Førstemann opp er pappa. Jeg gnikker søvnen ut av øynene og tasser ned i stua. Det er iskaldt som vanlig, så jeg fyrer i gang peisen. Nestemann opp er Teo. Jeg hører ham tasse rundt i etasjen over meg mens jeg står på kjøkkenet og snekrer dagens første kaffekopp. Så kommer han tuslende ned og vi smetter ut døra med det samme.

Ute er det iskaldt og det biter godt i lungene, men himmelen er blå, snøen knirker under tottene og verden er stille. Stille og vakker.

Så kommer vi tilbake og fattern begynner på dagens gjøremål. Sjekker litt mail, slurper i kaffekoppen. Så hører jeg lyden av små totter som tasser der oppe. Så knirker det i trappa og plutselig står han midt på stuegulvet:

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

– HEI!

Det er umulig å ikke smile med hele kroppen når den lille skilpaddepysjen med det rufsete håret ser på meg med et helhjertet smil og et blikk som bare leter etter ting å utforske. En helt ny dag, en helt ny verden av muligheter.

Jeg plukker ham opp og knusekoser ham hele veien ut til kjøkkenet, der han inntar rollen som frokost-controller, mens pappa lager brødskiver. En med leverpostei, en med prim. Og sylteagurk attåt selvfølgelig. Kjempeglad i sylteagurk, akkurat som far sin. Det er gutten sin det.

Så stikker vil tilbake til stua og mumser på frokosten mens vi ser på det beste tv-en har å by på en tidlig morgen …

Tommel opp for frokost og Ullared 😉

Det tar ikke mange minuttene før samvittigheten innheter meg. Sitte her og se på tykke svenske pensjonister som handler? Jeg er ganske sikker på at dette er den type underholdning som gjør hjernen din til ostepop, likevel klarer jeg liksom ikke helt å rive meg løs.

Heldigvis er plutten en langt bedre person enn meg og før jeg vet ordet av det har han sett seg lei på å se på Ola-Conny som leter etter pølsebrød og heller bygd et putetårn i sofaen. Og hva gjør man med putetårn ..?

Det er gutten sin det 🙂

/ morgener som dette

* Følg Pappahjerte på Facebook *

…eller Instagram (@pappahjerte)

Noen morgener er ment for god tid. Ikke av typen kosetid altså, men tid til å våkne. Øynene er som limt sammen og kroppen knirker stygt i alle ledd. I går var en sånn morgen. Da hjelper det å ha en liten plutt ladet med gullkorn.

Vi sitter i sofaen, bare plutten og jeg. Han mumser på en brødskive og suser rundt med sitt. Selv sitter jeg tilbakelent i sofaen og prøver å våkne. Jeg fisker frem mobilen, suser innom youtube og sjekker ut en ny spillvideo der man skal bygge katapulter som senere brukes til å ødelegge festninger. Den svenske spillkommentatoren i videoen hopper og jubler og skriker. Jeg humrer med.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

(skjermbilde: Youtube/PewDiePie)

Plutten følger med, men sier ikke stort.

Så tenker jeg også at det er fint at plutten får se at fattern fortsatt kan være litt ungdommelig. Er ikke bare Dagsrevyen og snømåking her i gården, fattern er fortsatt ungdommelig.

Etter rundt et halv minutt titter han opp fra skjermen. Han har gjort sine vurderinger og dommen er klar. Jeg venter spent mens han tenker seg om:

– Ikke den, pappa. Bråker så fælt. Mamma sover.

Sukk.

Få ting kan virke så ødeleggende for moralen en trøtt mandags morgen som å innse at man er barnsligere enn en 2-åring 😉

Ser litt Elias jeg, så kan du gjøre din greie i fred …

/ God tirsdag i hvert fall

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I kveld er det endelig tid for giveaway her på bloggen, men frem til da:

Her er min lille apekatt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

<3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vi står på toppen av den lille bakken, ser nedover sporene, prøver å finne leia. Snøen gir et rolig påfyll til løypene mens andre barn farer av sted.

Vi pakker oss sammen på det lille akebrettet og det slår meg at det er så lett å glemme å gjøre ting som dette. Hverdagene har så lett for å innhente oss, selv helgedagene har den brysomme uvanen å drasse med seg ting på tapetet. Dette må vi gjøre oftere, bare slenge på vinterdressen og utforske verden. Oppdage nye ting, slik som å sitte tettpakket på et akebrett og vente spent på å sette utfor kanten.

Så sparker vi fra og vipper over kanten. Du hyler av glede og jeg smiler med hele meg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi plukker raskt opp fart og suser av sted mens vinden fyker forbi og kaster snøfnugg på oss. Jeg kjenner en merkelig glede, jeg føler meg fri. En følelse av at hele verden er det bare dette øyeblikket. Ingenting annet, vi er bare oss selv. Vi er ikke plutten og Pappahjerte, vi er bare oss. Vi to, gutta boys.

Ingen telefoner, jobbmailer eller kameraer som skal ta bilde av alt alltid. Bare oss. Ingenting i veien, bortsett fra kanskje et tre, men det styrer vi rundt. Fattern tar seg av det. Bare sitt foran og le du, det fyller meg med glede.

I en kjempefart hopper vi over en asfaltkant og dæljer inn i en søppelkasse. Du ler så du rister. Så snur du deg rundt og ser på meg med store øyne:

– En gang til?

Klart det gutten min, klart vi kan kjøre en gang til. Oss to sammen, bare du og meg.

/ tiddelibom

* Følg Akehjerte på Facebook *

Når enn jeg kjenner at kroppen kjemper mot meg eller jeg rett og slett bare føler meg litt ute av synk, er det én ting som alltid fikser biffen:

Et glovarmt bad.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg vet ikke helt hva det er, men i det kroppen dyppes ned i lavabadet er det som om resten av verden flyr avsted i distansen. Plutselig er jeg bare meg og kan få en skikkelig god prat med meg selv. Kjenne litt på hva som plager meg, frydes over alt som går på skinner og peile inn kursen for tiden fremover.

Jeg tenker at det er dette rare mentale stedet vi mange går til enten i form av varme bad, turer i skogen, meditasjon eller yoga. Kanskje finner man det på langrennstur alene eller bak rattet på en racerbil. Men jeg tror det er viktig å finne denne lille lommen av tilværelsen der man bare er seg selv.

En ting jeg setter utrolig stor pris på er at frua forstår seg på ting som dette. De dagene da alt er bare bomgiring og formen ikke er på topp, trenger jeg bare si “I kveld må jeg ta meg et varmt bad” og da forstår hun. Trenger ikke si mer enn det, hun skjønner at selv en skjeggete mann kan trenge et fristed for seg og sine tanker.

Og det gjør vi. Kanskje i et badekar, kanskje på tur i skogen eller kanskje bak rattet på en lynrask bil.

P.S. Jeg vet noen mener at et varmt bad virker litt i overkant mykt og pysete for en mann av mitt kaliber. Til de vedlegges følgende bilde med en utfordring om å prøve dette selv 😉

/hilsen mann med duft av lavendel

* Følg Lavendelhjerte på Facebook *

Vi våkner opp, det er kaldt i huset. Ute har snøen pakket seg rundt oss som en tung vinterdyne. Vi slenger noen kubber på peisen, jeg heiser deg opp på kjøkkenbenken, skrur på radioen og åpner kjøleskapet.

Det er lørdag, det er pysj og kosetid. Så hva skal vi lage? Kan jo ikke servere kald og kjedelig yoghurt nå, her trengs noe mer. Noe som virkelig sparker i gang dagen. Noe spesielt. Noe som varmer og metter, frister og gleder.

Så slår det meg. Toast! Jeg snur meg og spør:

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

– Toast?

– Ja, toast! roper du ut så høyt og helhjertet at du vekker halve nabolaget.

Tydeligvis litt over middels klar for toast. Da er vi to. Jeg fisker frem alt vi trenger og fordeler arbeidsoppgaver og vipps er Guttas Toastmekkeri i gang.

Plutten i rollen som Ketchupkoordinator

 
Fattern prøver å være litt flinkis

Med Ketchupkoordinatoren holder på sin stil

Smør her, smør der, ketchup her, ost der, skinke, pizzakrydder, smell det sammen, inn i grillen, klemme ned og slå på plass låsen. And now we wait.

Å vente på at toast skal bli ferdig er en grusom tidtrøyte. Kjøkkenet fylles med den karakteristiske lukten av stekt ost, boblende ketchup og pizzakrydder i skjønn forening. Jeg begynner å rydde litt, men holder hele tiden et øye på det grønne lyset. Venter på at lampen skal slå seg på.

Dampen stiger, men ikke noe toast. Magen skriker og tennene løpet i vann. Det er like før jeg gir opp alt håp idet jeg hører et lite klikk. Det lyser grønt. Halleluja.

Du vet det er bra når selv toastjernet smiler 🙂

Så tar vi med oss hver vår toast ut i stua, slenger oss i sofaen og skrur på tv-en. Vi synker ned i putene og mumser på hver vår toast mens lørdagsmorgenen langsomt snegler seg avgårde. Peisen knitrer og varmer på huden mens toasten fyller magen med plystrende sommerfugler.

Jeg rufser deg i håret og du svarer med et smil mens du smatter videre på ditt selvkomponerte mesterverk.

Da er alt som det skal være en rolig lørdagsmorgen med fyr i peisen og toast i fleisen.

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Seriøst. Internett… hvorfor? Hvorfor kan du aldri oppføre deg som folk? Hvorfor må du alltid være han litt creepy “Onkel Kjell”-typen som benytter enhver anledning til å gjøre stemningen klam og klein?

For er det bare meg eller er det fysisk umulig å søke opp noe som helst på nett uten å ende opp med noe halvpornografisk og/eller helpornografisk som man på ingen måte var på utkikk etter? La meg ta et eksempel.

Tidligere i uken skrev jeg om min manglende motesans. I den anledning tenkte jeg på en annen type med litt samme motesans som meg. Marve Fleksnes. Så da tenkte jeg det ville være artig å ta et raskt bildesøk for å se hvordan han luringen der så ut igjen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Og da slår gode gamle “Onkel Kjell” til igjen.

Forventning:

(Bilde: Norskhumor.net)

Virkelighet:

(bilde: Pondus.no)

(bilde: Gaysir.no)

Seriøst, Fleksnes liksom? Er ingenting hellig?

Sukk. Internett, du har gjort det igjen. Jeg husker da du kom jeg, var det rundt ´97 vi begynte å henge ut daglig da? Rett inn på startsiden og søke opp værmeldinger i Dubai. Stort mer var det vel ikke. Kanskje gå inn på Altavista og søke opp kjendiser. Okei da, så var det kanskje litt stusselig, men da slapp man i hvert fall å se bilder av en transseksuell Nicolas Cage hver gang man leter etter en enkel matoppskrift.

Men men, det kan ha vært en tilfeldighet. Bare for å dobbeltsjekke gjør jeg et nytt søk på et navn til. Må se om det bare var et engangstilfelle.

Forvetning:

(bilde: regjeringen.no)

Virkelighet:

(bilde: dagbladet.no)

Det rareste med det svette treningsbildet er ikke de utrolig snodige proporsjonene, den luftige 80-tallssvissa, klokka eller …vel, alt egentlig. Det rare er at bildet ikke er photoshoppet! Men det skal han ha, Jens, at når han kommer seg ut av power-suiten så er han jo rett så kjekk. Om enn med en viss “kåt tyrkisk barender” vibb.

Men kom igjen da, internett, jeg vet du kan klare bedre enn det!?

(bilde: Universitas.no)

Der ja. Gode gamle Onkel Kjell skuffer aldri 😉

Men atte, god helg a du! Nå skal jeg brygge meg nok en kopp med peppermynte-te, se på Ullared i joggebuksa og synes synd på meg selv.

/God bedring, god helg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvorfor må du alltid gape når du gir meg grøt? Får du ikke mat? Håper du at skjeen skal bomme og treffe deg isteden? Nå har vi hatt samme opplegg gående i godt over to år, så hvorfor lager du ikke bare nok til begge?

Jeg skjønner det ikke helt, derfor later jeg bare som jeg ser på tv-skjermen og er så fascinert av Fantorangens ablegøyer at jeg ikke får med meg hva du driver med. Men det gjør jeg.

Hvis du er så sulten, hvorfor spiser du ikke? Eller er du rett og slett bare litt “kort”?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

/ lik hvis du også gaper når du gir barna grøt

(…og irriterer deg grønn over at det ikke går an å slutte)

* Følg Gapehjerte på Facebook *

I går kveld følte jeg meg som verdens kjipeste fyr. For etter en særs viktig hjemmeseier for håndballaget var det duket for fest på kvelden. Som det nyeste tilskuddet på laget var dette en gyllen anledning til å bli kjent med folk, skråle og fortelle røvere, bli oppe halve natta og feste som om det var 1999.

Og dette var virkelig kvelden å gjøre det på. Stemningen sto i taket og russemusikken pumpet. Alle koste seg glugg.

Vel, alle bortsett fra en da. For etter en uke med sykt barn i heimen var det også en gråspraglete far til stede som satt og drakk opp blandevannet mens han sjekket klokken og tenkte på hvordan natten ville bli. Jeg burde vel gjort en helhjertet innsats for å bli festens midtpunkt og komme meg helskinnet gjennom ilddåpen, men isteden satt jeg og følte meg som en lærer på et sokkeball.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Da kaffen tok slutt slang jeg på meg jakka, hoppet inn i konebilen og fartet hjemover. Akkurat der og da følte jeg meg som verdens kanskje kjedeligste fyr.

Der har du meg

Men så kom kvelden. Og natta. Og da var det på´n igjen. Opp klokken 02, opp klokken 05. Våkne til hyl, trøste litt, bære litt, vugge, stryke, lage mat og se på barne-tv. Midt på natta. Kose litt, leke litt, sove litt.

Og det var først mens jeg sto der i bare boksershortsen på kjøkkenflisene og hutret mens jeg vugget en febersyk plutt i armene og rufset ham i håret at det slo meg:

Jeg visste at dette kom til å skje. Ikke vet jeg hvordan, men jeg kjente det bare på kroppen. Derfor var jeg også klar da det skjedde. Og hadde det ikke vært for at jeg prioriterte inn plutten allerede lenge før jeg egentlig visste hvordan natten ville bli ville alt sett annerledes ut.

Hadde jeg vært ute halve natten ville jeg ikke hatt energien og tålmodigheten til å stå opp flere ganger midt på natta og gi ham akkurat det han trengte da han trengte meg som mest. Tid, nærhet, tålmodighet og kjærlighet til å bli bedre. I verste fall hadde jeg ikke vært hjemme i det hele tatt.

Og da smilte jeg for meg selv, fornøyd med egen beslutning. Ja vel, så får man bare være en kjip fyr til tider, det får så være, for akkurat der og da følte jeg meg som verdens beste pappa.

Og ingenting er bedre enn det.

/ kjip fyr, god pappa – helt greit det

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg våkner brått til lyden av en tørrhoste som kommer og går, men aldri slipper taket. Klokken er, tja gudene vet. Må være rundt … nei, jeg har ingen aning. Sist var den 02. Eller 04. Jeg husker ikke lenger.

Hele natten har vært slik. Sove litt, sprette bort til sprinkelsenga og stryke litt. Være der for den lille kroppen, søvn får vi ta en annen gang. Så sovner han og jeg drifter av sted.

– Pappa?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg våkner igjen, denne gangen til stemmen fra en usikker liten kropp som roper på meg. Utslitt, syk og i halvsvime. Klokka er fortsatt midt på natta, men plutten har fått nok. Plutselig slenger han seg slapt over ripa på senga og står midt i rommet. Vaier i vinden som et halmstrå helt uten mål og mening, utilpass og usikker.

Så kvikner han plutselig til:

– Pappa? Det er morgen. Lage frokost. Ja! Grøt!

Jeg rekker en rask titt på klokka, den er ikke 05 enda. Og vi har ikke sovet en hel halvtime siden Kveldsnytt. Sorry plutten, men det er så absolutt ikke morgen.

Jeg er ikke helt sikker på om han faktisk er våken, men hvis han er det, ja da er det over og ut for fattern. Det finnes ingen mulighet for at dagen kan starte nå. Selv ikke kruttsterk pulverkaffe intravenøst rett i åra kan redde meg nå. Må prøve å få ham i seng. Vær så snill plutten, ikke morgen nå.

Jeg heiser ham opp i senga. Ingen massiv protest. Å herre, det er håp. Han ligger rolig på puta, jeg stryker ham forsiktig over pysjen. Fortsatt ingen protest. Et optimistisk gjesp forlater kroppen mens fingre og tær krysses alle som en. Så kommer det. Bristepunktet. Hans neste reaksjon vil avgjøre alt. Vil han kveile seg rundt og bysselalle eller vil han sprette opp som en hoppegnu og forlange grøt?

– Pappa? kommer det spakt.

– Ja..? svarer jeg tynt og spørrende.

– Smokk.

Jeg kaster meg ned i sprinkelsenga hans og finner den først og beste smokken jeg ser. Jeg gir den til ham, han kjenner på den og gir den et par gode smatt. Feil smokk. Jeg hiver meg ned i senga igjen og plukker opp to til. Han prøver begge, faller nesten til ro, men nei. Feil igjen.

– Den grønne, sier han i halvsøvne.

Opp i sprinkelsenga med meg atter igjen, men ingen smokker er å finne. Ikke svart, gul eller grønn. Jeg vet han har fem totalt, men de er rett og slett ikke der. Jeg hører at han begynner å vri seg urolig bak meg. Søren, tiden er i ferd med å fly ifra meg her. Våkner han til nå er det kjørt. Da blir hele dagen et evigvarende kaffemaraton med glugger på halv tolv og en gjespekjeve som vil gå av hver tredevte sekund.

Jeg rister i dyner, sjekker i kriker og kroker. Rister i dynene igjen og endelig faller det ut to plastsmokker. Jeg kaster de mot plutten som kjenner på dem. Han er ikke sikker. Så lyder dommen:

– Lys.

– Lys?

– Lys, pappa.

Det tar meg et sekund, men så skjønner jeg det. Han trenger lys i det mørke rommet for å se hvilken av smokkene som er den grønne. Jeg finner frem mobilen og holder lyset opp mot taket. Han stikker en og en smokk frem i lyset, analyser dem nøye og legger dem ned igjen. Så kommer endelig den grønne, “the chosen one”.

– Ja, den var det! sier han fornøyd, stikker smokken i munnen og faller ned på puta. Et par smatt på smokken, et par lette pust for et veldig tungt og så er han i drømmeland. Jeg ser på klokka, men får ikke helt med meg hva den er. Rundt 05 kanskje. Øynene går i kryss og kroppen har dratt i nødbremsen.

Jeg treffer puta med et dunk og kjenner at rare tanker begynner å blande seg med virkelighet allerede før jeg treffer puta. Takk og lov. Nå skal det endelig soves.

/ god bedring, god natt

* Følg Pappahjerte på Facebook *