Vi står på toppen av den lille bakken, ser nedover sporene, prøver å finne leia. Snøen gir et rolig påfyll til løypene mens andre barn farer av sted.
Vi pakker oss sammen på det lille akebrettet og det slår meg at det er så lett å glemme å gjøre ting som dette. Hverdagene har så lett for å innhente oss, selv helgedagene har den brysomme uvanen å drasse med seg ting på tapetet. Dette må vi gjøre oftere, bare slenge på vinterdressen og utforske verden. Oppdage nye ting, slik som å sitte tettpakket på et akebrett og vente spent på å sette utfor kanten.
Så sparker vi fra og vipper over kanten. Du hyler av glede og jeg smiler med hele meg.
Vi plukker raskt opp fart og suser av sted mens vinden fyker forbi og kaster snøfnugg på oss. Jeg kjenner en merkelig glede, jeg føler meg fri. En følelse av at hele verden er det bare dette øyeblikket. Ingenting annet, vi er bare oss selv. Vi er ikke plutten og Pappahjerte, vi er bare oss. Vi to, gutta boys.
Ingen telefoner, jobbmailer eller kameraer som skal ta bilde av alt alltid. Bare oss. Ingenting i veien, bortsett fra kanskje et tre, men det styrer vi rundt. Fattern tar seg av det. Bare sitt foran og le du, det fyller meg med glede.
I en kjempefart hopper vi over en asfaltkant og dæljer inn i en søppelkasse. Du ler så du rister. Så snur du deg rundt og ser på meg med store øyne:
– En gang til?
Klart det gutten min, klart vi kan kjøre en gang til. Oss to sammen, bare du og meg.
/ tiddelibom
* Følg Akehjerte på Facebook *
