I kveld skrur vi klokken tre år tilbake til en helt spesiell julefrokost full av overraskelser.

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte, ønskereprise fra i fjor *

For helt nøyaktig tre år siden i dag, våknet jeg opp i sengen og tittet bort på en tom pute. Det var tirsdag, og det første jeg tenkte var at Peter måtte ha listet seg veldig stille ut da han skulle på jobb, siden jeg alltid pleier å våkne av at han smeller igjen en dør eller spiller litt for høy musikk. Så kom jeg plutselig på at han hadde tatt seg fri fra jobben denne dagen, fordi vi skulle kjøre hjem til familien min i Vestfold med julegaver. Vi skulle feire med Peters familie det året, og denne dagen skulle vi altså si god jul til mine nærmeste.

 

 

Jeg rullet ut av sengen, bokstavelig talt, for på dette tidspunktet var jeg nesten åtte måneder på vei, og magen begynte å bli rimelig stor. Jeg listet meg ut i gangen og så at døra inn til stua var lukket. Hmm. Det var da merkelig? Eller nei, det nærmet seg jo jul… det var selvsagt hemmelig julegave-verksted i stua! Jeg tok en kjapp tur på badet, kledde på meg og gikk ut i gangen igjen.

Plutselig åpnet døren seg, og der stod en hemmelighetsfull Peter. Han måtte ha hørt meg.

“Er du våken, da?”, spurte han smilende, og jeg gjespet høyt mens jeg nikket. “Ok jenta mi, da kan du komme inn!”

Lukten av kongerøkelse og nystekt bakverk slo imot meg da jeg entret stua, dempet julemusikk klang fra høyttalerne og frokostbordet var dekket.

“Overraskelse! Jeg vet jo hvor sulten du er for tida.. Haha!”, humret Peter, “derfor tenkte jeg å lage i stand julefrokost før du våknet. Jeg har vært på butikken og kjøpt inn masse godt pålegg! Og ferske aviser.”

Jeg fikk øye på Gräddosten på bordet, og nå hørte jeg bare stemmen hans som en tåkelur i det fjerne. Ost! Jeg elsker ost! Og den lysten ble ikke akkurat dempet etter at jeg ble gravid. Også Gräddost, da! Det spiser vi bare ved spesielle anledninger. Hoho, han hadde kjøpt inn Gräddost! For en lykke.. Jeg satte meg, og skulle akkurat til å kaste meg over de nystekte rundstykkene og rive opp ostepakken, da Peter avbrøt meg:

“Kremt? Ja, kanskje vi skal åpne adventsgavene først?”

Jeg ble rød som en tomat da jeg trakk hendene til meg, og nikket samtykkende, “Ja, det glemte jeg helt. Er litt… Sulten… Kan du si…”

Den julen hadde vi kjøpt adventskalender-gaver til hverandre, og to pakker merket med «21» lå pent ved siden av hver vår tallerken. Jeg kikket ned på gaven Peter hadde kjøpt til meg. En liten firkantet eske? Å nei, ikke si han hadde kjøpt et smykke til meg! I hans pakke lå det tre hvite og rosa skumnisser…

“Eh, Peter?”

“Ja?”

“Eh.. Hva har du funnet på nå? Ble vi ikke enige om å ikke bruke store summer på adventsgaver?”

“Joda, ingen fare. Åh, nei, sånn ja. Nei, det er ikke hva det ser ut som, altså. Ikke noe dyre greier.”

Jeg pustet lettet ut, og pakket forsiktig opp den lille pakken. Hmm… Det så da veldig ut som en eske fra en av byens gullsmeder..? Da jeg åpnet lokket kom en hvit stor plastikk-ring med store fargerike blomster på, til syne. Jeg knakk sammen i latter; “Haha! Denne var jo kjempesøt! Hvordan kom du på å kjøpe noe sånt, da?”

 

 

“Nei jeg husker du sa en gang at du ikke var så glad i smykker… Og at forlovelsesringen din mer enn gjerne kunne være en plastikk-ring.”

Stillhet.

Forlovelsesring?

Hadde han akkurat fridd?

…Eller var det bare en humoristisk-romantisk gave?

Skulle jeg si noe?

Skulle ikke egentlig han si noe..?

Han så nok forvirringen i blikket mitt, for han kjappet seg å tilføye: “Ja, det er ikke en forlovelsesring, altså! Jeg syns bare den var litt søt. Litt sånn.. Deg!”

Puh… Vi hadde riktignok snakket om å gifte oss innen et par år, siden vi tross alt ventet barn og alt ting, men en forlovelsesring i adventsgave i bytte mot tre skumnisser… Kunne blitt pinlig!
Plutselig stakk det til i magen. Kynnere? Allerede? Skulle veene starte nå? Smerten forsvant heldigvis like fort som den hadde kommet. Det var visst bare sult.

Ahhh, Gräddost! Fokuset mitt var igjen tilbake på osten, og lukten av de nystekte rundstykkene var mer enn min sultne gravidmage kunne utstå. Jeg snappet til meg osten og røsket av topp-plasten i en bevegelse.

“Hei, vent litt da!”, sa Peter, mens han kikket på meg med et forskrekket blikk. Jeg tror han hadde glemt hvor sulten en gravid kjerring kan bli.

“Kan vi ikke se på dagens aviser før vi spiser? Jeg har liksom vært på butikken og kjøpt inn et par, da.”

På bordet skimtet jeg Dagbladet og Dagsavisen. Dagsavisen..? Jøss, det var et uvanlig valg til å være Peter. Han snappet kjapt til seg Dagbladet. Så jeg skulle altså lese Dagsavisen for første gang i mitt liv. I skrubbsulten tilstand. Okei. Hva var forsida i dag da? «Dame på sykkel mener at 5 km hver dag hadde løst halve klimaproblemet.» Tja, det er jo ikke verst å putte på forsida. Også en Ving-reklame helt nederst med ei jente som hadde prikk like solbriller som meg! Jøss.. Hun så da vitterlig ganske kjent ut? Er det ikke… MEG?!

“Peter?? SE HER!! Det er bilde av MEG i en reklame for Ving?! På forsida!!” Jeg ble sittende å studere bildene, det var jo nemlig hele tre bilder av meg der! Det tok litt tid før jeg enset teksten:

 

 

Hjertet mitt stoppet, øynene videt seg ut og munnen stod på vidt gap… Jeg kikket opp fra avisa, over mot den tomme stolen… men Peter satt ikke der lenger. Han stod nå midt på stuegulvet med en diger bukett roser i hendene. Smilet hans var ikke til å ta feil av, og idet han gikk ned på kne forstod jeg at han mente alvor.

“Du har jo sagt at den dagen jeg frir kan det godt være med en plastring, så derfor…”, sa han mens han strakk frem den blomstrete ringen. “Nei vent, hvis jeg skal gjøre det her, så får vi gjøre det skikkelig. Teo!” Og inn kom hunden svinsende med et rødt hjertebånd rundt halsen, med noe som glinset og blinket… Jeg skjønte fort at han hadde fått jobben som ringbærer, for der hang det en nydelig diamantring.

 

 

“Sånn, nå kan vi fortsette.”, sa Peter. Og så kom han med sin lille tale. Sin bunke med velvalgte ord og smiger som jeg ikke husker et eneste ord av.
Det første jeg fikk stotret frem var “seriøst?”, før det ble tårer, gledeshyl og elefanthopp… mener til og med å huske at Peter måtte spørre meg om hva svaret mitt ble.

For en dag. Og for et minne. Ikke mange kan skryte av å ha blitt fridd til på forsiden av en avis! Peter virker kanskje som en fjasete fyr, men han kan altså også være verdens mest romantiske.

Og etterpå fikk jeg lov til å spise så mye Gräddost jeg bare ville.

 

/ Lik hvis du heier på kjærligheten og syns Gräddost er godt

Les også: “Kjærlighetsredet” av Christina Mammahjerte

* Følg Pappahjerte på Facebook *

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

I tida før barn nummer to kom til verden, fikk vi hele tida høre: «Ja dere vet hva de sier! En er som en, og to er som ti!» Dette begynte etter hvert å irritere oss litt, for hva betydde det egentlig?

At den nyankomne vil føles som 9 unger?
At den førstefødte plutselig over natta går over til å føles som 9 unger?
Vil antallet fordeles likt; begge to føles som om de er 5 unger hver?
Eller noe helt annet, at man rett og slett går fra å være to om ett barn til å måtte ta en hver – og at det plutselig føles som å ha ti stykker?
Eller var det bare når man måtte være alene med begge de to barna samtidig at dette gjaldt?

 

Neida så …

 

Vi ble aldri kloke på utsagnet som haglet fra alle kanter. Nå har vi imidlertid vært tobarnsforeldre i snart seks uker (ergo er vi jo eksperter) og har kommet fram til et svar. Og faktisk også en genial oppskrift.

For ja. Det er mer å gjøre når man plutselig har to barn i huset. Dobbelt så mye faktisk! Å ta seg av to barn alene vil nok i starten (men forhåpentligvis bare i en overgangsperiode) føles som å ta seg av ti stykker samtidig. Men en ting vi ikke var forberedt på – og som jeg heller syns man bør begynne å si til vordende tobarnsforeldre framfor den gamle utbrukte strofen, er nemlig noe litt annet. Og mye hyggeligere.

Det har seg nemlig sånn at når man blir foreldre for aller første gang, så føles det som mye jobb. Veldig mye jobb. Man har aldri fri. Man vasker klær hele tida, man skifter bleier i ett sett, man mater, koker smokker og flasker, bysser eller triller i søvn, søker opp «bleieutslett» og «døgnrytme» og «kolikk» på google, man prøver å få spist to munnfuller av middagen før babyen begynner å gråte, man gråter kanskje litt selv innimellom, og man prøver å vende seg til sitt nye liv.

I forgrunnen: baby som nyter temperert mat. I bakgrunnen: mors tallerken med varm mat som har blitt kald

 

Men når man venter barn nummer to, da vet man hva man går til. Det kan være lenge siden forrige babytid, eller det kan være kort tid. Men like fullt husker man plutselig hvordan det var å være konstant trøtt, man er liksom forberedt.

Og det som skjedde her i huset, var både magisk og merkverdig på samme tid. Oppskriften går nemlig ut på at man så fort som mulig lar mor få ansvaret for begge barna en hel dag. Så gjør far i huset det samme. Arbeidsmengden er overraskende stor, og man blir sliten. Dævsliten.

 

Dette bildet trenger liksom ingen bildetekst…

Og ved dagens ende finner man litt av hvert på mobilens kamerarull…

 

Men alt dette er intet mindre enn en genial investering, for det som deretter skjer er følgende:

Hver gang Papsen nå tar med seg Plutten ut av huset, og jeg plutselig bare har lille Fersken å ta meg av; ja da har jeg fri. Det er jo helt latterlig egentlig, for hun er jo like fullt en baby med like mange behov som storebroren hadde for 2,5 år siden. Og den gangen skal jeg love deg at jeg var totalt utslitt når Peter kom hjem fra jobb klokken 16.30.. Jeg hadde tatt meg av en baby! Helt alene! Hele dagen! Nåde Peter hvis han ikke ga meg litt kred når han kom inn døra..

Nå går det helt fint å sjonglere en baby mens jeg henger opp nyvasket tøy eller lager middag. For jeg vet at det er mye mer slitsomt å skulle passe på to små samtidig.

 

Vi bare ammer og raper og koser og sover og blogger på likt, vi

 

Det gamle ordtaket “En er som en, to er som ti” ønsker jeg derfor å gjøre litt om på. Jeg syns heller det skal lyde slik:

«En er som en, to er som ti, men da er også én som null»

Dette må være det dårligste ordtaket noensinne.. Men det stemmer i hvert fall for meg, så sånn for sikkerhets skyld tar jeg copyright på det.

 

/ takk for meg

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Jeg hadde en plan. Som høygravid fikk jeg flere meldinger fra venner og bekjente som oppfordret meg til å poste det berømte firedagersbildet som Fotballfrue satte standarden for i fjor.

– “Oh yes!”, tenkte jeg, “såklart skal jeg legge ut bilde av meg selv rett etter fødselen! Null stress!”

Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Frua. Men.. Så hadde det seg altså sånn, at fire dager etter fødselen hadde jeg ikke energi til å løfte kameraet mitt engang. Jeg forlot senga kun for å gå på do – og jeg var ikke et vakkert syn der jeg vraltet av sted med vondt både foran og bak, samtidig som de melkesprengte puppene mine hadde gjort meg lutrygget grunnet tyngdekraften. Jeg manglet bare rullatoren der jeg subbet av sted.

Den rosa blondetrusa var i virkeligheten Peters gamle, slitte, fargesprakende bokser – det eneste jeg fant som hadde plass til den store bleia jeg faktisk hadde behov for. Firedagersbilde sa du? Nei, jeg tror jeg går og legger meg igjen..

Derfor eksisterer det ingen bilder av meg fra rett etter fødselen. Men i går fant jeg ut at jeg jo kunne klaske til med et fireukers-bilde isteden! Det har seg nemlig sånn at fødselen er overstått; Fersken er ute – men det kan sannelig se ut som om noen har glemt igjen en liten grønn kiwi eller en høstmoden aprikos inni der.

 

“Ja hei, er det fødeavdelingen? Jeg bare lurte på.. Er dere sikre på at dere dobbeltsjekket at det ikke var en baby nr. 2 inni der da jeg fødte for fire uker siden..?”

 



Samme kan det uansett være, jeg er kjempestolt av kroppen min – stolt av hva den har klart! Magen er et bevis på at kroppen min fungerer – selv om den nå står ut som en liten tønne. Og rett over tønna henger puppene som to vrengte bukselommer, hvert fall rett etter servering av nyprodusert morsmelk. Arret under tønna etter keisersnittet fra første fødsel bærer jeg med stolthet. Det samme gjelder nå for min lille kulemage.

Nå vet du hvordan en fireukers-mage kan se ut.

Men slapp av: de “vrengte bukselommene” skal jeg holde for meg selv.

 

/ high five for kvinnekroppen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det er snart to uker siden kvelden jeg våknet opp etter hele 7 minutters søvn av rare lyder utenfor soverommet. Jeg tuslet ut og fant kjærsten liggende i sofaen mens hun pustet som en oppspilt okse og hveste som en slange. Det var dags.

Jeg tenker å skrive mer om hele fødselsforløpet senere, men for nå ønsker jeg bare å dele et bilde med dere.

En velkjent klisjé sier at et bilde sier mer enn tusen ord og det stemmer bra i dette tilfellet. I hvert fall synes jeg det, som vet hva dette bildet betyr og selv så hvordan frua kjempet seg gjennom den lange veien til fødestua.

 

Når gangen plutselig blir fryktelig lang

 

P.S. Hele historien om da lille Nora kom til verden, dukker opp på bloggen etter hvert. Da vil du få høre mer om pastasalaten som ikke gikk som planlagt, da fattern stjal til seg lystgassen, det absurde øyeblikket på motorveien og selvfølgelig det nanosekundet jeg trodde at alt hadde gått galt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte – fortsettelse*
–> Gikk du glipp av del 1 finner du den HER

Det var jordmor Monika som var på vakt denne lørdagsnatten, en pen, behagelig og utrolig snill dame som fikk meg til å føle meg spesiell der hun dyttet dyner og puter omkring meg slik at jeg lå best mulig i sykesengen.

Hun ga meg de medfølende blikkene jeg trengte hver gang jeg fikk en rie, og hun skrøt av fødebrevet jeg hadde forberedt på forhånd. I ettertid tenker jeg bare på hvor utrolig mye teit jeg hadde skrevet ned.. Det kunne forveksles med kampsaker; «Ja takk til akupunktur!» «Ja takk til et varmt bad!» «Klyster høres lurt ut, for jeg ønsker ikke at andre ting enn babyen skal komme ut når jeg presser!» «Epidural kun hvis det blir krise!» og det opplagt innlysende: «Nei takk til revning.»

Men Monika strøk meg på kinnet og sa jeg var tapper, og jeg tenkte at dette kom jeg helt klart ikke til å overleve uten henne. Jeg fikk på meg den lekre sykehusskjorta og en enda lekrere bleie-nettingtruse. Bortsett fra de to gangene Peter løp ut på gangen for å se hvem som stakk av med seieren i MGP, var han helt og fullt til stede. Min største skrekk hadde nemlig vært at han kom til å sitte og surfe på mobilen, mens jeg lå der og slet for meg sjæl.

 

Ikke rart jeg var bekymret for hvem som kom til å stikke av med oppmerksomheten.. Dette bildet fant jeg i blogg-arkivet hans..

Men Peter viste seg å være en skikkelig mann, og det var vel sånn ca på dette tidspunktet at jeg begynte å tåle trynet hans igjen.. Han hentet kalde kluter til panna mi, rød saft og sjokoladekjeks. Jeg hadde ikke spist sukker på mange måneder, og satte veldig pris på denne kjeksen, selv om jeg kun klarte å svelge unna en halv.

Smertene var uutholdelige, og jeg var overbevist om at hele verden måtte ha stoppet opp. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle spørre Peter om han kunne kikke ut på Ullevålsveien og sjekke om trafikken stod stille – for det var helt utenkelig at folk kunne kjøre bil når jeg nesten ikke klarte å puste.. Litt egoistisk blir man tydeligvis når man skal sette en ny borger til verden.

 

Du vet du har vondt når sukker smaker nada

Monika satte akupunkturnåler på meg, og dette må jo være tidenes dårligste måte å måle akupunkturens effekt på..? Hos en førstegangsfødende som ikke har noe som helst å sammenligne smertene med. Jeg tror neppe nålene utgjorde noen forskjell, men jeg kan jo ikke være sikker heller. Centimeterne sneglet seg av gårde, og da det nærmet seg seks cm tappet Monika vann i badekaret.

Jeg hadde en måler på magen, som etter rimelig nøyaktig 7 minutter i varmt, deilig badevann kunne hinte om at babyen ikke satte like stor pris på det varme vannet som moren gjorde. Derfor var det bare å komme seg ut av vannet og få på seg fillene igjen, dette var ikke stedet for spa-kos!

Jeg pustet og peste meg gjennom riene, noe hadde jeg da lært av å se på «Fødeavdelingen» på tv’n, og tenkte at hver rie var et skritt i riktig retning mot å få hilse på den lille. Eller, det var dette jordmor fortalte meg da, jeg tror ikke jeg klarte å føle på kroppen at dette var en massiv trøst. En lege stakk hodet inn døra, og på dette stadiet var jeg så vant til vaginale undersøkelser at jeg ikke brydde meg stort. «Jaja! En fra eller til!», mumlet jeg – mens legen konstaterte at hodet til babyen stod godt nede i bekkenet.

Det ble festet elektroder på babyens hode for å overvåke utviklingen, jeg følte jeg var i trygge hender. Jeg var fortsatt innstilt på å klare fødselen uten smertelindring, jeg hadde jo lest et sted at man kunne bli lam av å få epidural.. Og den sjansen var jeg ikke villig til å ta. Men da jeg hadde åtte centimeter åpning, skjedde noe uventet. Jeg måtte presse.

 

Pressriene kom med jevne mellomrom, jordmor forstod raskt hva som var i ferd med å skje, og hun forklarte meg rolig at jeg måtte prøve å holde igjen. Åtte centimeter var ikke full åpning, så her måtte vi bare vente. Akkurat. Alle som har opplevd pressrier vet at det er rimelig håpløst å holde igjen – hvordan gjør man egentlig det? Hver gang det kom en rie, trakk hele magen seg sammen og jeg utstøtte noen merkverdige skrik som jeg ikke kunne forstå at kom fra min egen munn.

«Nå må du bytte stilling!», ropte jordmor, og jeg kom meg opp på alle fire. En flodhest som krabbet rundt blant dyne og puter, ikledd ei sykehusskjorte og ei nettingtruse. Det hjalp til en viss grad å bytte stilling, men jordmor Monica sa nå klart og tydelig fra at hun anbefalte at jeg takket ja til epidural, slik at vi fikk dempet pressriene – samt at jeg kunne få i meg litt mat og drikke. På dette tidspunktet begynte jeg å bli såpass utmattet at jeg samtykket uten å tenke meg om, glemt var frykten for å bli lam – nå ville jeg bare få dette fødeprosjektet overstått.

 

Like greit å vende spaavdelingen ryggen, først som sist

Det skulle vise seg at det kun var én anestesilege på jobb denne natta. Og han hadde selvsagt nok å drive med. Så vi ventet … Og ventet … Mens jeg vred meg rundt for å ikke gi etter for pressriene. Etter nesten tre timer (!) dukket han opp, beklaget at det hadde tatt sånn tid, jeg var midt i en rie så jeg klarte ikke se på ham engang, men mest av alt hadde jeg lyst til å svare «jo det går helt fint, nå skal du høre, jeg ligger nå her da, kommer meg ikke av flekken før ungen er ute likevel – så bare ta den tida du trenger, du!»

Nå får det briste eller bære, tenkte jeg da legen satte epidural-nåla i ryggsøylen min, jeg som ikke hadde en anelse om hvordan epiduralens effekt skulle kjennes ut. Noen minutter senere ble bedøvelsen pumpet inn i kroppen min, og jeg kjente smertene forsvinne. For. En. Lykke!! Jeg hadde hatt rier i 3 døgn og var nok mer utslitt enn jeg hadde trodd.

Da legen takket for seg og tok meg i hånda, var det så vidt jeg klarte å slippe ham. Jeg ville bare at han skulle bli værende sånn at jeg kunne spørre om han ville gifte seg med meg – for jeg var overbevist om at han hadde reddet livet mitt. Glemt var Peter, glemt var fødselen; jeg hadde funnet en mann som kunne befri meg fra en smerte jeg aldri hadde kjent maken til – sånne vokste nok ikke på trær! Peter skjønte tegninga og humret godt der han satt i stolen, ikke nevneverdig truet tror jeg – og godt var det.

 

My life saver.. Jeg lover at han så sånn ca. nesten omtrentlig sånn ut.

Det ble straks god stemning, brødskivene smakte nydelig og den røde safta var som sendt fra oven. Jeg lå plutselig godt i senga, mens Peter fortalte meg ved hjelp av monitoren at «nå, nå kommer det snart en ny rie. Kjenner du det?» Men smertetoppene var borte, og riene var nå som murringer nederst i magen.

Det er en liten mulighet for at jeg har glemt hvordan ting fortonet seg på nåværende tidspunkt, men sånn jeg husker det – så var det skikkelig god stemning. Det eneste kjipe var at vakten til Monika straks var over, og jeg var i ferd med å få både separasjonsangst og en litt sær utgave av kjærlighetssorg.

Tårene stod i øynene mine da hun ga meg en klem og jeg med skjelvende røst fikk presset fram at dersom jeg en vakker dag skulle vente et barn til, så var det helt og holdent takket være henne. Det var tross alt Monika som hadde reddet meg denne natta. (Hvis du tilfeldigvis kjenner til denne fantastiske jordmoren som var på jobb den februar-natta i 2012, så må du hilse henne så mye fra både Plutten og Peter og meg! Takket være deg er det en Fersken på vei i disse dager 🙂 Ja, og litt takket være Peter da).

Etter at Monika forlot oss, gikk alt egentlig slag i slag. «Hei hei, 9 cm ja!», «Babyen har det fint», «Det virker som om epiduralen har god effekt», «Tjohooo 10 cm, full åpning, nå blir det snart bebis!»

Men et eller annet sted på veien hadde noen glemt den siste ultralyden hvor beskjeden om «stort hode» ble gitt. Mitt smale bekken hadde ikke under noen omstendighet planer om å utvide seg såpass at et hode litt over gjennomsnittet skulle få passere. Da tredje legen hadde vært innom (både rommet og underlivet mitt), ble det plutselig hektisk stemning. Hodet satt jo såklart bom fast, og det ble bestemt hastekeisersnitt.

 

En smule takknemlig for at det er 2012, og at helsepersonell gidder å ta helgevakter..

Det fine er at siden alle forholdt seg såpass rolige, ble jeg aldri verken stressa eller redd. Jeg fikk hele tiden forklart hva som var i ferd med å skje, og det var veldig betryggende. Så lå jeg plutselig der da, på operasjonsstua med en helkledd Peter ved min side. I en outfit som så ut som om han var klar for en månelanding, men jeg så vel ikke akkurat stort bedre ut selv. Jeg var så ufattelig utslitt at jeg husker jeg irriterte meg grønn over sykepleieren som satt ved siden av meg med den ene oppgaven å distrahere meg fra det som skjedde på andre siden av operasjonsduken.

«Bor dere langt unna da?», «Er det deres første barn?», «Hvordan har svangerskapet vært?». Jeg var så vanvittig tørr i munnen at jeg knapt klarte å svare. «Kan jeg være så snill og få litt vann?», mumlet jeg mens tunga klebet seg til ganen. «Åå, nei dessverre, du kan ikke få vann nå, men jeg skal hente et glass til deg så fort legene er ferdige med deg.»

Peter ble hvitere og hvitere i ansiktet av operasjonsduken som blafret fram og tilbake på grunn av legenes kamp for å få ut den stakkars bebisen som riene hadde presset godt ned i bekkenet mitt. Jeg derimot, tenkte kun på en ting: at noen måtte hente bena mine som var i ferd med å fly ut av vinduet og ut i den trafikkerte Ullevålsveien. Jeg har aldri blitt operert før, og heller aldri opplevd følelsen av å kjenne en spinalbedøvelse frarøve bena 97 % av all følelse. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.

Plutselig hørtes små grynt fra en liten krabat, samt hurrarop fra legene på den andre siden av duken; «her kommer en liten gutt!». Det var så uvirkelig, endelig var ventetida over, vi hadde blitt foreldre til en liten guttebass! Peter har i ettertid sagt at han stusset over hvor likegyldig jeg virket, men selvsagt var jeg glad – det er bare begrenset hvor mye man klarer å vise etter nesten fire døgn uten skikkelig søvn, og med et par ben som flagrer oppunder taket.

Etter å ha blitt lappet sammen ble jeg liggende tre timer alene på postoperativen før gutta mine endelig fikk lov til å komme inn til meg. Peter kom trillende på en liten kurv med en liten bylt oppi – øynene hans var rødsprengte og han mumlet noe om «måtte ringe mamma, begynte å grine, skikkelig lissom» før han kysset meg på panna. «Han er verdens snilleste! Ligger bare og sover!», smilte han videre.

 

Tipper den tommelen hadde forsvunnet rimelig raskt hvis det lille nurket hadde gitt fra seg lyder..!

Og der startet vårt nye liv. Det høres kanskje floskete ut, men siden har vi aldri sett oss tilbake. Vi husker ikke hva vi fylte livet med før vi fikk barn, og vi savner heller ikke tida hvor vi kunne gjøre som vi ville hele tida. Det er liksom et tilbakelagt stadie, og tida var så innmari moden for å starte nye kapitler. Og nå sitter vi altså her og venter på barn nummer to. Lille Fersken kan dukke opp når som helst, og det blir ufattelig spennende!

Alt ligger også til rette for en mer normal fødsel denne gangen – det så hvertfall sånn ut fram til vi var på ultralyd denne uka for å sjekke om babyen også denne gangen lå i seteleie slik det virket som.

«Neida, her ligger babyen deres riktig vei!», sprudlet jordmor, «hodet har ikke festet seg enda, men det gjør ingen ting.» Vi pustet lettet ut, en setefødsel hadde vært ganske krise for mitt smale bekken. Men jordmor var ikke ferdig:

«Men vent litt.. Når jeg måler omkretsen på barnets hode..»

 

/ lik for å ønske Mammahjerte lykke til på fødestua 🙂

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Innledningsvis må jeg bare få presisere: Jeg er fullt klar over at dette er en pappablogg. Og at dere mannfolk ikke syns det er noe særlig å verken lese om, høre om eller delta på en fødsel. Samtidig er jo nettopp fødselen en såpass vesentlig del av det å bli far, at jeg på sett og vis føler det ikke er noen vei utenom en fødselshistorie på denne bloggen. Så mens vi venter på Ferskens ankomst, er det på tide å mimre tilbake til da Plutten kom til verden. Her kommer vår fødselshistorie.

Svangerskapet mitt hadde stort sett vært rimelig ok, hvis man ser bort ifra de innledende 17 ukene med intens kvalme og det faktum at den vordende barnefaren gikk meg skikkelig på nervene. (Les mer om dette her) Men da jeg var ca åtte måneder på vei begynte en gryende frykt å melde seg. Da mistenkte nemlig jordmor at barnet i magen lå i seteleie, hvilket i følge henne ikke var noe problem, for babyen hadde jo masser av tid til å snu seg på. Men dagene gikk, og jordmor kjente fortsatt rompa i feil ende. Jeg måtte derfor til en ekstra ultralyd på Ullevål en uke før termin, for å bekrefte eller avkrefte leiet. Det ble en absurd opplevelse kan man trygt si.

For legen som undersøkte meg kunne berolige meg med at “Neida, her ligger hodet ned og rompa opp, alt ligger altså til rette for en normal fødsel!” Jeg pustet selvsagt lettet ut, men det var før jeg hadde hørt hva hun fulgte opp med å si. “Ikke noen setefødsel, Christina, dette skal gå fint. Men skal vi se her… Når jeg måler omkretsen på barnets hode, så er det over gjennomsnittet stort“.

 

Sukk… Tenk hvor mye lettere det hadde vært å sette barn til verden i uke 9…

Flott. Som om ikke tanken på en fødsel er ille nok fra før. Hvis det aller siste man har lyst til her i verden er å føde, så blir det faktisk enda et hakk verre med et ekstra stort hode. Men begrepet “stort hode” var tydeligvis en detalj som ikke kom til å få noen videre oppfølging. (Og dette lurer jeg på til dags dato; hvis det likevel ikke skulle bli et alternativ å ta keisersnitt, hvorfor måtte jeg da egentlig informeres om denne betydelige «detaljen»? Sånn at jeg kunne grue meg litt ekstra? Eller kanskje få panikk?) Men siden jeg ikke hadde peiling på føding, så bestemte jeg meg for å slå meg til ro med at “jaja, ungen må jo ut, så det får gå som det går.”

En telefon til svigermor var forresten det som skulle til for å oppklare hode-problematikken, dette var visstnok en arvelig greie fra den vordende fars side av familien. Hodet i seg selv er ikke større enn normalen, men hodeformen fremstår som litt «bulkete» – men helt symmetrisk og heldigvis totalt ufarlig. Uansett: thank´s a lot, Peter!

Jeg beholdt altså fatningen, for jeg visste jo at jeg ikke hadde noe valg uansett. Da jeg begynte å kjenne sammentrekninger fire dager før termin, forstod jeg at noe var på gang. Jeg lastet ned en rieteller på mobilen, og fant raskt ut at de var veldig ujevne. Tre minutter mellom hver, så femten. Så tredve minutter, så tilbake til tre. Men så ufattelig vondt! Det var kort vei til Ullevål, så jeg forholdt meg rolig. Førstegangsfødende bruker som oftest lang tid, og det kom garantert ikke til å gå fort hos meg heller… Jeg sov mellom slagene hele natten gjennom, noen av sammentrekningene var så vonde at jeg ikke fikk puste. Så dagen etter ringte jeg fødeavdelingen på Ullevål:

– Ja hei, jeg heter Christina, og jeg tror jeg har rier… De er veldig ujevne, men det gjør så innmari vondt!
– Ok, har du tatt tiden mellom dem?
– Ja, det er alt fra tre til tretti minutter mellom dem, og –
– Åja! Men da har du modningsrier, da. Det er veldig vanlig. Ingen grunn til bekymring, og ingen grunn til å komme hit enda.
– Hæ? Modningsrier? Hva er det?
– “Jo, det er rett og slett rier som modner mormunnen og gjør klar for fødsel. Så du får følge med og ringe igjen når det tar seg opp.
– Eh ja.. Men hvordan vet jeg når det er ordentlige rier og ikke modningsrier lenger?
– Å kjære deg? Det merker du…

Jaja, så var det bare å slenge seg ned i sofaen og vente, da. Peter tok det hele med knusende ro, baggen var pakket og jeg husker jeg følte det som ekstremt urettferdig at han kunne sitte i sofaen og gafle i seg de herligste matretter mens jeg måtte holde pusten når smertene stod på som verst. I to døgn tasset jeg rundt med såkalte modningsrier. Jeg sov mellom slagene, Peter var på jobb og hadde mobilen i nærheten. På kveldstid koset han seg i sofaen mens vi ventet på at ting skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke.

 

“Neida så.. Jeg spiller litt fifa imens, jeg. Må jo få tida til å gå vettu!

Da lørdagen kom var jeg drittlei. Nå ville jeg bare få det overstått, glemt var beskjeden om at vi ventet en unge med stort hode. Den norske melodi grand prix-finalen stod for døren, noe Peter må få med seg hvert år. Vi bestemte oss for å bestille mat på den lokale kinamat-sjappa.

«Sleng med en pose med sånne rekechips!», ropte jeg til Peter da han skulle hente maten. Det rare med graviditet, er at man plutselig bare må ha ting. Som frityrstekte rekechips..

Jeg fikk i meg minimalt med mat, knasket noen rekechips, men var rimelig uggen nå på grunn av riene. Etter hvert som de norske bidragene rullet over skjermen, ble Peter mindre og mindre opptatt av sin stakkars samboer som vred seg i smerte. Han hadde det som plommen i egget der han satt med takeaway og yndlingsprogrammet på tv´en. (Det litt morsomme er at Peter til dags dato er overbevist om at vi spiste hjemmelaget pizza denne kvelden. Så overbevist at han til og med har skrevet det i boka si).

Jeg tok meg et varmt bad i håp om at det skulle døyve smertene, men innså raskt at det var fånyttes. «Peter, jeg tror du må ringe fødeavdelingen og høre hvor lenge jeg skal gå sånn, altså – nå orker jeg snart ikke mer!» Jeg fikk et misfornøyd blikk fra sofaen, han var tydelig opptatt, men smertene var nå så intense at jeg kjente magen vrenge seg. Rekechips opp og ut – sympatimessig var dette et sjakktrekk, for nå spratt Peter opp fra sofaen og ga meg sin fulle og hele oppmerksomhet.

 

Har ikke spist denne “delikatessen” siden, for å si det sånn..

 

Han kastet seg over telefonen, jeg hørte ham presentere seg og forklare situasjonen. Jeg hørte bare bruddstykker; «modningsrier i to døgn», «spist litt mat, kastet opp nå nettopp», «tatt et bad», «tror det blir verre», «okei, den er grei, hadet bra»

«Eh, jenta mi? Jeg snakket med en hyggelig jordmor nå. Hun sa at de hadde litt mye å gjøre akkurat nå, og at det var fint hvis vi kunne vente noen timer før vi kom..»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Mye å gjøre? Myyye å gjøre?! Hva hvis jeg måtte føde innen noen timer? Det var lørdag, var det færre på vakt? Jeg kjente panikken bre seg.

Kvinnekroppen er ganske fantastisk, og for å beskytte fosteret mot «oppadstigende infeksjoner», dannes et tykt slim rundt mormunnen når man blir gravid. Når denne «proppen» løsner, er det som oftest et tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ikke beskrive dette noe ytterligere, la oss bare si det sånn at jeg etter et par timer plutselig forstod at det var på tide å ringe en taxi. (Beklageligvis ropte jeg rimelig høyt, tydelig og beskrivende til Peter hva jeg hadde oppdaget – så han var både grønn og gul og rosa i ansiktet da jeg kom ut i stua)

– Neeeei! Jeg må ha på den største og tykkeste boblejakka mi!, snøftet jeg til Peter som holdt fram den tynne jakka jeg vanligvis brukte.
– Den tykkeste boblejakka..? Hvorfor det? Taxituren tar tre minutter, og det er ikke såå kaldt ute.., prøvde han.
– Hallo? Hvis taxisjåføren SER at jeg er gravid, så vil han ikke ha meg med! Jeg har lest at de er redde for at vannet skal gå! Renseregninger og full pakke, og nå MÅ jeg på sykehuset, din idiot!.

I ettertid har jeg forstått at Peter slet med å holde latteren tilbake, og hvilken boblejakke kan egentlig skjule en gigantisk gravidmage som i tillegg akkompagneres av en særegen vraltende føde-gange.. Det første taxisjåføren sa da Peter åpnet døra var: «Jasså, da var det dags? Riksen eller Ullevål?» Den hyggelige mannen hadde fire barn selv, og syns bare det var stas å kjøre fødetransport.

 

Ehh.. Not my finest hour …

På sykehuset var jeg overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen, det er jo alles største skrekk. En hyggelig sykepleier tok imot oss, og etter en kjapp undersøkelse kunne hun konstatere at her var det allerede tre centimeter åpning, så da var det bare å finne et ledig rom! Både Peter og jeg tenkte at nå kom det til å gå fort, svisj svosj så var ungen ute..

Glemt var Mormors «oppløftende» reprimande fra noen uker tilbake i tid; «Det sier jeg deg Christina, vi er ikke noen fødekvinner i denne familien! Ikke i det hele tatt! Grøss og gru!»

Min kjære mormor. Vel, det skulle vise seg at hun hadde ganske så rett.

–> les fortsettelsen: Frityrstekte rekechips, del 2

 

* Følg Mammahjerte (og Pappahjerte) på Facebook *

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Kjære Siv,

Først og fremst, gratulerer som nybakt mor! Jeg leser i media at forløsningen din fant sted i dag, onsdag klokken 10.00. Som høygravid medsøster ønsker jeg å dele noen tanker med deg, nå som ditt lange svangerskap er over.

VG: Siv Jensen om statsbudsjettet – Har gått høygravid i flere uker

Det har seg nemlig sånn at jeg også har termin om ikke så altfor lenge. Jeg er skikkelig høygravid, og selv om det sannsynligvis er altfor tidlig for deg å uttale deg om hvordan kroppen din har det nå – så må jeg få sende deg noen tanker.

 

Så du også slik ut mot slutten?

Jeg så at du uttalte at du hadde sovet godt i natt, og da må jeg si du har vært svært heldig så kort tid i forkant av fødselen! Det håper jeg at jeg selv får oppleve også, ingenting må være så fint som å møte uthvilt og full av krefter på fødeavdelingen.

Vet ikke hvordan det var med din lille bebis, men syns ikke du også det var skikkelig irriterende når den sparket deg hardt i ribbeina eller satte inn en fulltreffer midt i urinblæra med jevne mellomrom? Det slipper du nå. For en lykke. I natt var jeg oppe seks ganger for å tisse, det var riktignok ny rekord til meg å være, men jeg har nok ikke sovet en hel natt siden februar i år. Ikke vet jeg om det er en gutt eller ei jente jeg bærer på heller – visste du hva det ble? Det blir jo ekstra spennende å ikke vite kjønnet, men samtidig litt vanskeligere i planleggingsprosessen.

Har du hatt problemer med blodtrykket underveis da? Hovne ben? Ekstra gass i magen? Svangerskapsdiabetes? Jeg har sluppet unna dette heldigvis. Men jeg måtte ta meg en tur på apoteket for å kjøpe en sånn salve som forebygger hemoroider. Med fare for å bli altfor personlig, så fikk jeg et par sånne besøk i hekken under mitt forrige svangerskap, og det skal jeg love deg var pain in the ass, bokstavelig talt. Håper du slapp unna og kan sitte uten ubehag.

Tipper du gleder deg til å ta deg et glass vin igjen etter så mange måneder uten noen som helst form for alkohol. Ikke at vi er alkoholikere verken du eller jeg, men det er noe med å nyte et glass rødvin til en bedre middag, er du ikke enig? For ikke å snakke om de myke ostene og spekematen som også er fy-fy! Nå kan du til og med bestille sushi uten å være bekymret for listeria, og i tillegg spise tunfisk-biten. Så deilig! Gleder meg til det blir min tur.

Vet ikke hvordan det var med deg, men jeg blir ganske fort irritert på småting i hverdagen. Mannen min for eksempel, han smeller med skapdørene på kjøkkenet. Såpass høyt at både sønnen vår på 2,5 år og jeg våkner dersom vi ligger og sover. I etasjen over. Fryktelig irriterende. Innimellom kaster han også sokkene sine om kvelden når han sitter foran tv´en, sånn at sokke-lo flyter rundt i sofaen og på gulvet. Fryktelig irriterende.

Jeg tenker iblant på hvordan fødselen kommer til å bli. Gruet du deg? Jeg har lyst til å få oppleve en normal og god fødsel siden det ble hastekeisersnitt forrige gang. Det var utmattende å måtte gjennomgå nesten to fulle fødselsforløp etter tre døgn med modningsrier. Men siden du hadde sovet så godt i natt, så regner jeg med at det gikk bra for deg.

Og du ser i tillegg uforskammet fresh ut på bildene som florerer i media akkurat nå! Jeg var grønn i ansiktet etter at jeg fikk tilbake følelsen i bena da spinalbedøvelsen gikk ut. Og jeg forble faktisk grønn i tre uker. I tillegg er det faktisk umulig å skimte de store mamma-bleiene gjennom skjørtet ditt, det er sannelig ikke verst!

 

Nybakt mamma på pressekonferanse (Skjermdump: Nettavisen.no)

Til sammenligning… Dette er dag 4 etter fødsel…

Så kjære Siv – gratulerer igjen hjerteligst med vel gjennomført fødsel! Du har vært gjennom et smerteløp av dimensjoner, nå kan du være stolt av din lille hjerteknuser. Husk å ta det rolig i dagene som kommer, det tar tid å restituere seg og bebisen trenger ro og kjærlighet.

Og sånn avslutningsvis håper jeg at du husket å gjøre knipeøvelsene dine hver dag de siste månedene. Bare sånn fra en mor til en annen, altså.

 

/ lik hvis du også er imponert over den nybakte moren

* Følg Mammahjerte & Pappahjerte på Facebook *

 * Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Peter kaller seg kanskje for en tøff mann, men når det kommer til å prate om intimhelse er han en skikkelig pyse. Like fullt har han blitt pent nødt til å lære seg et par ting i løpet av mine to svangerskap, for med svangerskap følger en del mindre behagelige skavanker… Skavanker som man muligens ikke var klar over at kunne dukke opp.

For når man har en voksende baby inni sin egen mage, sier det seg selv at det mot slutten av graviditeten begynner å bli trangt om plassen. Urinblæra må tømmes hyppig, magesekken fylles fortere, og man blir andpusten ved selv den minste anstrengelse. Men en ting jeg ikke var klar over på forhånd, var at den voksende livmoren trykker ned mot endetarmen. Dette kan føre til at man får uønsket besøk der bak – nemlig av hemoroider.

 

Da jeg gikk gravid i 2012, skjedde dette meg mot slutten av svangerskapet. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg ble tatt skikkelig på senga. Jeg hadde aldri hatt sånt djevelskap før, og trodde det var noe pensjonister fikk fordi de spiste for mye fyrstekake og drakk for mye portvin. Hemoroider er helt klart ikke noe man snakker om rundt middagsbordet. Eller med naboen. Eller med noen som helst. Bare ordet i seg selv får Peter til å brekke seg, så jeg kunne ikke nevne dette for ham da det stod på som verst for et par år siden.

Litt rart er det jo egentlig, for et raskt søk på Google forteller at hele 1 av 3 nordmenn sliter med dette problemet. Og det er jo et overraskende høyt tall, spør du meg. Det betyr jo egentlig at dersom du ikke har hemoroider selv, så har naboen din det. Eller moren eller faren din. Men ingen snakker om det.. Hvilket ved nærmere ettertanke kanskje er like greit.

 

– Unnskyld, min herre, men klør De også litt i –
– Ty!
– Om forlatelse.

 

Men nå har det seg altså sånn, at jeg jo ikke er dummere enn at jeg forstår at når jeg nå befinner meg i en relativt høygravid tilstand, så betyr det at jeg sannsynligvis snart får besøk av disse rakkerne igjen.

Enda et raskt søk på Google kan fortelle at det finnes forebyggende salver på markedet, men at de preparatene som blant annet inneholder prednisolon bør unngås når man er gravid.
Salven som derimot anbefales for gravide, og som jeg tydeligvis er ute etter, har dessverre klart å gå tapende ut av navneforslag-konkurransen. Den har nemlig fått det klingende navnet «Alcos Anal». Er det noe du ikke ønsker å be om hjelp til å finne i apotekhylla, så er det «Alcos ANAL». Jeg var derfor helt klar på at dette produktet skulle jeg finne selv når jeg tok turen til apoteket – uten hjelp fra en eller annen apotektekniker. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort.

«Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med – leter du etter noe spesielt?»

Jeg hadde knapt fått satt det ene benet på innsiden av apotekets lokaler, før den mørkhårede damen kastet seg over meg. Hva skulle jeg svare..
«Nei, jeg er bare ute og kikker litt»..? Ingen drar vel på apoteket for å se seg rundt.
«Nei takk, jeg vet hva jeg skal ha..» føltes heller ikke riktig.
Jeg sveipet blikket raskt rundt for å se om «Alcos Anal» lyste mot meg fra en av reolene. No such luck.

Det var to andre kunder i lokalet i tillegg til meg, og selvsagt var det dørgende stille. Det bråker dessverre aldri på apoteket.

 

Jaha, så det er du som er klar for litt.. ALCOS ANAL?!

Jeg turte ikke møte blikket til den hyggelige damen som ventet på svaret mitt. I stedet begynte jeg å stotre.

«Eh ja, jo jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute.. Eller tja, du vet, jeg har hørt at man skal være litt forsiktig når man er gravid..» Great, dette gikk jo fint. Damen rynket pannen forsiktig, men lot meg fortsette:

«Jeg skal ha.. Alcos Anal..», hvisket jeg så lavt jeg kunne.

Damen fortrakk ikke en mine. Profesjonelt.

«Ja, det har vi her borte!», svarte hun, en smule for høyt, stillheten i rommet tatt i betraktning. «Problemet er bare at vi er helt utsolgt, og leverandøren klarer ikke levere på en stund.»

«Eh, okei. Har du noe annet da, som fungerer på tilsvarende måte og som er godkjent under graviditet?», mumlet jeg.

«Ja, denne salven her», fortsatte damen i samme volum som før, «denne lindrer kløe og smerte og annet ubehag som man har i og omkring endetarmsåpningen. Gjør stort sett samme nytten som Alcos Anal, bare med andre virkestoffer.»

Jeg hadde nå tiltrukket meg de to andre kundenes oppmerksomhet, begge kikket nysgjerrig i min retning.

«Ja, eh, eh, altså», stammet jeg, «jeg skal liksom bare bruke dette forebyggende jeg da, det er ikke sånn at jeg allerede har et problem, men jeg tenkte at det var best å være tidlig ute sånn at problemene ikke oppstår kanskje, jeg har hørt at det kan være veldig plagsomt, og..»

Oh lord. Rødmen i fjeset mitt må ha gitt mitt ufødte barn i magen midlertidig blodmangel – for jeg må ha vært tomatrød på dette tidspunktet. Damen smilte til meg, ville åpenbart ikke avbryte mitt lille foredrag.

«Eh, ja takk, jeg tar den salven der, jeg», gryntet jeg før jeg løp til kassa, betalte i en kjempefart og stresset ut av butikken.

På hjemveien kom jeg plutselig på ordene fra jordmoren på fødselsforberedende kurs: «Det finnes mange gravide som ikke får en eneste hemoroide, så ikke gå og vent på dem!»

Men en ting er i alle fall sikkert; skulle de først dukke opp, så er det i det minste en mager trøst at leverandøren ikke klarer å levere nok «Alcos Anal» i forhold til etterspørselen. For det kan jo ikke bety annet enn at du muligens har en liten salvetube innerst i skuffen på badet, du også.

 

– Au.. Fingra av fatet, takk!.

 

/ lik hvis du liker den frittalende Mammahjerte /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Som de fleste har fått med seg, venter vi et nytt familiemedlem til høsten. Stor stas! Og siden dette med all sannsynlighet er siste gang jeg går gravid, prøver jeg å tenke på nettopp det så ofte jeg kan. Jeg er supertakknemlig for å kjenne liv hver dag, og det er helt fantastisk at kroppen min livnærer en liten tass eller tassinne som skal bli en del av vår lille familie.

Men…

Siden jeg er gravid for andre gang, kan jeg med rette skrive under på at alle svangerskap fortoner seg forskjellig. På tjukka i 2011 leste jeg til eksamener og følte meg i strålende form. Jeg var kanskje litt oppblåst, men jeg måtte ikke tisse hvert femte minutt og kvalmen gikk over i uke 17. Jeg hadde sett for meg at det samme ville gjenta seg denne gangen, men en liten detalj hadde jeg glemt å ta med i beregningen: nå er jeg mamma til en liten tass fra før… Og det betyr at jeg ikke kan hvile når kroppen sier fra, jeg kan ikke slenge meg på sofaen så fort jeg føler for det – og det er ikke lenger jeg som bestemmer hvor mye det skal soves hver natt.

 

Kjenn på det myke teppet da Plutten…
Vi skulle ikke bare lukket øynene noen minutter da…?

For økt søvnbehov er et stikkord her. Før var det viktigste at middagen kom på bordet så fort Peter kom hjem fra jobb, nå driter jeg i maten så lenge jeg får lagt meg en times tid hver ettermiddag når han kommer hjem. Dette er selvfølgelig et lite problem siden middag er noe av det mest essensielle en arbeidende mann ønsker skal være på stell når han kommer hjem. I blant får jeg ikke sovet om ettermiddagen, så da legger jeg meg litt ned på gulvet inne hos Mr. Plutt når han tar kvelden klokka 19. Fire timer senere våkner jeg med krampe i rompe, lår og legg – og med bustete hår og usjarmerende sikkel nedover halve kinnet.

Skjønt soving var også bedre før… Mye bedre. Hvis nå endelig husets minstemann sover seg gjennom en hel natt, så må likevel jeg opp for å tisse x antall ganger, og det kan ta tid å sovne igjen. For det er ikke bare lett å finne en behagelig liggestilling. Å sove på magen er så klart umulig, men på ryggen er også totalt uaktuelt siden det finnes noe som kalles «vena cava»-syndrom. Dette syndromet oppstår når livmoren vokser seg større og tyngre, og spesielt når man ligger på ryggen vil presset på «vena cava» bli stort. Kort fortalt fører dette ofte til kvalme, svimmelhet og ubehag hos den gravide, siden vena cava frakter blod tilbake til hjertet. Jeg skal love deg at dette er reelt. Derfor må jeg ligge på siden, og det merkes godt i setemuskulaturen som får krampetendenser rett som det er. Å snu seg i senga er et kapittel for seg, magemusklene spriker i alle retninger og er ikke akkurat behjelpelige lenger… Når den perfekte stillingen er i boks og søvnen kommer krypende, så begynner selvsagt akrobatikken fra det lille fosteret. Når mor endelig har lagt seg for kvelden, da er det på tide å lage litt action!

“Ska’ru sove mutter’n?! Okei, jeg bare vrir meg litt, også sparker jeg opp sånn… POW!”

Å kjenne spark er en helt ubeskrivelig følelse. De første gangene er man liksom ikke helt sikker… Var det et spark eller var det en luftboble eller var det bare magen som laget en romlelyd eller… nei, det kan sikkert ikke ha vært et spark..? Men etter hvert som ukene går blir romsteringen tydeligere, etter hvert er det ingen tvil, og det er som et lite livstegn hvert eneste ett. «Hei, jeg er her! Jeg hører stemmen din mamma! Det iskalde vannet du nettopp drakk, merket jeg altså!» Og du kan ikke annet enn å smile.

Men så er det sparkene som treffer rett i urinblæra. Som gjør at du må løpe til nærmeste toalett. Eller sparkene du kan se fra utsiden. Noen ganger må jeg rope tilbake; «Hallo der inne, du trenger ikke sparke det hardeste du kan!» Når papsen holder hånda på magen og får et skikkelig kick rett i håndflata, så er det sikkert en utrolig følelse og alt det der. Men å være den personen som har et voksende lite foster inni sin egen mage..? Det er så uvirkelig at man risikerer å bli tullete i hodet av å tenke noe dypere over det. Det er best å slå seg til ro med at det bare er sånn. Men jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig.

Men det herligste med å være gravid er helt klart omsorgen fra mannen! Den ene gangen i uka han husker å spørre hvordan det går med kvalmen, og grunnen til at han husker å gjøre det er fordi ansiktsfargen til den gravide går i ett med skyene på himmelen eller gresset i hagen. Når han presterer å klage over at han nesten ikke har sovet en natt fordi han hadde så mye å tenke på, og du har lyst til å si at «okei, men du snorket i alle fall da jeg var våken hver time fra klokka 02.00 og utover», men isteden tenker at «dette blir så sinnsykt den siste gangen jeg går gravid!»

 Stakkars mannen… Nesten ikke sovet i natt.. Godt mamsen kan passe på Plutten mens du slækker’n på sofaen, da!

Selv om Plutten syns magen er stor og veldig i veien, så skal det gå fint å ha den der en stund til. Så lenge jeg husker på å ikke bøye meg ned for å ta på skoene rett etter at jeg har drukket vann. Lukkemuskelen nederst i spiserøret fungerer visst ikke lenger når magen har nådd en viss størrelse. Og på fredag fikk jeg bevist at jeg ikke er like sprek lenger; jeg var i jordbæråkeren og plukket bær til den store gullmedaljen. Entret åkeren som en oppreist gravid, og forlot stedet noen timer senere som en krokrygget 90-åring.. Og enda er det flere måneder med ruging igjen!
Men det skal gå helt fint å fullføre svangerskapet, altså.

Så lenge jeg får lov til å klage litt i blant.

 

/ Takk for meg – legg gjerne igjen en kommentar hvis du nikket gjenkjennende, eller hvis du bare syns jeg er ei sytete røy

Les også:
– “Julefrokosten” av Christina Mammahjerte
– “Mamma vet alltid best” av Christina Mammahjerte

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Så var det på’n igjen! Jeg må innrømme at det var en befrielse å slippe katta ut av sekken. Blikkene fra naboer og bekjente begynte å bli lange – og bare så dere vet det; det er lett å lese tankene deres når det står skrevet i panna: «har hun blitt feit eller er a’ gravid?!» For ikke å snakke om den stakkars gutten i kassa på butikken som må lure på hvorfor jeg kjøper tre kurver med jordbær hver eneste dag. Bortsett fra de gangene som jeg har kjøpt corn flakes, rømmegrøt, oliven eller potetgull med eddiksmak… Jeg som hater eddik! Men som jeg sier til Peter; det er ikke meg, det er babyen.

 

Ta fire, ta åtte, ta mange

 

Ingen svangerskap er like, sies det. Men hvorfor endre oppskriften fra forrige gang, for eksempel nytelsen ved å gå kvalm fra morgen til kveld? Denne gangen får jeg kanskje litt mer omtanke fra Peter, tenker du. Peter som klager opp og ned og i mente hvis han føler seg litt uggen et par timer en dag. Neida. Når man ikke er kvalm selv, er det umulig å huske på at andre kanskje er det. «Å sorry!», kan han si, «jeg har spist masse hvitløk i dag, håper det går greit»
Nei! Det går ikke greit. Det er ikke greit at jeg må brekke meg resten av kvelden bare fordi du ikke klarte å styre unna hvitløks-oliven til lønsj.

Siden sist jeg var gravid har apotekene skrudd opp prisene på urinprøveglass. Fryktelig irriterende. Er det noe vi gravide blir gode på i løpet av ni måneder, så er det å tisse på prøveglass. Jeg lurer på om urinprøveglassene er den største utgiften i et svangerskap. Ja, ved siden av jordbærkurver, da. Det koster å spise jordbær også. Da min mor var gravid for 30 år siden, kunne man tisse på syltetøyglass. Det var en fordel at de var vasket relativt rene først. Men det er altså ikke lov lenger.

En annen merkelig ting, er at nå trenger kroppen min næringsrik mat mer enn noen gang. Men jeg har ikke lyst på næringsrik mat. Vi kjøper inn sunne ingredienser, men jeg vil helst bare få sitte i fred med brødskivene og knekkebrødet mitt. Heldigvis har jeg noen måneder til å skjerpe meg på, da. Jeg skal skjerpe meg. I morgen.

Det er en vanvittig følelse å tenke at vi skal bli fire! Takk og lov at vi har en hel sommer hvor vi kan forberede oss mentalt. Plutten har liksom blitt så stor, og nå skal vi ta fatt helt fra scratch igjen… Er det fordi vi er gode foreldre at vi har fått en pjokk som stort sett har vært fornøyd og tilfreds fra første stund, eller er det bare flaks?

 

Flinke foreldre eller bare flaks?

 

I går kjente jeg babyen hikke for første gang. Som jeg har savnet den følelsen! Peter kastet seg over magen min, presset hånda hardt og stødig mot den harde kula.
«Jeg kjenner ikke no!», sa Peter.
«Bare vent litt», sa jeg, «det kommer snart igjen». Et halvt minutt gikk.
«Der!!», ropte Peter, «Jeg kjente det!! Åååå, herregud så fantastisk!»
Men det var slett ikke et hikk han kjente, det var en promp som lette etter veien ut. Resten av kvelden klarte jeg ikke tenke på annet. Lykkelig uvitende hadde han kjent en promp, og han syns det var fantastisk.

Jeg droppet å fortelle ham sannheten. Det er straffen for å spise mat med hvitløk til lunsj.

/ God helg folkens, ha en flott 17. mai – og tusen takk for alle hyggelige hilsener!

Les også:
– Gassen og bremsen

* Følg graviditeten på facebook *