I helgen mottok jeg en liten bokpakke fra forlaget som takk for et godt år. Jeg fant fort en bok som fattet min interesse og tok derfor et raskt bilde av forsiden og fant frem et artig sitat fra inni boka:
Viktig livsvisdom 😉
Mens jeg gjorde dette var plutten borte ved stabelen og rotet litt i bøkene. Så gikk han tilbake til sofaen og satt seg godt til rette, før jeg hørte ham si:
– Og så bilde av meg med bok
Det var flere barnebøker i stabelen og mange artige titler som burde falle i smak for en leselysten 3-åring, men hva falt valget på?
Sånt smelter et mørt Pappahjerte.
Og det var verste var at han leste med største iver! Bladde seg gjennom hele boka og pekte på mange varianter i alle slags artige fargevarianter han kunne tenke seg. Så når han kommer hjem fra barnehagen i dag blir det supersunn juice til lunsj!
P.S. Santiago Bernabéu er hjemmebanen til Real Madrid. Du vet, der Martin Ødegaard spiller. Ja, han har du hørt om ja 😉
Valentines Day er her og i år vil mange feire kjærlighetens og romantikkens nasjonaldag ved å ta med sin hjertes utkårne på kino for å se 50 Shades of grey, en film som i stor grad handler om snuskete sex og sexleketøy.
Det MÅ jo være toppen av ironi? For ingenting sier “Jeg elsker deg” som å binde noen fast til senga og behandle dem som dritt. Da snakker vi ekte romantikk!
Jeg må vel egentlig ta hatten av for de som tør ta med seg noen på første date for å se denne filmen i dag, som for å si:
– “Dette, min kjære, dette er det som venter deg. Du er så vakker, dine øyne gnistrer som tusen sjøer, ditt hår blafrer som englevinger og dine øyne speiler evighetens mysterier. Derfor, min vakre blomst, ønsker jeg en vakker dag å kunne lene meg mot deg, kysse dine røde lepper og … binde deg fast til senga og piske deg som en hund”.
Misforstå meg rett, jeg er så absolutt ingen Ottar-fantast, det er bare så langt sprang fra nysgjerrig og vakker kjærlighet til ridepisk og håndjern. For i mine øyne har Valentines day alltid vært en dag for søte små kort og keitete kjærlighetserklæringer, men det var kanskje på tide med noe nytt, for vi begynte vel å bli litt lei av overprisede bamser og billig hjertesjokolade uansett.
Først gullrekka, deretter slavesex. Da snakker vi kjærlighet.
Som en artig liten bonus kan man anta at dette vil føre til en liten babyboom rundt midten av november. Kan jo bli en fin historie av det om rundt 20 år når barna spør foreldrene hvordan de kom til verden:
– “Jo, jenta mi, det skal jeg fortelle deg. Du skjønner det at når en mamma og en pappa er veldig glad i hverandre så kan det noen ganger skje at pappa kommer inn på soverommet i en Felleskjøpet-dress mens mamma ligger utkledd som en gris på senga og grynter. Så må pappa binde fast den slemme grisen og straffe den litt og … ja … 9 måneder etterpå kom du”.
Hei vent… jeg har jo bursdag 18. november (#realitycheck). Vel vel, så feiret de tilsynelatende Valentines day i 1981 også.
Her i huset har frua og jeg faktisk aldri feiret Valentines Day. Jeg tenker at hvis man ikke klarer å vise kjærlighet de resterende 364 dagene i året, kan man like gjerne droppe den siste dagen også. Derfor går vi heller for hverdagsromantikk på helt vanlige dager og lar denne dagen skli.
Men i år har jeg tenkt til å gjøre et unntak. Jeg har jo også lyst til å gjøre stas på min kjære tross alt og nå som 50 Shades er i støtet er tiden moden for å gjøre en innsats.
Så derfor, kjære Christina, din gave for årets Valentines Day i år er at du skal få SLIPPE å komme hjem fra handletur etterpå å se meg stå og vente i døråpningen utkledd som en kåt cowboy med åpne skinnbukser, rumpa på vift, ridepisk i hånda og sjekkereplikker som:
– “Jasså, er det du som har vært en uskikkelig liten ridejente? Bli med inn i stallen, så skal du få hilse på gampen min”.
Men du skal få en skikkelig god kos og en nuss på truten sånn rett før leggetid.
… som en litt søt og rar hendelse som skjedde på toget forrige helg.
Plutten og jeg var på vei hjem fra Oslo og etter å ha båret ham halve byen rundt med en blytung sekk på ryggen, var jeg svettere enn Hans-Erik Dyvik Husby etter en halvtime på kjøkkenet. Så da vi endelig deiset ned i togsetet var det ikke et sekund for tidlig.
Jeg begynte å rote litt rundt i bagen for å finne frem en liten godbit til ham til togreisen samt noe å leke med, da det skjedde…
Plutselig hører jeg fra den andre siden av gangen en jentestemme som brøler ut så hele toget skvetter til og setter hjertet i halsen:
– “MEN DU ER JO PAPPAHJERTE!!!!!!!!”
Jeg følte meg brått som et rådyr i frontlysene til en semitrailer idet alle togkupeens øyne rettet seg inn mot meg. Jeg så på henne og svarte spakt:
– “Eeeh, ja, jeg.. jo, jeg er vel det”.
Jeg mener: Hva sier man? Kan liksom ikke kline til med: “Yes, det er MEG!” når 9 av 10 passasjerer tenker “Pappahjerte, hva er det for noe?”.
Der har du meg lissm
Men men, overrasket, svett og spak fikk vi nå i hvert fall pratet litt før hun spratt av noen stasjoner senere.
Da hun skulle gå avsluttet hun med:
– “Så utrolig artig å møte deg!”
Igjen … hva svarer man til det? Jeg møter jo meg selv hver eneste dag og synes jo ikke det er spesielt stort, spesielt ikke de dagene jeg har sovet dårlig og møter et ansikt i speilet som ser ut som det har blitt dratt langs fra havets bunn. Også her viste jeg meg som en dårlig kjendis ved å svare:
– “Ja.. jo, takk, det er kanskje det?” før jeg fumlete fikk lagt til at det var veldig hyggelig å møte henne også.
Synes for øvrig det var rimelig egoistisk av henne å la meg i stikken resten av togturen, for nå satt jeg der med en drøss med mennesker som lurte spent på hva i all verden som skulle være så spesielt med meg.
Resten av togturen måtte jeg passe hvert minste steg: suge inn magen når jeg reiste meg, snakke uten schlæng eller banneord, ikke spise nei-mat, hele den pakka der. Du vet, typiske kjendisting.
Men men, nå får jeg logge av. Skal ta Rolls Roycen ned til byen for å kjøpe gullsmykker og Cristal før jeg skal på kjendisfest i kveld og svi av en mill.
…eller på godt norsk: Får ta den rustne konebilen bort til Coop for å kjøpe mandler og druer til gullrekka i kveld. Med litt flaks blir jeg kjent igjen der også. Da er helgen komplett 😉
Selv om du er en kløpper på tall og bokstaver er du ikke helt der at du kan lese selv enda, så jeg får lese høyt for deg fra skjermen:
Gratulerer med dagen, Gustav! Mamma, pappa og Nora er kjempestolt av deg! I dag har du bursdag og blir hele 3 år gammel (ikke 55 som du ofte insisterer på). I dag skal du få se så mye Masha og Mishka du vil og male på både ark og sofa. Du er en knallbra storebror, verdens triveligste fyr og en utrolig kul kis.
High five og tommel opp for plutten vår som blir 3 år i dag.
Hilsen
Mamma
Pappa
Lillesøster
Julenissen
og promp.
Wiiii!
Selv om du fortsatt er syk og ikke får feiret den store dagen i barnehagen, som jeg vet du hadde gledet deg veldig til, skal vi nok klare å få det litt trivelig her hjemme i dag også. I kveld blir det lørdagsgodteri! På en torsdag! 🙂
Og på bursdagen må man selvfølgelig stå opp til bursdagsmuffins og pakker 🙂
Pappas lille hjelper slår til igjen, selv på den store dagen.
Tre lys, tre år – hurra!
Muffins og pakker, det er bursdagsmorgen det 🙂
P.S. Sleng gjerne igjen en bursdagshilsen 🙂 Plutten har nemlig blitt over middels interessert i å se hvem som har bursdag i avisen hver dag og ville nok blitt kjempeglad for bursdagshilsener. Kan ikke love at han svarer alle, men skal prøve å få ham til å knatre ned noen velvalgte gloser tilbake 🙂
Selv når alt virker fortapt skal det bare et lite gullkorn til for å snu verden på hodet.
Jeg våkner opp av et brak. Deretter gråt. Ved siden av meg ligger en febersyk plutt som akkurat har slått hodet i veggen. Ingen håp for å sove mer nå.
Jeg tar plutten på armen og tasser ned på kjøkkenet mens gråten stilner for hvert skritt vi tar mot kjøleskapet. I halvsøvne babler han om mat, smilepostei og smileprim (vanlig leverpostei og prim som pappa har gitt artige navn for å lokke frem appetitten).
Jeg setter ham på kjøkkenbenken og begynner å snekre litt mat mens jeg skrur på radioen. Klokken er 01:47. Hele verden sover. Pappa sover på en måte fortsatt.
Jeg har et lite håp om at litt mat vil gjøre susen, men man vet jo aldri. Hvis dagen starter nå er jeg ferdig. Da er det bare å ringe Gud, Julenissen eller hvem pokker som har ansvar for sånt og si at jeg må gi opp.
Plutten begynner derimot å kvikne til mens han babler i vei. Om mat og om bursdagen sin. Den er bare få dager unna nå og han gleder seg. Se navnet sitt i avisa, få krone, spise lørdagsgodteri på en torsdag og bli hele 55 år gammel (hans egne ord).
Men akkurat nå er det litt for tidlig for fattern å glede seg. Kroppen verker og kjemper imot, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg tenker at denne dagen kommer til å være spolert uansett, men da kommer det fra plutten som plutselig lyser opp som en sol med sitt største smil og en stor tommel opp i været:
– Brødskive med fisk og leverpostei, det blir deilig!
Og med det er fattern frelst. Det var ikke mer som skulle til. Jeg kaster meg rundt ham og gir ham en kjempekos som han ikke nødvendigvis er enig i, men det får så være. Pappa vil kose. Med et stort smil innser jeg at den lille plutten sikkert bare er kjempesulten og tross alt syk, og det er dette som hører med når man mønstrer på som fattern.
Vi smører noen skiver, brygger litt te, kutter litt frukt og setter oss i stua. Skrur på tv-en og konstanterer nok en gang at det er aaaltfor tidlig å se på barne-tv.
Men det er ikke så farlig. Et lite smil, en tommel opp eller et blikk som viser at han forstår, det er ikke så mye mer som skal til.
Fattern forstår.
Og vi noterer oss tidspunktet 😉
Heldigvis var plutten enig med meg og ble med tilbake til sengs etter halvannen times tid. Ikke at fattern fikk sove igjen da, men så lenge han får sove er alt bra.
Og når man da etter noen timers søvn våkner opp igjen, litt mer uthvilt og får slengt disse to i fanget, ja nei da er ikke livet så verst likevel 🙂
Det verste ved å ha barn er å ha syke barn når man selv er syk.
Til min barnløse svoger prøvde jeg tidligere i dag å forklare det på følgende måte: Se for deg at du er så fyllesjuk som du aldri før har vært. Altså, den virkelig ille typen med full fylleangst, kvalme, kaldsvette, dundrende hodepine, oppkast, tom lommebok og cheeseburger i lomma.
Og så: Legg til en graverende mangel på søvn og to syke, misfornøyde og hylende barn oppå det. Ja nemlig. Ikke spesielt kult.
Og det mest frustrerende er at med et barn i barnehagen skjer dette om igjen og om igjen hele tiden! Jeg vet at det er helt naturlig altså og at barnehagen han går i er et fantastisk sted å være, men det går jo ikke TO uker på rappen uten at han kommer hjem med en ny cocktail basilusker som gjerne slår ut resten av familien også.
Før plutten begynte i barnehagen var han aldri syk, nå er han stort sett aldri frisk.
Og det er så frustrerende.
Og DET er i mine øyne det verste med å ha barn. Det er sikkert mange ting jeg kunne sagt som stikker dypere, slik som å oppdra barn i en verden full av krig og urettferdighet, men neida. Syke barn når man selv er syk, det er vinneren i min bok.
Eller taperen da, teknisk sett. Så veldig veldig taperen.
Det er kanskje ikke så rart at mange tror man blir litt kjipere av å få barn 😉
… og enda kjipere er man vel når man tar selfier med en bleie i hånda.
Så det er altså dette det har kommet til. For noen er kanskje den store gleden i livet at fotballaget de heier på vinner en kamp, for andre er det kanskje å spille på hest og mange får glede av å jakte ryper i fjellet. For meg er det altså bleiedesign… triste greier. Litt morsomt, men mest trist.
I helgen var det endelig duket for guttetur med plutten, bare gutta boys. Denne gangen tror vi egentlig bare ens ærend for å kose oss og stikke innom en Moods of Norway-event. For å være helt ærlig var eventen bare et påskudd for å få lov til å reise (ja, for man må jo søke om lov).
Nok en tur til Oslo, nok en gang har vi hatt det helt prima! Det er så utrolig trivelig å bare være oss to og oppdage verden i det tempoet vi finner det mest hensiktsmessig. Tusle litt rundt, stikke innom en butikk, kanskje kjøpe en liten gave til Nora eller benke oss ned for en eplejuice. Vi er herre over vår egen tid og tiden den er god.
Å kjøre blå trikk var et av turens store høydepunkt.
Og selvfølgelig å gå bananas på Riktige Leker.
Jeg merker på plutten at han elsker å være ute i den store verden og oppdage nye ting, og det er en sann fryd å være sammen med ham på reisen. Hjemme er det kanskje jeg som er sjefen, men ute på tur lar jeg hans nysgjerrige snute lede an.
Som pappa er det veldig gøy å se ham sitte og gnafle i seg frokost mens han titter ut av vinduet med store øyne og lurer på hva for noe nytt og spennende vi vil oppdage i dag.
Blå trikk!
Joda pappa, den er fin, men hvordan sitter den over rumpa?
Skål!
Den store dillen denne gangen ble trafikklys. Grønn mann, rød mann, grønn mann, rød mann. Å se, grønn mann blinker!! Tenk så fantastisk å finne så mye glede i et trafikklys. Da snakker vi virkelig store gleder over de små ting. Etter hvert som man blir litt mer livsvant blir man ikke så giret over sånt lenger, men det er fantastisk å se når et barn virkelig fatter interessen for noe nytt og rart for første gang.
Slik som da vi gikk forbi Spikersuppa og så den store rare maskinen som lagde is på banen. Der ble vi stående en stund, for å si det sånn.
Neida plutten, dette blir aldri kjedelig. Aldri …
Vi fikk også lurt oss inn på en event avholdt av Moods of Norway i forbindelse med lanseringen av deres kleskolleksjon for barn. Det var en veldig trivelig affære med popcornmaskin, ballongmann, sverdkamper, traktorvafler og hyggelig minglesteming. Fikk jaggu anledning til å hilse på et par av mine medbloggere i samme slengen også.
Traktorvafler og egen ballongkis = good times!
En garde, din gamle skrotnisse
Tommel opp fra Casa Kaos og fuck you fra Inspirato (ballongring gone bad) 😉
Enda er de nok litt unge for ham, men om noen år kommer han tilbake med mopeden og brylkrem i håret for å sjarmere de helt utrolig søteSpeiltvillingene.
… men tross alt dette: Det beste var nok å møte tante og onkel å se på kino for aller første gang. Eller “stor tv” som jeg prøvde å forklare det som. Sjeldent har jeg sett en gutt så hypnotisert av glede som da filmen om Bamse og Tyvenes By rullet over det gigantiske lerretet og pappa bød på lørdagsgodt mange timer før tiden!
Min første kinobillett
Jeg har så langt aldri vært på kino med plutten, men kjenner at det skal vi gjøre igjen. Veldig snart. Det var så utrolig mye triveligere enn jeg hadde sett for meg! Jeg trodde bare det skulle være skrik og skrål, men en sal full av barn viser seg å ha langt mer respekt for kinolerretet enn voksne har. Sjeldent har jeg hørt så mye av dialogen uten å bli overdøvet av godteriknirking, småprat, mobilpiping, smatting og enda mer godteriknirk. Nei, dette var gøy!
Tommel opp fra fattern mens plutten chiller max.
Og forresten: Hatten av til den rutinerte herremannen et par rader foran oss som helt sikkert for lenge siden har innsett at barnekino er en genial arena for litt sårt etterlengtet alenetid, for han brukte like godt tiden til å spille litt quizspill og dune med egne hobbyer mens sønnen satt limt til lerretet. Rutinert mann.
Zero fucks given
På kvelder etter en tur som dette er det lett å få den “leirskolefølelsen”. Du vet, den litt utilpasse følelsen av å ikke helt ha landet enda. Hodet er fortsatt på tur og man tenker på alt man har opplevd og sett, og om det rare båndet man knytter når man reiser sammen.
Da er det fint å ikke komme hjem til et tomt hus, men til to søte jenter og en logrende hund som står på trappa og venter 🙂
Det er ikke så ofte jeg sier dette, men jeg er utrolig stolt av deg.
Du er den beste mammaen en liten familien kunne hatt og jeg er så utrolig glad for at du valgte akkurat oss. Barna våre er det aller viktigste i livet ditt, du setter barna foran alt og du ligger alltid et hestehode foran meg. Akkurat slik en mamma skal.
Og noen ganger må du være mamma for meg også. Med to små barn og et forvokst rotehue av en aldrende tenåring som løper rundt i huset og lager kaos, må det være tøft til tider. Men du klager aldri. Vel, stort sett aldri. Noen ganger går det over alle støvleskaft, men et par minutter på skulderen er alt som skal til for at du er fulladet igjen.
Jeg fatter det ikke, hvor får du det fra? Hvordan klarer du alltid å ha kontroll på alt?
to barn og en til
Det som kanskje er mest uforståelig for meg er hvordan du kan stå opp flere ganger om natten for å amme og likevel fungere dagen etter. Dag etter dag. Hadde det vært meg hadde jeg stemplet ut for lenge siden. Hvor får du det fra? Noe er det, for det er som om du har utviklet superkrefter.
Superhørsel som får med seg en hostende baby på 78 kilometers avstand.
Superfølelser som kan ense en bryggende forkjølelse tre dager før den inntreffer.
Superinstinkter som gjør at du ikke glemmer noe noensinne. Glemmer aldri å vaske smokkene om kvelden, pakke ned bleier når vi skal ut på tur eller vaske hendene før maten. Jeg glemmer sånt. Hele tiden. Jeg er bare fattern, jeg har ikke de samme superkreftene. Jeg glemmer å gå ut med søpla og bytte bleie før vi drar på butikken. Men ikke du. Ikke en eneste gang.
Egentlig burde jeg være litt grinete på deg, for du får meg til å se dårlig ut, men du kan jo ikke noe for det. Du er jo bare mamma.
