Plutselig kakaosøndag

I dag skulle jeg være skikkelig superpappa. Mens mams og fersken fortsatt lå oppe og purket fikk jeg i plutten frokost og la ut på tur. Bare oss gutta. Plutten, pappa og Teo. Gutta boys.

Vi skulle ta oss en tur i skogen, gå en lang tur rundt boligfeltet, ta oss god tid og komme tilbake når det måtte passe oss. Men så begynte det å regne. Selvfølgelig gjorde det det. Og hadde pappa tatt sine forhåndsregler og pakket inn sønn og/eller seg selv i egnet regntøy? Selvfølgelig ikke.

Umiddelbart begynte jeg på returen, men jeg hadde jo helt glemt at plutten går i barnehagen nå, de bryr seg visst ikke så mye om regn der. Han bare herjet videre og virket helt uanfektet av at skyene hadde begynt å late vannet.

– Men kom igjen a pluttis, vi blir våte jo!

– Nei, løpe i vannet, en gang til.

Det er egentlig en ganske rar situasjon å stå der som voksen mann og måtte be sin sønn på knærne om å få lov til å dra hjem. Men han tok absolutt ingen hensyn og fortsatte bare å leke i den store vanndammen sammen med vovsen mens pappa sto på sidelinjen og følte seg forfordelt.

Det var nesten så jeg vurderte å dra den gamle klassikeren “Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma” og til slutt måtte jeg krype til korset og kjøpslå med den lille bruktbilselgeren.

– Kom igjen a pluttis, hvis vi drar hjem nå… Oj, vet du hva eller? Vet du hva vi kan lage da? Kakao! Mmmm, kakaaaao! Men da må vi gå nå altså.

– Kaste stein, en gang til.

– Okei da, én stein til, men så må vi gå.

– Nei, ikke én. Twenty.

Ja, jeg glemte kanskje å si at han er litt lost in translation for tiden. Så da ble det et par steiner til. Og et par til. Jeg innså at jeg måtte prøve noe nytt og gikk for den desperate taktikken med å prøve snakke ham til fornuft. Jeg tror kanskje jeg overvurderer ham litt etter at han har blitt storebror. Han er 2,5 år og han elsker vanndammer.

– Men Gustav, du skjønner det at vi må gå litt nærmere skogen slik at Teo får gått på do, for Teo kan ikke bæsje midt i vanndammen, kan han vel? Dessuten tror jeg det er lurt å gå hjem nå slik at vi ikke alle blir våte og syke. Ja, for du vil vel ikke bli syk?

– Twenty one, twenty two!

Lift off!

På det tidspunktet fikk både Teo og pappa nok. Teo innså at det aldri ville bli noen tur i skogen og “sendte en fax” rett på asfalten. Det holdt lenge for pappa som tok både plutten og bajspåsan under armen og vendte snuten hjemover.

Denne innsatsen mottok selvfølgelig ingen stående applaus. Men så snart han var ute av vannpytt-hypnosen innså plutten at han kanskje var en anelse klissvåt likevel og da var det plutselig greit. Så var det også ekstra godt å komme hjem til en tørr og god joggebukse, en kopp varm kakao og en nyristet brødskive med smør og brunost.