Verdens kjipeste fyr

I går kveld følte jeg meg som verdens kjipeste fyr. For etter en særs viktig hjemmeseier for håndballaget var det duket for fest på kvelden. Som det nyeste tilskuddet på laget var dette en gyllen anledning til å bli kjent med folk, skråle og fortelle røvere, bli oppe halve natta og feste som om det var 1999.

Og dette var virkelig kvelden å gjøre det på. Stemningen sto i taket og russemusikken pumpet. Alle koste seg glugg.

Vel, alle bortsett fra en da. For etter en uke med sykt barn i heimen var det også en gråspraglete far til stede som satt og drakk opp blandevannet mens han sjekket klokken og tenkte på hvordan natten ville bli. Jeg burde vel gjort en helhjertet innsats for å bli festens midtpunkt og komme meg helskinnet gjennom ilddåpen, men isteden satt jeg og følte meg som en lærer på et sokkeball.

Da kaffen tok slutt slang jeg på meg jakka, hoppet inn i konebilen og fartet hjemover. Akkurat der og da følte jeg meg som verdens kanskje kjedeligste fyr.

 

Der har du meg

 

Men så kom kvelden. Og natta. Og da var det på´n igjen. Opp klokken 02, opp klokken 05. Våkne til hyl, trøste litt, bære litt, vugge, stryke, lage mat og se på barne-tv. Midt på natta. Kose litt, leke litt, sove litt.

Og det var først mens jeg sto der i bare boksershortsen på kjøkkenflisene og hutret mens jeg vugget en febersyk plutt i armene og rufset ham i håret at det slo meg:

Jeg visste at dette kom til å skje. Ikke vet jeg hvordan, men jeg kjente det bare på kroppen. Derfor var jeg også klar da det skjedde. Og hadde det ikke vært for at jeg prioriterte inn plutten allerede lenge før jeg egentlig visste hvordan natten ville bli ville alt sett annerledes ut.

Hadde jeg vært ute halve natten ville jeg ikke hatt energien og tålmodigheten til å stå opp flere ganger midt på natta og gi ham akkurat det han trengte da han trengte meg som mest. Tid, nærhet, tålmodighet og kjærlighet til å bli bedre. I verste fall hadde jeg ikke vært hjemme i det hele tatt.

Og da smilte jeg for meg selv, fornøyd med egen beslutning. Ja vel, så får man bare være en kjip fyr til tider, det får så være, for akkurat der og da følte jeg meg som verdens beste pappa.

Og ingenting er bedre enn det.

 

yO74PcRJdu

/ kjip fyr, god pappa – helt greit det

* Følg Pappahjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg