Jeg våkner brått til lyden av en tørrhoste som kommer og går, men aldri slipper taket. Klokken er, tja gudene vet. Må være rundt … nei, jeg har ingen aning. Sist var den 02. Eller 04. Jeg husker ikke lenger.
Hele natten har vært slik. Sove litt, sprette bort til sprinkelsenga og stryke litt. Være der for den lille kroppen, søvn får vi ta en annen gang. Så sovner han og jeg drifter av sted.
– Pappa?
Jeg våkner igjen, denne gangen til stemmen fra en usikker liten kropp som roper på meg. Utslitt, syk og i halvsvime. Klokka er fortsatt midt på natta, men plutten har fått nok. Plutselig slenger han seg slapt over ripa på senga og står midt i rommet. Vaier i vinden som et halmstrå helt uten mål og mening, utilpass og usikker.
Så kvikner han plutselig til:
– Pappa? Det er morgen. Lage frokost. Ja! Grøt!
Jeg rekker en rask titt på klokka, den er ikke 05 enda. Og vi har ikke sovet en hel halvtime siden Kveldsnytt. Sorry plutten, men det er så absolutt ikke morgen.
Jeg er ikke helt sikker på om han faktisk er våken, men hvis han er det, ja da er det over og ut for fattern. Det finnes ingen mulighet for at dagen kan starte nå. Selv ikke kruttsterk pulverkaffe intravenøst rett i åra kan redde meg nå. Må prøve å få ham i seng. Vær så snill plutten, ikke morgen nå.
Jeg heiser ham opp i senga. Ingen massiv protest. Å herre, det er håp. Han ligger rolig på puta, jeg stryker ham forsiktig over pysjen. Fortsatt ingen protest. Et optimistisk gjesp forlater kroppen mens fingre og tær krysses alle som en. Så kommer det. Bristepunktet. Hans neste reaksjon vil avgjøre alt. Vil han kveile seg rundt og bysselalle eller vil han sprette opp som en hoppegnu og forlange grøt?
– Pappa? kommer det spakt.
– Ja..? svarer jeg tynt og spørrende.
– Smokk.
Jeg kaster meg ned i sprinkelsenga hans og finner den først og beste smokken jeg ser. Jeg gir den til ham, han kjenner på den og gir den et par gode smatt. Feil smokk. Jeg hiver meg ned i senga igjen og plukker opp to til. Han prøver begge, faller nesten til ro, men nei. Feil igjen.
– Den grønne, sier han i halvsøvne.
Opp i sprinkelsenga med meg atter igjen, men ingen smokker er å finne. Ikke svart, gul eller grønn. Jeg vet han har fem totalt, men de er rett og slett ikke der. Jeg hører at han begynner å vri seg urolig bak meg. Søren, tiden er i ferd med å fly ifra meg her. Våkner han til nå er det kjørt. Da blir hele dagen et evigvarende kaffemaraton med glugger på halv tolv og en gjespekjeve som vil gå av hver tredevte sekund.
Jeg rister i dyner, sjekker i kriker og kroker. Rister i dynene igjen og endelig faller det ut to plastsmokker. Jeg kaster de mot plutten som kjenner på dem. Han er ikke sikker. Så lyder dommen:
– Lys.
– Lys?
– Lys, pappa.
Det tar meg et sekund, men så skjønner jeg det. Han trenger lys i det mørke rommet for å se hvilken av smokkene som er den grønne. Jeg finner frem mobilen og holder lyset opp mot taket. Han stikker en og en smokk frem i lyset, analyser dem nøye og legger dem ned igjen. Så kommer endelig den grønne, “the chosen one”.
– Ja, den var det! sier han fornøyd, stikker smokken i munnen og faller ned på puta. Et par smatt på smokken, et par lette pust for et veldig tungt og så er han i drømmeland. Jeg ser på klokka, men får ikke helt med meg hva den er. Rundt 05 kanskje. Øynene går i kryss og kroppen har dratt i nødbremsen.
Jeg treffer puta med et dunk og kjenner at rare tanker begynner å blande seg med virkelighet allerede før jeg treffer puta. Takk og lov. Nå skal det endelig soves.
/ god bedring, god natt
* Følg Pappahjerte på Facebook *