisk-romantisk gave?

Skulle jeg si noe?

Skulle ikke egentlig han si noe..?

Han så nok forvirringen i blikket mitt, for han kjappet seg å tilføye: “Ja, det er ikke en forlovelsesring, altså! Jeg syns bare den var litt søt. Litt sånn.. Deg!”

Puh… Vi hadde riktignok snakket om å gifte oss innen et par år, siden vi tross alt ventet barn og alt ting, men en forlovelsesring i adventsgave i bytte mot tre skumnisser… Kunne blitt pinlig!
Plutselig stakk det til i magen. Kynnere? Allerede? Skulle veene starte nå? Smerten forsvant heldigvis like fort som den hadde kommet. Det var visst bare sult.

Ahhh, Gräddost! Fokuset mitt var igjen tilbake på osten, og lukten av de nystekte rundstykkene var mer enn min sultne gravidmage kunne utstå. Jeg snappet til meg osten og røsket av topp-plasten i en bevegelse.

“Hei, vent litt da!”, sa Peter, mens han kikket på meg med et forskrekket blikk. Jeg tror han hadde glemt hvor sulten en gravid kjerring kan bli.

“Kan vi ikke se på dagens aviser før vi spiser? Jeg har liksom vært på butikken og kjøpt inn et par, da.”

På bordet skimtet jeg Dagbladet og Dagsavisen. Dagsavisen..? Jøss, det var et uvanlig valg til å være Peter. Han snappet kjapt til seg Dagbladet. Så jeg skulle altså lese Dagsavisen for første gang i mitt liv. I skrubbsulten tilstand. Okei. Hva var forsida i dag da? «Dame på sykkel mener at 5 km hver dag hadde løst halve klimaproblemet.» Tja, det er jo ikke verst å putte på forsida. Også en Ving-reklame helt nederst med ei jente som hadde prikk like solbriller som meg! Jøss.. Hun så da vitterlig ganske kjent ut? Er det ikke… MEG?!

“Peter?? SE HER!! Det er bilde av MEG i en reklame for Ving?! På forsida!!” Jeg ble sittende å studere bildene, det var jo nemlig hele tre bilder av meg der! Det tok litt tid før jeg enset teksten:

Hjertet mitt stoppet, øynene videt seg ut og munnen stod på vidt gap… Jeg kikket opp fra avisa, over mot den tomme stolen… men Peter satt ikke der lenger. Han stod nå midt på stuegulvet med en diger bukett roser i hendene. Smilet hans var ikke til å ta feil av, og idet han gikk ned på kne forstod jeg at han mente alvor.

“Du har jo sagt at den dagen jeg frir kan det godt være med en plastring, så derfor…”, sa han mens han strakk frem den blomstrete ringen. “Nei vent, hvis jeg skal gjøre det her, så får vi gjøre det skikkelig. Teo!” Og inn kom hunden svinsende med et rødt hjertebånd rundt halsen, med noe som glinset og blinket… Jeg skjønte fort at han hadde fått jobben som ringbærer, for der hang det en nydelig diamantring. 

“Sånn, nå kan vi fortsette.”, sa Peter. Og så kom han med sin lille tale. Sin bunke med velvalgte ord og smiger som jeg ikke husker et eneste ord av.
Det første jeg fikk stotret frem var “seriøst?”, før det ble tårer, gledeshyl og elefanthopp… mener til og med å huske at Peter måtte spørre meg om hva svaret mitt ble.

For en dag. Og for et minne. Ikke mange kan skryte av å ha blitt fridd til på forsiden av en avis! Peter virker kanskje som en fjasete fyr, men han kan altså også være verdens mest romantiske.

Og etterpå fikk jeg lov til å spise så mye Gräddost jeg bare ville.

/ Lik hvis du heier på kjærligheten og syns Gräddost er godt

Les også: “Kjærlighetsredet” av Christina Mammahjerte

** Gjesteinnlegg, skrevet av Christina Mammahjerte **

“Jepp, da var’n i seng!”, smiler Pappahjerte triumferende før han kysser meg på panna og deiser ned i sofaen. “Med nypussede tenner og alt ting. Du vil vel opp og si natta til ham?”

Du vet de dagene hvor alt har vært kaos fra morgen til kveld, når du tar deg selv i å gruble på hvordan timene kan få bein å gå på, og det eneste du faktisk vil her i livet er å synke ned i sofaen når avkommet endelig har lagt seg… Dette er en sånn kveld. Når jeg priser meg lykkelig over at det er mannens tur til å ta kveldsstellet, og jeg slipper unna alt arbeid og bare kan snike til meg en nattaklem på sengekanten.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

One of those days…

Den lille tassen står i sprinkelsenga og venter på meg når jeg kommer opp trappa. Det er langt over leggetid, sånn det pleier å bli når papsen tar kveldsstellet. Den lille pjokken veiver med armene i en stripete pysj som snart har mistet all farge etter utallige runder i arvekarusellen. Jeg la den egentlig til vask i morges, men det er jo ikke så nøye. Smokken hans truer med å sprette ut når som helst fordi smilet er i ferd med å gå helt rundt. “SE!”, roper han, og peker på klossene sine. De ligger spredt utover hele gulvet, og frister en liten pjokk som ikke forstår at tårnbyggingen må vente til i morgen. “Ja se”, svarer jeg mens jeg kjapt rydder bort lekene. “Nå er det natta for små gutter! Se hvor mørkt det er ute!”, sier jeg og peker ut vinduet. Jeg trekker for gardinene og plukker opp et par smokker fra gulvet.

“Peter?”, roper jeg – men innser at jeg allerede vet svaret på spørsmålet mitt. “Nei, det var ingenting”, fortsetter jeg. Peter husker aldri å vaske smokkene. Jeg samler kjapt sammen de jeg finner; de to fra gulvet, to til fra senga – og napper ut den han har i munnen også. Orker ikke tanken på at de smaker gammelt morgen-spytt. Jeg rusler ut på badet, skyller smokkene i kaldt vann og tørker dem en etter en. Jeg titter ut døra og møter smilet til lillemann. Han vet hva jeg driver med, så vi trenger ikke si noe. Mammarutine.

“Her lille venn”, hvisker jeg og putter en smokk i munnen hans. De andre fire rullerer han i løpet av natten; alltid en i munnen, en i høyre- og en i venstre hånd. To til overs for sikkerhetsskyld. Han er trøtt nå, lillemann, sliten etter pappas morsomme leker. De har turnet i senga, bygd klosse-tårn og hylt av opphisselse hver gang tårnet har veltet i bakken. Spilt høy musikk og danset til Ylvis sin revelåt.

Jeg setter meg på huk ved sengen hans, ser på den trøtte, lykkelige lille gutten. Han kikker tilbake før han løfter hånda og strekker seg etter ansiktet mitt. Hånden hans streifer nesa mi, og lukten av gammel leverpostei finner veien opp i neseborene. Ingen håndvask heller, nei.

Vask de henda, vask vask de henda

Jeg tasser ut på badet igjen, finner en klut, som jeg skyller opp i litt såpevann. Titter ut på dutten, som står der og smiler. Jada, mammarutine. Jeg vasker fingrene hans, en etter en. Gnir dem rene, snur kluten og tar en liten sveip over ansiktet i samme slengen. Jeg skimter et par grønne avokadoflekker i panna hans også, til tross for at det er mørkt i rommet.

Da oppdager jeg at pysjen er våt over hele magepartiet. “Men.. Du er jo helt våt? Hva har skjedd her, da?”, spør jeg. Han smatter iherdig på smokken sin og stirrer på meg med store øyne. Jeg finner drikkeflaska hans i hjørnet av senga. Halvtom. Vannet er iskaldt, så Peter har i alle fall husket å fylle på nytt for natten. Han glemte bare å montere tuten riktig, den lekker nemlig hvis den ikke skrus riktig på. Jeg vrenger av ham pysjen, sjekker at bleia fortsatt er tørr. Finner en ny pysj i skapet, og tar den på. “Sånn”, hvisker jeg, “nå er det natta altså”. Jeg legger ham ned på puta, stryker ham over kinnet før jeg pakker teppet rundt den lille kroppen. “Sov godt, lille venn”.

Nede i stua sitter Peter fortsatt i sofaen. “Var’n trøtt, Plutten? Syns det ble fort stille skjønner du. Ja, jeg huska å pusse tenner altså. Også fylte jeg vannflaska hans. Så i dag kan du ikke kjefte på meg! Haha! Glemmer det jo alltid, da. Hah, men ikke i dag, nei! I dag huska jeg alt!”

Jeg ser på ham der han sitter, kjæresten min. Som hatet barn den dagen vi møttes. Og se på ham nå. En tussete småbarnsfar som elsker sin nye tilværelse. Som dropper turer på byen med gutta, som når han er på jobbreiser, sender meldinger hjem: “Jeg savner dere! Ja, jeg savner deg veldig. Men jeg savner dutten mest.. :-S”
En ekte pappa som leker sønnen sin i senk om kvelden, slik at plutten til slutt legger seg på puta uten så mye som et pip til protest.
“Husket jeg ikke alt i dag, da?”, avbryter han tankerekken min fra sofakroken.
“Jo, kjærsten min. I dag husket du alt”

// takk for meg

Les også:
– Ukas krangel: Treningsbagen
– Kommunikasjonsproblemer i et parforhold

Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte

Jeg satt på venterommet en tidlig morgen på helsestasjonen. Min tre måneder gamle baby sov søtt i armene mine, og alt var nøye planlagt i forkant. Stelleveska hadde jeg pakket kvelden i forveien, samtidig som jeg la fram klærne som lillemann skulle ha på seg. En body som var lett å ta av og på, matchende bukse, søte små sokker. Vi hadde stått opp tidlig for å unngå stress, hadde gått en god omvei for å rekke en liten hvil i vogna og mor hadde drukket sin kopp med te. Nå lå lillemann der, veid og målt, nyskiftet, mett og god etter en ammerunde på stellerommet, og det var fortsatt mer enn nok tid for en liten cowboystrekk før det var vår tur.

Da kom plutselig en heseblesende pappa løpende opp trappen; med en unge under den ene armen, stelleveska flagrende i den andre. Han flerret av seg skoene og løp rett bort til skranken.

“Ja hei, jeg er pappa’n til Martin, vi skal til sånn ettårskontroll nå klokka ni! Eller vent, nei, klokka er jo kvart over – vi er litt forsinka!” Lille Martin hang og dinglet som en potetsekk mens han kikket seg rundt. Damen i skranken sa at det var i orden, at han bare kunne velge seg en ledig plass og gjøre Martin klar for veiing og måling. Og så kunne hun gjerne ta imot helsekortet nå med en gang. Faren ristet flau på hodet; nei helsekortet, det lå på kjøkkenbordet hjemme… Han tørket den svette pannen sin med en tydelig stresset hånd da han hadde satt fra seg sønnen sin på en stellematte. Brukte han et helseteppe eller engangsunderlag som helsestasjonene oppfordrer foreldre til å ha med? Selvfølgelig ikke.

Lille Martin satt så pent, og da han fikk øye på meg og lillemann inne i hjørnet, gliste han stort og blottla en rad med små tenner. Og en real melkebart, samt matrester i munnvikene. Faren dro av ham lua:

“Jøss, haha! Du har yoghurt i håret! Og hvor har det blitt av en den andre sokken din?” Gutten skrattet høyt idet han nappet av seg den som fortsatt satt på.

Jeg sukket oppgitt inni meg. Dette var så typisk. Menn i pappaperm, det kan da umulig være forsvarlig! Mor må da helt klart være best egnet til å ta seg av småtrolla?

Sent i går kveld gryntet det i babycallen. Vi hadde akkurat skrudd av tv’en for kvelden og Peter stod på badet og pusset tennene. Det hender iblant at smokken er det som skal til, så jeg listet meg inn og stappet den i før jeg smøg meg ut igjen. Det fungerte. Jeg gjorde meg ferdig på badet og hadde nettopp lagt meg under dyna, da gryntingen startet igjen. Jeg kikket på Peter. Han kikket tilbake. Ingen av oss sa et ord, vi bare lå sånn og kikket på hverandre – grav alvorlige – mens vi tenkte de samme tankene:

“La ham sovne igjen… Jeg er trøtt.. La ham sovne igjen!”

Men lydene eskalerte gradvis og snart grenset det til smågråt fra barnerommet. Peter spratt ut av sengen og var inne hos ham før jeg rakk å protestere. Skulle vi ikke bare ventet et par minutter og sett om han fant kosebamsen sin, da..? De siste nettene hadde jeg nemlig fått en gryende mistanke om at han verken var sulten eller tørst, men kun hadde lyst på ammekos. Den onde sirkelen ønsket jeg å bryte før den ble rutine. Etter et par minutter ble det stille der inne og jeg kjente søvnen komme sigende.. Så søvnig..

“Han ser ikke akkurat trøtt ut”, hørte jeg fra døråpningen. Jeg slo opp øynene, og der stod Peter med hendene i siden, ganske oppgitt.

“Men han er jo stille nå, kom og legg deg – så ser vi hvordan det går”, mumlet jeg. Etter flere måneders erfaring med soving både på dagtid og kveldstid, vet jeg jo at å ta ham opp for tidlig som oftest gjør vondt verre. Peter lukket døra inntil og da hørtes et høyt vræl fra barnerommet. I mine ører var dette trassgråt, men det samme gjaldt tydeligvis ikke for ørene til Peter.

“Vi kan ikke la ham ligge sånn!”, sa han anklagende. Nei.. Vi kan jo ikke det.. “Men hva hvis han bare gråter fordi han er trøtt, da blir det jo bare verre hvis vi tar ham opp?”

Mer rakk jeg ikke tenke, før Peter trampet ut av soverommet med et “nei, vettu hva!” Noen sekunder senere stod de der i døråpningen, lillemann fortsatt gråtende på armen til papsen og ingen av dem var i særlig humør.

“Hmm, hva med litt pupp da, mamma?”, foreslo far. Jeg sukket stille, klart lillemann kunne få en påtår. Peter la den lille bylten ved siden av meg, men det skulle vise seg å være svært upopulært. Den lille kroppen stod i bro og hylte av fulle lunger. Ikke sulten, ikke tørst. Flott. Han var sikkert kjempetrøtt, også ble han dratt opp av senga, stakkar..

“Jaja, hva gjør vi nå da?”, sa jeg oppgitt. Peter løftet opp gutten, prøvde å trøste uten hell. “Vi går på kjøkkenet og prøver et glass vann”. Jeg snudde meg rundt i senga, lysvåken nå. Hadde jeg satt pris på å være uthvilt før jeg ble mor? Nei. Jeg hadde tatt det som en selvfølge. Å, den som kunne skru tilbake tida – bare for en stakkars natt!

Jeg hørte fortsatt gråten på kjøkkenet og følte meg litt som en dårlig mor som ble liggende – samtidig visste jeg at papsen hadde godt av å ordne opp uten meg hengende over skuldra. Hulkingen nærmet seg igjen. “Kanskje vi skal skifte bleia di, lille venn”, hørte jeg før lyden av tospannet forsvant inn på badet. En liten kamp utspant seg der inne, nei – ligg stille, ikke vri deg rundt, du kan falle ned, vent litt, vent litt, ikke gråt sånn da, se her, se her, se på denne badeanda! – før de var tilbake på soverommet vårt igjen.

“Var det full bleie?”, ropte jeg over larmen av gråt.

“Nei, men skiftet den uansett”, sukket pappahjerte.

“Skal jeg prøve å legge ham igjen, eller?” Han begynte å bli sliten nå, papsen.

“Ja, prøv det. Sett i smokken og stryk ham på ryggen”.

Et høyt hyl og massiv hulking, og vips så var de tilbake i døråpningen igjen.

“Kan han være sulten tror du?”, lurte papsen. Jeg tvilte på det. Da ville han sannsynligvis kastet seg over puppen. I tillegg hadde han jo spist bra til kvelds?

“Nei, han er garantert ikke sulten”, svarte jeg. “Det må være noe annet. Kanskje han hadde mareritt?”

Sammen tuslet de ut i stua, den slukørede faren og flyalarmen hans. Jeg kunne høre at de romsterte rundt på kjøkkenet, stadig akkompagnert av gråting. Men så ble det stille.

Merkelig stille.

Jeg ble liggende og lytte. Hva i all verden hadde skjedd? Et par minutter gikk uten at jeg hørte en eneste lyd. Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg stakk føttene ned i tøflene, dro på meg morgenkåpa, ruslet ut i stua og der i sofaen satt de. Mine to gutter, trøtte som østers begge to. Drømmehagen rullet og gikk på skjermen, og på kneet til papsen balanserte en skål med grøt. En toppet skje ble ført inn i en gapende barnemunn.

“Han var kjempesulten”, hvisket Peter. Jeg smilte trett.

Det var da jeg innså at det kanskje ikke alltid er slik at mamma vet best. Selv om vi mødre ofte har laget våre egne rutiner etter mange måneder med mammaperm, så må jeg innrømme at mitt system ikke alltid er prikkfritt. Jeg lager kjedelig, sunn grøt. Pappa jazzer den opp med banan. Mamma nynner ved stellebordet, mens pappa jodler, hopper og spretter. Kanskje må vi rett og slett bli flinkere til å la fedrene få ordne opp, la dem ta kontrollen iblant og gjøre sin greie. Det er jo som oftest snakk om bagateller uansett. Den grå lua funker kanskje like bra som den blå. En pære til middag er kanskje bedre enn ikke noe middag i det hele tatt. Trassgråting i mammas ører, kan være sultengråting i pappas.

Og verden går ikke under selv om man møter på ettårskontroll med yoghurt i håret og bare én sokk på tottelotten.

(Lik hvis du liker og legg gjerne igjen en kommentar til Mammahjerte)

(…og sjekk ut Pappahjerte på facebook)