Jeg ligger ved siden av deg og ser på den søte lille nesa di mens du sover. Den er som en gummibjørn. Du er til å spise opp.
Det er så rart hvor mye du betyr for meg. Alt egentlig. Du og broren din, og Christina da. Alt jeg eier og har.
Det er rart å tenke på tiden før dere, før familien ble til. Så mange ting som betydde så mye som nå betyr ingenting. Det er rart hvordan en som er så liten kan bety så mye.
Men kanskje er det bare meg? Legger jeg for mye i det? Burde jeg være flere steder enn bare her? Er jeg i ferd med å fortape meg helt i foreldrelivet? Burde jeg tenke mer på meg selv og vie meg mindre til deg? Burde jeg kanskje bli flinkere til å gjøre andre ting, komme meg ut mer og se andre fjes?
…men så nyser du så den lille kaninnesa di hopper, og alt faller på plass igjen. Det er her jeg hører hjemme.
* Følg Pappahjerte på Facebook *