Det begynner som oftest når svigers låser hytta for i år. Da begynner jeg å grue meg litt til vinteren. Kulda, mørket, slapset, snøen. Jeg var i mye større grad et vintermenneske da jeg var yngre, men jo eldre jeg blir, dess mindre glad i snø og vinter blir jeg.

Trodde jeg.

For da jeg våknet og trakk for gardinene i dag så jeg at den første snøen hadde kommet. Med et ambivalent smil av glede og sorgmodighet tittet jeg ut på det hvite teppet som hadde lagt seg på plenen.

Litt usikker på hva jeg skulle føle plukket jeg opp plutten og viste ham hva som hadde skjedd med verden i løpet av natten. Jeg åpnet opp vinduet og prøvde å fange et snøfnugg til ham. Det er jo litt stas med årets første snø, tross alt. Men kaldt da. Det første som slo meg var at jeg måtte komme meg ned i stua og fyre. Dette kom til å bli en kald dag tilbrakt inne i stua.

Plutten hadde helt andre planer. Jeg har aldri (!) sett ham så engasjert. Etter et raskt bleieskift løp han ned trappa og tok på seg støvlene rett på pysjen.

– SNØ! ropte han ut.

– Men eh … vi må jo spise froko- 

– SNØ! ropte han igjen og hoppet av glede.

Jeg trodde ikke han husket stort fra vinteren i fjor og at kulden som kom inn fra vinduet på morgenkvisten skulle virke avskrekkende, men langt derifra. Han som alltid pleier å løpe rett til matfatet hang nå på dørhåndtaket og ville ut og leke.

Litt usikker på om han egentlig visste hva han bega seg ut på, hentet jeg vovsen, snørte på oss seler og klær og spratt ut døra. Jeg vet ikke hvem av de to som koste seg mest, men det var hard konkurranse. Teo kastet seg ned på bakken og rullet rundt mens plutten lagde snøballer og sparket snøen rundt i hylende glede.

Snø! 🙂

Se pappa, stooor snø!

Og akkurat da innså jeg at vinteren jo faktisk er ganske fantastisk likevel. Snøen gjør verden til en enorm lekepark med uante muligheter for en liten pjokk som liker snøen bedre enn plommer (og det sier litt). Takket være pluttens ektefølte glede har den snøelskende pjokken i meg endelig våknet til live igjen og dette er bare første dagen!

Endelig er vinteren her igjen 🙂

Og hva kommer etter snø? Kakao 😉

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg hadde glemt fra sist …

Hvor mye du ofrer, selv når du har ingenting igjen.

Hvor lite du sover, selv så trøtt du er.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvor lite du klager, selv hvor vondt du har.

Hvor stolt jeg er av deg, for den mammaen du er.

Hvor høyt jeg elsker deg, på vegne av våre barn.

/ stolt kjærast <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hurra, endelig har jeg klart å få tak i klippet fra da plutten og jeg var på God Morgen Norge i går 🙂

I forkant av sendingen var jeg veldig spent på hvordan det skulle gå å ha med seg en liten plutt på direktesendt tv, men det gikk jo helt strålende.

Klikk på bildet for å se den lille snutten med meg og plutten 🙂

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

(Video: TV2)

Kjenner at hjertet nesten klapper sammen av stolthet når jeg ser han svare glad og fornøyd på spørsmålet om navnet til lillesøster.

– Lillesøster heter Nora!

Vel blåst, lille plutt 🙂

/High five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kvinnekroppen slutter aldri å fascinere meg. Jo mer jeg blir kjent med den, dess flere rariteter synes jeg den byr meg på. Slik som barseltårer.

Vi kan sitte i sofaen og kose oss og ha det tilsynelatende bra, men plutselig og helt ut av det blå vræler frua ut i hylgråt. Og da sitter jeg der som et enormt spørsmålstegn og vet ikke opp eller ned på noe. Skal jeg si unnskyld eller trøste? Har jeg sagt noe galt? Har hun vondt? Hva skjer?!

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men … men atte liksom … hæ?

Som mann er det veldig sjeldent jeg gråter. Jeg felte en god slump tårer da begge mine barn ble født, men jeg gråt ikke. Jeg gråter ikke engang i begravelser. Derfor har det vært litt vanskelig for meg å forstå hva som har foregått i det siste, for etter at vi kom hjem fra sykehuset med Fersken i armene har frua grått oftere enn det regner i Bergen.

Plutselig kommer det en skur og i starten forsto jeg ingenting, men så en dag forklarte hun meg at det helt sikkert er barseltårer. Og det er visstnok helt normalt og ikke noe å ta på vei for. Det hadde selvfølgelig vært fint å vite om dette FØR jeg tilbrakte to uker av livet på å liste meg rundt på tottelotten og være livredd for å utløse en fjes-tsunami.

Og det kan være de rareste ting som utløser det. Lykke, stolthet, trøtthet, glede. Plutselig, fra ett sekund til ett annet, helt uten forvarsel: Vanlig, vanlig, vanlig, hylgråt!

Jeg kan spise salami igjen, jeg er så lykkeliiii uææææhhhh

Bare for å beskrive hvor banalt slike barseltårer kan oppføre seg, så var det en dag her vi satt og pratet i sofaen om hvordan dagen hadde vært. Frua fortalte om at hun hadde vondt her og der og var kjempesliten, men at det ellers gikk overraskende bra. Det hadde altså vært en god dag og stemningen var god. Så da la jeg til:

– Og heeey, du har jo ikke grått i dag!

Det fikk henne selvfølgelig til å begynne å hylgråte.

Så sånn er det med den saken.

Og jeg liksom bare… hææ?

/ forvirret hilsen tåregjerrig mann

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Akkurat nå sitter vi på toget på vei inn til Oslo for pluttens aller første togtur! Selv om jeg har vært veldig spent var jeg usikker på om han egentlig ville synes det var noe stas.

Heldigvis synes han det er superstas å se verden suse forbi i superfart mens vi tøffer og toger oss innover mot hovedstaden for vår aller første guttetur. Bare papsen og plutten, gutta på tur. Dette blir gøy!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Liten gutt, stor fart, stor stemning 🙂

I bilen på vei til toget snakket plutten om at han heller ville kjøre buss, men da jeg fikk overbevist ham om at en buss bare er litt større enn en bil, mens toget er myyyye større enn huset vårt, ja da var det greit.

Tommel opp 🙂

Men nå får jeg logge av, jeg er guide her på togturen og må gå tilbake til jobben med å peke ut jorder, stoooore hus (bondegårder), vann, trær og biler.

Oslo, here we come!

 / Tøffe tøffe tut tuuuut!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I dag skulle jeg være skikkelig superpappa. Mens mams og fersken fortsatt lå oppe og purket fikk jeg i plutten frokost og la ut på tur. Bare oss gutta. Plutten, pappa og Teo. Gutta boys.

Vi skulle ta oss en tur i skogen, gå en lang tur rundt boligfeltet, ta oss god tid og komme tilbake når det måtte passe oss. Men så begynte det å regne. Selvfølgelig gjorde det det. Og hadde pappa tatt sine forhåndsregler og pakket inn sønn og/eller seg selv i egnet regntøy? Selvfølgelig ikke.

Umiddelbart begynte jeg på returen, men jeg hadde jo helt glemt at plutten går i barnehagen nå, de bryr seg visst ikke så mye om regn der. Han bare herjet videre og virket helt uanfektet av at skyene hadde begynt å late vannet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– Men kom igjen a pluttis, vi blir våte jo!

– Nei, løpe i vannet, en gang til.

Det er egentlig en ganske rar situasjon å stå der som voksen mann og måtte be sin sønn på knærne om å få lov til å dra hjem. Men han tok absolutt ingen hensyn og fortsatte bare å leke i den store vanndammen sammen med vovsen mens pappa sto på sidelinjen og følte seg forfordelt.

Det var nesten så jeg vurderte å dra den gamle klassikeren “Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma” og til slutt måtte jeg krype til korset og kjøpslå med den lille bruktbilselgeren.

– Kom igjen a pluttis, hvis vi drar hjem nå… Oj, vet du hva eller? Vet du hva vi kan lage da? Kakao! Mmmm, kakaaaao! Men da må vi gå nå altså.

– Kaste stein, en gang til.

– Okei da, én stein til, men så må vi gå.

– Nei, ikke én. Twenty. 

Ja, jeg glemte kanskje å si at han er litt lost in translation for tiden. Så da ble det et par steiner til. Og et par til. Jeg innså at jeg måtte prøve noe nytt og gikk for den desperate taktikken med å prøve snakke ham til fornuft. Jeg tror kanskje jeg overvurderer ham litt etter at han har blitt storebror. Han er 2,5 år og han elsker vanndammer.

– Men Gustav, du skjønner det at vi må gå litt nærmere skogen slik at Teo får gått på do, for Teo kan ikke bæsje midt i vanndammen, kan han vel? Dessuten tror jeg det er lurt å gå hjem nå slik at vi ikke alle blir våte og syke. Ja, for du vil vel ikke bli syk?

– Twenty one, twenty two!

Lift off!

På det tidspunktet fikk både Teo og pappa nok. Teo innså at det aldri ville bli noen tur i skogen og “sendte en fax” rett på asfalten. Det holdt lenge for pappa som tok både plutten og bajspåsan under armen og vendte snuten hjemover.

Denne innsatsen mottok selvfølgelig ingen stående applaus. Men så snart han var ute av vannpytt-hypnosen innså plutten at han kanskje var en anelse klissvåt likevel og da var det plutselig greit. Så var det også ekstra godt å komme hjem til en tørr og god joggebukse, en kopp varm kakao og en nyristet brødskive med smør og brunost.

Og vipps så ble jeg litt superpappa likevel.

/ Ha en god kakaosøndag 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg ligger ved siden av deg og ser på den søte lille nesa di mens du sover. Den er som en gummibjørn. Du er til å spise opp.

Det er så rart hvor mye du betyr for meg. Alt egentlig. Du og broren din, og Christina da. Alt jeg eier og har.

Det er rart å tenke på tiden før dere, før familien ble til. Så mange ting som betydde så mye som nå betyr ingenting. Det er rart hvordan en som er så liten kan bety så mye.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men kanskje er det bare meg? Legger jeg for mye i det? Burde jeg være flere steder enn bare her? Er jeg i ferd med å fortape meg helt i foreldrelivet? Burde jeg tenke mer på meg selv og vie meg mindre til deg? Burde jeg kanskje bli flinkere til å gjøre andre ting, komme meg ut mer og se andre fjes?

…men så nyser du så den lille kaninnesa di hopper, og alt faller på plass igjen. Det er her jeg hører hjemme.

Min lille kanin <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

De sier at det kan gå lenge til neste gang man har sex etter en fødsel, men så skulle det altså gå under to uker før jeg fikk frua til å rope ut “Å herregud, så deilig!”

Det skjedde nemlig i går kveld. Kanskje ikke noe man egentlig burde blogge om, men det må da være lov å være litt privat også. Det skjedde på badet av alle ting. Frua hadde akkurat tatt seg en dusj og var midt i kveldsrutinen, da jeg kom valsende inn og så henne stå der kliss naken.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

(Illustrasjonsfoto, hvis det skulle være noen tvil…)

Et lite sekund var jeg litt usikker på om det var for tidlig å kline til, men så skjedde det noe. Fra radioen i hjørnet strømmet deilige toner fra P7 Klem og luftet var fylt med den forførende lukten av en kvinnes sjampo. Om det var en eim av kokos, honning eller jojoba som gjorde det, så var det et eller annet som fikk meg til å føle for å gi frua en liten godbit.

Og den hadde jeg klar også. Den hadde faktisk vært klar en god stund allerede, men det var jo ikke hun klar over. Jeg gledet meg til å overraske henne og ventet bare på det rette øyeblikket. Så kom det og jeg satt inn støtet.

– “Å herregud så deilig! Det er så sinnssykt lenge siden” ropte hun ut bare sekunder senere.

Og det er kanskje det som er så deilig med ting man gjør så altfor sjeldent, når det først skjer så setter man ekstra stor pris på det.

Så selv om ventetiden var litt i overkant lang, så var det så sinnssykt verdt det, for sjelden har litt ferdigsmurt kveldsmat og en enkel brødskive med salami gitt SÅ god uttelling. Dette må vi gjøre oftere.

Påsmurt kveldsmat til en sulten ammemor = Verdt sin vekt i gull

Så et stalltips til alle nybakte fedre: Ni måneder med forbud gjør visst noe med lysten på salami, så hvis du vil imponere din nybakte kjæreste en kveld; dropp diamantringer, dyr middag på en fancy restaurant eller Titanic i sofakroken, for selv ikke Leonardo DiCaprio rekker en blings med jubelsalami til knærne!

Og ja forresten, et stalltips til: Dette gjelder altså kun salami i betydningen faktisk salami. “Salamien” i overført betydning kan det være greit å la stå i kjøleskapet minst et par uker til 😉

/ High five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I dag fikk jeg sjokkbeskjeden. Helt uten forvarsel også. Plutselig tikket det bare inn en melding fra ledelsen: “Du må begynne å se deg om etter noe annet”.

Først trodde jeg ikke mine egne ører. Jammen… Hvorfor meg?! Jeg som har jobbet og slitt for dette firmaet 24 timer i døgnet i det siste? Jeg som har jobbet så svetten siler dag og natt for å levere mitt aller beste? Og nå sier dere at det ikke er godt nok?

Jeg trodde jo at et vikariat “med mulighet for fast ansettelse” ville vare litt lenger enn en ussel uke, men det er greit det. Jeg skjønner når jeg er uønsket! Og når sant skal sies så visste jeg jo at det bare var et spørsmål om tid uansett. Jeg mener, hvordan i all verden skal en enkelt okse som meg kunne hamle opp med et helt meieri?

Dette betyr med andre ord at Fatterns Flaskekokeri begjæres konkurs og herved er historie.  Og alt som skulle til var en ussel pupp.

Når meieriet fyrer i gang for full maskin er det på tide for oksen å vende hjem.

Pupp 1, Peter 0.

/ Takk for meg

*Følg Pappahjerte på Facebook *

I helgen gjorde jeg en klassisk kjempetabbe. Hvorfor kan jeg aldri lære meg å tenke før jeg prater?!

Det var lørdag morgen. Jeg våknet opp etter en lang natts søvn. I løpet av natten hadde plutten våknet og vært litt misfornøyd, så da heiste jeg ham bare opp fra sengen sin og bar ham over til min. Etter at lillesøster kom til verden har mamma og hun sovet på gjesterommet sammen, så den store dobbeltsenga har plutselig blitt veldig stor og ensom. Derfor var det egentlig bare velkomment med besøk fra en glad liten blidfis som gladelig la seg på puta til pappa og smattet søtt på smokken.

Noen timer senere våknet vi og lå på sengen og tullet en stund før vi sto opp for å gå på badet og starte dagen. På vei mot badet tittet vi inn til mams og lillesøster som også så ut til å ha stått opp for dagen. Jeg satt meg ned på sengen hennes og plutten begynte å fortelle mamma om alt som hadde skjedd i løpet av natten. Om hvordan han hadde fått ligge på puta til pappa og lekt med telefonen hans.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Men så hadde det seg slik at jeg hadde sovet på Christinas side av sengen etter at plutten okkuperte mitt domene halve natten. Hennes halvpart av sengen har en mye mykere madrass enn min og det førte til at ryggen min klagde misfornøyd. Jeg får ofte vondt nederst i korsryggen hvis jeg sover for lenge, spesielt på en annens madrass. Så ja, da var jeg dum nok til å si det rett ut før jeg tenkte meg om:

– Usj, jeg har så fryktelig vondt i korsryggen i dag jeg. Får ofte det hvis jeg sover rundt 8 timer av en eller annen grunn. Skikkelig irriterende og plagsomt.

Først da innså jeg hva jeg hadde gjort. Jeg hadde klaget over en hel natts søvn til en nybakt mamma som ikke har sett en hel natts uavbrutt og god søvn siden første trimester av svangerskapet. Jeg hadde sutret over noen småplager i ryggen til en kvinne som akkurat hadde gått gjennom en tøff fødsel som hadde etterlatt henne i så sterke smerter at hun ikke hadde forlatt huset på over en uke. Og de smertene hadde på ingen måte gått over.

Din idiot, dette betyr trøbbel …

Jeg tittet bort på henne. Hun sendte meg blikket … Du vet, det blikket… Blikket som får testiklene til å krympe sammen og kaste seg inn i kroppen for dekning, ørene til å legge seg ned langs siden og får alle hårene på ryggen til å sprette opp i forsvarsposisjon. Jeg begynte umiddelbart å kaldsvette mens hun så på meg med et intenst blikk fullt av hat, bak øyne så trøtte at man skulle tro hun ikke hadde sovet noe særlig siden Einar Gerhardsens glansdager.

Why you little!

Da tok jeg plutten under armen og løp. Ned trappen for å lage frokost, ut døra for å gå tur med hunden, hva som helst, bare bort. Det var et klassisk “fight eller flight”-øyeblikk og jeg valgte sistnevnte. Jeg er kanskje en sterk mann, men ikke pokker om jeg utfordrer en utkjørt kvinnes vrede. Ikke på 100 år.

Så, en vennlig advarsel til alle nybakte pappaer der ute: Husk å tenke. Tenke tenke tenke. Ikke si dumme ting, for det blir så veldig kostbart i lengden. Et sitat som dette kunne fort kostet meg et ballespark, men jeg slapp unna med frokost på sengen, en kvast roser, hjemmelaget eplekake og ekstra husarbeid før skaden var gjort opp for.

Og selv da… hva som først er sagt vil aldri bli glemt. Jeg sover fortsatt med ett øye åpent 😉

/ Tenk før du prater 😉

* Følg Pappahjerte på Facebook *